Bergen internasjonale litteraturfestival, 7. februar 2020

Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde? Den rådende modellen for politisk kommunikasjon la til rette for rådslaging med sikte på enighet om det felles beste. Den som skulle bidra til slikt, måtte være i stand til å gjøre seg opp en egen mening, fritt og selvstendig. Betingelsen var at han praktisk og materielt sett sto på egne bein. De som var avhengige av sine foresatte – og det var de fleste – hadde ikke noe de skulle sagt. Av hensyn til fornuften ble offentlige samtalen reservert for noen ganske få. Men den ikke spesielt fornuftig av den grunn.

I våre dager, fra demokratisk synspunkt, er det nokså opplagt at flest mulig må få komme til orde. I dette er det en menneskelig anerkjennelse som alle fortjener. Mest nytte er det jo også i offentlig ordskifte dersom motstridende interesser blir fremmet, og dersom mange forskjellige erfaringer kan deles og mange meninger brytes. Ytringsfrihet er en betingelse for at dette skal skje, men det er ikke nok. At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir akseptert og tatt på alvor. Erobringen av politiske rettigheter – ytringsfrihet, stemmerett – er lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utvikling av slikt «retorisk medborgerskap» som viser seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myndig samtalepartner og med egen stemme.

Det er dette jeg har satt meg fore å undersøke i denne boka: Politisk kultur sett som fordeling av retorisk makt og avmakt. Hvem har ført ordet, hvem er blitt holdt utenfor? Hvordan har noen kunnet få et slikt kulturelt overtak at andre er blitt spake og tause? Hva ville det si, med tanke på selvfølelse og selvrespekt, å ikke kunne ha en stemme? Framfor alt dreier det seg her om hvordan beboerne av «de stummes leir», for å si det med Camilla Collett, – hvordan de, den ene flokken etter den andre – bøndene, husmennene, arbeiderne, kvinnene – hvordan de har rettet seg opp og krevd å få komme til orde. Hvor høy var terskelen for dem som følte seg ubetydelige og små? Hva skulle til for å sette seg i respekt? Hvordan få selvtillit og mot på å stå fram?

Embetseliten, som først kom til orde, dominerte det politiske livet nokså suverent, og den gjorde det med en retorisk overlegenhet som fikk andre til å føle seg små. De dannedes arroganse virket lenge, i kombinasjon med mindreverdighetsfølelsen hos allmuen, til at det frie ordet i praksis var et privilegium for de få. Slik måtte det være, het det den gang, om friheten skulle åpne for sannhet og rett. Avgjørende var ikke hva de fleste mente, men hva de beste mente, dvs. de mest solide og selvstendige, i praksis de mest velstående og best utdannede. Om allmuen forholdt seg passiv og taus, var det til egen fordel, for den kunne ikke vite sitt eget beste. Lenge lot den seg også innbille dette. Den stolte på sine foresatte og tvilte på seg selv – som mindreårige overfor sine foreldre – og turte sjelden eller aldri heve stemmen for å si noe på egne vegne.

Forsøk på å rokke ved dette dominansforholdet er en hovedlinje i historien som blir fortalt i denne boken. Å mobilisere til en selvstendig bondepolitikk var å gjøre et første framstøt. Men dette var ikke mulig uten tilsvarende framstøt på andre hold. Haugianernes vekkelse hevdet vanlige menneskers rett til å forkynne Guds ord, på linje med prestene, ja i opposisjon til dem. Ærefrykten for autoritetene ble svekket på denne måten, troen på egne evner ble styrket. Kampen for landsmålet skulle sette småfolket i stand til å uttrykke seg med et språk det behersket, uten å skamme seg. I slike og andre former kom det på plass noen førpolitiske forutsetninger for seinere folkelig opposisjonspolitikk. I alle tilfeller dreide det seg om å overbevise vanlige mennesker om at de hadde noe de skulle sagt, de også.

Historien som framstilles i denne boken begynner i 1814. Da fikk selveiende bønder stemmerett – men ikke dermed kapasitet til å gjøre seg gjeldende i det politiske ordskiftet. I fortsettelsen dreier det seg, fra denne siden sett, om opparbeiding av retorisk handlekraft. I dag heter det «empowerment», altså egenkraftmobilisering. Denne historien kulminerte i 1884, da embetsregimet endelig ble nedkjempet. I samme historiske stund kom nye politiske konfliktlinjer til syne. Norsk Kvindesagsforening ble stiftet nå (1884), og deretter Kvindestemmeretsforeningen (1885). Slutten på historien som fortelles her, er slik sett opptakten til nye historier.

Kvinner, som til nå ideelt sett hadde hørt privatlivet til, begynte mot slutten av det 19. århundret å reise krav om deltakelse i politikk og annen offentlig virksomhet. Selv om de dermed satte sin kvinnelighet på spill, var det enkelte som begynte å ta seg til rette med egne, bestemte meninger og med selvstendige opptredener både i skrift og tale. Historien om denne striden har jeg her bare fulgt et lite stykke på vei, fram til erobringen av likestilling i politiske rettigheter. Med Stortingets vedtak i 1913, om allmenn stemmerett for kvinner, ble demokratiet endelig innført i Norge, nokså nøyaktig hundre år etter opptakten i 1814. For så vidt blir én historie her fortalt fra begynnelse til slutt. Men denne slutten er også en ny begynnelse. At kvinner fikk stemmerett, betyr jo ikke at de dermed fikk kapasitet til å gjøre seg politisk gjeldende med egen stemme. Faktisk skulle det drøye til nærmere neste hundreårsskifte – langt utenfor rammene for denne boken – før kvinnebevegelsen skulle makte å utfylle den statsborgerlige rettighet – stemmeretten – med virksomt retorisk medborgerskap.

For hver periode i denne historien gjaldt egne standarder for veltalenhet. Det som én gang hadde gjort susen, falt seinere håpløst igjennom. Derfor er det en hel del spørsmål som stadig må stilles på ny: Hvilke honnørord gjaldt det å bruke? Hva var det som virket bevegende, begeistrende? Hva kunne gå for å være sant og naturlig, hva var det som ga moralsk troverdighet? Kort sagt: Hva var det som skulle til for å gjøre inntrykk?

Å spørre på denne måten, er å gi seg til å rekonstruere en hel retorisk kultur. Å merke seg hvordan noe ble uttrykt (ordvalget, faktene, følelsestrykket) er uten videre å spørre seg hvordan det kunne være mulig å uttrykke seg slik (og bli tatt på alvor). Hva var det som ble underforstått her, hva var det som ble forutsatt? Hvilke verdier var det man påkalte når man sa det på denne måten, hva slags formfølelse var det, hva slags politisk moral? Hvordan (i all verden) kan noen ha trodd på dette? I det hele tatt: Hva slags verden var det som ble tatt for gitt – hvordan var forholdet mellom språk og virkelighet, fornuft og følelse, person og rolle – hvordan var denne verden, der talerens ord kunne bli virksomme, egentlig skrudd sammen?

I denne boka er det altså to hovedspor, eller det er to gjennomgående historier som fortelles.

I det ene sporet dreier det seg om oppbruddet fra de stummes leir. Når jeg forteller om bondeopposisjonen og haugianervekkelsen, og deretter om målrørsla og folkehøyskolen, og de første tilløpene til en arbeiderbevegelse og en kvinnebevegelse, er det som etapper i denne historien om hvordan folkeflertallet litt etter hvert har kvittet seg med sin forknytthet og sin mindreverdsfølelse, og krevd å få komme til orde.

 Det andre sporet, som stadig krysser dette første, er historien om skiftningene i den politiske elitens retoriske kultur. Jeg prøver å få tak på noen særdrag ved kommunikasjonsformene i «patriotenes tid», fra slutten av eneveldet og fram til om lag 1840 – deretter i hva man kunne kalle «professorpolitikernes tid», gjennom embetsmannsstatens glansperiode rundt midten av århundret – og så endelig i «folketalernes tid», eller i «de store følelsers tid», under mobiliseringen fram mot det store oppgjøret med byråkrati og kongemakt i 1880-årene.

