Erik

De fleste kinesiske internettbrukerne støter ikke på problemer med sensursystemet “The Great Firewall of China” under vanlig internettsurfing, selv om de fleste er klar over at det finnes. Dette fordi de færreste har som interesse å lese om emnene som myndighetene regner som sensitive. Når en “404 siden kan ikke bli funnet”-dukker opp, vil de enten skylde på at internett er treigt, eller på myndighetssensuren (det kan være vanskelig å vite hvorfor en nettlenke ikke fører frem). Så sensursystemet møter liten motstand siden nesten ingen bryr seg, og så få merker noe til sensuren til daglig. De som merker mest til sensuren, er utenlandske aktivister og journalister som ofte er satt til å arbeide med eller gi pressedekning til akkurat de emnene som kommunistpartiet finner irriterende.

Analogien om mygg på Finnmarksvidda passer dårlig, siden myndighetene ikke har som mål å utestenge all ukontrollert informasjon fra omverdenen (som i Nord-Korea). Hensikten med sensuren er ikke full informasjonsblokkering, men derimot opinionsdanning. Det er tilstrekkelig at intern media underlegger seg selvsensur (av frykt for avstenging) og at de utenlandske nettsidene myndighetene misliker mest avstenges. Spør du “mannen på gata” i Shanghai eller Beijing om hva de mener om uavhengighet for Taiwan, Tibet eller Xinjiang, eller Japans eller USAs utenrikspolitikk vil en finne at opinionen er massiv i henhold til den offisielle versjonen myndighetene sprer gjennom media. Kombinasjonen sensur+nasjonalisme har hatt den ønskede effekt for å skape stor oppslutning om regimets politikk, selv om regimet selv ikke nyter godt av like godt omdømme. Når folk misliker regimet, er det først og fremst pga. korrupsjon, ikke på grunn av mediasensuren.