Norges befolkning er spesielt velegnet som objekt for uttesting av mobilsporing. Vi har en klart avgrenset populasjon, stor mobiltetthet og høy tillit til myndighetene. I tillegg er vi dugnadsinnstilt og vant til å ytre oss fritt i sosiale medier.

Samle stordata

Selv om det er frivillig å laste ned appen, har myndighetene gjort det klart at minst 60 prosent av befolkningen bør delta i prosjektet for å sikre effekt, implisitt nok data. Et annet mål med appen er nemlig å samle store data til medisinsk forskning.

Det er rimelig å tenke at appen vil fremskynde registrering også av store mengder ikke-medisinske data om en hel befolkning. Det vil bli interessant å utforske hvilke rørelser Smittestopp bringer med seg, både teknologisk og politisk. Hvem ytrer seg? Hva er argumentene? Hvor er motstanden sterkest når en app med bredt overvåkningspotensiale testes ut på en hel befolkning?

Med kunstig intelligens er slike data enkle å fremskaffe. I en tid der stordata er den nye gullstandarden, vil dataoverskudd fra forskning kunne ha stor kommersiell verdi på det internasjonale marked, slik Shoshana Zuboff  påpeker i sin bok om overvåknings-kapitalismen.

Den nasjonale forskningslaben Simula har allerede gitt lisensen gratis til Island, og de samarbeider nå med kolleger i Storbritannia om koden. Samtidig har de poengtert at aktuelle kommersielle aktører må være beredt til å betale, og bekrefter at de allerede har fått flere slike henvendelser.

Grenseoverskridende

Appen som nå testes ut, er i samfunnskritisk perspektiv et grenseoverskridende eksperiment med potensielt store demokratiske ringvirkninger, nasjonalt og internasjonalt. I kampen mot korona-viruset er norske myndigheter involvert i et verdensomspennende forsknings- og teknologikappløp. Fremskaffer sporingsappen presise nok stordata hos oss, kan Norge bli et signaturland – på godt og vondt.

Mens våre hjemlige kritikere har påpekt manglende åpenhet fra Simula, muligheter for falske meldinger i appen og problemer med kildevern, har 300 IT-forskere fra mange land signert et opprop mot inngripende mobilsystemer for smittesporing i ulike deler av verden. Av «forebyggende sikkerhetshensyn» har mer enn 2500 ansatte i Forsvaret fått beskjed om at de ikke skal bruke appen. Norske jurister har tidligere pekt på usikkerhet rundt personvern og risiko for formålsutglidning.

Økende monitorering

Internasjonalt skjer det en raskt økende, statlig monitorering av mobilbrukere blant annet i Iran, India, Russland, Polen, Israel og Kina, land vi ellers nødig sammenligner oss med. Nettstedet Vice har identifisert 30 land der koronaviruset har åpnet for mer digital overvåkning. 

Ifølge The Guardian har den globale mobilindustrien lenge jobbet for å utvikle et felles, globalt datadelingssystem for å spore mobilbrukere over hele verden. Planene ble inntil nylig benektet av GSMA, den globale organisasjonen for nettoperatører. Fra sitt hovedsete i London samordner de nettoperatører i over 200 land som i sin tur administrerer nærmere tre milliarder mobilkunder. Her er det store penger – og store data – i omløp. I påsken meldte også teknologi-gigantene Apple og Google seg på; også de åpner sine systemer for deling av data — alt i koronaens tjeneste.

Samarbeid med Storbritannia

I Norge begynte snøballen å rulle da Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen fikk en telefon fra forskerkolleger i Oxford. Oppfordringen var klar: om Norge kunne tenke seg å utvikle en egen sporingsapp i kampen mot korona? Derfra var veien kort til Folkehelseinstituttet og den nasjonale forskningslaben Simula.

I en kronikk i VG  ble det presisert at det ville være «ulovlig å bruke dataene til andre formål enn å kontrollere epidemien». Dessuten ville alle individuelle (forfatterens utheving) data bli slettet etter 30 dager. Kronikken var signert tungvekterne i norsk helseforskning: lederne av Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet og Direktoratet for e‑helse, samt direktøren for Simula. De presiserte at prosjektet var igangsatt i samarbeid med tilsvarende fagmiljøer og myndigheter i Storbritannia.

Få dager tidligere hadde den største mobiloperatøren i Storbritannia, ifølge The Guardian, startet samtaler med engelske helsemyndigheter og forskere om mulig mobilsporing av korona-smittede.

Senere har engelske myndigheter sagt omtrent det samme som de norske: Appen ville snart være klar og skulle oppfylle de strengeste krav til personvern. Data ville bli anonymisert og skulle kun brukes i arbeidet med pandemien.