 Å kjennetegne disse «tidene» er som å tegne portretter av tre generasjoner, hver med sin særegne stilfølelse og livsholdning. Først «slekten fra 1814», med dens sans for høyspent heroisme etter klassiske forbilder. Deretter «de unge fra 1830», styringseliten fra rundt 1840 og frametter, med dens aversjon mot det gamle stortaleriet, dens vilje til å sette noe annet i stedet: romantisk inderlighet på den ene siden, byråkratisk-akademisk saklighet på den andre. Slutten av boka blir så et slags portrett av hva man litt løselig kunne kalle «48’erne», siden så mange av dem i unge år var blitt merket av frihetsideene fra februarrevolusjonen i 1848. Dette var «høvdingene» i venstreoppmarsjen fra rundt 1870, væpnet med hva de forsto som «det levende ordet»: De gjenreiste begeistringsretorikken fra begynnelsen av århundret, men i et enklere og mer personlig språk, og med en mer hardtslående folkelig appell.          

Det er altså to hovedspor i denne boken, de krysser hverandre og fletter seg sammen: På den ene siden oppbruddet fra de stummes leir, kampen for å komme til orde, på den andre siden generasjonsvekslingen, skiftningene og brytningene i den dominerende politisk-retoriske kulturen. Når disse sporene fletter seg sammen her, er det blant annet på den måten at kampen for å komme til orde blir ført på skiftende betingelser ut gjennom århundret, etter hvert som den retoriske elitekulturen forandrer seg, og byr på nye muligheter og nye forhindringer.

Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde? Det er sånn det gjelder å spørre, hvis man er ute etter å rekonstruere en retorisk kultur som er gått tapt. En viktig grunn til at det var så vanskelig er idealet om saklighet og fornuft som rådde grunnen gjennom det meste av århundret, og selve modellen for politisk dialog som var innrettet for å ivareta dette idealet.

Hvis landet skulle styres med tanke på det felles beste, gjaldt det å finne fram til «de beste menn», som det het, og så overlate til dem å diskutere seg fram til de mest fornuftige løsningene. Hva representantene måtte mene om det ene eller andre, angikk ikke velgerne. Det eneste som betydde noe, var at de hadde personlige egenskaper som satte dem i stand til å delta i saklig meningsutveksling på konstruktivt vis. Den ideelle politiker var en som satte seg grundig inn sakene og deretter gjorde seg opp en egen mening, og tok sin beslutning uten å skjele til noen kant, og så sto fast på dette selv om det stormet rundt ham. Han var åpen, fordomsfri, udogmatisk, men også uredd og ubestikkelig. Han var mottakelig for gode motargumenter, men lot seg ikke presse. Framfor alt var han myndig, dvs. karakterfast og uavhengig.

Dette idealet tilhørte en politisk kultur som satte sin lit til fornuften. Det var for at den politiske prosessen skulle føre til mest mulig fornuftige beslutninger, at deltakerne måtte være i stand til å fristille seg fra alt som kunne gå på bekostning av kvaliteten i argumentasjonen – fordommer og bindinger og avhengigheter av alle slag. Hvis alle var innstilt på å lytte til hverandre, gikk man ut fra – hvis ingen låste seg i utgangspunktet, men sto fritt til å bedømme argumentene på selvstendig og rent fornuftig grunnlag – og hvis ingen var ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å finne den løsning som var til beste for alle – ja, da ville man til sist komme til enighet ved at de beste argumentene seiret. Man rådslo, veide for og mot – og lot den mest forstandige få rett.

Så lenge dette idealet var levende og forpliktende, var det klart at den politiske prosessen bare kunne engasjere noen få. Borgerne var ikke uten videre kvalifisert til å delta. Adgang til offentlig ordskifte var i praksis reservert for embetseliten og en del velstående eiendomsmenn. Materielt sett var det bare disse som sto så trygt på egne bein at de kunne tillate seg å tenke selv og tale fritt. Andre var avhengige av sine foresatte – arbeideren var avhengig av bruksherren, husmannen av bonden, tjeneren av herskapet, kona var avhengig av sin ektemann – slik at de ikke kunne forventes å gjøre seg opp en egen mening. De kunne tvinges, trues, kjøpes. I alle fall kunne man ikke regne med at de skulle risikere mye ved å si imot og stå på sitt. De manglet slik selvstendighet som beror på eierskap til gård og grunn og kontroll over egen arbeidssituasjon. Derfor kunne man ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Derfor kunne de ikke regnes som politisk myndige.

Slik sto det for Riksforsamlingen i 1814. Allmenn stemmerett kom ikke på tale.

Stemmeretten ble reservert for embetsmenn, selveiende bønder, handels- og håndverksborgere, samt eiere av bygårder over en viss verdi – mens husmenn, forpaktere, lønnsarbeidere, sjømenn, skolelærere, funksjonærer, tjenestefolk og andre som økonomisk sett ikke var sine egne herrer, ble holdt utenfor.

Det var solid realisme i dette standpunktet: Økonomisk uavhengighet gjorde det praktisk mulig å tale fritt og gå sine egne veier. Men saken kan også ses fra en annen side. I stedet for å utelukke det avhengige flertallet, kan man satse på å kvalifisere til politisk deltakelse ved å kompensere for eller motvirke de økonomiske avhengighetsforholdene. Når det 20. århundres sosialdemokrati tok sikte på å bygge opp vanlige arbeidsfolk til myndige politiske aktører, var det jo ikke minst på denne måten – ved å sikre trygge levekår og vern mot vilkårlig behandling fra eiere og overordnede. Hva eiendomsretten var for borgerskapet, kom etter hvert organisasjons- og forhandlingsretten, oppsigelsesvernet, ledighetstrygden m. v. til å bli for arbeiderklassen. Det var organisasjonenes styrke som garanterte at ingen skulle bli nødt til å «stå med lua i handa», som det het. Men dette – den personlige og politiske friheten som kollektivt prosjekt – var utenkelig innenfor en politisk kultur som var gjennomgående individualistisk orientert. Slagordet av typen «samhold gjør sterk» kunne ikke gi mye mening for den som ennå trodde at enhver er «sin egen lykkes smed».

Hvis arbeidsfolk i vår egen tid kan sies å ha fått andel i den politiske friheten – ikke bare formelt, men også reelt – på den måten at de ikke trenger vært redd for å mene noe annet enn sjefen – da er det fordi de vet at de ifølge avtaleverket ikke kan bli oppsagt uten videre, og fordi de vet at de har statlige trygde- og pensjonsrettigheter å falle tilbake på. Kampen mot deregulering av arbeidslivet – for fast ansettelse og ordnede arbeidsforhold, for fagorganisering og kollektive avtaler, mot utleiebyråer og individuell lønnsfastsettelse – er i dag også en kamp for myndige menneskers kår og en kamp for politisk frihet.

Men slikt var ikke begripelig den gang. I liberalismens glansperiode i det 19. århundret lå det langt utenfor rekkevidde for den politiske fantasien i stort sett alle leire. Thranittene kunne begripe det, men de ble da også sett som farlige ekstremister og bragt til taushet med vold og makt. Sosiologisk realisme i oppfatningen av det frie ords betingelser kunne den gangen nesten bare tenkes å peke mot en eller annen autoritær begrensning: Det store flertallet (av eiendomsløse, avhengige, umyndige) måtte (av hensyn til den universelle fornuft og det felles beste) nødvendigvis holdes utenfor.

