Se for deg et redaksjonsmøte der nyhetsredaktøren drar frem et postkort med et supersensitivt tips fra en kilde som undertegner med fullt navn. Hvem som helst kan lese det som står der, og alle som har sett postkortet kan avsløre kilden. Det fungerer omtrent på samme måte med tips på e‑post, selv om det ikke er like opplagt for den jevne journalist eller kilde. Mange er dessverre fortsatt skremmende naive, og hver dag sendes det enorme mengder sensitiv informasjon til og fra norske redaksjoner på denne måten.

I vårt tenkte analoge eksempel går det litt bedre hvis kilden legger postkortet i en lukket konvolutt. Da kan ikke uvedkommende lese tipset selv om de sitter med brevet i hånden, og dette kan sammenlignes med en kryptert e‑post som sendes over nettet. Krypteringen gir bedre sikkerhet, og hindrer uvedkommende fra å lese det hemmelige tipset fra kilden til redaksjonen.

Nødvendig kompetanseløft

Utfordringen er at e‑postkryptering fortsatt er litt tungvint, og fra et brukervennlighetsperspektiv må vi kunne si at løsningene fortsatt har et betydelig forbedringspotensial. Mens vi venter på at det utbedres, bør pressen ta grep og sørge for et kompetanseløft for sine journalister. Faren er stor for at kilder med digital kompetanse som sitter på sensitiv informasjon rett og slett lar være å tipse pressen om kritikkverdige forhold hvis journalistene ikke engang er i stand til å motta og åpne en kryptert e‑post.

Kommunikasjonsproblemet er likevel ikke løst selv om journalistene lærer seg kryptering og dekryptering av e‑post. For når kilden sender den krypterte e‑posten, må både avsender og mottaker oppgis, og denne informasjonen krypteres ikke. Dermed kan uvedkommende snappe opp hvem som har sendt tipset og avsløre hvem som er kilden selv om de ikke ser hva som ble skrevet. Dette blir på samme måte som med konvolutten i den analoge verdenen.

IT-kyndige kilder forstår dette, og er kapable til å håndtere problemstillingene gjennom andre tiltak som kommer på toppen av krypteringen. For folk flest blir det imidlertid for avansert, og pressen trenger derfor en brukervennlig og enkel kommunikasjonsløsning som kan brukes av journalister og kilder uten omfattende IT-ekspertise.

Sikkert og brukervennlig

Wickr er en relativt ny app for iPhone- og Android-mobiler som har klart kunststykket å kombinere god sikkerhet med et brukervennlig grensesnitt. Appen minner på mange måter om en hvilken som helst moderne tjeneste i det stadig økende markedet for sosiale medietjenester. Forskjellen ligger i hva Wickr gjør for å sikre at ingen uvedkommende får tilgang til verken innholdet i kommunikasjonen, eller hvem brukerne kommuniserer med.

Med Wickr kan brukerne sikkert og anonymt sende meldinger, bilder, videoer, lydopptak og dokumenter. På samme måte som Snapchat er det også en tidsinnstilling som begrenser hvor lenge meldingen er tilgjengelig, men i motsetning til Snapchat er sikkerhet bygd inn fra bunnen av. Meldinger slettes på en måte som skal gjøre det umulig å gjenopprette informasjonen i ettertid, og kommunikasjonen krypteres på en måte som skal gjøre det umulig å avsløre innholdet eller hvem som kommuniserer med hvem.

FBI har allerede gjort fremstøt for å få inn en bakdør i Wickr, men de ble bryskt avvist av toppsjefen Nico Sell. Hun ga dem en leksjon i historie, amerikansk grunnlov og George Washingtons uttalte tanker om informasjonsfrihet, personvern og overvåkning. “En bakdør for “good guys” kan alltid misbrukes av “bad guys””, påpekte hun, og gjorde det klart at Wickr er designet for ikke å ha slike åpninger.

Wickr er en gratis tjeneste, og selskapet bak satser på å tjene penger på avansert tilleggsfunksjonalitet. De ser først og fremst for seg at de skal bli interessante nok for finansnæringen til at den blir villig til å bla opp. For å klare det, trenger de en stor installert base, og det nyter alle andre brukere godt av.

Kommunikasjonen må sikres

I 2012 ga jeg ut boken Digitalt kildevern på IJ-forlaget for å øke bevistheten rundt digital sikring av kildevernet. Den ble skrevet etter deltagelse på SKUP-konferansen i 2011. Der kom det frem at det selv blant kremen av norske gravejournalister er svært mangelfull kunnskap om hvordan digitale spor gjør det mulig å avsløre pressens kilder.

