Ja, det er et godt spørsmål: er det lurt å skrive kronikken slik? Den er skrevet av idehistoriker Mathilde Fasting og retoriker Eirik Vatnøy (som har studert retorikk både ved UiB og UiO), som begge er fra Civita. Vatnøy har dessuten skrevet den korte boken “Valg! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp”. Den anbefaler jeg.

Kristin Clement og folkene i Civita er utvilsomt retorisk opplyste; og med det mener jeg ikke overfladiske og manipulatoriske, men gode til å tenke og argumentere. De har forstått at Arbeiderpartiet har vunnet definisjonskampen om hvem som har skapt dette landet. De fleste forbinder først og fremst velferdsstaten og utviklingen av det moderne “verdens beste land å bo i” med Arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet. Det mener Civita ikke — og derfor kaller de slike oppfatninger for myter (her skal jeg ikke blande meg i hva som er myte og hva som er virkelighet). Når Fasting og Vatnøy tar utgangspunkt i nyttårstalen er det antagelig ikke fordi Stoltenberg her argumenterte tydelig for at Ap og arbeiderbevegelsen har skapt velferdsstaten, men mer fordi nyttårstalen er en aktuell inngang til en definisjonskamp som Civita har satt i gang. I talen snakket Stoltenberg ikke om Ap, men om utviklingen de seneste hundre år. Det kronikkforfatterne har rett i er at denne utviklingen for de fleste forbindes med Ap. Det er ”fortellingen om det moderne Norge”. Er det så retorisk klokt, som du spør, å angripe en verdiladet tale med fakta og årstall? Vel, som antydet er det egentlig ikke talen, men fortellingen de angriper. Og når man ønsker å nedbryte eller omfortolke en dominerende kulturell fortelling kan det være riktig å bruke fakta og tall. Slikt foregår – ofte – mest effektivt i flere trinn: 1. Først betviler du ved alle anledninger fortellingen som myte eller usann (Ap skapte ikke velferdsstaten), 2. Så fremsetter du argumentasjon og bevis for dette (kjensgjerninger, fakta tall, osv.), 3. Endelig bygger du opp den nye fortelling som du mener er mer korrekt/nyttig/verdifull. Så ja, som en del av en større retorisk bevegelse, så tror jeg at kronikken gjør et fornuftig retorisk trekk.

http://www.dagbladet.no/2011/01/17/kultur/debatt/kronikk/15068977/

Men er dette en lur linje å legge seg på, når man argumenterer mot en så verdiladet tale som nyttårstalen kanskje var? Hvordan står fakta seg mot verdier, og er det ikke det samme som å erklære seg selv unyttig, dersom man faktisk påpeker at et av landets største partier “har ført vår politikk i lengre tid” ?