Da den første arbeiderbevegelsen ble dratt i gang i årene rundt 1850, med Thrane-ria, ble dette gjort klart for enhver. Vanlige arbeidsfolk var ikke legitime deltakere i det offentlige ordskiftet. Ikke bare var deres krav om stemmerett helt uberettiget, de var heller ikke egentlig meningsberettiget. Husmenn og lønnsarbeidere ble regnet som del av det private husholdet til gård- eller brukseieren, og hadde fremdeles i realiteten ingen større rett til å legge seg opp i offentlig ordskifte enn eierens kone og mindreårige barn. Når de prøvde å komme til orde, var det derfor nødvendig å slå til med hard hånd. Hele ledersjiktet ble pågrepet og dømt til lange fengselsstraffer. Retten kunne ikke anklage dem for å ha foretatt seg noe bestemt ulovlig, den klarte ikke å finne fram til noen paragraf som de skulle ha forbrutt seg mot. Ifølge rettsprotokollene ble de dømt for det hele «Forhold», som det het, eller for sin «Virksomhed i det Hele».¹

De første arbeiderforeningene var et forsøk på å få den beskjedne allmuen opp å stå som politisk subjekt. Mer enn noe annet dreide det seg om å lære seg til å handle med ord. Det ble utgitt avis; det ble arrangert diskusjonsmøter og underskriftskampanjer, det ble holdt kurs i skrive- og taleteknikk, det ble stiftet sangkor og teatergrupper. Det var dette man ikke kunne ha noe av. Skolerte og taleføre arbeidere var en politisk trussel mot selve den bestående orden.

Kravet om eiendom ble ikke praktisert konsekvent, riktig nok. Etter slike mål burde mange kvinner hatt stemmerett, og ingen embetsmenn. Men forestillingen om den myndige borger var like mye legitimasjon av de rådende maktforhold som det var ideal for fristilling av fornuften. Virkelig prinsipiell ble tenkningen om disse forhold egentlig først når det var opportunt. Embetsmenn var statens tjenere, og burde derfor vært nektet stemmerett. Noen kvinner, for eksempel enker, var innehavere av jordeiendom eller borgerbrev, og burde derfor vært tilkjent stemmerett. Men det var ikke mange som så grunn til å trekke disse konsekvensene. At embetsmenn skulle ha stemmerett – og kvinner ikke – var så selvfølgelig at det ikke trengtes nærmere begrunnelse. Uavhengighetskravet var riktig nok begrunnet i noen universelle begreper om frihet og fornuft – men det ble brukt når det passet.

Meningsmonopolet til de velstående grunnet seg på en politisk moral som framfor alt bekymret seg om individets integritet. Til Stortinget sendte man ikke representanter for programmer eller ideologier, men aktverdige og forstandige enkeltpersoner. For at de skulle kunne gå inn i debatten med åpent sinn, var det en avgjørende betingelse at de ikke hadde konkludert på forhånd gjennom avtaler med partifeller og løfter til velgerfolket. En virkelig myndig mann kunne umulig finne seg i å stille med bundet mandat. For å kunne bidra til meningsbrytning med sikte på enighet, måtte han være fri til å endre oppfatning. Skulle det være håp om gjennomslag for de bedre argumenter, måtte han være parat til å bøye seg for sin motstander og gi ham rett.

Dette idealet gjorde det lenge nærmest umulig å organisere en politisk opposisjon. Den som tilhører et parti, er jo ikke fri til å fatte selvstendige beslutninger. Partiorganisering var aldeles uhørt i denne politiske kulturen, selve ideen var skandaløs. Hver gang noe slikt kom på tale, ble det spetakkel; initiativtakerne trakk seg forskremt tilbake. Morgenbladet slo fast at «det ikke sømmede sig for Landets kaarne Mænd, at lade sig drive som en Saueflok frem i Thingsalen». Å bøye seg for partiets flertall, og se seg nødt til å stemme mot sin egen overbevisning, var en skam, selvfølgelig. Men hovedproblemet var at man dermed kom i Stortinget «med færdig opgjorte Meninger». De som lar seg binde til «et forud opstillet Program», skrev Morgenbladet, har jo i realiteten gått sammen om «at komme Storthinget i Forkjøbet». Et slikt program «gaar nødvendigen ud paa at afslutte og tillukke, hvad der endnu bør holdes aabent, altsaa paa at gjøre Drøftelsen umulig eller afmægtig».

Kan man si at det politiske livet i Norge noen gang levde opp til dette idealet om rådslagning blant landets beste menn? Tja – fram til partidannelsene i 1880-årene: et stykke på vei, i det minste. Francis Sejersted har vist til en «relativt åpen meningsdannelse» som bidro til å «reduserte politikkens preg av maktkamp» – selv om dette aspektet jo også hele tiden var til stede. «Det var diskusjon mellom enkeltpersoner mer enn tautrekking mellom interessegrupper», hevdet Sejersted. Denne diskusjonen utmerket seg ofte ved sitt «åpne og fritt resonnerende preg»

Hvis debatten kunne være preget av dialog mer enn kamp, var det ikke minst fordi det politiske miljøet var så lite og så enhetlig. Deltakerne kom fra mer eller mindre samme klasse og sjikt, det ikke var noen grunnleggende interessemotsetning mellom dem. Derfor kunne debatten faktisk arte seg som rådslagning mange ganger. Talene i Stortinget kunne bety noe der og da. De kunne overbevise motstandere, de kunne flytte stemmer – helt forskjellig fra dagens stortingsdebatter, som aldri får noen til å skifte mening. Slik kunne det være så lenge forsamlingen bare representerte noen få – og så lenge disse få bare representerte seg selv, ikke partier.

Men dette betyr ikke at debattene bestandig var så fornuftige at det gjorde noe. Tilliten til «de beste menn» hadde noen konsekvenser som måtte virke til dels direkte mot sin hensikt. Jo mer hver enkelt aktør kunne sies å være selvstendig og fri, desto mer måtte jo politikken synes å dreie seg om ham personlig. Så lenge han verken var representant for et parti eller forpliktet til noe program, var han fri til å bruke sitt eget hode og følge sin egen samvittighet; nå var det hans egen intelligens og moral det kom an på. Var han så rakrygget som man kunne forvente, så ubestikkelig, så samvittighetsfull, så ansvarlig? Når den fremste politiske ressursen var slike personlige egenskaper, måtte politisk kritikk nødvendigvis bli til personkritikk i stort omfang. Kravet om personlig myndighet (som skulle være en betingelse for fornuft) kom til å fungere som opphav til massiv usaklighet (altså ufornuft). Debattklimaet ble forgiftet av personlige beskyldninger og bakvaskelser i en slik grad at det stiller kommentarfeltene i dagens nettaviser fullstendig i skyggen. For eksempel var det ikke til å unngå at en taler med bred, folkelig appell ville bli beskyldt for å være en samvittighetsløs «demagog» som rett og slett benyttet seg av «massens» uvitenhet bare for å kare til seg makt og penger. Til det fast innarbeidede fiendebilde hørte det en demonisering av den folkelige politiker som nettopp grunnleggende uhederlig – korrupt, maktsyk, tyrannisk osv.

Bedre ble det ikke av at mange deltakere i debatten valgte å holde sin identitet skjult. Dermed var det i grunnen fritt fram for en hvilken som helst sjofelhet. Retten til anonymitet ble regnet som en viktig demokratisk rettighet. Visstnok var den beskyttet av Grunnloven. Riktig nok står det ingen der om akkurat dette, men de lovkyndige fant at bestemmelsene om trykkefrihet ikke kunne tolkes på noen annen måte. For at borgerne skulle våge å stå fram med kritikk, måtte de kjenne seg trygge for at de ikke risikerte å bli utsatt for straff og andre ubehageligheter. Tryggest var det å ikke gi seg til kjenne. På denne måten ville også innleggene bli vurdert etter styrken i argumentasjonen, uten hensyn til hvem som hadde ført dem i pennen. Dette var den andre del av begrunnelsen for retten til anonymitet. En strengt fornuftig samtale forutsetter at deltakerne opptrer på like fot, som meningsberettigede borgere og ingen ting annet, det vil si som prinsipielt fremmede for hverandre. I praksis kunne dette være vanskelig å få til om de opptrådte under eget navn.