Krysskoble data

Ifølge The Guardian er imidlertid engelske data begynt å lekke allerede før den engelske appen er lansert. Avisen har fått innsyn i dokumenter som skisserer hvordan store mengder konfidensiell informasjon om pasienter skulle kunne krysskobles med lokasjonsdata fra sporings-apper og andre sensitive helsedata.

Mens overvåkningskapitalismen brer seg ut, er vi alle deltakere i et stor-skala spill om vår egen demokratiske fremtid.

Astrid Gynnild.

Her i Europa er den nye personvernlovgivningen GDPR knapt implementert, før globale teknologiaktører tilbyr myndighetene tjenester som det nå i en krisetid er vanskelig å avslå. De har grepet momentum, som det heter.

I dette perspektivet er det lett å forstå at politikere, forskere og borgere i demokratiske land er under press fra flere hold: Hva teller langsiktige personvern-hensyn når liv står på spill?

Mens overvåkningskapitalismen brer seg ut, er vi alle deltakere i et stor-skala spill om vår egen demokratiske fremtid. På hvilken måte vi ønsker å delta i det nasjonale spillet om  Smittestopp, er foreløpig opp til den enkelte.

Selv kaller forfatterne det en odyssé; en bredt anlagt fortelling om jakten på den “nye journalistik”. På typisk dansk manér reflekterer de essayistisk over hva de har funnet, og gjenfunnet, gjennom sine besøk til over 50 utvalgte mediehus i USA og Europa. Dette er mediehus som går sine egne veier for å gi journalistikken ny verdi og relevans for publikum. I Norge plukket de med seg nye impulser fra Klassekampen og Aftenposten.

Det handler lite om teknologi i denne boken; forfatternes valgte vinkel er det de selv kaller et journalistisk service-ettersyn. De ønsker å finne ut hvordan journalistikk kan gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen – uten å la debatter om forretningsmodeller og nye teknologier skygge for mye for solen. Og de lykkes langt på vei, selv om de løsningene som omtales ikke nødvendigvis strutter av lønnsomhet.

Løsningsorientert journalistikk

Kort fortalt handler boken om journalistisk identitet, verdi og relevans, om digital lytting, motbevegelser i “nyhetsørkenen”, klubbstemning, nisjefellesskap, fysiske møter, paneldebatter, festivaler, journalistiske teaterstykker, og ikke minst behovet for den menneskelige gnist i journalistikken.

Samtidig er det noe underlig velkjent over det meste. Kanskje derfor heter det da også i undertittelen at det handler om en gjenoppfinning av nyhetsmediets relevans.

Forfatterne er selvfølgelig ute på oppdrag. De er opptatt av hvilke løsninger som kan finnes på den til dels brutte relasjonen mellom medier og publikum. Det viktigste verktøyet de har anvendt underveis er deres egen erfaring med, og oppvåkning gjennom, konstruktiv journalistikk. Det er en løsningsorientert, proaktiv form for journalistikk som de siste årene er blitt veldig populær blant annet i Danmark.

Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere

I starten av boken konstaterer forfatterne, litt spissformulert, at befolkningens tillit til journalister er like svak som til bruktbilselgere. Mediehusene er lukket som festninger, og journalister har hatt en tendens til å tro at de vet hva «folket» trenger å få informasjon om. Og «folket»? De informerer hverandre via sosiale medier og snur ryggen til de arrogante og bedrevitende mediehusene.

Men istedenfor å sukke tungt og istemme et samstemt kor av sårete journaliststemmer, reflekterer forfatterne først over årsaker til at det er blitt sånn. Dernest vier de hele ni kapitler til å vise ulike aspekter av “den nye journalistik” og “den involverende journalistik”, som nå spirer og gror nedenfra.

Et nytt journalistisk paradigme er nemlig i ferd med å bryte igjennom, melder de med retorisk tyngde. Et paradigmeskifte der mediene åpner seg for verden, og publikum involveres i alle deler av den journalistiske prosessen. Her handler det ifølge forfatterne ikke om teknologi, men om å reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere. Det handler om mer eleverte varianter av det tidligere civic journalism.

Forfatterne anvender en blanding av løsningsfokusert journalistikk og mediesosiologisk tilnærming når de entusiastisk beretter om hva som nå gjøres for å gjenskape tillit mellom nyhetsmedier og publikum.

Den digitale lyttingen i Aftenposten handler for eksempel om å bruke data fra brukermønstre til å identifisere viktige temaer som kaller på løsningsorienterte journalistiske tilnærminger. Konstruktiv journalistikk, påpeker de, gjør mer enn å avdekke problemer i samfunnet. Den følger opp problemene, inspirerer til å finne løsninger og nye muligheter.

Aktivisme og proaktivitet er journalistiske handlinger gode som noen, så lenge de bidrar til samfunnets beste. Begreper som de har hentet med seg hjem fra USA er for eksempel engagement editors og community organizers, som er to av over 80 nye journalistiske roller de mener å ha identifisert i løpet av sin journalistiske Grand Tour.

