Jeg er som deg av den oppfatningen at de *gode* valgomatene rent faktisk er mer enn bare lettbeint underholdning — og at de sågar kan bidra til både folkeopplysning (og dermed underbygge — for å bruke et stort ord — demokratiet). Er de perfekte? Langt derifra. Har de tatt ut sitt potensial? Overhodet ikke. Men det er ikke dermed sagt at de ikke har verdi på det nivået de har nå — fordi det mener jeg bestemt at de har.

Som ansvarlig for drøye 50 valgomater i norske nettaviser — som på BA.no, Nordlys.no og RB.no (for å nevne noen) kan jeg imidlertid antakelig supplere litt med de vurderingene som ligger bak utviklingen av vår tjeneste.

Først vil jeg si at det er feil å kalle dem lettbent, fordi selv om presentasjonen er lettfattelig, er ikke den redaksjonelle jobben med å lage dem på noen måte venstrehåndsarbeid. Det tipper jeg kan bekreftes av hvemsomhelst av de som har vært med å lage norske avisers valgomater.

Det vi ønsket mest av alt var å informere, dernest å belyse de reelle forskjellene mellom partiene. Utgangspunktet for begge var både den kompetansen som finnes hos veteranen Kjell Werner, politisk journalist hos Avisenes nyhetsbyrå — og partienes programmer (med supplerende artikler og annet materiale på deres nettsider).

I vårt tilfelle startet jobben med spørsmålene — som alle skulle belyse partienes hjertesaker samtidig som de skulle skille mellom partiene — uten at det ble så mange og detaljerte spørsmål at folk faktisk ramlet av underveis. Dette er ikke enkelt. Vi endte opp med 28 spørsmål — med en regional variant for de nordligste avisene våre (valgomaten på Nordlys.no er altså i noen grad ulik den du finner på feks BA.no). I tillegg gjorde vi en vurdering av hvert partis hjertesaker — for å gi en ytterligere dimensjon til testen.

Jeg tror vi har truffet ganske godt, fordi selv om vi ber om synspunkter på 28 spørsmål + hjertesaker, har vi en 90% kompletteringsrate på testen i samtlige aviser (89,98%, for å være pinlig nøyaktig). Det er vi svært fornøyde med.

Dine forslag til hva en partitest i 2013 bør inneholde er faktisk ganske tett på det vi forsøkte å oppnå:

* At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?

Vi valgte å informere om hvilke partier du var enig i løpende — dette var det sentrale poenget da vi skulle lage testen.

* At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)

Igjen — et viktig poeng for oss. Ditt svar på et spørsmål gir deg informasjon om hvem du er enig i — for hvert eneste spørsmål. Vi valgte bevisst å ikke fortelle hvilket parti du skulle stemme på — men opplyser snarere hvem du er mest enig med, både løpende, og til slutt.

* At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Som er poenget med at vi lenker til de relevante nettsidene på *hvert enkelt spørsmål, for hvert enkelt parti*. Lenke til saker kunne vi gjort automatisk dersom vi hadde videreutviklet algoritmene vi laget for å identifisere relevante saker i fotballseksjonene våre — men i denne runden var det umulig for oss å prioritere det. Det kan være en mulighet for 2013. Beskrivelse av temaet burde vi hatt med — det lar jeg på vegne av A‑pressen gjerne oss kritisere for.

Jeg registrerte at du i vår lille meningsutveksling på Twitter tidligere i dag mente at det å lenke til partienes partiprogrammer var lettvint. Det var det faktisk overhodet ikke, fordi det var her vi fikk den store jobben. Det tok i snitt 15 minutter å finne frem til de relevante delene av et partis nettsider. Per parti. Per spørsmål. Som det altså var 28 av. 15 minutter * 28 spørsmål * 8 partier = 3360 minutter, eller 56 timer.

Sett i ettertid ville det ikke i dette bildet vært rare jobben å gjøre som du foreslår — å for eksempel forklart hva kontantstøtten er. Testen hadde blitt bedre dersom vi hadde gjort det.

Imidlertid ville det, slik vi valgte å løse testen, blitt svært dyrt, kanskje til og med formidabelt dyrt, å gi småpartiene det de aller helst ville hatt — en representasjon i testen. Vi hadde trengt flere spørsmål for å skille mellom flere partier, og vi hadde altså måttet grave opp lenker til nettsider hvor de beskriver sitt ståsted på det relevante spørsmålet. Kompleksiteten hadde økt, spørsmålsmengden hadde antakelig økt — og jeg tipper kompletteringsgraden hadde falt.

De grønnes minstekrav har vi imidlertid tatt høyde for — det står på åpningssiden, med lenke til regjeringens side med navn på alle valglister og kandidater.

Selv om vi hadde gjennomført testen uten å lenke til de relevante delene av partienes nettsteder, så eksisterer dessverre ikke valgtester utenfor argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Som du skriver, “[d]et er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går”, men det må i samme åndedrag sies at denne utviklingen overhodet ikke er gratis — i flere betydninger enn en. En ting er at det koster penger å lønne dyktige folk som kan lage gode løsninger som automatiserer og belyser komplekse problemstillinger — en helt annen ting er at enhver som lager nettaviser i dag antakelig kan underskrive på at det er en evig kamp om ressursene. Det er ikke minst tilfelle i dagens økonomiske klima. Fordi dersom vi prioriterer store mengder ressurser på å utvikle verdens beste valgomat, vil dette skje på bekostning av noe annet. Det er den virkeligheten valgomatene lages i.

Vennlig hilsen,

Pål Nedregotten,
Kanalsjef nettavis,
A‑pressen interaktiv

JILL