Trist å se at vikarierende argumenter som “noen sier det og andre sier det” og vi “men at ensidighet og monomani preger dem for sterkt” brukes for å knuge meninger og å primært la sin egne politisk prefererte meninger slippe til. Åmås sin avledningstaktikk avsløres av hvilke artikler som presenterer i AP, hvordan vinklingen på sakene gjøres og nå i det siste også ved at AP på lederplass driver usaklig mobbing av Carl I. Hagen.

Aftenposten har etter Stanghelle sin inntreden gradvis mistet sin trovedighet og gang på gang dokumentert at de er et politisk manifest og intet “åpent” forum for meningsutveksling slik de later som.

Norge vil gradvis få en nye mediehverdag. Aftenposten vil dersom de ikke slutter å drive politikk i like stor grad enda sterkere melde seg ut av denne nye mediehverdagen.

Takk for tilbakemelding!

Fint du ser behovet for et større innslag av naturvitenskapelige perspektiver i samfunnsdebatten. Ingebjørn Bleie har forøvrig en interessant bokanmeldelse på Minervanett du kanskje kan ha interesse av:

Biologi og filosofi
http://www.minervanett.no/2011/08/19/biologi-og-filosofi/

Når det gjelder spørsmålet om anonymitet har jeg samme standpunkter som Jillian C. York (https://www.eff.org/about/staff/jillian):

A Case for Pseudonyms
https://www.eff.org/deeplinks/2011/07/case-pseudonyms

Anonym! (hvorfor skriver du anonymt om dette temaet, forresten?) Takk for reflektert respons. Noen korte svar pga. litt tidsnød:
‑Tydeligere beskrive det som splitter/fortie/nedtone meninger: Jeg ordlegger meg som jeg gjør fordi intervjuet ikke er et bidrag til integreringsdebatten, men til debatten om norske offentligheter. Hva jeg mener om integrering osv. har jeg skrevet ut i adskillige kommentarer de siste fem-seks år. Sjekk dem. Jeg mener i dag at religion får en for stor plass sammenlignet med diskriminering i norsk arbeidsliv o.l.
‑Frykt for at oppslutningen om det flerkulturelle samfunn skal bli svekket: Overhodet ikke. Men helt nødvendig å synliggjøre de konflikter som her finnes, for de er reelle.
‑Møte og bearbeide frykt: Jeg snakker her som redaktør, arenaleder. Ikke som privatperson eller terapeut, nei. Og ja, frykt kan være reell. Jeg mener ikke at all frykt kan fjernes, nei. På ingen måte.
‑Naturvitere og andre fagfolk: Helt enig. Vi har for liten bredde i fagfolkene vi bruker og trykker. “For mange” samfunnsvitere og humanister relativt sett.

“Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker.”

Dette er en viktig observasjon og illustrerer en stor svakhet i norsk offentlig debatt. Den er litt lite intellektuell, og vi kan bedre på dette ved å i større grad slippe til meningsmotstandere. Vi kan også bryte med den uintellektuelle tradisjonen i Norge hvor de fleste unnskylder eller distanserer seg hver gang man omtaler noe interessant skrevet av personer man er sterkt uenige med.

“Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli ”truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon.”

Hvorfor ikke tydeligere beskrive det som splitter Norge? Store deler av befolkningen ønsker ikke masseinnvandring og et multikulturelt samfunn. Her virker det som du selv kommer i skade for å fortie, ved å nedtone meninger som er sentrale i debatten.

For meg kan det virke som om du har en viss frykt for at oppslutningen om det multikulturelle samfunn skal forsvinne. En frykt for at den ideologien du favoriserer, skal bli utkonkurrert av alternative konkurrerende ideer. Jeg nevner dette bare for å illustrere et poeng, nemlig at hvilke følelser som eventuelt ligger til grunn for dine meninger er irrelevant for selve debatten.

Videre, når du snakker om å møte og bearbeide frykten til de som mener noe annet enn deg selv. Snakker du her som privatperson, eller mener du det er en debattredaktørs oppgave å fungere som en slags terapeut? Hva er i så fall viktigst? Høyest mulig intellektuell standard på den offentlige debatten, eller best mulig terapeutisk effekt (med tanke på å redusere frykt). Eller mener du at høy intellektuell debattstandard basert på fakta og kunnskap generellt reduserer frykt? Er redusert frykt alltid en god ting? Kan det ikke tenkes situasjoner der sannheten er av en slik natur (feks statistikk/vitenskapelige fakta om etnisitet eller genetikk) — at den kan skape frykt for samfunnsutviklingen som kan sies å være rasjonell? Bør rasjonell frykt også bekjempes eller bare den vi avskriver som irrasjonell? Hvem er i så fall best egnet til å avsi dom over hvilken frykt som er rasjonell og hvilken som er irrasjonell? Kjønnsforskere? Psykologer? Evolusjonsbiologer? Genetikere? Historikere? Thomas Hylland Eriksen? AP? Forsvarets Høgskole? Redaktørforeningen? Hver enkelt av oss? Er det i det hele tatt rimelig å fremstille det som om store deler av befolkningen føler frykt i spørsmål knyttet til multikulturalisme? Kan det ikke tenkes at de fleste som deg og meg, har tenkt grundig over spørsmålet, og så rett og slett trukket en logisk konklusjon basert på den kunnskap og det erfaringsgrunnlag de besitter? Konkludert med at multikulturalisme-ideologien rett og slett ikke er bærekraftig på sikt? Som du ser inntar jeg posisjonen til djevelens advokat her, og jeg håper du tolker det i beste mening.

Fakta og kunnskap kunne det godt vært mye mer av i den norske debatten, men jeg tviler på at multikulturalisme-ideologien vil øke i oppslutning som følge av det. Det er vel nettopp dette som gjør at pressen ofte fortier fakta, og slik som Aftenposten tidligere i år til og med sensurerer/reviderer artikler for å pynte på virkeligheten.

Ubehagelig faktum
http://www.minervanett.no/2011/05/26/ubehagelig-faktum/

Hvis du mener fakta og kunnskap bør få større plass i mediebildet, foreslår jeg å kutte ned på debattbidrag fra samfunnsvitere, og gi større plass til naturvitere og historikere, gjerne oversatte artikler fra utenlandske skribenter.

For eksempel artikler om genetikk, IQ, populasjonsgenetikk, historiske folkevandringer og etniske konflikter osv. Generellt den type stoff kunnskapssøkende mennesker i vår tid leser, og som gjør at mange ikke tror at det multikulturelle eksperimentet vil ende særlig godt.