du har helt rett i at nazistene, la oss bare si alle totalitære bevegelser, skaper fiendebilder. Kommunistenes forfølgelse av ulike sinnelagsfiender (“kontrarevolusjonære” osv.”), nazistenes forfølgelse av etniske grupper, hvor genene selv gjøres til noe “fiendtlig”, islamismens konstruksjon av Vesten som “fiende” fordi lovene i demokratiet er skapt av mennesker, og så videre. Hverken de russiske prestene eller dikterne eller den jødiske folkgruppen var noens “fiender” i sin tid. Og Vestens samfunnsform, bygget på likeverdighet mellom kjønn og politisk representasjon etc., er ikke “fiendtlig” i kraft av disse rettighetene. Så vi kan bli enige om at de totalitære skaper fiendebilder som de så går i gang med å bekjempe.

Men det blir ikke riktig å si at de russiske prestene eller den jødiske befolkningen “skapte seg fiendebilder” av hhv. kommunister og nazister. Det var tale om helt relle fiender, av kjøtt og blod, som de fikk korporlig erfaring med. Likeledes er det galt å hevde at Vesten “skaper seg et fiendebilde” av islamismen, som vitterlig sprenger bomber i vestlige storbyer, og ellers fôrer nyhetsbildet med bestialske overgrep på daglig basis.

Forskjellen ligger altså i substansen. Hvis substansen tilsidesettes forholder vi oss ikke lenger til virkeligheten, og dermed kommer anførselstegnene inn.

All teori er virkelighet av annen grad. Retorikk som fagområde retter seg mot noe som utfolder seg i livsverdenen (utsagn og handlinger). Hvis retorikken som fagområde begynner å tilskrive seg selv høyere realitet enn den første-ordens-virkeligheten som er fagets forutsetning, begår man et overtramp. Da brukes retorikken til ikke-faglige formål. Det være et ideologisk formål (manipulasjon) eller et psykologisk formål (falsk betryggelse).

Så det finnes to slags fiender. De som er konstruert (prester, genetisk avstamning, menneskerettigheter) og de som er reelle (som sprenger bomber, kapper hode av gisler, undergraver Menneskerettighetene). Viljen til å sammenblande disse, og på den måten sette en parentes rundt virkeligheten, var vitterlig et problem på 30-tallet. Og jo, de som kritiserte nazismen i sin tid ble beskyldt for å ha det som svarer til en “fobi” mot ideologien, og det samme gjorde de som kritiserte kommunismen. Det fantes egne mentalsykehus bygget bare for dem. Det er klart at sykleiggjøring av ideologisk kritikk er og forblir et problem, som det altså har vært siden 1917 og frem inn i vår egen tid. Igjen er det ideologien som skaper et fiendebilde av sine kritikere.

Når vi så tar denne ideologien at face value, og lytter til hva den sier om Israel, ser vi at vi har anlagt en forvridd narrativ. Vi innbiller oss selv at konflikten handler om fordeling av jord. Men i så fall ville man funnet en løsning i løpet av 70 år. Ser man på hva islamistene sier (Iran, Hizbollah, Hamas, PLFP, PLO, Den Arabiske Ligaen, OIC) så er jordspørsmålet helt vikarierende og underordnet. Fra deres synsvinkel er det avgjørende at de i Koranen finner et påbud fra høyeste hold om at jøder ikke har lov til å leve der Israel ligger i dag. Man kan si at dette “høyeste hold” har etablert et fiendebilde av jødene som ikke er så ulikt den (langt senere) tyske varianten.

takk for innlegget ditt. Det var tankevekkende. Jeg er litt usikker på hva du mener med at “retorikk som fagområde brukes til å erstatte virkeligheten”. Både som allmenn prakis (rhetorica utens) og som teori og lære (rhetorica docens) — altså fagområde — brukes retorikken til å forstå, forandre og skabe verden, hvilket ikke er det samme som å erstatte virkeligheten. Naturligvis kan man bruke ord, språk og kommunikasjon til å lyge, fordreie, forvrenge, fornekte, forlede, bedrage og gjøre det uvirkelige virkelig. Det er en del av retorikkfagets (docens) oppgave å undersøke og avdekke slike kommunikasjonshandlinger. En måte å gjøre dette er å undersøke konstruksjonen av fiendebilder. Derfor er jeg også usikker på hvorfor du setter “fiendebilder” i sitasjonstegn. Det er vel ingen tvil om at fiendebilder er virkelige? Man kan neppe benekte at konstruksjonen av felles fiender eksisterer og har meget virkelige konsekvenser. Problemet på 30-tallet var vel ikke at kritikk av nazisterne kunne beskrives som konstruksjon av fiendebilder, men at nazistene lykkes med å konstruere et fiendebilde av jødene som fik meget virkelige konsekvenser?

Begge handler om “fiendebilder”. Et fiendbilde er noe et land “skaper” seg selv; en slags kollektiv projisering. Når al-Qeida angriper USA sier vi da at USA skaper seg “et fiendebilde”. Man sier ikke at USA stod bak 9/11, det er jo en konspirasjonsteori. Man sier i stedet at hele ideen om at al-Qeida eksisterer og er i krig med Vesten, det er et “bilde” folk i Vesten har “skapt”. Hvis man avviser dette bildet, altså benekter krigen, er verden tilbake slik den så ut før 9/11. Dette gir en fornemmelse av sikkerhet hos mennesker som i utgangspuntket er skrekkslagne stilt overfor den krigen de har behov for å benekte eksistensen av.

Den andre ideen, som henger sammen med benektelsen av al-Qeida, er at Israel ligner Nazi-Tyskland. Ved hjelp av denne manipulasjonen (Muren på Vestbredden = tyske KZ-leire) oppnår klienten to fordeler samtidig. For det første kan han benekte at islamistene fører utryddelseskrig på evig tid mot Israel, ettersom de mener å ha mandat fra Koranen til å fjerne landet helt og holdent. Israels allierte faller inn under dette prosjektet.

For det andre har klienten fått en motgift mot skammen fra 2. verdenskrig, som jo vekkes til live hver gang navnet Israel blir nevnt. Ved å overføre bildene fra nazismen til Israel nøytraliseres noe av den gnagende ondskapen vi selv må svare for, dvs. som resonnerer med klientens egen feighet. Hvis ikke det var for denne feigheten ville nazismen vært knust på et tidligere stadium. Eksakt det samme skjer i dag, når feigheten åpner veien for nazismens ideologiske barn, islamismen.

Også den gangen på 30-tallet kunne man beskyldes for å “skape fiendebilder” ved å synliggjøre hva nazistenes ideologiske prosjekt gikk ut på. Da het det at man led av “paranoia kverulantis”, man var “uhelbredelig paranoid”. I dag gjentas dette mønsteret når enhver som synliggjør islamismens ideologiske målsetninger, artikulert av islamistiske ideologer selv, blir stemplet som “islamofobe”.

Ideen om “fiendebilder” er et forsøk på å redusere noe virkelig til noe uvirkelig og annullere felles sanslige (common sensiske) erfaringer. De som holder på med dette har ikke historien på sin side.

Takk Jan Erik og David for jeres kommentarer,

og jo Burke er interessant. Hans humanistiske bakgrunn og hans samfunnsvitenskaplige gjør at han stiller andre spørsmål og gir — gav — nye svar på retoriske problemstllinger.

Burke hevder at alle spraakhandlinger formidler forventninger, akkurat som et skuespill gjoer det, og en tilskuer faar oensket om aa faa disse forventningene oppfylt. Saa en voldsretorikk skaper et oenske om voldelige handlinger.