Det som er det store spørsmålet er lengda på åndsverkslova. The Economist har i dei siste 10–15 åra foreslått 14 år, med mulegheit til å forlenge yttarlege 14 år. Andre foreslår 10 år.

Å støype den digitale framtida på prinsipper som er utforma for å sikre dei som byggjer opp store fysiske lager av papir og vinyl, sikre at dei får godtgjordt for fysisk transport av papir og vinyl, og sikra fysiske personar som sel papir og vinyl ei inntekt har veldig lite med dagens realitetar å gjere meinar eg.

Du seier ein må selje 500 000 eksemplarer for å få ei god inntekt. For det fyrste så er det ytterst få som greidde å leve av å vere lyrikar, musikar eller forfattar også for fem, ti, femten, tjue år sidan. Om internett gjer det mogleg eller hindrar at 0,001 eller 0,0001 prosent av alle som går hardt inn for å leve av kunsten å lukkast er uvisst. Det er mange som tener meir pengar ved å selje indiebøker på Amazon Kindle enn dei ville gjordt via forlag til dømes. Uansett, dei færraste vil lukkast uansett. Lyrikarar og smale musikarar er heilt avhengige av offentleg støtte uansett, kven var det som betalte Operaen til dømes, var det private eller den norske staten?

Når det gjeld akademikarar som produserar lærebøker, så har praktisk talt alle full løn betalt av offentlege midlar eller forskningsfond uansett. Det er ingenting i vegen for å gi dei ei godtgjering som vert auka progressivt når fleire universiteter eller andre lærestader nyttar den fritt tilgjengelege boka i sine kurs. Det er berre å melde alle bøker ein nyttar, med kor mange studentar som treng boka, og så smøre skikkeleg på.

Den analoge fortida forvitrar på grunn av analoge prinsipper om opphavsrett. Filmrullar frå 1. verdskrigen går til grunne i høgt tempo fordi opphavsretten er uavklart til dømes. Såkalte “orphan works”, dvs. bøker som ingen veit har opphavsretten til på grunn av forlag som har gått konkurs eller folk som har døydd er så kostbart å avklare rettane til at det i praksis ikkje er nokon som tek på seg å hyre inn opphavsrettsekspertar som til tusenvis av kroner i timen til å sende brev og avertere etter rettigheitshavarane i avisene. Google prøvde seg på dette, dei averterte i lokalaviser og rikspresse i nesten alle verdas land. Dei prøvde å effektivisere det ved å inngå avtaler som vart forsøkt øydelagt av forfattarorganisasjonane sjølve. Dei fleste av desse bøkene er det offentlege sin eigedom. Det offentlege vert snytt med andre ord for enorme verdiar, ting som det offentlege eig.

Dette er da ikke en så diametral motsetning som artikkelforfatteren vil ha det til. Jeg vil da tro det er mulig både å være tilhenger av nettnøytralitet og åpen kildekode, samtidig som man ser verdien av å verne om åndsverkslovene. “Å støype den digitale framtida etter analoge prinsipp kjem aldri til å fungere” skriver han, men jeg mener også det er synd om analoge fortiden skal forvitres av digital prinsipp. Bare fordi en tekst kan digitaliseres betyr det vel ikke at den bør, eller skal, miste sine “proprietære” egenskaper.

Når det gjelder selvpublisering, så synes jeg i og for seg ikke at det er onde. Men om prisnivået skal være slik som i saken du linker til, altså på rundt 1 dollar, ja så blir man nødt til å selge 500 000 eksemplarer for i det hele tatt å kunne overleve. Men hva med den marginale kvalitetslitteraturen? Hva med lyrikeren eller akademikeren som har et publikum på rundt 1000? Skal han kjøre Hollywood-modellen og livnære seg på salg tv-skjorter og plastfigurer?