For å få løftet debatten ut i det åpne rommet, hvor den absolutt hører hjemme, ble de to utfordret til å gjennomføre en e‑postduell. For å konsentrere argumentasjonen fikk de en kort tidsfrist. Her er resultatet:

To: Paul Bjerke

Emne: Papir vs nett…

Hei Paul, Er enig med deg i mye av kritikken du retter mot norske nettavisers profil, men jeg er uenig med deg i at papiravisen er en forutsetning for kvalitetsjournalistikk. Jeg tror tvert imot at kvalitetsjournalistikk kan trives meget godt på digitale plattformer.

Du peker helt riktig på at de norske nettavisenes forsider ofte fremstår som et sammenrask der behovet for «klikkvinnere» styrer redigeringen. Nettavisene avviker betydelig fra den tradisjonelle papiravisen. Papiravisen er en redigert pakke, en helhet, som journalister og redaktører har satt sammen for å møte et bestemt lesermarked. Papiravisene redigeres med rot i sine historiske tradisjoner og formålsparagrafer. Leser man Oppland Arbeiderblad eller Bergens Tidende, vet man omtrent hva man får. Geografisk avgrensning og politisk ståsted er to styrende elementer.

Man er dessuten del av en «community». Blar man gjennom Dagens Næringsliv, vet man at man forholder seg til den samme avispakken som 260 000 andre nordmenn, de aller fleste av dem godt gasjerte og velutdannede mennesker, samfunnets beslutningstakere i privat og offentlig sektor.

Redaktørene og journalistene skrur hver ettermiddag sammen et produkt som skal gi denne lesergruppen omtrent det de forventer, men gjerne slik at hun blir positivt overrasket og tenker at her har det vært lagt ned en innsats for å tilfredsstille hennes behov for å være orientert og underholdt. Hun får en pakke som gjør at hun kan være a jour med sin omgangskrets.

Det er helheten, pakken, ikke det enkelte, løsrevne, nyhetsoppslag, som gir denne følelsen. Jeg tror at det redigerte avisproduktet, der journalister og redaktører setter sammen og formidler en slags helhet, absolutt har en fremtid. Dette handler om kvalitet i den forstand at redigeringen, utvalget, tilfører leseren noe som ikke er der i en flom av enkeltstående historier som flyter rundt på nettet. Men jeg ser ingen grunn til at det redigerte avisproduktet nødvendigvis må komme på papir.

mvh Anders

Den 2013-04-05 14:56, skrev Paul Bjerke:

Det er selvfølgelig mulig å presentere kvalitetsjournalistikk digitalt. Det enkleste beviset på det er at alle(?) norske papiaviser i dag distrubueres digitalt i form av pdf-filer. (Idag er det for øvrig slik at disse disse pdffilene, som altså er helt identiske med papirutgaven, ikke har momsfritak. Et av bransjens krav er at fritaket må utvides til pdf-abonnementer, og det er jo et krav som åpenbart må støttes.) Det er også mulig å lage digital journalistikk som har tilleggskvaliteter som ikke er mulig å presentere på papir. Det gjelder både multimediale presentasjoner, interaktivitet, store datamengder, lange artikler, lenking osv. VGs barnehageserie er bare ett eksempel på dette. Her er vi enige. Mine hovedpoeng er imidlertid to andre, og begge tar utgangspunkt i de faktisk eksisterende nettaviser, ikke hvilke nettaviser vi kunne tenke oss. For det første: Mediesystemer er nasjonale. Medieformatene gjennomgår tydelige nasjonale tilpasninger. Det har både med historie/tradisjoner og økonomiske rammevilkår å gjøre. Norske nettaviser er i dag blitt 20 år gamle. Vi må i vår analyse ta utgangspunkt i hvilke kvalitetskriterier som i dag styrer norske nettaviser, ikke i hvilke kriterier vi synes burde gjelde.

Nettavisenes kvalitetskriterier er vokst fram av deres historie, de har aldri blitt akseptert av profesjonen. Profesjonens kvalitetskrav står dermed (langt) svakere enn på papir. De har hatt helt andre økonomiske rammebetingelser enn papir, langt mindre penger, langt større produksjonspress, få eller ingen utegående reportere osv. I tillegg er de unngåelig mye mer styrt av lesernes “klikk” enn papiravisene, ganske enkelt fordi leserinteressen kan måles kontinuerlig. Det skaper naturligvis et institusjonalisert press for sterk leserretting av både helhet og enkeltsaker.

Det er svært vanskelig å se for seg at norske nettaviser skulle endre disse grunnleggende trekkene. Hvis vi nedlegger papiret, har vi absolutt ingen garanti for at det fins noe som overtar. For det andre: Nettavisenes økonomi er dramatisk mye dårligere enn papiravisenes, selv om vi tar i betraktning at de første slipper trykk og distribusjon. Det er (så vidt jeg vet) bare VG og til en viss grad Dagbladet som har annonseinntekter av betydning, og det skaffer de seg ved en vesentlig sterkere markedsretting av produktet enn papirversjonen. Monopoliseringen av inntektsstrømmene er vesentlig sterkere på nett enn i andre distribusjonssystemer (jf. Google, Facebook, Spotify).

