Regnestykket som ligger til grunn for omfordelingsforslaget er etter mitt syn inkonsistent, og det er ikke overraskende at det oppslutningen om det nå brytr sammen. Det konkluderes med at 8% mva på aviser og fagblader som nå er fritatt fra mva, vil tilføre staten ca 700 mill kr i økt inntekt. Til grunn for beløpet ligger en forutsetning om at 8% merverdiavgift vil bli fullt ut overveltet på aviskjøperne gjennom en prisøkning, uten at det fører til at det selges færre aviser.

Av de 700 mill kr blir 576 mill kr tilbakeført til mediebedriftene gjennom en ordning med ekstra skattefradrag for 20 prosent av redaksjonelle kostnader. Det framgår av tabell 8.13 på side 115 hvordan dette ville bli fordelt, basert på et estimat av redaksjonelle kostnader. Men beregningen forutsetter ikke bare at økt avispris ikke påvirker antall solgte aviser, men også at alle avistitlene har samme priselastisitet. Begge deler er fjernt fra virkeligheten. Den foreslåtte skattemodellen innebærer derfor en betydelig omfordeling mellom avisene, og gir i virkeligheten et enda større resultatbidrag til sterke avismerkevarer som BT og Adresseavisen enn det som framgår av modellen (hhv 8,6 og 9,0 mill kr). Til sammenligning svekker omfordelingsmodellen resultatet i Bergensavisen med 1,2 mill kr, en ønsket virkning av modellen. I en av de få byene med lokal aviskonkurranse svekker mao omfordelingsmodellen nr2-avisen, og styrker nr1-avisen.

Bergensavisen får et økt resultatbidrag på 11,9 mill kr (!) i den nye ordningen med direkte mediestøtte, som mer enn kompenserer for den negative virkningen av den rettighetsbaserte skattefradragsordningen. Men dette er annen ordning med andre kriterier, den er rammebasert og ikke rettighetsbasert og undergitt årlig budsjettbehandling. Figur 4.3 på side 43 viser hvor lite omsorg skiftende storting og regjeringer har hatt for dette virkemiddelet.

Det er mulig å anslå verdien av momsfritaket for alle avisene, med stor feilmargin. Men det er etter mitt syn prinsipielt uriktig å tilordne — og kompensere — hver enkelt mediebedrift hver sin andel av denne verdien, særlig når beregningen bygger på uriktige forutsetninger. Momsfritaket tar først og fremst sikte på å gi aviskjøperne billigere aviser, med sikte på at flere skal kjøpe og lese aviser. Det er selvsagt også fordelaktig for mediebedriftene, som selger flere aviser enn de ville ha gjort med moms på toppen av egen inntekt, og dermed også står sterkere i annonsemarkedet. Men verdien av momsfritaket er ikke avisbedriftenes penger, og bør heller ikke behandles som det.

Et eksempel: DN vil i følge tabell 8.13 på side 115 få 24,6 mill kr i økt momskostnad. I følge forutsetningene i omfordelingsalternativet vil DN overvelte hele denne økte kostnaden på aviskjøperne gjennom økt pris. For en sterk nyhetsmerkevare som DN, med mange lesere som ikke selv betaler for avisen, som betaler abonnementet med ubeskattede midler og forøvrig har mange kjøpere i høyinntektsgrupper, er det ikke sikkert forutsetningen er så langt fra sannheten. Men selv om avisen dermed ikke får svekket sine inntekter og sin lønnsomhet med innføring av 8% moms, vil omfordelingsmodellen gi DN et resultatbidrag på 18,7 mill kr. Vil det føre til at redaksjonsbudsjettet øker tilsvarende? Eller vil det gå rett på resultatet? Jeg tror jeg vet svaret!

En svakere nyhetsmerkevare som lager avis for lavtlønnsgrupper som selv betaler for sitt avisabonnement med beskattede penger, vil trolig ha langt mindre handlefrihet enn DN til å øke prisen, dersom det innføres 8% moms. For disse avisene vil det derfor være en reell begrunnelse for en kompensasjonsordning. Men omfordelingsalternativer virker stikk motsatt, den svekker de svakeste nyhetsmerkevarenes resultat:

Dagbladet: ‑26,4 mill kr *)
Dagsavisen: ‑0,7 mill kr
Bergensavisen: ‑1,2 mill kr

*) VG’s resultat svekkes enda mer med ‑68,9 mill kr.