Forholdet til brukerne dårlig før internett

Forfatterne selv kaller Den journalistiske forbindelse en debattbok som de håper mange ulike brukergrupper kan la seg inspirere av. Her er mye å lære både for journalister, studenter, redaktører, forskere og andre som er interessert i medienes betydning for demokratiet. I sin analyse av det “før-digitale problem” hevder forfatterne for eksempel at forholdet mellom medier og brukere var kritisk dårlig allerede før internett innledet den digitale tidsalderen. Lesere var rett og slett lei av at mediene snakket til og ikke med dem.

Bokens forfattere Per Westergård (til v.) og Søren Schultz Jørgensen unner seg en kort pause på Interstate 35 i Texas, februar 2017.

De går historisk til verks for å begrunne denne påstanden. De aller første avisene var utpreget agitatoriske i sin form, og de kunne være nettopp det fordi de henvendte seg til allerede etablerte fellesskap. Disse fikk nå nye talerør, og det neste steget var partipressen, der avisene og deres lesere delte både verdisyn og politiske synspunkter. Forbindelsen var fortsatt bunnsolid.

Men så skjedde det noe de siste tiårene før tusenårsskiftet. Objektivitet ble det nye mantraet, nyhetsmediene mente de leverte sannheten. Og alle kom de til å likne mer og mer på hverandre; omnibusmediene skulle være nøytrale og favne om alle. Journalistene skulle være uavhengige og knyttet verken til kilder eller publikum.

Forfatterne argumenterer overbevisende for at dette økte avstanden til befolkningen. Enveiskommunikasjonen passiviserte mediebrukerne, og mediene ble oppfattet som arrogante, mektige og utilgjengelige. Dette bruddet i relasjonen mellom medier og brukere førte til opplagsfall og lesersvikt i den vestlige verden. Og det var gjerne de største og tyngste mediehusene som blødde mest. Med digitaliseringen ble avstanden mellom nyhetsmediene og folk flest enda større.

Forfatterne påpeker samtidig det dramatiske underskuddet i lederkompetanse i mediebedriftene i denne perioden. Visjoner om journalistisk verdi og relevans forsvant i alt snakket om økt produktivitet og nye forretningsmodeller.

Ingen teknologisk løsning

Boken er delt i tre deler, først et historisk tilbakeblikk, dernest de ni kapitlene som handler om “den nye journalistik”, den som er involverende og løsningsorientert. De tre siste kapitlene tar for seg organisering og innovasjon og behovet for “den journalistiske gnist”.

Teksten er i det store og det hele en deskriptiv fortelling der skildringer, intervjuer og analyse griper fortløpende inn i hverandre. Vi blir kjent med smale nisjeaviser med bred suksess, nyetablerte nyhetsnettsteder som fungerer som medlemsklubber, aviser som fremfører journalistikken som teater og medier som satser mest på events. I enkelte passasjer blir teksten litt vel detaljfokusert og lite prinsipiell. Selv om noe av dette oppveies av en gjennomgående klar struktur på boken som helhet, kunne teksten godt ha vært strammet opp en del.

Forfatterne er hele veien lojale mot etablerte journalistiske standarder. De argumenterer for at «ordentlighet» er avgjørende for å gjenskape tillit i befolkningen. Det å svare på epost er etter deres syn første bud for en respektfull dialog med publikum. Og selv om brukerne skal trekkes med som hjelpere og få innsyn i prosessene, så er fortsatt publiseringen medienes eget ansvar.

Den tettere kontakten med brukerne handler simpelthen om at begge sider må lytte mer til hverandre og respektere at den andre faktisk har noe å si, understreker de. Så kan man selvfølgelig lure på hvorfor publikum, eller brukere, heller ikke i denne boken er brukt som kilder til kunnskap om betydningen av nettopp “den nye journalistik”.

Forfatterne argumenterer likevel overbevisende for at journalistikk til enhver tid handler om å ta standpunkt. Samtidig advarer de mot for mye målstyring basert på talldata om publikumspreferanser. Og de er svært skeptiske til at flere nye teknologier skal kunne løse noe som helst, samtidig som journalistikkens anstrengte forhold til sosiale medier forblir uløst også i denne boken.

Eller sagt på en annen måte: Ifølge forfatterne bruker medieledere altfor mye tid på teknologiske nyvinninger. De glemmer å interessere seg for menneskene de skal tjene. Slik mister medieledere kontakten ikke bare med brukerne eller publikum, men også med sin egen viktigste ressurs, nemlig journalistene.

Den journalistiske gnist

Hevder altså Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård, som på hver sine områder er nestorer i dansk journalistikkutvikling.

