Takk for et godt svar, og jeg skal lese bøkene du anbefaler.
Du har jo helt rett i at det var nettopp slik på Eidsvoll. Det er jo nettop derfor paragraf 66 i grunnloven kom, som fastslår at det skal vedtas en forretningsorden. De merket nemlig hva slags effekt dette hadde på folk, og de ville ikke ha det slik. Dette mener jeg er essensielt for at “The Siv Scream” var en så stor skandale som det var, at vi ikke har tradisjoner for det. En ting er hvis du kun er med folk som er enige med deg og støtter din sak, men dette var jo sendt nasjonalt.

Jeg tror at hvordan de talte på Eidsvoll som resulterte i paragraf 66 i grunnloven har ført til at det tradisjoneltsett ikke er takhøyde for dette i Norge.
Har du noen tanker rundt dette så ønsker jeg gjerne å høre de. Det er jo selvsagt både positive og negative utfall av stortingets forretningsorden, men det er hovedsaklig da i forhold til paragraf 56 jeg lurer. Da lurer jeg for eksempel på om dette er skadelig i forhold til yttringsfriheten, eller er det positivt? Gjør dette det vanskeligere for politikere å bruke retorikk som virkemiddel?

Takk på forhånd!

Ja, det er riktig, Jakob, at man i Norge — og i skandinavisk politikk generelt ikke kan komme med mishagsytringer og utrop i parlamentet. Men det er først i nyere tid at voldsom, emosjonell og gestikulerende retorikk er blitt uønsket og oppfattet som in-autentisk. På Eidsvoll var det voldsomme utrop og emosjoner, Bjørnson var like gestikulerende og energisk som Cicero og Martin Tranmæl formelig skrek på talerstolen og var kjent for sin “vulkanske” og “eruptive” retorikk. Med radioen og fjernsynet og kulturelle endringer endret alt dette seg og vi fikk den beherskete, hverdagslige, autentiske stilen vi fremdeles har. Dette har Anders Johansen skrevet om i Talerens troverdighet, og sammen med Johansen har jeg skrevet om utviklingen i talerstil i boken Virksomme ord.

For i utlandet er det mye mer akseptert at man roper og er følesesmessig engasjert enn i Norge. I norsk politikk er dette et tegn på svakhet og lite kunnskap. Det vi kan se her er at både rett etter 1814 og i stortingets forretingsorden paragraf 56 nevnes det at det ikke er lov å gi støyende utrykk for misnøye eller bifall under forhandlinger. Det vil si at i behandling av en sak og om du blir veldig forbannet har du ikke lov til å rope dette ut i forsamlingen. Dette kan vi jo se blant annet England at er helt normal praksis, i alle fall var.

Det vil si at å gjøre dette i Norge er langt værre enn å gjøre det i USA, for vi har ingen tradisjon for at politikere roper. FrP bruker veldig mye retorikk fra USA, og mye av det fungerer veldig bra og kan også annvendes i Norge, men selvfølgelig ikke alt. “The Siv Scream” kan være et godt eksempel på dette, eller tror du at Siv rett og slett ikke tenkte på hvordan dette kom til å se ut på tv? At hun glemte et øyeblikk at det var andre mottakere enn de hun stod å talte for?

Forsåvidt. Rett språk er jo egentlig bare en innarbeidet praksis. Likevel er det utbredte uttrykket “i forhold til” tvetydig fordi det egentlig betyr “relativt til”, det uttrykker altså en slags brøk eller sammenligning. Men her bruker Kjeldsen “i forhold til” i betydningen “innenfor” eller “i forbindelse med”. Korrekt språk er ikke nødvendigvis godt språk. :)

Ja, det kan du ha rett i. Men hvis vi er mange nok som skriver dette slik, så holder det opp med å være feil, og ender med å bli praksis, altså ikke-feil.

Hei Karl, ja det er et godt poeng at vi ikke bemer­ker, men sna­rere hyl­ler, utage­rende fysisk beve­gelse i noen situa­sjo­ner, men ikke i andre.
Du har også rett i, hvis jeg for­står deg rett, at det har reto­risk appell å være ærlig og ikke si hva som for­ven­tes, men i ste­det være klar på hva man mener; selv om det går imot det andre mener. Slikt kan både skremme noen folk vekk og styrke tro­ver­dig­he­ten hos andre.
Ut over det, så lurer jeg på hvor­for det var vik­tigt for deg å skrive at jeg har «gam­mel­mo­dig språk­fø­ring», for jeg antar at du skri­ver om meg?
Hva er egent­lig funk­sjo­nen av den utta­lel­sen? Hva øns­ker du å oppnå med det?

Ja, Sebeos, du har rett det er interessant at det skrives så mye om disse tingene, men det gjelder ikke bare FrP, men alle politikere. Når jeg skriver om det i denne bloggen er det nettopp fordi det er interessant i forhold til forskning i retorikk og medievitenskap. Hvorfor er dette så oppsiktsvekkende? Og en del av forklaringen, som er den jeg gir, er forskjellen mellom hvordan en fremtreden oppfattes i en konkret situasjon i en stor sal med tilhengere og så hvilket inntrykk den samme fremtreden gir på fjernsynet og i fotografier hvor ikke alle er tilhengere.