Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

Utgangspunkt for fengslingsbegjæringen er straffelovens §140, som anviser straff blant annet for den som “offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan”. Spørsmålet i denne saken er hva som er “offentlig”. Om dette sier nemlig straffelovens §7:

En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende.

Den gjeldende straffeloven er fra 1902. Lovgiverne fra den gang får være unnskyldt for at de ikke tenkte på internett og blogging som formidlingsformer. “Trykt skrift” var i praksis det eneste kjente massemedium. Og hva er så “trykt skrift”? Jo, ifølge lovens §10: “Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted.”

Men hvordan skal vi forholde oss til dette i dag? Det er faktisk vedtatt en ny straffelov. Bestemmelsene om hva som er “offentlig” eller ikke hører hjemme i det som gjerne kalles straffelovens alminnelige del, det vil si de generelle bestemmelsene om vilkårene for straff, ulike typer av straff, medvirkning osv. Vilkårene for tilregnelighet hører i parentes bemerket hjemme her. Dette i motsetning til straffelovens spesielle del, som omhandler de ulike typer lovbrudd. Straffelovens §140 om trusler hører altså hjemme i den spesielle delen, mens definisjonen av hva som regnes som “offentlig” hører hjemme i den alminnelige del av straffeloven.

Den nye straffeloven er vedtatt i to omganger: Den alminnelige del ble vedtatt i 2005, den spesielle delen i 2010. I den nye lovens alminnelige del er “offentlig” (naturlig nok) definert noe annerledes enn i den gjeldende. I §2–2, annet ledd heter det:

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i framsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er framsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.

Her er det altså ingen avgrensninger eller henvisninger til “trykt skrift”. Så, hva er problemet? Jo, problemet er at den nye loven ikke er trådt i kraft. Over tre år etter at de siste vedtak ble gjort, og syv år etter at lovens alminnelige del ble vedtatt. Hvorfor? Fordi Politiets ikt-system ikke er i stand til å håndtere overgangen og den nye loven. Et malapropos til den siste tidens diskusjon om politiets mangelfulle ikt-systemer.

Det er fortsatt uklart når loven kan implementeres. Så hva gjør domstolene i mellomtiden? Jo, de dømmer etter den gjeldende loven – fra 1902. Og siden det er svake tradisjoner for utvidende tolkning av straffeloven – hvilket det er gode grunner til – så blir det naturlig nok en krevende øvelse å skulle legge forklaringen på hva som er “offentlig” sett med 1902-øyne inn i en digital virkelighet 110 år senere. Gulating lagmannsrett mente at en blogg ikke er “en slik mangfoldiggjøring som loven forutsetter”. Flertallet i Høyesteretts ankeutvalg (utvalget delte seg 2–1) følger denne linjen (last ned hele teksten i kjennelsen, pdf). Selv om både flertallet og mindretallet mener de aktuelle formuleringene på Berges blogg er “klart straffverdige”, har altså flertallet valgt en mer restriktiv holdning til hva som kan tolkes inn i den gjeldende straffelovens bestemmelse. “Straffbarheten må […] følge av loven” skriver flertallet, og konkluderer med at “klarhetskravet” i Grunnlovens §96 ikke er oppfylt. Grunnlovens §96 slår fast at ingen kan straffes uten lov og dom. Ankeutvalgets mindretall viser på sin side til at definisjonen på hva som er “trykt skrift” er så vid at den også må sies å kunne omfatte elektronisk publisering, selv om ikke lovgiverne hadde kunnskap om en slik fremtidig publiseringsmåte da loven ble vedtatt i 1902.

Så der står saken. Er det en viktig ytringsfrihetssak? Kanskje, men trolig ikke på det grunnlaget domstolene nå har behandlet den. Alle synes å være enige om at det er en tilnærmet skandale at implementeringen av den nye straffeloven ikke lar seg gjennomføre på grunn av tekniske begrensninger på politiets hånd. Samtidig inneholder jo sakens kjerne elementer som det kanskje vil være en viss uenighet om. Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indirekte og kanskje direkte oppfordre til ulovlige handlinger? For min egen del – selv om jeg kan betraktes som ytringsfrihetsfanatiker – er jeg ikke i tvil om at det går en grense ved det som er direkte og konkrete oppfordringer til ulovlige handlinger, slik straffeloven foreskriver. Kanskje er det ikke så farlig dersom de handlinger det oppfordres til ikke medfører vold og skadeverk, men for eksempel gjelder skattesnyteri, smugling eller sniking på bussen. Men når det kommer til grove integritetskrenkelser vil nok selv de mest liberale mene at samfunnet må kunne reagere.

