Angelshaug nøyde seg som leserombud i BT ikke med å kritisere journalistikken i sin egen avis, men kritiserte også enkelte BA-reportasjer, såvidt jeg husker. Så kritikk mellom medier finnes. Men den krever at det er konkurrerende eller rivaliserende redaksjoner. Med den omfattende mediemonopoliseringen i så å si hele landet utenfor Oslo, har det blitt færre utgiversteder med konkurrerende redaksjoner, dessverre. Bergen, Stavanger, Skien og Tromsø er nå de eneste byene utenfor Oslo, med mer enn en dagsavis.

Jeg skulle ønske regjeringen og Stortinget ville gjøre noe for å rette på det. Muligheten kommer i den stortingmeldingen Kulturdepartementet trolig kommer med, som oppfølging av NOU 2010:14, som jeg var med å skrive.

Samfunnskritikk, inklusiv mediekritikk, er kompetanse- og ressurskrevende journalistikk. Når sviktende inntekter, usikre og sviktende rammebetingelser tvinger mediebedrifter til å nedbemanne, får det selvsagt følger for den mest ressurskrevende journalistikken.

Jeg mener medieombud kan være en god ide, for å stimulere til en kultur der intern kritikk blir akseptert internt og tilgjengelig for leserne. Men det er etter mitt syn ikke ønskelig at dette ansvaret blir delegert fra ansvarlig redaktør til et leserombud som en varig løsning. Dette har Angelshaug sikkert erfaringer med og meninger om. Men for å få bred, intern aksept for arbeidet med kvalitet i redaksjonen, er det svært viktig at hele kommandolinjen i redaksjonen involverer seg i, og også inviteres av sjefredaktøren til å delta i prosessen.

Ingen liker å bli kritisert, og ingen liker å bli kritisert i full offentlighet. Der er journalister og redaktører akkurat like menneskelige som andre maktmennesker. Men ros og kritikk er viktige deler av kvalitetsarbeidet, og ikke til å komme utenom for en seriøs redaksjon. Redaksjonsledelsens vurdering av kvaliteten på journalistikken, vil i en kvalitetsorientert redaksjon også få følger for den enkelte journalists lønnsutvikling. Vurderingene av kvaliteten på journalistikken er derfor svært viktig, både for leserne, redaktøren, journalistene og for mediebedriftens økonomi.

Mange aviser (deriblant BA) har åpnet for debattmuligheter etter artiklene i nettavisen. Det er en svært god ide, som jeg innførte da jeg var redaktør, og som nå videreføres. Men det krever mot og vilje til åpenhet mot leserne, både fra redaktøren og journalistene, for at det skal fungere positivt. Så krever det også engasjement og seriøs interesse fra de som melder seg med kommentarer. Der har det vært barnesykdommer, men de forsvinner nok etter hvert, får vi håpe.

Jeg har forøvrig et konstruktivt forslag: Jeg maste i fem år på daværende kulturminister Trond Giske om å oppnevne en mediekommisjon, for å reformere mediepolitikken. Til slutt fikk jeg det, på hans siste dag som kulturminister, og jeg ble også oppnevnt som en av 11 medlemmer.

Så arbeider jeg iherdig for å få mediefolk, medieforskere, folkevalgte og politisk interesserte mennesker til å gjenoppdage hvor viktig mediepolitikken er. Den handler jo om hvordan vi mekker på kjernen i de demokratiske prosessene, for å sørge for at de blir bedre, og ikke forfaller. Den forståelsen savner jeg nok, både i den offentlige debatten og i det politiske miljøet rundt regjering og Storting.

Mitt inntrykk er at “mannen i gata” opplever mediene som en samlet aktør som ikke er spesielt interessert i kritikk. Denne oppfatningen bekreftet Angelshaug fra tiden da han selv jobbet som journalist i BT. Leder i Familie & Medier, Jarle Haugland, deler også denne oppfatningen på bakgrunn av respons fra medlemmer. Det er et tankekors at pressen — som forventer åpenhet av alle — ofte selv holder kortene så tett til brystet. Dette gjelder for eksempel “redaksjonelle vurderinger”, som ofte er begrunnelsen for hvilke vinklinger som velges. På den måten gjøres valget av vinkling utilgjengelig for kritikk, og tåkelegges som en profesjonell kompetanse kun journalister har.

Her er noen forslag til hvordan mediehusene kan bidra til å sette lys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle:

- Å lage redaksjonelle saker om sin egen virksomhet (et redaksjonelt regnskap er et positivt, men dette er gjerne i en form som ikke er så tilgjengelig som redaksjonelle saker).

- Prioritering av saker om kritikk av andre mediehus, og redaksjonelle saker om hvorfor dette er sjeldent. Angelshaug nevnte eierkonsentrasjon som en mulig grunn til at journalister kanskje ikke er så ivrige på å kritisere konsernkollegaer, og at det er lite karrierefremmede. Stemmer dette?

- Å lage saker der man tar i konkrete ting i Angelhaugs analyse og knytter dette opp til den lokale situasjonen (BA kunne for eksempel laget en sak om at BTs tidligere medieombud går ut med mediekritikk, og brukt saken som en plattform til debatt blant leserne).

- Journalister kunne laget en helt kort sak ved siden av byline som sier noe om bakgrunnen for saken, hvor de fikk ideen fra, hvilke kilder de har vært i kontakt med og forklaring av valg av vinkling.

- Saker som gir innsyn i redaksjonelle vurderinger (“Flue på veggen en dag i et mediehus”).