Etter flere tiår dominert av redaktørvyer om teknologiske revolusjoner, er det befriende å høre noen mene at journalistikk, fortsatt, “handler om mennesker. Tenkende, følende, handlende og kommuniserende mennesker”. Og ikke nok med det: “Af alle de ingredienser, der kan indgå i at skabe en dynamisk og involverende journalistik, er journalistens egen gnist den allermest essentielle”.

Så når disse forfatterne snakker om mangfold, demokratibygging og aktivistisk journalistikk, handler det ikke bare om nyhetsmedienes forhold til sine brukere. Det handler først og fremst om en konstruktiv kritikk av både redaksjonell arbeidsledelse og den enkelte journalists drivkraft for å gjøre en god jobb.

Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård har skrevet en viktig bok som er til å bli inspirert av.

Spørsmålet henger i luften etter å ha sett dokumentaren “Drone”, som vant to priser på Bergen internasjonale filmfestival nylig. Et annet spørsmål som melder seg er: Hvem kan stilles til ansvar når 20-årige videospillnerder i bunkere i USA utfører drap på sivile i Afghanistan og Pakistan?

Og imens eksploderer den sivile utforskingen av droner. Ikke kampdroner, men kameradroner. Vi er på vei over i en virkelighet der alle kan bli virtuelle avstandsøyenvitner og sosialpornotittere også fra luften.

“Drone” vil gå sin seiersgang over verden. Dokumentaren vil sannsynligvis bli tungt behengt med priser og medaljer etter hvert; TV-stasjoner vil stå i kø for å vise den, og den vil garantert vekke storpolitisk debatt og folkelig harme overalt der den vises. Jeg tror “Drone” har potensiale til å overgå “Burma VJ”, som for få år siden fikk nærmere 50 internasjonale filmpriser og ble vist på 150 festivaler. Og om begrepet drone har vært belastet tidligere, vil det vekke skrekkscenarioer for all fremtid etter dette.

For “Drone” gir oss innsikt i en makaber verden der det dessverre er korte sprang fra dataspill-lekende unggutt til traumatisert drapsmann i den amerikanske statens tjeneste. Da filmens hovedperson, dronepiloten Brandon Bryant, gikk ut av bunkeren i Nord-Dakota i 2012 fordi han ikke klarte mer, fikk han med seg en attest der det sto at hans skvadron hadde vært “delaktig” i drap på mer enn 1600 personer i dronekrigen mot Afghanistan og Pakistan. Selv anslår han at han personlig har skutt og drept ca 13 personer. Men mange spørsmål melder seg på gjennom filmen: Hva betyr det å være “delaktig” i vellykkete operasjoner, annet enn at drapsansvar fordeles på mange? Og hvem er aktørene bak aktørene i dette? Hvor “gjemmer” de seg hen?

I filmen gjøres det et poeng av at pilotene i bunkeren ikke vet noe om hvem som gir ordre til å skyte eller når det vil skje; de bare eksekverer på ordre.

Heldigvis diskuteres folkerettslige og moralske sider ved denne formen for krigføring også i USA.

Og mens debatten om kampdroner og USAs krigføringsstrategier bølger i norske politiske fora, strømmer det inn med luftbårne videoklipp fra Occupy Central-demonstrasjonene i Hongkong, for eksempel dette fra The Guardian:

Protestene i Hongkong i fugleperspektiv (kilde: theguardian.com)

Et virvlende folkehav filmet ovenfra av kameradroner. Klippet er bare to og et halvt minutt, men tar oss med på en fascinerende seilas mellom neonopplyste skyskrapere der tusener av mennesker løper i gatene. Jo nærmere dronen kommer bakken, jo flere ser den og vinker.

Kontrastene til “Drone”-dokumentaren er sterke. Mens “Drone” viser de mørkeste sidene av hva et UAV (unmanned aerial vehicle) kan brukes til, viser Hongkong-klippene det motsatte. Kameradroner er de demokratisøkende aktivistenes nye, sterke våpen. Sivile kameradroner fikk sitt gjennombrudd med Occupy Wall Street-bevegelsen i USA i 2011. Aktivisten Tim Pool skrev seg inn i teknologihistorien da han underveis i demonstrasjonene greide å bygge sin egen kameradrone og filme livet i teltleiren i Wall Street – sett fra luften. Politi og myndigheter fikk plutselig nye utfordringer i møte med aktivistene.

Pool var neppe den første kameradronebyggeren, men han var definitivt en av de beste til fortløpende å rapportere sine erfaringer på nett. Siden har det dukket opp videoklipp i fugleperspektiv fra demonstrasjoner i for eksempel Moskva, Warszawa og nå altså Hongkong.

Ingen vet hvor mange amatørfotografer, modellflyentusiaster og nyhetsprofesjonelle som nå eksperimenterer med droneteknologi, verken i Norge eller i andre land. Men det er mange nok til at det norske Luftfartsverket arbeider på spreng for å justere søknadsprosedyrer og regelverk til en virkelighet der fritt luftrom under 100 fot ikke lenger er selvsagt.