I 1800-tallets politiske kultur var det et element av uansvarlighet som effektivt bidro til å undergrave sentrale offisielle verdier av typen saklighet, sannhet, fornuft. Anonymitetsretten virket direkte mot sin hensikt. Som middel til saklighet kom den til å åpne for personangrep av verste sort. Som middel til myndiggjøring ble den en unnskyldning for ikke å ta ansvar for sine egne ytringer.

Idealet om dialog mellom «landets beste menn» var lenge en avgjørende hindring for at folkeflertallet skulle få komme til orde. På den måten gjorde det nytten. Men påskuddet om at det dermed var så mye å vinne i form av sannhet og fornuft, kan vi i dag, i tilbakeblikk, ta med en stor klype salt.

I løpet av det 19. århundre ble én modell for politisk kommunikasjon skiftet ut med en annen.

Rådslagning mellom pragmatiske enkeltpersoner ble erstattet med konfrontasjon mellom partier med prinsipielt forskjellige programmer. Med folkemøtene, og med avisen som massemedium, åpnet det seg nå en ny arena der det politiske livet kom til syne for andre enn den lille eksklusive krets. Mens det før var et ideal at debatten mellom folkets representanter fant sted med hver av deltakerne som upartisk dommer, var tanken nå at debatten mellom partiske representanter fikk utspille seg overfor sivilsamfunnet, i full åpenhet, og med velgerfolket som dommer.

Skiftet av modell for politisk kommunikasjon var en treg, konfliktfylt prosess, den dro ut i mer enn tretti år. I disse årene sto det strid om nær sagt hvert eneste element i modellen: Ikke bare om taleren (og hans uavhengighet) og om partigruppen (med dens ferdiglagde meninger), men også om henvendelsens form (som enten konfronterende eller konsensusorientert), og om appellen (til enten lidenskapene eller fornuften), samt debattstillingen (overfor hverandre eller overfor et publikum), og endelig sto det også strid om mottakerne (som uavhengige likemenn eller som uansvarlig «mengde» eller «masse»).

Disse stridighetene toppet seg med den store forfatningskampen tidlig på 1880-tallet, da venstrebevegelsen tok et avgjørende oppgjør med kongemakt og byråkratisk formynderi.

I dette oppgjøret, som ikke minst utspilte seg på stormende folkemøter, kan vi legge merke til at det ikke var dialogen som overvant splittelsen, men agitasjonen. Den var ikke innrettet på konsensus, tvert om – men i det lange løp var det likevel en slags grunnleggende konsensus den munnet ut i. Forutsetningen om at noen få, spesielt kvalifiserte burde få styre på vegne av alle andre, hadde tidligere skapt noen farlige avstander mellom døve og stumme. Egentlig samfunnsoppløsende var dette formynderiet til eliten mye mer enn «demagogenes» fryktede «oppvigling av massen». Men opposisjonen visste å sette følelser i kok ved hjelp av en skarpere og mer konfronterende tale, for å vinne styrke i form av det større antallets og ikke bare de bedre argumentenes tyngde – og slå seg inn. Det gjaldt ikke lenger å resonnere med en motpart som man kunne komme til enighet med, men å vinne tilslutning i forsamlingen for å smadre motstanderen. Man måtte kunne rive med seg store folkemengder – det krevde et nytt og mer hardtslående språk: enkelt, emosjonelt, med korte, muntlige setninger, gjerne konsentrert om et slående bilde, med gjentakelser av noen få, minneverdige formuleringer. Åpen retorisk aggresjon var ikke en fare for samfunnets fred, viste det seg nå, men eneste rimelig fredelige middel til anerkjennelse og inklusjon.

²Mona Ringvej: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff. Oslo 2014, s. 256.

29. august arrangerte Forum for vitenskap og demokrati et debattmøte i Bergen der Sæther fortalte om intensjonene i starten av oljepolitikken på 1970-tallet og klimapolitikken på 1980-tallet. Hvilke mål satte man seg den gang og hvilken relevans har disse tidlige målene i dag? Hvordan har man oppnådd at norsk olje og gass blir omtalt som «klimavennlig»?

Anne Karin Sæther har bakgrunn som journalist i NRK og Dagsavisen. Fra 2006–2011 var hun kommunikasjonssjef i Bellona og nå jobber hun med politisk kommunikasjon i Utdanningsforbundet.

Podkasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Uni Research Klima. Møteleder: Peter M. Haugan.

Introduction: New demands on universities

The United Kingdom has in recent years imposed a series of new demands on universities under the ‘accountability’ heading, and this lecture examines the character of these demands and warns of some of the damaging or counter-productive effects which can be produced when such measures take a misconceived managerialist form.

Stefan Collini is Professor Emeritus of Intellectual History and English Literature at Cambridge University. His recent books include Absent Minds: Intellectuals in Britain (2006); Common Reading: Critics, Historians, Publics (2008); and Common Writing: Essays on Literary Culture and Public Debate (2016).

Professor Stefan Collini. (Photo: University of Cambridge)

In recent years he has also been an influential voice in debates over the character of higher education, notably with What Are Universities For? (2012) and Speaking of Universities (2017).

He is a Fellow of the British Academy and of the Royal Historical Society, and a frequent contributor to The London Review of Books, The Times Literary Supplement, The Guardian, The Nation, and other periodicals.

Dette er podkastversjonen av et foredrag i Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen. Foredraget ble holdt av Stefan Collini 6. april 2017 i Egget, Studentsenteret i Bergen. Foredraget og introduksjonen er på engelsk.

Podcasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Uni Research Klima. Ansvarlig for forelesningen er Anders Johansen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

«Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmefleerhed.» Slik heter det i Grunnlovens § 84, en av få formuleringer som har stått uforandret fra 1814 til i dag. Stortinget er forpliktet til et offentlighets- eller publisitetsprinsipp. Dette betyr at forsamlingen ikke skal være en lukket klubb som kan trekke seg tilbake og føre samtaler i fortrolighet, men et åpent forum der folkets representanter med folket som tilhørere drøfter saker av allmenn interesse. For at trykkefrihetsbestemmelsene i § 100 skal gi fullgod mening, må borgerne sikres innsyn både i saksforberedende dokumenter og i argumentasjonen som føres i salen: Hvis den diskuterende allmennhet ikke er godt orientert, vil pressedebatten være av liten verdi med tanke på dannelse av en opplyst folkemening. Trykkefrihet impliserer informasjonsrett – det er dette som ligger i bestemmelsen om de «aabne Døre»: Opinionsdannere må få slippe til som publikum.

«Offentlighed er Aanden af vor Constitution», sa den liberale opposisjonspolitikeren Ludvig Mariboe i Stortinget, straks etter at det var åpnet i februar 1830. Når han fant grunn til å insistere på dette prinsippet, var det fordi møtene rutinemessig – ikke etter særskilt beslutning, slik Grunnloven krevde – ble holdt bak lukkede dører like fra Stortinget kom sammen til det var formelt konstituert og høytidelig åpnet. Viktige saker ble unntatt offentlighet på denne måten, blant annet fullmaktskomiteens arbeid med å kontrollere at valgene hadde gått riktig for seg og at alle representanter hadde rett til å møte i Tinget. Flertallet hadde ved flere anledninger utnyttet situasjonen til stille og rolig å kvitte seg med brysomme opposisjonelle – men offisielt ble ønsket om diskresjon i slike spørsmål begrunnet med personvernhensyn.

Mariboe protesterte: Når det gjelder å klarere at valgmenn og representanter oppfyller lovens krav, for eksempel at de er ustraffet, da er det, «forsaavidt de ere offentlige Personer», nettopp «for Offentlighedens Domstol at dette Forhold skal bedømmes.» Stortinget er den kontrollerende makt, men noen må kontrollere kontrollørene. Hovedsaken er at folket ved selvsyn kan forsikre seg om at det ikke foregår maktmisbruk. «Derfor ønsker jeg, at Storthings-Galleriet aabnes», slik at alle og enhver «maa være Vidne til, at vi … handle fuldkommen grundlovsmæssig», og derfor «ønsker jeg ogsaa for min Deel især … at være controlleret i dette som i alle øvrige Tilfælde.»