Foto:Yuri Samoilov cb

Kommunikasjon med kilder må sikres.

Siden den gang har Snowdens avsløringer og Obamas straffeforfølgelse av varslere gjort det uomtvistelig klart at amerikanske myndigheter er både villige og kapable til å overvåke og avsløre journalisters kontakt med sine kilder. Norske myndigheter har ikke den samme kapasiteten, men viljen til å gå hardt til verks for å avsløre pressens kilder er så absolutt til stede. Det så vi blant annet i kildevernsskandalen rundt 22. juli-lekkasjen av bildene som viste en arrestert Breivik på Utøya.

Dette betyr at pressen må ta grep for å sikre kildevernet, og sørge for at ikke uvedkommende kan avsløre hvem som snakker med pressen, og hva de snakker om. Det holder ikke lenger bare å love kildene anonymitet, kildevernet må også sikres.

Begynn med Wickr

Når jeg holder introduksjonskurs i digitalt kildevern for journalister, tar jeg en gjennomgang av kryptert e‑post der jeg blant annet bruker eksempelet med postkort og brev for å vise hva kryptering kan og ikke kan bidra med. Jeg gjør det klart at det beste hadde vært om alle journalister lærte seg å motta og dekryptere e‑post, men at det i hvert fall hjelper litt om de i det minste skjønner prinsippene og så kan få hjelp av noen på IT-avdelingen den dagen de trenger det.

I motsetning til e‑post med avansert kryptering, er Wickr en enkel og brukervennlig tjeneste som egner seg svært godt for journalister og kilder, samt andre som trenger å kommunisere på en sikker måte. Det blir det stadig flere som ser behov for, og jeg øyner derfor håp om at Wickr blir en populær tjeneste. Den tar nok ikke over kommunikasjonsmarkedet på nettet, men den kan bli en utbredt løsning, og det kan tvinge andre mindre sikkerhetsorienterte kommunikasjonssystemer til å løfte sikkerhetsnivået sitt.

Jeg er i hvert fall svært begeistret for Wickr, og hvis det er noe du lurer på, når du meg der ved å sende en kryptert melding til brukernavnet abrenna.

Dette er ikke sant. Dessverre. Realiteten er at lokalavisene står på langt mer utrygg grunn enn hva det kan se ut til.

Det er sant at lokalavisene ikke har like skremmende opplagsfall som riksaviser, regionsaviser og tabloidene, men det betyr bare at de har sluppet billig unna hittil. Det skjer allerede mye som opplagt vil påvirke lokalavisenes posisjon i veldig nær fremtid, og tegnene er tydelige for alle som er nysgjerrige nok til å følge med og se etter.

Lokalavisen Facebook

Jeg får nå alle mine lokale nyheter gjennom Facebook. Det er alt fra kommunens egen Facebook-side, og lokale politikere fra forskjellige partier som forteller om sine standpunkt og sine innspill, til det lokale kjøpesenteret, fotballaget, svømmeklubben og de mange aktivitetene ungene til familie og venner holder på med. De informerer alle om hva som skjer både i lokalsamfunnet der jeg bor, og også om lokalsamfunn jeg tidligere har tilhørt.

Dette er riktignok ikke journalistikk slik vi er vant med fra den ekte lokalavisen, men jeg kan love deg at de kritiske spørsmålene er skarpere, og at innleggene som regel er bedre enn det meste jeg noensinne har lest i en vanlig lokalavis.

Når det er sagt, så må jeg påpeke at jeg ikke mener at Facebook er en bedre lokalavis. Det er den ikke, men den er et godt alternativ – og den er gratis.

Annonsørenes lokalavis

Lokalavisen er i dag annonsørenes foretrukne annonsekanal. Det er den fordi ingen andre kanaler egner seg like godt for å nå lokalsamfunnets innbyggere, og fordi det er den mest kostnadseffektive annonsekanalen for det lokale næringslivet.

Disse annonsene er bærebjelken i alle norske lokalaviser, med noen ekstremt sjeldne unntak, er disse annonseinntektene markant større enn inntektene lokalavisene tar inn på løssalg og abonnement.

For å mate det inn med teskje: Lokalavisene tjener mer penger på annonser enn på brukerbetaling i sine papiraviser.