Typisk nok på dette tidlige sivile stadiet var det en amatørfotograf som i januar drone-filmet Lærdals-brannen og solgte videoen videre til VG. Innholdet i klippet var på ingen måte oppsiktsvekkende. Det forsvant raskt fra nettet da politiet senere mente at kameradronen hadde hindret dem i redningsarbeidet, og saken ble anmeldt. Tildragelsen førte til at både myndigheter og medier endelig åpnet øynene for mulige konsekvenser av den nye teknologien.

Under Tall Ships Races i Bergen i sommer stengte politiet også luftrommet, i frykt for at kameradroner skulle dukke opp i en periode da byen hadde 100.000 ekstra besøkende. Dette illustrerer at bruken av kameradroner både i Norge og ellers i verden preges av at aktørene er mange, de praktiske ferdighetene i beste fall mangelfulle, og det hersker mye forvirring om lover og regler på feltet. Myndighetene jobber etter prinsippet føre var mens de reviderer og revurderer hvordan luftrom og personvern skal sikres i tiden fremover.

Vi skal imidlertid ikke glemme at nyhetsmediene har filmet og fotografert fra luften i mange tiår på konvensjonelt vis, spesielt fra større ulykker, naturkatastrofer og spesielle offentlige begivenheter. Men det å leie eget helikopter er ikke bare dyrt; det er også tungvint, og det er lett å se at det å sende opp og fjernstyre en kameradrone kan ha en rekke fordeler, selv om den tekniske kvaliteten reduseres noe.

I en artikkel publisert i tidsskriftet Digital Journalism argumenterer jeg derfor for at kameradroner i journalistikken er et eksempel på en “disruptiv innovasjon”. På godt norsk betyr det en nyskaping som med utspring i enkel teknologi har potensiale til å skyve rådende, mer kostbare teknologier til side. Dette skjer vanligvis nedenfra og opp: Nye verktøy utvikles først på grasrotplan, for senere å tilpasses og adopteres av etablerte institusjoner og organisasjoner.

Kameradroner er i ferd med å endre markeder og muligheter også for andre bransjer, for eksempel eiendomsmegling, landbruk og naturforskning. Politiet ser nye muligheter i etterforskning og redningsarbeid. I Tyskland gjøres forsøk med programmering av ubemannede fartøy som kan bringe post og pakker over ellers ufremkommelige strekninger. Droner testes ut som sushi-servitører også!

Siden dronebegrepet er belastet, går sivile droner imidlertid under mange navn. Robokopter, multikopter, fjernstyrt kvadrokopter og UAV er bare noen av dem. Andre, mer folkelige synonymer for det samme fenomenet er flyvende roboter og digitale gribber. Det sistnevnte kunne kanskje passe på den fjernstyrte paparazzi-overvåkningen som foregår i California. Her jobber myndighetene også med innskjerping av regelverket, fordi filmstjernene risikerer pågående dronefilming fra lav høyde nesten uansett hvor de ferdes.

Mens nordmenn diskuterer privatlivets fred på Facebook og huffer seg over drone-krigene mot “de der nede”, skjer det ting rett over våre egne hustak også. Visste du for eksempel at verdens største spiondrone fløy over Norge og øvde krig i slutten av mai i år? Global Hawk har et vingespenn på nesten førti meter, like stort som et Boeing 737-fly, og fløy over norsk luftrom mens to tusen toppfolk fra NATO øvde på etterretning og overvåkning i Norge. Spiondronen fløy i 50.000 fots høyde, altså 10.000 fot over luftkorridoren til sivile fly.

Det svenske forsvaret utreder muligheter for å utvikle en kjempestor drone som fremtidens kampfly. Og samtidig med alt dette er NTNU og Norge med i kappløpet om å bli best i verden på ubemannede fly til sivil bruk. De jobber med droner som blant annet kan brukes til å rense oljesøl fra havoverflaten. Facebook på sin side forkynner at de rekker ut en hjelpende hånd når de utvikler droner med kapasitet til å overvåke hele kloden, siden det egentlige målet bare er å bringe Internett ut til fjerne strøk av verden, for eksempel deler av Sør-Amerika.

Få uker før Global Hawk var i farten over norsk luftrom, satt den traumatiserte, angrende amerikanske dronepiloten Brandon Bryant og fortalte om arbeidsdagene i bunkeren i USA. Han var på sitt første Norges-besøk i forbindelse med førpremiere på “Drone”-dokumentaren i Litteraturhuset i Oslo. Etter debatten spurte jeg ham om han merket det på kroppen når han tok liv, selv om det skjedde på andre siden av kloden. Fikk han den store skjelven som for eksempel er vanlig når man har drept et dyr? Han svarte: “Every time. Every time. That is why I had to get out of it”.