Mariboes motstandere kunne påpeke at alt som skjedde på Stortinget, også i lukkede komitémøter, var fritt tilgjengelig i offentlige trykksaker. Storthings Forhandlinger hadde, helt siden 1814, gjengitt både proposisjoner, innstillinger, kortfattede uttalelser fra representantene (vota) og informasjon om avstemninger og saksutfall. Riktig nok var ikke publikasjonen tilgjengelig før lenge etter at sesjonen var avsluttet, men Stortinget hadde, for at publikum skulle kunne holdes orientert underveis, også fått utgitt hefter med løpende Storthings Efterretninger. Her kunne enhver interessert finne utdrag («Extracter») av saksdokumentene og resultatet av voteringene, og i seinere tid (etter 1824) også forkortede referater av debattene – mens forhandlingene ennå pågikk. Men dette er ikke nok, hevdet Mariboe. Trykte utdrag og referater kan ikke gi et fullstendig inntrykk av debattene, og derfor heller ingen fullgod forståelse. Faktisk leder de som oftest til å fremvirke en ensidig bedømmelse og en vrang forestilling, «saavel af Pluralitetens som Minoritetens Synsmaade». Ingen ting kan kompensere for retten til å møte opp på galleriet og selv danne seg et inntrykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stortinget avvek fra offentlighetsprinsippet mens det konstituerte seg, var kanskje ikke spesielt alvorlig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invitasjon til videre utglidning. De som sitter med makten, vil alltid mislike at man ser dem i kortene. Mange vikarierende argumenter – hensynet til statens sikkerhet eller effektivitet i saksbehandlingen – blir brukt til å begrense innsynsretten. Hver for seg er ikke disse begrensningene bestandig alvorlige, men til sammen kan de bli det. Stortinget hadde nylig (1828) vedtatt hemmelige forhandlinger ved de høyeste domstolene; nå var det i ferd med å foreta et nytt lite skritt. «Exemplet vil drage flere efter», advarte representant Jonas Anton Hielm, «og Publiciteten saaledes gradviis synke i Hemmelighedens Grav, hvorfra Despotismens Morgenrøde udgaaer.»

Hva galt kan skje bak lukkede dører? Må ikke folket ha tillit til at representantene kjenner sin plikt og gjør sitt beste? Selve lukningen av dørene medfører en svekkelse av den alminnelige tillit, påpekte Hielm – og dét er noe av det verste som kan skje. Kanskje er det ikke slik, som man gjerne vil ha det til, at ledende menn må vite at de har folkets øyne på seg for ikke å misbruke sin stilling – men «Mistanke om, at det er annerledes, er dog Hemmelighedens naturlige Følgesvend. «Man troer at finde Brøde – siger en berømt Skribent – hvor Hemmeligheden findes; thi hvorfor skjule sig, naar man ikke er bange for Lyset?»

Den liberale opposisjonen vant ikke fram. Flertallet holdt fast på at galleriet normalt skulle være åpent, for pressefolk og andre interesserte, men først etter at kongen, i og med trontalen, hadde foretatt den høytidelige åpning av Stortinget. For så vidt var alt som før. Men Justisdepartementet bestemte samme år (1830) at ingen måtte slippe inn på galleriet uten særskilt tillatelse. Adgangsbilletter, stemplet av politiet, ble utstedt til navngitte personer eller autoriteter, som så eventuelt kunne låne dem ut eller overlate dem til andre. Hver stortingsmann, statsråd og høyesterettsdommer fikk én billett, stattholderskapet fikk fire, universitetet ti. Tre aviser fikk én hver; en rekke offentlige institusjoner i hovedstaden fikk fra én til tre. Dessuten fikk borgerskapet i byen 28, til fordeling etter borgermesterens skjønn, og den militære ledelse 20, til fordeling ved generaladjutanten for arméen. Til sammen ble det utstedt 255 billetter, så godt som utelukkende til det øverste sjikt i næringsliv og embetsverk. Jo, visst fantes det et meningsberettiget publikum med krav på innsyn i de politiske prosessene, men dette publikum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betydningen av publisitet var klassisk begrunnet i Jeremy Benthams Essay on Political Tactics, som representant Peder Flor, på initiativ fra Jonas Anton Hielm, hadde oversatt til norsk. Bentham var opptatt av hvordan rådslagningen i en folkevalgt forsamling best kunne organiseres. Om dette skrev han til den franske stenderforsamling i 1789, som råd og vink på bakgrunn av de engelske erfaringer. Flors utgave, vedlagt et omfattende forslag til reglement for det norske storting, ble lansert samtidig med åpningen av stortingssamlingen i 1821. Under et av de første møtene ble det fremmet forslag om at staten skulle bekoste et eksemplar til hver av representantene. Forslaget falt, det fikk holde med ett eksemplar til stortingsbiblioteket, men boken må ha nådd sin sentrale målgruppe likevel. I tidens politiske liv er det mange spor etter lesning av denne boken. Den «berømte Skribent» som Hielm noen år seinere siterte i debatten om adgang til galleriet, var nettopp Bentham.

Hvorfor åpenhet, spurte Bentham, er det ikke mer effektivt om en kompetent ledelse får arbeide uforstyrret?

For det første: Åpenhet i folkeforsamlingens arbeid betyr at representantene hele tiden vet at de er under publikums overoppsikt. Av frykt for publikums dom avholder de seg fra å misbruke sin stilling. «Almeenheden danner en Ret, der er mere værd, end alle Tribunaler sammenlagte.» Riktig nok er forsamlingen selv et slags «indvortes Publicum», men dette vil aldri helt kunne erstatte det store «udvortes» som inspektør og dommer. I politisk sammenheng er det egentlig bare folket som er skikket til å dømme og straffe.

For det andre, og det var dette Hielm refererte til: Den som skjuler noe, blir mistenkt for å ha noe å skjule – og som regel med rette. På kort sikt kan man sikkert spare seg for ubehageligheter på denne måten, men i lengden skaffer man seg flere. Mest alvorlig er virkningen på den politiske mentalitet i det store og hele. Hos et folk som lenge har levd med åpne forsamlinger, finner man en mer utviklet «Almeenaand» enn andre steder, og færre skadelige fordommer, og større evne til å gjennomskue politiske forførere. Når folk får anledning til å følge med, virker det skolerende og oppdragende; hva de lærer, er tillit til gode institusjoner og skepsis til folk som vil misbruke dem. «Fornuft og Undersøgelsesaand bliver almindelig i alle Selskabets Klasser. Lidenskaber, vante til en offentlig Kamp, lære gjensidig Skaansel, og hiin sygelige Ømfindtlighed, som gjør et Folk, uden Frihed og Erfaring, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mistanke, tabes.»

For det tredje: Hvis ikke velgerne vet hva de stemmer på, er det meningsløst å avholde valg. Uten åpenhet i den politiske prosess er de nødt til å velge blant kandidater som de ikke er i stand til å bedømme. At folket oppfordres til å bestemme seg uten å vite hvorfor, betyr at vilkårlighet er blitt det overordnede politiske prinsipp. Dermed er folkerepresentasjonen blitt en vits.

For det fjerde: Når folkeforsamlingen inngår i en større debattsammenheng, blir representantene satt i stand til å dra fordel av publikums innsikter. Alle til sammen vet mer enn noen få utvalgte, om de aldri så mye har velgernes tillit. Er det mulig, spurte Bentham, at disse få «concentrere den hele Nations Viisdom i sig?» Kan det tenkes at de «i enhver Henseende ere de meest oplyste, viseste og dueligste», og at «de allene besidde alle de almindelige og locale Kundskaber, der udfordres for at regjere?» Nei, selvfølgelig ikke: «Et saadant vidunderligt Valg er et Hjernespind.» Valgte forsamlingers intellektuelle kapasitet beror på tilgangen til større ressurser; slik tilgang sikres med en innsynsrett som utfordrer til debatt i pressen.

