Mange akademikere har benyttet spisse albuer for å komme seg frem, blir venner med de rette, og driter ut de de ikke har behov for, alt for å komme til matfatet.

Jeg møtte disse taktikkene på Blindern på 80 tallet, hvor jeg uten grunnlag ble skjelt ut av en fyr , det var en ren hersketeknikk pga stedlig damerivalisering.

Denne stråmanns taktikken var bare en øvelse blant selvoppnevnte alfa hanner for å markere revir, og den samme typen aggresjonen ble og blir benyttet i kamp om andre sosiale posisjoner som verv og anerkjennelse i akademia.

Istedet for å vinne med saklige argumenter, prøver man å vinne via andre veier, som utpsyking, utskjelling, utfrysing, søppelkasting o.l., you name it!

Det er helt tydelig at det ikke er de smarteste som alltid vinner kampene, de er for redelige, sånn som Eia, som heller vil tilbake som komiker, å være for smart er en kjempestor trussel tydeligvis, man blir utsatt for psykisk press allehånde.

Ideologisk og politisk korrekthet har sin misjon, men den er også en sovepute og en en tyrann, vekselsvis, og da kan jeg minne om Thomas Kuhns bok, “Vitenskapelige revolusjoners struktur” som beskriver hvordan paradigmer oppstår og forgår. Og de som kjenner vitenskapsteorien vet at det ikke finnes noen endelig sannhet. Alt skal kunne være gjenstand for falsifisering (motbevisning)
ifølge Karl Popper. Det som ikke er det, er i høyden kun kvasivitenskap å regne.

Men det mest skremmende er alltid de som er skråsikre på at de har den hele og fulle sannhet.

Når skal vi bli så tolerante her i landet at vi kan godta mer enn et syn, at vi greier å bli så objektive at vi kan gi begge parter litt rett. For jeg tror neppe det er enten eller i denne debatten om biologi versus miljø.

At det er forskjell på jenter og gutter vet tydeligvis vanlige folk bedre enn forskere? Hva er det vi da betaler for? At sosiale miljøbetingelser spiller inn også, er det jo heller ingen tvil om, så hva er den man krangler om egentlig?

Jeg vil bare få understreke at min intensjon med blogginnlegget verken var å forsvare den ene eller annen side eller å hevde at den ene siden ble manipulert eller urettferdig behandlet av NRK og programlederen. Jeg søkte å si noe om hvilke type argumentasjon som de forskjellige deltakere fremkommer med i programmet og hvordan det fremstår retorisk.

Mitt enkel poeng var at når de fleste seere (antagelig) forlater programmet med den oppfatningen at arv naturligvis har betydning, så var det især fordi det ikke kom noen gode argumenter som støtter antagelsen om at arv ikke har — eller har minimal — betydning. Om det er fordi disse argumenter ikke finnes eller fordi de ble forhindret i å kommer frem var ikke så viktig i min sammenheng i dette innlegget. Jeg ville vise hvordan to typer argumentasjon og karakterfremstilling påvirker troverdigheten og overbevisningskraften.

Jeg savnet også at Eia skulle spørre biologene mer kritiske og interessante spørsmål, men der nøyer han seg med å nikke, smile og bygge opp under kredibiliteten deres med små kommentarer.

Har ikke en del av betydningen for at forskerene virker dumme, med å gjøre at Harald Eia virker smartere enn noen sinne? Når programmet startet var hans innledende ethos (i hvertfall hos majoriteten av seerne) ikke særlig preget av å holde troverdighet på området som omhandler forskning. Dette er jo en humorist av rang og jeg tror mange kan oppfatte forskere som “dumme”, ettersom Eia ikke først og fremst er kjent for utdannelsen sin, dermed ser vi Eia sette forskerne på plass.

Jeg synes forøvrig Eia er den som klarer å sette ord på hva som blir sagt, med sin hyppige bruk av metaforer når han konverserer med forskerene. Det virker heller ikke i forskerenes favør når de for eksempel driver med annslag på hva som er påvirkning fra miljø og hva som er genetisk. Da utrykker bare alle forskerene at de alle er uenige og at vi dermed ikke kan tro på hva de sier.