Hengelåser i vranglås

Norske nettaviser fylles nå opp med ikoner som viser en hengelås som enten er åpen eller lukket. Signalet er ikke til å ta feil av. Dette er vårt innhold, og her slipper du ikke inn med mindre du betaler for deg.

Hengelåser på Fædrelandsvennens nettutgave (skjermbilde fra 30. april 2013).

Dette står i kontrast til måten Facebook utnytter internett. De er på mange måter et lukket system som blant annet holder Google utenfor, men de fremstår som åpne. Her det ingen hengelås som signaliserer at innholdet er låst inne. Tvert imot. Noe av innholdet er åpent for alle, og når du prøver å se noe du ikke har tilgang til, blir du ikke møtt med en hengelås, men med en invitasjon til å logge inn eller å bli venn med personen du ønsker å vite mer om.

Katastrofal timing

Det finnes ikke et verre tidspunkt å innføre en betalingsmur på nettaviser enn akkurat nå.

2012 var året annonsørene for alvor begynte å flytte pengene fra papiraviser og over på digitale kanaler (se figur). Det skjedde først og fremst i mediebyråene, men det er en utvikling som går på tvers av hele markedet. Snøballen har ikke bare begynt å rulle, den har nå få fått fart og oppnådd kritisk masse. Det er ikke lengre et spørsmål om å stoppe den eller bremse den, det er et spørsmål om hvor lenge papiravisene kan beholde nok annonser til at det går rundt.

I denne kritiske fasen velger norsk presse å innføre betalingsmurer rundt sine nettaviser. Den ene etter den andre betalingsmuren settes opp i hui og hast, mens hele pressen heier frem og jubler over hvor godt det går. Det rapporteres om nedganger i lesertallene på mellom 10 til 30 prosent, noe som isolert sett kan se ut som gode tall. Det er det ikke!

I fasen vi er i nå, flyttes pengene over fra papiravisene til digitale annonser. Noen av dem flyttes til nettavisene, men langt fra alle. Her må lokalavisene kjempe hardt for å karre til seg så mye som mulig av de digitale annonsekronene.

Men hva gjør lokalavisene? De setter opp betalingsmurer!?! De velger altså bevisst å prioritere papiravisens nest største inntektskilde på bekostning av den siste, og de gjør det på det absolutt verst tenkelige tidspunkt.

Nummer to sliter alltid

Mange pressefolk tror at det er greit å miste noen lesere så lenge man får noen til å betale. De tenker at det bare er snakk om å finne en passende balansegang der tapt lesermasse veies opp av inntekter fra betalende brukere. Så enkelt er det ikke.

Annonseinntektene henger ikke bare sammen med antall lesere, de påvirkes også av markedsposisjonen. Så lenge annonsørene kan nå sin målgruppe gjennom aktøren med størst markedsandel, er det liten grunn til å også ta seg bryet med å bruke tid og penger på den nest største. Det betyr at det blir full krise den dagen lokalavisen ikke lengre er lokalsamfunnets viktigste annonsekanal.

Nummer to-aviser har alltid slitt med dette problemet, så dette burde ikke være noe nytt for pressen. Forskjellen denne gangen er at det kanskje blir Facebook som inntar nummer én-posisjonen, og at lokalavisen dermed blir nummer to.

Facebook er gratis

Facebook tar ikke betalt for tilgangen, men med denne tilnærmingen står de bedre rustet til å gjøre det dersom de en gang skulle finne på å gå den veien. Det tviler jeg imidlertid på at de gjør, ettersom de har smarte folk som skjønner både internett og forretningsutvikling.

Annonser og tilleggstjenester er Facebooks oppskrift. De har skjønt hvor viktig det er å være størst, og de har tålmodighet nok til å vente til markedet modner. I mellomtiden sitter de heller ikke stille og venter. De investerer i ny teknologi, nye løsninger, og ikke minst nye annonsemuligheter.

Så lenge lokalavisene ikke gjør det samme, er det bare et spørsmål om tid før Facebook går forbi på det lokale annonsemarkedet. Og med lokalavisenes betalingsmur vil det gå raskere enn Facebook noensinne kunne se for seg.

Skremmende fremtid

Lokalavisen er i dag lokalsamfunnets viktigste annonsekanal. Denne posisjonen er nøkkelen til lokalavisens fremtid, både på papir og nett. Dessverre ser vi konturene av en fremtid der lokalavisene mister denne posisjonen, og det skremmende er at det skjer som følge av en bevisst valgt strategi.