Av disse og lignende grunner bør folkeforsamlingen fremme offentlighet med alle tjenlige midler. Alt som skjer i forsamlingen (forslagene, forarbeidene, stemmegivningen) bør bekjentgjøres. I viktige saker bør det innkalles hurtigskrivere for å sikre nøyaktig og fullstendig referat av alle taler. For at det skal bli mulig å følge med i forhandlingene underveis, bør den uavhengige dagspresse ønskes velkommen. Forsamlingslokalet bør åpnes for fremmede, slik at enhver på egen hånd kan forsikre seg om at de offisielle rapporter er til å stole på. Slike ordninger gir bedre samfunnsmoral og større politisk forståelse både hos representanter og velgere. «Uden Publicitet er intet varigt Held; under dens Auspicier intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stortinget i 1836 var det på ny debatt om verdien av publisitet rundt forsamlingens arbeid. Ole Gabriel Ueland, bøndenes fører, fortalte at han lenge hadde vært bekymret over mangelen på politisk bevissthet blant vanlige mennesker. De fleste hadde så lite forståelse for den nye statsskikk og tilhørende politisk kultur, at når omveltningen i 1814 hadde gått for seg uten alvorlige rystelser, var det takket være «Nationens politiske Uskyld» og dens «ubegrændsede Tiltro» til de øvrighetspersoner som den gang hadde stilt seg i ledelsen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

Men hvem kunne være sikker på at denne sindighet ville vare ved? En politisk orden er ikke solid og trygg før folket har lært den å kjenne og aktivt slutter opp om den, hevdet Ueland. På skolen kan man vel lære om Grunnloven og dens prinsipper, men slik kunnskap blir ikke levende uten innsikt i og befatning med selve de løpende politiske begivenheter. Først når nysgjerrigheten får næring, «vil Lysten til at kjende Grundlaget for Storthingets Virksomhed spores.»

Ueland, som tydeligvis hadde lest Benthams Tactik, fremmet på denne bakgrunn forslag om at Stortingets arbeid skulle bekjentgjøres i et eget blad, kalt Storthings-Tidende. Her burde man, foruten forhandlingene, også kunne finne «en fuldstændig Extract af Debatterne». Hvis dette blad nå kunne bli delt ut gratis til alle som hadde vært valgmenn rundt om i landet, med påbud om at de måtte låne det ut til enhver som kunne være interessert, og hvis skolekommisjonene lokalt kunne påta seg oppgaven med å ta vare på gamle eksemplarer, ja da ville folkestyret ha gjort et stort skritt framover, for slik ville folket ute på bygdene kunne følge med i det politiske liv, og med tiden bli mer interessert og bedre orientert; etter hvert som de skjønte mer av de nye politiske forhold, ville de også bli mer pålitelige som borgere.

I komiteen som fikk forslaget til behandling satt mange av de mest profilerte av de liberale embetsstandsrepresentantene. Her ble forslaget avvist i skarpe ordelag. Folkeopplysning er vel og bra, het det i flertallets innstilling – men den slags får skolen ta seg av: «Det er fra ovenaf at Lyset udbreder sine Straaler». Offentlighet er et viktig prinsipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ideen om at allmuen så å si kan opplyse seg selv, om den bare får anledning til å følge med i sakene, er aldeles forfeilet. Den alminnelige mann hadde ingen forutsetninger for å følge med i Stortingets forhandlinger – og ville ikke ha noe som helst utbytte av å bli interessert i politikk – og burde ikke oppfordres til å legge seg opp i ting han ikke hadde greie på. «Den, der endnu er saa langt tilbage, at han kun har faa og dunkle Begreber om Forfatning, Regjering, Storthing m.v., vil det være til liden eller ingen Nytte at paatvinge en saadan Lecture; thi den vilde ikke kunne forstaaes af ham, og følgelig heller ikke vække nogen Interesse.» Vanlige mennesker hadde jo heller ikke råd til å betale hva det kostet, men siden de derfor også hadde respekt for penger, ville gratis utdeling av en slik publikasjon bare virke til å «forringe dens Anseelse i Mængdens Øine», slik at interessen kom til å dale enda mer. Komiteen anså det høyst sannsynlig at et slikt opplysningstiltak «vilde virke tvert imod sin Hensigt, og vanskeliggjøre, istedetfor at lette Adgangen til almindelig Kundskab om og Indsigt i vort offentlige Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland fulgte opp ved flere seinere anledninger. I 1845 lanserte han også et forslag om stenografisk dokumentasjon av stortingsdebattene. Avisene, med Morgenbladet i spissen, kunne allerede tilby referater – mer og mindre fullstendige og nøyaktige – basert på notater fra galleriet. Ueland hadde lenge ergret seg over at slikt kunne være temmelig tendensiøst. Som en fremmed fugl i hovedstaden kjente han seg spesielt utsatt: En lett fordreining, en liten utelatelse, kunne få det vektigste innlegg til å virke latterlig. Mer enn én gang var han kommet i offentlig disputt om hva han egentlig hadde sagt. Nå gikk han inn for bevilgning av «Stipendier for Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten». Et slikt tiltak ville sikre pålitelig informasjon til publikum, og trygghet for representantene om upartisk behandling. Dessuten ville det få talerne til øve strengere selvdisiplin. De ville bli forsiktigere med å breie seg, gjenta seg og ta ordet i utrengsmål; trolig ville de også vite å passe seg mer for kjekling og upassende personlige bemerkninger. Forsamlingen lot seg overbevise: Én person fikk stipend til å reise utenlands for å gå i lære, mot løfte å lære opp andre etter hjemkomsten, «samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter».

Flere var skeptiske, enkelte fryktet konsekvensene. Representanten Bergh uttalte at «Thingets Medlemmer kunde ikke sætte synderlig Priis paa at faa sine Taler saa fuldstendig gjengivne, især da det nok kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.» Til dette svarte Ueland at nettopp hensynet til slike innlegg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en viktig grunn til å ønske stenografisk referat. Sansen for demokratisk offentlighet gikk sammen med mistro mot imponerende talekunst. Heldigvis er det i salen menn hvis ytringer kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ordnede Foredrag mindre i sin Magt, skulde undsee sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligevel komme frem med, hvad der i Sandhed tjener til en Sags Oplysning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stortingets talerstol vært tilgjengelig for enhver og for all ettertid. Til å begynne med var det bare i spesielt viktige saker det ble ført stenografisk referat, og selv i slike saker var det de første årene helst tale om en blanding av forenklet og fullstendig gjengivelse, slik at direkte tale («Jeg foreslår at …») vekslet med indirekte («Taleren foreslo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at ordene er blitt tatt vare på – med direkte, fullstendig referat, i førsteperson form – slik de falt, helt nøyaktig, hvert eneste ett. Med dette forbehold kan vi notere oss kontinuerlig stenografisk referat (bare avbrutt av fem år med tyske okkupasjon), gjennom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han ville. Allikevel ble ikke forhåpningene innfridd. Debattinnleggene ble ikke kortere med dette. Enkelte har ment å kunne påvise en viss disiplinerende effekt – «Thingmænnene visste fra nu av, at de talte for mer enn bare en forsamling av kjenninger», påpekte Halvdan Koht, «og ialfal de yngre av dem maatte komme til aa arbeide ut talene sine bedre» – men om dette bidro til å høyne kvaliteten på de retoriske prestasjonene, er tvilsomt eller i alle fall diskutabelt. Mest nedslående var det likevel at Storthings-Tidende aldri ble folkelesning. I første omgang tegnet det seg om lag 1000 private abonnenter, men allerede til neste storting var tallet sunket til 350. Publikasjonen har i alle år vært til uvurderlig nytte for historikere og politiske kommentatorer, og dermed et viktig ledd i noen av de mange kommunikasjonsstrømmene som til sammen så å si løfter fram Stortingets virksomhet som offentlig anliggende. Men den duger ikke som lesestoff. Tusen sider med for det meste grå tale om grå saker er i overkant, selv for den mest interesserte. Folket setter seg ikke på stortingsgalleriet, selv om det tilbys fjernsynsoverføring. Stortingstidende gir mening som kildesamling, den hører til i dypet av magasinene til de store bibliotekene. Selv om den nå også er tilgjengelig på nett, er den fremdeles for svær og kjedelig til at det går an å lese den for å holde seg orientert.