- Opprettelse av medieombud-stillinger som kan være “sten i skoen” og en kald hjerne i redaksjonene som oppmuntrer journalister til å tenke seg om når det går for fort i svingene og blodtåka siger inn.

- Åpnet opp for en debatt om et offentlig medieombud som taler publikums sak. Pressen reagerer gjerne negativt på dette med argumentasjon om at det vil svekke pressefriheten. Men pressefrihet bør heller ikke bety at ingen når frem med kritikk? Det må i tilfelle diskuteres hvilket mandat ombudet skal ha, og at det aldri kan være snakk om at staten kan “stoppe pressen”. Men det er behov for at pressen tar innover seg hvor stor makt mediene har i samfunnet, og at det kanskje trengs noen som kan vokte vokterne — som i noen tilfeller risikerer å bli overgripere selv?

Bergens Tidende var inne på et godt spor med eget medieombud, og jeg synes det er leit at denne ordningen nå er avviklet. Og jeg tror ikke mediepolitikk, eller mediekritikk, er bare for spesielt interesserte. “Mannen i gata” har også meninger og forventninger om god journalistikk — og som Terje Angelshaug tidligere har påpekt fra tiden som medieombud — overraskende mye kunnskap. En hindring for bredere debatt om mediekrtikk er at temaet kanskje ikke tas opp i de større mediehusene?

1) Journalistisk kvalitet, kvalitetsjournalistikk osv:
Det er noen håndverksmessige krav om faktasjekking, bredde i kildebruk, relevans for egne lesere osv, som er kurante, og som det er god beskrivelse av i Vær Varsom-plakaten. Men jeg synes kravene om kvalitetsjournalistikk ofte brukes synonymt med kravet om høystatus, intellektuelt og/eller akademisk orientert journalistikk, i motsetning til underdog-journalistikk og hverdagsjournalistikk. Jeg har jobbet i både høystatus og lavstatus redaksjoner, og har erfart at det utføres både god og dårlig journalistikk begge steder.
Med disse reservasjonene, synes jeg det ville være bra om vi fikk en skjerpet diskusjon om hva vi mener med god journalistikk.
I mediestøtteutvalget drøftet vi kvalitetskravene til journalistikken som overveiende avstender‑, eller overveiende mottakerdefinert. I mediepolitikken mener jeg (og resten av utvalget) at det eneste riktige er å legge til grunn mottakerdefinerte kriterier, og unngå å overlate spørsmålet om mediestøtte til skjønnsmessige, statlige bedømmelseskriterier.

Det følger av dette at jeg er uenig i at PFU ikke beskjeftiger seg med journalistisk kvalitet. De presseetiske reglene er først og fremst regler for journalisthåndverket, og hvordan det bør praktiseres. Mange av de fellende vedtakene i PFU hander om håndverket, mer enn om de etiske vurderingene.

2) Din påstand om at det har vokst fram en felles oppfatning av faget og journalistrollen, er jeg enig i. Det er en positiv profesjonalisering i journalistikken, som jeg håper fortsetter. Men jeg etterlyser — i likhet med deg — slik jeg tolker deg, en langt klarere og mer synlig forankring av journalistikken i medienes ulike verdiplattformer. Medienes geografiske forankring kommer godt til syne, både i utvalg og vinkling. Men verdiplattformen er i det daglige mindre synlig.

3) Avisene har vært på langsom vandring fra politikkens verden, mot den kommersielle verden, siden tidlig på 60-tallet. I den samme perioden har inntekten fra annonsørene blitt relativt sett mye viktigere, og inntektene fra leserne relativt sett mindre viktig. Det har blitt langt flere redaksjonelle medarbeidere, men flere utgiversteder med mediemonopol. Mediebransjen er samlet, både på arbeidstaker- arbeidsgiversiden. Men selv om mediene er blitt mer kommersielle, er de fortsatt også sentrale politiske og kulturelle institusjoner. I likhet med deg, savner jeg en skjerpet, innsiktsfull offentlig debatt om dette. Jeg er ikke særlig fornøyd med det vi klarte å få fram om dette i mediestøtteutredningen. Der ble vi naturlig nok styrt av hva som finnes og ikke finnes av forskning på området. Dermed ble det mange referanser til amerikanske utviklingstrekk, som nærmest er irrelevante i forhold til utviklingen i Nord-Europa, særlig i Norge og Sverige. I motsetning til deg (?), tror jeg at mediene har spilt, og fortsatt spiller en sentral rolle for alle store og små beslutninger vi tar i vårt land, både ved at vi (avisene, allmennkringkastingen, medieprofesjonene, medienes kilder) bidrar til å skape et høyt kunnskapsnivå, delvis ved at vi bidrar til å gjøre beslutningsprosesser mer gjennomsiktige, delvis ved at vi øker risikoen for å bli avslørt for kriminelle, korrupte og utro tjenere.

4) Du har rett i at mediestøtteutvalget ikke gikk inn på hva pressen kan gjøre for å styrke sin troverdighet. Det lå ikke i vårt mandat, og vi hadde nok at andre tema å bale med. Pressens troverdighet kan selvsagt påvirkes på flere måter gjennom mediepolitikken. Den kan f eks stimulere mediebedriftene til å bli mer opptatt av leserne, ved å gjøre inntektene fra leserne litt viktigere gjennom fortsatt å frita avisene for moms på salgsprisen. Den kan sørge for at det finnes flere redaksjoner som utfordrer hverandre, får fram flere nyhetskilder, bredere faktagrunnlag og flere nyhetsperspektiv, gjennom å støtte nr 2‑aviser, den kan støtte etterutdanning for redaktører og journalister. Alt dette er forslag som finnes i mediestøtteutvalgets utredning.