Kanskje trengs det noen nyanseringer av begrepet ubemannet. Bak ethvert såkalt ubemannet eller førerløst fly står det selvfølgelig aktører som har spesifikke intensjoner med det de gjør. Og kanskje trengs det også noen flere refleksjoner rundt forestillingene om teknologisk overvåkning. Kanskje viser droneinvasjonen av verdens luftrom bare at det som egentlig settes på prøve, nå som før, er menneskelig integritet og dømmekraft?

Et tilsynelatende uskyldig spørsmål, hentet fra en tilsynelatende tilfeldig chat på nettet. Hva mente han egentlig? Lurte han på om hun hadde barbert leggene, eller? Tolkningene kunne være flere. Ordføreren selv kalte det en sjargong, like inntil flere seksualiserte tekstbiter fra 80 siders chatting på Skype ble løftet frem i retten. De aller mildeste ble referert i mediene, som for eksempel: “Jeg sitter her naken, jeg”, “Få se hele deg”.

Da kom reaksjonene. Først fra Statsministerens kontor, dernest spredte de seg som ringer i vannet oppover dalen til Vågå. Plutselig ble sentrale ledere i Arbeiderpartiet opptatt av å markere avstand. Budskapet var nå at de ikke hadde tillit til en ordfører som kommuniserte slik med mindreårige. Det var ikke lenger selvsagt at det var jenta som løy.

Kjendisfotografen Morten Krogvold, som til da hadde vært en av ordførerens viktigste verbale våpendragere, nektet brått å uttale seg mer. Kjendiskokken Arne Brimi meldte at han bare var en bekjent. I løpet av timer på rettssakens femte dag, hadde opinionen snudd.

Forhåndsprosedering

Da hadde ordføreren forhåndsprosedert sin egen sak i mediene i lang tid. Han hadde tegnet seg selv som et uskyldig offer. Ingen hadde, ifølge ham selv, stilt spørsmål ved at han delte seng med den mindreårige jenta på sine mange tjenestereiser, til tross for at dette lenge hadde vært offentlig kjent.

De plutselige reaksjonene i Arbeiderpartiet og holdningsendringen i opinionen hadde lite med ordførerens opptreden å gjøre, verken her eller der. Reaksjonene kom først da chatte-dokumenter hentet ut fra sosiale medier ble presentert i retten. Uten skriftlig dokumentasjon på de mange seksualiserte samtalene som ordføreren hadde ført med den mindreårige jenta, ville også denne saken ha dreid seg om ord mot ord, påstand mot påstand, troverdighet mot troverdighet. Sannsynligvis ville jenta hatt liten sjanse til å bli trodd. Hva har en tenåring, nyinnmeldt i AUF, å stille opp med mot en erfaren, middelaldrende Ap-topp?

Gjennom mange år hadde den joviale politiske lederen som nå står tiltalt for overgrep mot en mindreårig, bygd opp et solid og godt omdømme av seg selv. Han kultiverte mangefasetterte nettverk mellom politikere, næringsliv, kjendiser og kulturbærere, lokalt og nasjonalt. Som tidligere lokalradioredaktør hadde han ervervet seg kunnskap om mediemakt, og hvordan man med enkle grep kan styre og regissere den offentlige debatt og konstruere fortellingen om seg selv.

Men i det øyeblikk offentligheten fikk et dokumenterbart glimt inn i hans usensurerte, hemmelige intimsamtaler på nettet, revnet fortellingen. Ikke bare sprakk hans egen regi; Ap, skolen og andre offentlige institusjoners forsøk på å minimere sitt eget ansvar i denne saken, sprakk også. For den digitale kommunikasjonen er sporbar, og da blir den kraftfull. Den digitale makten lar seg ikke styre slik vi har vært vant til, verken av enkeltpersoner, politiske nettverk, informasjonsbyråer, medieeiere eller andre med pengemakt.

Feildimensjonert

I lys av dette er Vågå-saken ikke overdimensjonert i mediene. Men den er feildimensjonert. Så langt har nettmedienes dekning av saken minnet om referatjournalistikk fra forrige århundre. Den eneste påfallende forskjellen er at de digitale referatene har vært tilgjengelige i tilnærmet sanntid, og at mange detaljer har vært utelatt av hensyn til den mindreårige jenta.

Men hva skal man med dusinvis av journalister i ett og samme rettslokale på Lillehammer i den digitale tid? Hvor er rasjonaliseringsgevinsten når alle skriver det samme? Hvor er systemkritikken og de velfunderte analysene, kvalitetsjournalistikken som digitaliseringen kunne ha stimulert til? Hvorfor har ingen løftet temaet mektige-menn-tiltales-for-overgrep-mot-mindreårige opp på et mer prinsipielt nivå? Hvorfor er journalistene mer opptatt av å intervjue hverandre enn å stille kritiske spørsmål til den tause, mektige majoritet? Og hvem har undersøkt på vegne av den svakeste part? Frem til forrige fredag var slike spørsmål stort sett bare reist i sosiale medier.