Den avgjørende vending i retning offentlighet rundt Stortingets arbeid kom ikke med Storthings Tidende eller lignende publikasjoner, men med framveksten av organisasjonssamfunnet og de folkelige bevegelsene, med deres massemønstringer og aviser i masseopplag, mange år seinere. Hva Ueland kjempet for, var i realiteten innsynsrett innenfor en liten, isolert offentlighet rundt noen av de sentrale maktorganene. En gang i framtid skulle det bli mulig å føre debatt i åpenhet slik at folk ikke bare kunne lese om den etterpå, men virkelig overvære den mens den utspilte seg (på folkemøtene, i avisspaltene); da ville det endelig gi mening å invitere «det hele Folk paa Galleriet», som Ueland sa det – men dette forutsatte en utvikling av samfunnsliv og kommunikasjonsforhold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mariboe) ikke kunne ane noen ting om.

Litteratur:

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1. Christiania 1831.

Harald Krohn: «Referatet av Stortingets forhandlinger før og efter 1857», i: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1.

Yngvar Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1. Kristiania 1882.

Jeremias Bentham: Tactik eller Theorie for raadslaaende Folkeforsamlingers Forretninger. Christiania 1821.

Morgenbladet, 4. februar 1836.

Arne Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bd. 1. Oslo 1932.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1836.

Krohn: «Referat av Stortingets forhandlinger …».

Bergsgård: Ole Gabriel Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halvdan Koht: Johan Sverdrup, bd. 1. Kristiania 1918.

Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.

Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.

Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.

Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:

Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.

Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.

Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.

Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.

Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.

Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.

Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Referanser:

Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003

Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877

Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.

Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830

Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.

Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.

Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.

De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».

Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.

1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.

Europas stormakter – Russland, Preussen, Østerrike og England – var fast bestemt på å tvinge igjennom unionen med Sverige. Deres utsendinger møtte den nye kongen i Christiania i begynnelsen av juli. Christian Frederik strakte seg langt for å komme dem i møte. Han godtok union og avgrenset selvstendighet for Norge, senere gikk han også med på å abdisere. Men han krevde at svenskene skulle godkjenne Grunnloven og Stortinget, og han avviste kravet om at Norge skulle gi fra seg grensefestningene Fredriksten og Fredrikstad. Det ble ikke oppnådd enighet. I slutten av juli gikk svenskene til angrep.

Det ble en kort krig. Svenskene var militært fullstendig overlegne. Etter to uker begynte forhandlingene om våpenhvile. De resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. I denne avtalen lovte svenskene å godta Grunnloven fra Eidsvoll, bare med de endringer som var nødvendige av hensyn til unionen. Christian Frederik lovte å innkalle Stortinget, legge all makt i Stortingets hender, og selv forlate landet. Norges situasjon var etter dette helt annerledes enn etter stormaktenes diktat i januar. Svenskene godtok Stortinget som motpart i forhandlingene. De godtok at Stortinget skulle få vedta en ny grunnlov og foreta et nytt kongevalg. Ut gjennom hele 1800-tallet kunne forsøk på norsk selvhevding i unionen vise til denne avtalen som sitt juridiske fundament. Norge var ikke et lydrike, men en likeverdig part, med egen grunnlov og indre selvstyre, i en ordning med felles konge som det var oppnådd enighet om gjennom forhandlinger.

Etter nederlaget i krigen sommeren 1814 var det klart at det gikk mot union. Realistisk sett var det ingen vei utenom. Men det var ikke alle som ville bøye seg – særlig ikke i Bergen. Folket hadde avlagt ed på et løfte om å ofre livet for selvstendighetens sak, og kunne ikke nå løpe fra denne eden. Da representantene fra Bergen stilte på Stortinget høsten 1814, var det med bundet mandat. Et velgermøte hadde vedtatt at det ikke under noe vilkår kunne komme på tale å bryte sin ed, og dette vedtaket ble bekreftet og innskjerpet på nye møter utover høsten. Vi vil ikke bli «til Spot for Verden og til Meenedere for Gud», vedtok bergenserne. Den viktigste talsmann for denne politikken var biskopen, Johan Nordahl Brun. Slik talte han fra prekestolen i Domkirken på Christian Frederiks fødselsdag, 18. september:

Johan Nordahl Brun: Kaster ikke eders Frimodighed bort!

Preken på Christian Frederiks fødselsdag
Bergen, 18. september

“Dagens Anliggende er en Vaabenstilstand, som alvorligen indbyder til fornyet Krig. For at beholde i den vor Frimodighed, maatte vi ikke opskrue Beregningen over det ubetydelige hist og her tabte, men summarisk tælle, hvad vi endnu har.

Vi har, først av alt, en god og retfærdig Sag. Med Beviser for denne Sætning skal jeg ikke kjede. Men at retfærdig Sag staalsætter Frimodighed føler vel enhver, som ved vist, at han har Ret. Retferdig Sag er en vigtig Frimodighedsgrund, ikke for Krigeren alene, men ogsaa for os, der sidder hjemme, medens han slaar for os. Vel har Soldaten, endog i uretfærdigste Krig, allermindst, ja slet ikke Uret, han opfylder sin Pligt paa den blinde Lydigheds, den tunge Vei, og han udgyder uskyldigt Blod, og Blodskyld hviler ikke paa ham, kun paa Tyrannens Hoved, i hvis Ærende han gaar. Men i en Krig, som vor, kvæger det Frimodighed, at den ringeste Soldat, som skal gaa mod vor fælleds Fiende, ogsaa gaar mod sin egen Fiende; han gaar og tror, at han gaar i sit eget Ærende, naar han gaar forat beskjerme os; at naar der kun rykkes mod Svensken, gaar han, fordi han vil, og glemmer, at han befaltes at gaa, og alt da forresten lige, saa gaar den djærvere frem som gaar, fordi han vil, end den, som gaar, fordi han maa.

Men nu staar og falder vor Frimodighed med Svaret paa dette Spørgsmaal: Er endnu dette Folkemening i Norge? Hvem skulde vi da spørge? Spørg Folket i Norge, det er Bonden og hans vaabenføre Søn. Siger Mængden af denne Folkeklasse: «Vi er slagne, drevne paa Flugt, undertrykte, forskrekkede, vi tør ikke atter vove en Dyst», – nu ja, saa er det forbi, saa er det Daarskab, om vi Byfolk endnu vil være frimodige. Men nu svarer disse med én Mund: «Vi veg ikke et Haarsbred, hvor man bød os at staa. Hvor man bød: «Fremad!» der ginge vi Berserkergang. Vi higede efter Angrebs-Signal, som Vægteren efter Gry af Dag. Man skaffe os kun Brød, saa styrter vi frem til at opfylde vor Ed, hvortil man endnu ingen Anledning gav os: Vi er ikke slagne, ikke bange, og end raader Nordmand i Norge.»

Vor Regjeringsform – er den værd at stride for? Vi har jo dog nu den, vi alle helst ønskede; den af vore egne bedste Mænd forfattede; den, hvortil vi med hellig Ed har forpligtet os; den som værner om Frihed, om Eiendom, om Menneskeværd; som lover ikke alene os, men vore Børn og Børnebørn muligste Borgerheld. Den er vel, mener jeg, værd at stride for.