De aller fleste norske nettaviser og “nettaviser” har knapt inntekter. Det finnes ikke noe økonomisk grunnlag for å drive f. eks. Stavanger Aftenblad eller Møre som en ren nettpublikasjon. Hvis papiravisa som plattform forsvinner, forsvinner disse delene av mediesystemet slik vi kjenner dem og vil mer likne på dagens amatør- og organisasjonsnettsteder.

Paul.

To: Paul Bjerke
Emne: Re: SV: Papir vs nett…

Sendt: 5. april 2013 15:22

Hei igjen Paul, Jeg mener du undervurderer betydningen av at leserne faktisk ønsker digitale løsninger. Vi migrerer fra papir til nett alle sammen, særlig de yngre, men også vi som er litt oppe i årene foretrekker å få nyhetene levert digitalt.

Jeg så forleden en gammel kjenning fra stortingsjournalistikken som er godt oppe i femtiårene skrive på Facebook at nå var det slutt på at han fikk Aftenposten på dørmatta, både han og kona foretrakk iPad-utgaven!

Men jeg er for all del med deg på kritikken av nettavisene. Som leser irriterer jeg meg ofte over mangelen på redigering. De fremstår som like, stort sett uten særpreg. Jeg velger markedsleder VG når jeg vil vite om noe har skjedd fordi jeg vet at Torry Pedersens nyhetsmaskineri fungerer. Men om jeg blar opp Aftenposten, NRK, Nettavisen, Dagbladet, BT, eller for den saks skyld dn.no, kan jeg ha store problemer med å vite hvor jeg er. Nettavisene er uryddig strukturert. Det er vanskelig å finne frem. Tittelbruken skal få oss til å klikke, men sier ofte svært lite om innholdet i sakene. Som politikk-nerd liker jeg liker å følge med på kommentar- og debattstoffet, men det blir jeg ofte ledet til via sosiale medier – twitter og facebook, ikke fordi nettavisene gjør det lett tilgjengelig. Nå er dette generell synsing, men jeg er rimelig sikker på at jeg i det minste påpeker en viktig forskjell mellom papiravisen som en redigert «pakke» og nettavisene som en uredigert smørje av smått og stort, viktig og uviktig. Det er mye empirisk kunnskap og øvelse bak komposisjonen av nettavisenes forsider, men det er altså vesentlig mindre «value added» her enn i en papiravis der presumptivt kompetente mennesker har gjort et utvalg og noen prioriteringer; Dette velger vi å legge vekt på, derfor bruker vi to-tre sider og legger til en kommentar og en grafikkpakke. Dette toner vi ned, eller velger helt bort, fordi vi mener det er uviktig eller at vi ikke har noe vesentlig nytt å tilføre.

Papiravisen har altså viktige fortrinn. Men lesertallene forteller ganske entydig at markedet er i ferd med å endres. Folk foretrekker digitale kanaler, internett og lesebrett. Det er vel ingenting i veien for at man på digitale plattformer kan gi leseren et tilbud som minner mer om den redigerte papiravisen i den forstand at kompetente redaktører og journalister hjelper leseren til å orientere seg, til å få litt struktur på virkeligheten? Det kunne ikke falt meg inn å betale en krone for tilbudet som de store norske nettavisene tilbyr på sine sider i dag, men en velredigert, mer avislignende sak kan jeg betale for.

Jeg tror journalistikken på nettet fortsatt er i “tenårene”. Det tar tid før den blir voksen.

Beste hilsen

Anders

Den 2013-04-05 15:41, skrev Paul Bjerke:

Det er riktig at leserne går fra papir til nett, men det er, i alle fall inntil nå, svært mange papirlesere igjen. Og problemet er, som jeg påpekte i mitt siste innlegg, at hvis leserne gir opp papiret, vil tilbudet de hadde på papir ikke gjenoppstå på nettet fordi nettets økonomi er helt annerledes.

Det er det en rekke grunner til: Gratiskulturen på nett er sterk, det er umulig å beskytte seg mot at gratistilbudene kan stjele/skrive av store deler av stoffet, reklamestrømmene er helt annerledes. Det er Google og Facebook og DM som først og fremst vokser. Blant de såkalte ekspertene på feltet er mange svært tvilende til om betalingsmurer vil lykkes. Vi kan håpe, men vi vet ikke. Og vi får kanskje vite først når det er for sent. Mitt hovedpoeng er fortsatt at vi må basere oss på analyser av den faktiske virkeligheten, ikke av våre felles ønsker om hvordan de digitale løsningene vil bli.

Jeg ser også at de digitale løsningene du peker på, er de som mest likner på papiravisene. Jeg tolker det som en enighet om at den formen for nyhetsdistribusjon som er utviklet over 200 år i papirformatet har verdier som det er verdt å forsvare.