En trolig ikke tilsiktet modellvirkning av omfordelingsforslaget, er at det reduserer den sterke ubalansen mellom sentrum- og periferimediene. De mediene som i modellen rammes av taket for skattefradragsordningen er uten unntak de største avisene (med de største redaksjonene) i Oslo. De avisene som får store resultatbidrag er — uten unntak — de store regionavisene i Bergen, Trondheim og Kristiansand.

Østbys hovedargument for at papiravisene fortsatt skal ha særordninger er at “alle andre medier … snylter på papiravisenes journalistikk”. Det er et godt argument for støtte, men det er ikke et tilstrekkelig argument for at støtten skal gis i form av momsfritak.

Østbye kommer inn på et intereessant moment ved utforming av støtten, nemlig hvordan man unngår at støtten sendes videre til profitthungrige eiere uten å påvirke omfang og kvalitet på journalistikken. Slik jeg leser hans analyse leverer han her et argument for omfordelingsalternativets skattefritaksmodell.

Østbye skriver at “støtte øremerket til høgkvalitetsjournalistikk vil lett føre til at det ordinære budsjettet for redaksjonen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine interesser”. Ved å gi skattefritak eller tilskudd basert på redaksjonelle kostnader senker man avisenes kostnad ved å investere i journalistikk, og da blir det lønnsomt for “profitthungrige eiere” å bruke mer penger på journalistikk enn det man ville gjort i fravær av ordningen (gitt at det fremmer salget).

Samtidig må det innrømmes at mitt argument avdekker at omfordelingsalternativets modell ikke er fulldrøftet i innstillingen. I det øyeblikk man innfører et tak på ordningen påvirker man ikke investeringsbeslutningen for de som kommer over dette taket. Det er derfor viktig å tenke gjennom forholdet mellom fradragssatsen og taket i den foreslåtte ordningen.

1) Pressepolitikkens manglende evne til å opprettholde lokal aviskonkurranse.
2) Betydningen av forbudet mot å betale utbytte for aviser som mottar produksjonstilskudd.

1) Du skriver:

“At pressestøtten aldri var dimensjonert til å sikre et av hovedmålene fra 1969 — lokal konkurranse — får en nå bare ta til etterretning.”

Vel, den var kanskje riktig dimensjonert fra start. Men den er ikke ivaretatt på linje med f eks NRK-lisensen. Figur 4.3 på side 43 i utredningen viser hvordan den direkte støtten har stått stille, mens verdien av momsfritaket og NRK-lisensen har utviklet seg. I tillegg til denne stadig sterkere ubalansen, har 20 år med stor usikkerhet om pressestøttens fremtid, undergravd muligheten for å overleve, særlig for de nr2-avisene som er i direkte konkurranse med en nr1-avis. Den politiske omsorgen for den lokale aviskonkurransen forsvant nok dessverre da avisene avviklet partijournalistikken. Men dette er likevel ikke en tapt sak som bare må tas til etterretning, mener jeg. Det er fortsatt lokal konkurranse i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø, Fredrikstad og Skien. Og det er fullt mulig å utvikle en mediepolitikk som skaper utviklingsmuligheter for nr2-medier. Men det krever at et bredt flertall på Stortinget ser skriften på veggen!

2) Ni av de ti medlemmene av utvalget går inn for å fjerne forbudet mot å betale aksjeutbytte. I utvalget var det først og fremst jeg som argumenterte for at det må fjernes. Før 1990 var det mer idealistisk/publisistisk kapital i mediebransjen, som ikke hadde krav om avkastning. Kanskje hadde det sammenheng med en mer partisk journalistikk? Nå er de kommersielle kravene til all medievirksomhet skjerpet, og da må mediene som skal konkurrere, ha tilgang på profesjonelle og kompetente eiere. For de små avisene er utbytteforbudet ikke så ille. Men for de mellomstore avisene, er forbudet mot utbytte svært skadelig. Det hindrer dem effektivt fra å reise eierkapital, som det særlig er behov for i det paradigmeskiftet mediene nå gjennomlever. Overskuddsforbudet er derfor mer drepende for nr2-avisene enn mange er seg bevisst, også innenfor mediebransjen.