Helt klart. En definisjon av brukere er nok på sin plass ja, kan være bedre å bruke “leser” i denne sammenheng.

Det hele er ganske kontekstbasert, for jeg tviler på det er en gruppe “alltid anonyme” og en annen “alltid under fullt navn”.

Vi kan jo ta noen ulike caser:

Det avdekkes mulige kritiske forhold på kreftavdelingen på Haukeland Sykehus. Det skrives sak om dette og journalisten ber lesere — da spesielt de som har vært pasient der — om å dele sin erfaring.

Kreves det fullt navn, blir da dilemmaet for leseren: “Skal jeg måtte registrere meg i pressens database, søkbar på google, og i så måte i praksis være offentlig registrert som kreftpasient”?

Stiller man spørsmålet til de som kunne komme med interessante syn i denne saken (pasienter, tidligere pasienter og ansatte) som kan berike artikkelen om de ønsker å være anonym eller ei, får vi nok et mer interessant svar.

Samme kan gå for en kritisk artikkel om arbeidsforholdene i Bergens Tidende, på KNM Otto Sverdrup eller på SV-fakultet på UiB.

Eller en artikkel om livet som skaphomofil. Hvordan skal skaphomofile få delta i den artikkeldiskusjonen?

Så er det aspektet rundt ærlighet og åpenhet, for det skjer jo mye når man signerer:

Ta denne diskusjonen som et eksempel. Jeg skriver under med fullt navn. Jeg er en ansatt i Mediehuset Tek, jeg er en student, en heterofil hvit mann, en ganske liberal sjel og bergenser. Jeg svarer her en professor, en hvit mann. Dette kan leses av alle.

Hva gjør det med form og innhold? Roser jeg her Diskusjon.no av frykt for represalier, eller som ledd i en snikmarkedsføring? Er jeg kanskje ute etter å imponere en professor, siden jeg er student? Kanskje ansatte i andre bedrifter har kritiske bemerkninger de gjerne vil komme med om hvordan deres nettdebatt-løsning er, men våger ikke av frykt for represalier?

(man skal eksempelvis ikke ta påstanden om “vi gjør det for å heve kvaliteten” som god fisk, det er nok av krefter i kulissene som vil ha navn frem fordi det da blir lettere å selge annonser — som avisen tross alt lever av.)

Jeg kan påpeke at jeg er ekstremt opptatt av presse-idealet og ønsker det som utgangspunkt, men det er samtidig nok av sosiologiske faktorer her som bevisst eller ubevisst kan korrumpere både mitt svar og hvordan jeg blir tolket.

“Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth.” sa Oscar Wilde.

Det er jo en påstand som er testet ut endel i ulike studier, blant annet basert på klassikerboken No Sense of Place.

Hvordan ville denne diskusjonen her eksempelvis artet seg om den ble strippet for faktorer som hierarki, kjønn, etnisitet, sosial status, yrke osv? Man ble tvunget til å fokusere på innholdet, ikke person.

Mål dette opp mot pressens forpliktelser om å finne sannheten, få frem alle synspunkt og forsvare ytringsfriheten. I den kontekst, hva vil være best mulig løsning for at kommentarfeltet kan supplere for at pressen skal nå sine mål?

Det er interessant å høre om dine erfaringer som ansvalrig for diskusjon.no. Jeg er enig i at brukernes syn er viktig og interessant. Men hvem er brukerne? Hvis man spurte de som er aktive brukere av et forum som tillater anonyme innlegg, vil et overveidende flertall helt sikkert si at de støtter retten til å være anonym. Men dette ville gi et helt skjevt bilde, siden synet til de som velger å ikke bruke formet ikke kommer med.

Er veldig spent på all forskning som foregår på området og hva den vil bringe.Det er nok et paradoks om en redaktør uten erfaring med å delta i en nettdebatt skal fortelle folk som har deltatt i et 10–15 år hvordan den best fungerer. Pressens utfordring er at flere satt på sidelinjen i flere år, hvor andre høstet erfaring og benyttet seg av muligheten.

Det er ikke mer enn noen måneder siden Dagbladet krevde betaling og navn for å få bidrag. Nå er de for anonymitet og krever ikke lenger betaling, så her skjer endringene fort (og til det bedre, for et par år siden kunne man ikke kommentere i de fleste nettaviser). Konkurranseelementet er sterkt til stede — for det er en kamp om folks bidrag. Bare se på hvordan nettavisene (og ikke minst NRK) nå tar grep for å “vinne” bidragsyternes gunst.

I den sammenheng er det også brukerne som avgjør. De aktørene som tilbyr best personvern, usability og er en inkluderende aktør får et fortrinn overfor de som ikke tar slike hensyn, og setter krav uten å inkludere de som produserer innholdet i prosessen.

I så måte gjelder det å tilby de gode bidragsyterne noe. Men fortsatt preges en del redaktørers tone av krav til de som bidrar med innhold gratis — og lite ydmykhet og lydhør tilnærming til brukernes ønsker. Forhåpentligvis noe vi kan finne svar på (erfaringen blant våre brukere — blant annet de beste — er at de forventer at personvern voktes som Fort Knox).

Ellers, et eksempel på en tråd med høyst interessant tema som kom hos oss. Helt anonymt, med lav terskel. Til tross for et ekstremt sensitivt og provoserende tema (pedofili) opplevde vi lite tull, få korte kommentarer og en interessant innsikt.

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1228620&st=80

22. juli ga en litt annen erfaring, hvor anonymitet medførte ubehagelige episoder (blant annet drapstrussel). Samtidig tror jeg vi også sikret oss bidrag som kan være interessant å se på for historikere og andre i fremtiden, kan være interessant å analysere.

Jeg tror pressen har godt av å tenke litt alternativt og se hvordan det er løst andre steder. I tillegg er det fortsatt ganske ferskt for brukerne, jeg tror det blir en læringsprosess for alle parter og håper det er mer fruktbar nettdebatt i fremtiden. :)

Viktig påpekning. Det er åpenbart flere aviser som har forsøkt denne strategien med hell. Blant annet har Wasington Post nylig startet med å la journalistene til å delta mer aktivt i debattene: http://www.niemanlab.org/2012/02/the-washington-post-tries-a-new-weapon-to-fight-the-trolls-humans/
I undersøkelsen vil vi se på i hvilken grad journalistene i norske aviser er aktive i debattene, og hvordan det påvirker kvaliteten. Kanskje er det et mer effektivt virkemiddel for å heve kvaliteten enn krav om identitet. Men det er kostbart.

Det gir også en oppdragende effekt. Når redaksjonen er synlig i debatten og gjør slike grep, forsvinner den irriterende følelsen av å bli ignorert som er ganske typisk blant mange “troll” i nettdebatten. Mange skjerper seg raskt når de blir hørt, og spesielt hvis de øyner et håp om at deres syn får mer oppmerksomhet.

Dette fungerer selvsagt ikke på alle, men det virker på mange nok til at nettdebatten raskt blir markant bedre.