Fortiden og nåtiden er fulle av eksempler på menn med makt som tar seg til rette. Statsledere, kongelige, presteskap, skoleledere, storbønder, politikere og kjendiser har tradisjonelt hatt opinionen på sin side og vært beskyttet av øvrigheten gjennom nettverkskorrupsjon og kollektiv fortielse. Dette er et universelt fenomen: Makten har stort sett kunnet gjøre hva den ville, bare den ikke etterlot seg for tydelige spor.

Med de nye kommunikasjonsformene står de digitale sporene som runer i stein. Vi er bare i startfasen på en mer mangefasettert sosial interaksjon der muntlighet digitaliseres, skriftliggjøres og offentliggjøres.

Fører ikke debatten videre, bare sladderen

Med internett har nyhetsmediene større teknologiske muligheter enn noensinne til å utvikle det nyhetsstoffet de selv vil og starte de debattene de selv ønsker. De kan velge og vrake i statistisk materiale fra digitale databaser; de kan kjøre analyser av store mengder data, de kan researche historisk materiale på skjermen; de kan med få tastetrykk spore opp forskere, helsepersonell, psykologer, pedagoger og andre fagfolk som har spesialkunnskap på et felt som berører mange i samfunnet vårt. Her ligger det ansatser til mye spennende, selvstendig nyhetsstoff som kunne lages uavhengig av enkeltsaken i Vågå. Den massive, daglige tapetseringen av detaljer fra rettslokalet i “alle kanalar” blir trøttende fordi den ikke fører debatten videre, bare sladderen.

Sist lørdag omtalte Sven Egil Omdal nordmenn som et folk av kikkere. Det er en interessant påstand. Er det ikke litt merkelig å anklage publikum for å være kikkere fordi de leser den journalistikken de får servert? I så fall burde vi heller ha kikket mer! Vi kunne ha problematisert mer, diskutert mer, opplyst hverandre mer. Med slike dyneløft i mediene kunne vi fått lys og luft på den seksualiserte makten som generasjoner før oss har tabuisert, fortiet og kollektivt brakt til taushet.

Kanskje ser vi her konturene av et tidsskifte for den undersøkende journalistikken, både i USA og ellers. Non-profit-sentrene dukker opp dels som en konsekvens av strukturell infleksibilitet i store medieorganisasjoner, dels som en reaksjon mot business-tenkningen i mainstream-mediene.

Sterk egenmotivasjon

Et typisk trekk ved omstruktureringen i USA er at nyskapingene initieres av spesielt dyktige og pågangsrike journalister med mye erfaring og prestisjefylte karrierer på CV-en. Gravejournalister har typisk en sterk indre drivkraft; forskning viser at de ikke motiveres av penger, men av idealisme, rettferdighetssans og kompleks problemløsning. Her kan non-profit-modellen virke frigjørende. Selv om gravejournalistikk ofte handler om big business, trenger ikke driftsmodellen være big business.

ProPublica, flaggskip for den nye undersøkende journalistikken.

To hovedmodeller for reorganisering har utpekt seg så langt: uavhengige sentre og universitetsbaserte sentre. Forskjellen er egentlig ikke så stor som den kan høres ut som. De uavhengige sentrene startes gjerne av en eller to erfarne reportere. De har fokus på journalistiske avsløringer i lokalmiljøet eller regionen, eller spesielle tema som for eksempel helsestoff eller miljøsaker. Sentrene finansieres gjennom en kombinasjon av donasjoner, medlemskap og salg av stoff til andre medier.

Fordelen med uavhengige sentre er ubegrensete muligheter til publisering og salg. Journalistene legger ikke bare stoffet ut på sine egne nettsider; uavhengige sentre som går godt, selger gjerne stoff til et dusin andre nyhetssteder, og gjerne på tvers av plattformer. Den største ulempen, slik journalistene opplever det, er at de selv må ta ansvar for støttefunksjoner som for eksempel teknisk utstyr, juristhjelp og regnskap.

Universitetsbaserte sentre

Det amerikanerne selv kaller ”universitetsbaserte sentre”, er en videreføring av den første modellen. I USA er de universitetsbaserte sentrene sprunget ut av uavhengige sentre, og er også typisk ganske små i starten. De kan gjerne bestå av bare to-tre reportere som jobber i flat struktur. Det som ligger i begrepet universitetsbasert, er at slike sentre har inngått juridisk og praktisk partnerskap med et nærliggende universitet som har undervisningstilbud i journalistikk.

