Dette er i stor grad tøv. Det har ikke minst mange opplevd som har erfaringer med traumer. Det er psykiaterne og psykologene selv som ikke er villig til å ta innover seg slike livserfaringer, også når pasienten selv definerer dette som sitt problem. Den sveitsiske psykologen Alice Miller sier: “We have so many diagnostic labels that help to disguise the abuse. And this is exactly the reason why people MUST become severely ill: they are in a total isolation with their pain.”
Ved å fokusere på, og lete med lys og lykte etter “avvik” hos voldens ofre, er psykiatrien den mest undertrykkende institusjon som overhodet kan tenkes i et samfunn som vårt. Krenkede mennesker må — i tillegg til sine traumer — bære den personlige belastningen det er å bli sykeliggjort, stemplet og stigmatisert. Som Waldemar Rognes skrev i psykologitidsskriftet Impuls 1/2003, usynliggjør psykiatriens diagnostikk helseskadelige familie- og samfunnsmessige forhold, slik at resultatet blir politisk undertrykking. Fortjener denne virksomheten betegnelsen psykisk helsevern?