For øvrig: Avgrensningen til “trykt skrift” gjelder ikke i andre sammenhenger i straffeloven, selv om den er fra 1902. Det betyr at for eksempel ærekrenkelser, krenkelse av privatlivet og rasisme er like straffbart på nett som i andre medier.

Høringsuttalelse vedr utkast til allmennkringkastingsplakat for NRK

Vi viser til høringsbrev av 2007-05-18, og avgir med dette våre kommentarer til ovennevnte utkast.

Norsk Redaktørforening har som formål å verne om redaktørinstituttet og den redaksjonelle uavhengighet og fremme og beskytte informasjons- og ytringsfriheten. Den redaksjonelle uavhengighet er i dag primært sikret gjennom prinsippene i Redaktørplakaten, som er en gjensidig og frivillig avtale mellom eierne (Mediebedriftenes Landsforening — MBL) og redaktørene (Norsk Redaktørforening — NR).

Det er en felles forståelse mellom eiere og redaktører om at det tilligger eierne å definere det enkelte mediets formål og hovedkonsept. Det er derfor heller ikke naturlig for NR som organisasjon å gi uttrykk for særlige synspunkter til de enkelte punkter i det utkastet til allmennkringkastingsplakat som nå foreligger. NRs oppgave er å vurdere hvorvidt denne typen styringsdokumenter utfordrer prinsippene om redaksjonell uavhengighet. I så måte vil vi gjerne gi to kommentarer.

For det første mener vi det i utgangspunktet er positivt at Kulturdepartementet har tatt initiativ til utarbeidelse av en allmennkringkastingsplakat for NRK. NR har som mål å få flest mulige medier og medieeiere til å tydeliggjøre og synliggjøre sine publisistiske prinsipper og sitt redaksjonelle oppdrag. En allmennkringkasterplakat bygget opp etter prinsippene i det foreliggende utkastet, møter den utfordringen på en god måte.

For det andre mener vi det er grunnleggende at ikke målene for det journalistiske oppdraget formuleres slik at de bryter mot prinsippene for redaksjonell uavhengighet, slik de er formulert andre steder i det samme dokumentet. Vi tenker her konkret på kulepunkt 3 og 4 under hovedpunktet “NRK skal styrke norsk språk, identitet og kultur”. Det heter i de nevnte punktene at “NRK skal synliggjøre mangfoldet og reflektere Norge som et flerkulturelt samfunn” og videre at “NRK skal fremme økt forståelse og dialog mellom ulike grupper i samfunnet”. Under kulepunkt 5 i neste hovedpunkt, “NRK skal etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping” heter det at “NRK skal ta sikte på å bidra til økt kunnskap om internasjonale forhold blant befolkningen og derigjennom fremme forståelse mellom folkegrupper”.

Etter vårt syn indikerer disse formuleringene mål som går utover det rent journalistiske og som — i ytterste fall — vil kunne får konsekvenser for NRKs frihet til å ta opp forhold som fremstår som kontroversielle og vanskelige, fordi de ikke “fremmer forståelse”. Vi mener at plakaten — på disse punkter — går prinsipielt lengre enn ellers, nettopp fordi den setter opp mål for hva som skal bli konsekvensen av NRKs journalistikk og dermed strekker seg mot mål utover det journalistiske oppdraget som en statlig eiet — men journalistisk frittstående mediebedrift.

For å unngå det problemet som er skissert ovenfor, kan de omtalte kulepunktene for eksempel utformes slik:

• NRK skal formidle kunnskap om ulike grupper og om mangfoldet i det norske samfunnet.
• NRK skal skape arenaer for debatt og informasjon om Norge som et flerkulturelt samfunn.
• NRK skal bidra til økt kunnskap om internasjonale forhold blant befolkningen.

Vennlig hilsen
Norsk Redaktørforening
Arne Jensen
assisterende generalsekretær