Men da rettssaken startet og noen av de avslørende skype-meldingene ble publisert, falt korthuset fra forhåndsprosedyren sammen for ordføreren. Fra da har saken mistet sin rikspolitiske dimensjon, og er redusert fra en politisk sak til en sak om en serie sannsynlige overgrep mot en mindreårig. Det er fortsatt grunn til å reise tvil om dømmekraften til de som dyrket Vågå-ordføreren, både sentralt og lokalt. Men forbindelsen mellom rikspolitikken og overgrepssaken er brutt.

Etter at det sannsynlige saksforholdet var rimelig avklart offentlig, gjennom publiseringen av de intime dialogene på internett, har saken vært klart overdimensjonert, uansett kriteriesett og avstand til Vågå.

Men feildimensjonert? Hvorfor skulle nyhetsmediene løfte saken til et prinsipielt nivå? En voksen maktmann som misbruker en svært ung kvinne, hvilke prinsipielle refleksjoner eller diskusjoner inviterer det til? Saken kan kanskje gi stoff til en novelle, et filmmanus eller teaterstykke. Men i nyhetsmediene? Der er oppgaven å formidle det faktiske, vurdere nyhetskildene og aktørenes troverdighet og rettsakens forløp, selv om det gir forfatterne en følelse av å lese “referatjournalistikk fra forrige århundre”.

Refleksjonene og de prinsipielle spørsmålene saken og saksforløpet reiser, må vi ta nå i ettertid, når nyhetsmediene og dommen har avklart fakta utover det som fortsatt måtte være av rimelig tvil. Da er det forskere, ikke nyhetsjournalister, som må ta ansvar for å sørge for at vi får presentert de hypotesene, analysene og tankene de har gjort seg. Kommer de med noe vettugt og relevant, kommer nok nyhetsmediene til å sørge for at det blir plukket opp, publisert og debattert.