I praksis betyr dette at også disse sentrene fungerer som uavhengige, journalistiske enheter. De eies og drives av selvstendige journalister, men det såkalte partnerskapet med et universitet gir reporterne flere fordeler. For det første styrkes den journalistiske troverdigheten gjennom koblingen til merkevaren universitet. For det andre bidrar opplæringsansvar for studenter til økonomisk forutsigbarhet. For det tredje forenkles selve driften gjennom tilgang på back-office-tjenester og verdifulle nettverk.

Universitetene på sin side sikres bedre kvalitet på sine profesjonsutdanninger i journalistikk, siden studentene får mulighet til reell praksislæring i studiene. Et poeng som flere ledere av universitetsbaserte sentre fremhever, er imidlertid at den journalistiske integriteten må sikres på forhånd, gjennom klare, juridiske avtaler om journalistisk uavhengighet. Uansett driftsform, understrekes det at non-profit-sentre i undersøkende journalistikk må startes av journalister. Og de må drives av journalister. Hvilket betyr at det er journalistene selv som har ansvaret også for å skaffe til veie penger til drift.

Joe Bergantino, en erfaren TV-reporter og med-grunnlegger av et universitetsbasert senter i Boston, sier dette om tidsbruken i sin nye jobb: — Det å drive non-profit betyr at 75 prosent av tiden går med til business og 25 prosent til journalistikk. Spesielt i startfasen vil nettverksbygging og kontakt med potensielle givere ta mye tid, poengterer han.

Høye kvalitetskrav

For oss i Norge vil begge modellene trolig være interessante. Ideen om universitetsbaserte sentre ble lansert sist vinter av de prisvinnende reporterne Per-Christian Magnus og Robert Reinlund, tidligere Dokument 2. De så for seg Bergen som base for et universitetsbasert senter. Men foreløpig later landets gravejournalister både i Bergen og ellers til å ligge på været i forhold til denne modellen.

Derimot er flere varianter av uavhengige sentre under oppstart på ulike steder i landet. Tre journalistikk-gründere med base i Stavanger har stiftet utgiverselskapet Dybdeforlaget as. Med en startkapital som nærmer seg tre millioner kroner vil de i april 2011 lansere et nytt, dybdeborende magasin på papir. Magasinet, som skal utkomme seks ganger i året, vil kombinere undersøkende journalistiske metoder med en litterært anlagt reportasjejournalistikk som i dag bare finnes sporadisk i Norge. Bak prosjektet står 17 aksjonærer, og det støttes også av blant annet Fritt Ord. Trolig vil deler av magasinet etter hvert legges ut på nett.

En annen nyskaping under lansering høsten 2010 er gravemaskinen.no. Bak denne tjenesten står teknologijournalisten Anders Brenna, som lenge har jobbet med å utvikle et redaksjonelt IT-system som kan utvikle, forbedre og effektivisere gravejournalistikken. Systemet skal kunne bidra til å gi journalister tips og hint med utgangspunkt i offentlige data.

Brennas gründerprosjekt i datastøttet journalistikk befinner seg slik sett i randsonen av det amerikanerne kaller undersøkende sentre, siden det som konsulentselskap skal bidra med datamateriale til videre journalistisk bearbeiding hos andre. Men prosjektet er en spennende, uavhengig nyskaping som mange etablerte redaksjoner vil kunne dra store veksler på.

Konsulentselskaper som tilbyr ulike tjenester innen datastøttet journalistikk er tidligere etablert både i Norge og Danmark, og flere vil sikkert komme til. Om noen år vil kanskje det norske landskapet for undersøkende journalistikk se vesentlig annerledes ut enn i dag.

For dem som lykkes i det amerikanske markedet, er i alle fall gevinsten stor. Flere non-profit-sentre rapporterer om høy etterspørsel etter originale kvalitetsnyheter, og de ekspanderer derfor raskt. Nøkkelen er høye kvalitetskrav og originale saker i kombinasjon med avansert teknologi og pengesterke givere.

Stiller med såkornkapital

Et særlig interessant aspekt ved de nye non-profit-modellene for journalistikk i USA, er nettopp betydningen av såkalt såkornkapital (seed funding). Både de uavhengige og de universitetsbaserte sentrene har i stor grad dukket opp som en følge av interesse fra visjonære donatorer.

Insentivet til non-profit-sentre er altså kommet utenfra. En rekke donatorer erklærer på sine nettsider at de er klare med midler til nyskapende journalistikk-prosjekter som virker å kunne bli bærekraftige. I fjor avsatte for eksempel Knight Foundation nærmere 100 millioner kroner til utvikling av nye økonomiske modeller for undersøkende journalistikk på digitale plattformer. Av dette ble hele 30 millioner kroner øremerket til videreutvikling av driftsmodeller for 12 universitetsbaserte graveprosjekter.

Noe å tenke på for Mediestøtteutvalget?

En kortere versjon av artikkelen er tidligere publisert i Dagens Næringsliv.