Joda, jeg er med på det. Jeg forsøkte å gi en mer faglig presis drøfting av hva som ligger i “rasisme”. På den ene siden den ærlige og ekte rasist (det er ikke noe grunnlag for å påstå at Schjenken er det). På den andre siden de aller fleste av oss som er ofre for nokså ubevisste og grunnleggende psykologiske mekanismer som har rasisme som konsekvens men ikke som intensjon. Disse mekanismene er godt dokumentert gjennom 100 år med psykologisk forskning. Det var altså god grunn til å spørre om feilbehandlingen av Farah var utslag av slike mekanismer, det er også grunn til å formode at hudfarge kan ha spilt en rolle. Men dette er ikke det samme som å si at hudfarge spilte en viktig eller utslagsgivende rolle, og det er slett ikke det som å si at Schjenken selv er en rasist. Denne viktige nyansen forsvinner i debatten om den konkrete saken og dens prinsippielle sider, inkludert i din fremstilling. Debatten etter saken kom dessverre inn på helt feil spor, selv om Dagbladet og andre av og til var inne på riktig spor, debatten burde handlet om “rasisten i oss alle”, ikke om hvorvidt Schjenken er en fæl fyr. Dermed blir også lærdommen som trekkes feil.

Farah ble offer for en medisinsk feilvurdering. Nettopp av den grunn aksepterte både lagmannsrett og Høyesterett delvis feilaktig og grovt ærekrenkende nyhetsjournalistikk fra Dagbladet om det som skjedde i Sofienbergparken. Pressen skal ha ”slingringsmonn” også i nyhetsjournalistikken.
Retten kunne imidlertid ikke godta avisens egne beskyldninger om rasisme, kun basert på en formodning om at det lå rasisme til grunn for behandlingen av Farah. Retten krevde et grunnlag i faktum for å komme med en så alvorlig beskyldning. En kan ikke formode at kritikkverdig behandling av en farget person nødvendigvis er et utslag av rasisme.
Dagbladet hevdet i retten at Schjenken ikke var identifisert. Dette ble avvist av retten. Selv om han ikke var navngitt, påpekte retten at avisen og pressen ellers hadde gitt så mange identifiserende opplysninger at en stor gruppe mennesker dermed fikk vite hvem han var. Denne oppfatningen av hva som ligger i begrepet ”identifisere,” samsvarer helt med det som praktiseres i presseetikken. Bruk av navn og bilde er ikke synonymt med identifisere.

Slik “ubevisst” diskriminering skjer så og si mot personens beste vilje, det kan være statistisk diskriminering, ubevisste stereotypier eller andre velkjente problemer kan ha påvirket ambulansepersonalets tolkning av situasjonen. Disse velkjente problemene er noe vi alle rammes av og som skjer “bak vår rygg” og på tross av den beste vilje, slik Jesse Jackson formulerte det: ““There is nothing more painful to me than walking down the street and hear footsteps and start thinking about robbery, then look around and see somebody white and feel relieved.”. På dette punktet hadde trolig Dagbladet et poeng, selv om de trolig gikk for langt i sine karakteristikker og det var trolig feil å peke på ambulansepersonalet — det er generelle problemer som gjør seg gjeldende overalt.

Det jeg imidlertid synes er rart med dommen er at Schjenken var anonym inntil han selv sto frem. Dagbladet rettet vel mest fingeren mot rasisme generelt?