Papiravis er en annen type medium enn nettpubliserte nyheter (med unntak av pdf-variantene), på samme måte som fjernsyn er forskjellig fra både kino og aviser. Dette betyr at drama produsert med sikte på visning i kinosaler, har noen andre kvalitetskriterier enn drama produsert for tv-visning. Og det betyr at publikum stiller andre kvalitetskrav til fjernsynsnyheter enn de gjør til avisnyheter.

De viktigste skillene mellom papir og nett er for det første det vi er enige om: at papiravisa er en avgrensa pakke, mens nettet i prinsippet er en uendelig, flytende greie.

Vekten på utvalg og redigering vil derfor være annerledes og sterkere i papir (og på avgrensete nyhetssendinger i tv) enn på nett og i 24/7‑kanaler. Overgang til nett vil derfor uansett svekke denne typen kvalitet, som både handler om utvalg, sammensetning, prioritering og å tilby folk noe de ikke visste at de ville ha.

I tillegg vil den sterke veksten i nyhetsproduksjon og konsumpsjon på mobilplattformen fremme produksjon av kortfattede hendelsesnyheter framfor andre journalistiske sjangre. Kvalitet på mobilplattform er tempo og kortform. Dessuten er det en særegen kvalitet ved papiravisa at den ikke er interaktiv. Den innbyr derfor til konsentrasjon og kontemplasjon og mottak av informasjon, på samme måte som kinofilmen overlever fordi den konsumeres i en annen sosial sammenheng enn fjernsynsdrama. Samfunnet har bestemt seg for at kinofilmen, blant annet av slike grunner, er verneverdig, og har bidratt med betydelige offentlige subsidier for å holde den i live (til tross for dramatisk nedgang i omsetning da fjernsynet kom). Jeg mener en liknende argumentasjon bør utvikles og benyttes for papiravisa – fordi den er uerstattelig selv om lesertallene går ned.

Hilsen Paul

To: Paul Bjerke
Emne: Re: SV: SV: Papir vs nett…

Sendt: 5. april 2013 16:08

Hei igjen, Jeg tror papirprodukter vil leve noen år, men jeg er veldig uenig med deg når det gjelder sammenlikningen med filmen. Ser man film, enten det er på kino eller på tv, er man i et slags relaxmodus. Som nyhetskonsument er man i en annen posisjon. Jeg tror ikke folk lenger aksepterer den passive rollen ved nyhetskonsumpsjon – bare se hvordan saker hele tiden spres og kommenteres på sosiale medier.

Enveiskommunikasjon når det gjelder nyheter er gammeldags, folk ønsker å delta, og folk ønsker, med god grunn, å kunne ettergå journalistene. På nettet kan leseren gå journalistens vinkling etter i sømmene på en helt annen måte enn på papir, og hun kan lett velge å gå dypere i materien hvis hun vil. Har reporteren skjønt essensen i materialet han presenterer, tolker han det kompetent og kritisk, eller har han «kjøpt» vinkelen fra pr-byrået eller den departementale informasjonsmedarbeideren uten å gjøre annet enn å gjengi noen overflatiske highlights?

Denne transparensen tror jeg er en del av tidsånden, og den er sterkt knyttet til den digitale kulturens utvikling. Tenk hva vi kan finne ut på et blunk i vår tid!

Samtidig har nettet store fordeler også fra journalistens ståsted. Han kan dokumentere historien sin bedre. Han kan presentere mange slags kilder; rapporter, grunnlagsintervjuer, dokumenter og ikke minst data. Tekst og levende bilder kan kombineres på en måte som kommuniserer godt med leseren, ulike uttrykksformers fortrinn kan benyttes på en helt annen måte enn i papiret. Man kan velge å se papiret som en uhensiktsmessig og kostbar distribusjonsform. Det tar lang tid fra journalistens deadline til leseren sitter med produktet i hånden. Produksjon og distribusjon er forbundet med en lang rekke kostnader som ikke går til innhold, men til papirinnkjøp og frakt. Digital distribusjon er langt billigere og enklere, og man slipper å vente 10–12 timer fra produktet forlater desken til det når leseren.

Og det er vel ingenting i veien for at man på digitale plattformer kan gi leseren et tilbud som minner mer om den redigerte papiravisen i den forstand at kompetente redaktører og journalister hjelper leseren til å orientere seg, til å få litt struktur på virkeligheten? Jeg ønsker meg digitale “hybrider”, som tar med seg det beste fra papiravisen, som gir mulighet til dypere lesning via linker og dokumentasjon, og som oppdateres gjennom døgnet.

Jeg tror et ensidig “papiravisvern” vil lede til utarming. Leserne migrerer til nettet uansett. Aviser som vil ha en posisjon i samfunnet, må være tilgjengelig digitalt. Utfordringen ligger i å finne forretningsmodeller som sikrer tilstrekkelige inntekter.

Beste hilsen

Anders

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

Netto import av energi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeekvivalenter. Klikk på bildet for å se flere visualiserte data om energi i Europa.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten:

Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Statoil pusher gass på kontinentet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?