Hvad har vi da, hvad kan vi faa? Vi har endnu, hvad vi valgte: Kristian Fredrik. Vi havde valgt ham, om alle Europas større eller mindre Fyrster havde staaet for vore Øine. Han forstod, endnu indtil hans Sygdom, at herske over Hjerter; at erobre alt det, som omringede ham, med Vaaben, som ikke findes i noget Arsenal; Vaaben, som ikke dræber, ikke bortskrækker, ikke støder fra sig, men trækker, drager, fængsler, sammentvinger; han er – kort sagt – et af disse sjeldne Kongsemner, om hvilke man sige med større Ret end om store Digtere: de bliver ikke, men de fødes. Og denne har vi. – Men hvad kan vi faa? Hvilken Fremtid kan Norge haabe paa under en Kristian Fredrik? Hvad skulde da ikke vor spæde Stat voxe og herdes til? Just i en Alder, som kunde kaldes Rigets Opdragelsesaar? Fik Norge derimod en Knæk i disse første Aaringer under stedfaderlig Haand, under en Dannelse, hvorfra Kjærligheden var aldeles udelukket, – o, det naaede sig aldrig mere, blev aldrig hvad det havde Natur til at blive: bredskuldret og knoglesterkt – men en Skifting, gul og gusten, vantreven og visnende. En Mandsalder forbi, skulde ingen blandt Skandinaver gjenkjende den djærve Nordmand uden derpaa, at han syntes mere medtagen end nogen anden. Skulde da ikke disse rimelige Udsigter til en forskjellig Fremtid, atter bestemme vort Valg, styrke vor Frimodighed til at holde frem, som vi stevner?

Dog end engang: hvad har vi? Det i sidste Maaned passerede var ret en haard Prøvelse, selv for de frimodigste Nordmænd. Det var en Kolonne af stinkende Mørkskodde, som sank tung og tyk ned paa vore himmelhøie Fjeldtindinger. Det mørkeste af alt var, at den Mand syntes at have kastet sin Frimodighed bort, med hvis Frimodighed ingen Mand kunde maale sin, da han stod som en Kjæmpe i Aands-Kraft paa norsk Grund og svarede de mest oplyste Ministre fra Europas mægtigste Potentater og svarede saa, at de i deres Hjerter, idetmindste, maatte erkjende, at Norge havde Konge, og han var stor og vis og kjek. Og nu i August Maaned, hvad var skjedd ham? Hvad er skjedd med Norge under hans Regjering? O, det var bittert, det var krænkende, det var mørkt. Men, Gud ske Lov! det klarner op, Sygdom var det, det var alt; Lægerne vidner, at han helbredes daglig og styrkes og snart – det haaber vi, derom beder vi – snart staar han frem i al sin Glorie. Gud, helbred ham ganske og indset ham atter i fuldt Brug af det Klenodie, du gav ham, nemlig Frimodighed. Bedæk hans skjønne Hjerte med dette Vaaben! Gjør Vaabnet Uadskilleligt fra hans virkelig fyrstelige Aand, ligesom han selv har lovet at blive uadskillelig fra Norge. Gud! giv vor Konge og os alle ægte Norske Frimodighed til at blive vor hellige Ed og vort kjære Norge tro, om det og skulde koste Liv og Blod, Frimodighed til hellere at dø med Ære end leve med Skjendsel, end rave paa Jordkloden som Menedere, som banlyste af Gud i Himmelen og foragtede af hver Ærens Mand paa Jorden.”

Om Johan Nordahl Brun

Foto:Nina Aldin Thunecba

Johan Nordahl Brun, maleri i Domkirken i Bergen.

Johan Nordahl Brun (1745–1816) var sogneprest i Korskirken i Bergen fra 1774, og fra 1804 biskop i Bergens stift. I sin tid var han kjent både som salmedikter og dramatiker, og som en av de store talere og forkynnere; i dag huskes han trolig best for en patriotisk drikkevise («For Norge, Kjæmpers Fødeland») og en bysang («Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde»). Brun var en viktig skikkelse i utviklingen av norsk selvbevissthet, men han var ingen demokrat, og ingen tilhenger av nasjonal selvstendighet. I hans verden var det ingen motsetning mellom norsk patriotisme og troskap mot det danske kongehus. I Bergen gjorde han i 1814 en energisk innsats for å forhindre at byens representanter gikk inn på kompromisser med svenskene, og sørget for at de stilte med bundet mandat, stadig forpliktet av det høytidelige løfte om «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland».

På temmelig usikkert grunnlag gikk komiteen likevel inn for å garantere for gammel statsgjeld, og dessuten garantere for en fast kurs på nye sedler til dekning av statens utgifter. Dette var Eidsvollsgarantien – som Stortinget to år seinere så seg nødt til å gå tilbake på. Den ble vedtatt med stort flertall, men først etter hard debatt.

Kritikerne påpekte at planen var urealistisk og risikabel; den kunne føre til kaos i pengestellet, og dermed til nød og elendighet for store deler av folket.

Men tilhengerne lot seg ikke skremme. De oppfattet alle slike innvendinger som skjulte angrep på Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Når man først har satt seg et mål, sa de, så må man også være villig til skaffe de nødvendige midlene, og betale prisen.

Hva de uttalte seg om, var egentlig ikke økonomi i det hele tatt, men moral. Spørsmålet var ikke om vi hadde råd, men om vi hadde offervilje og fedrelandskjærlighet. Jonas Rein var den mest veltalende av dem. Med sin berømmelige «finanstale» feide han all tvil til side.

Jonas Rein: Jeg opofrer indtil den sidste Rest

Debatt om finanskomiteens innstilling
Eidsvoll, 13. mai

“Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig, da Norge kan udgjøre en egen uafhængig Stat, at nu Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: «Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse».

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt — ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier; jeg har ikke meget at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Spanien har ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere!

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.”

Bakgrunnen var denne: I januar hadde de europeiske stormaktene bestemt at Kongen av Danmark skulle avstå Norge til Kongen av Sverige. Napoleonskrigene var over; danskekongen befant seg på tapernes side, nå fikk han betale. Det var i denne situasjonen Christian Frederik tok et dristig initiativ. I et desperat forsøk på å beholde Norge, satset han på å la seg utrope til konge for en selvstendig norsk stat. Som arving til den danske tronen ville han så en gang i fremtiden kunne gjenskape den gamle helstat.

Først viste han til sin arverett. Men flere omkring ham insisterte på at denne retten var gått tapt; kongen var blitt tvunget til å gi den fra seg. Prinsen ble etter hvert overbevist om at hans eneste utvei nå var å appellere til det norske folket. Han innså at han måtte gå god for det moderne, liberale prinsipp om folkesuvereniteten. Dét går ut på at kongens makt har sitt grunnlag i at folket en gang har betrodd ham makten. Når han nå hadde gitt den fra seg, var den ifølge dette prinsippet gått tilbake til folket, som nå igjen sto fritt til å overdra makten til hvem det ville. Hvis Christian Frederik skulle ha håp om å sikre seg Norge, måtte han altså la seg velge. Derfor aksepterte han også å kalle sammen en riksforsamling, der nordmennene selv kunne utarbeide en grunnlov og bestemme hvordan landet skulle styres. Konstitusjonelle begrensninger på makten fikk han tåle, om denne makten bare ble hans.

Christian Frederik instruerte embetsverket om hvordan det hele skulle ordnes. I kirkene rundt om i landet skulle det avholdes valg på representanter til en riksforsamling, samtidig som det ble avlagt en troskapsed til fedrelandet. Dette var et taktisk grep som overrumplet alle motstandere. Med eden i kirkene fikk Christian Frederik tilslutning til sin politikk, direkte fra folket som helhet. Dette løftet som alle var nødt til å avlegge, i form av en høytidelig ed i Guds navn, var et middel til å binde riksforsamlingen. Da prinsen senere ønsket delegatene velkommen til Eidsvoll, minnet han dem om dette. «Det hele Folk har i Herrens Tempel aflagt den høitidelige Eed, at hævde Norges Selvstændighed», sa han da: «den Eed skal I besegle, trofaste Nordmænd.» Slik gjorde han det klart for dem hva de hadde forpliktet seg til og hva de var avskåret fra. De hadde allerede sluttet seg til prinsens motstandspolitikk. Å argumentere for en minnelig ordning med Sverige, var etter dette både å bryte med folkesuvereniteten og å bryte sitt løfte til Gud.

Jonas Rein: Norges Selvstændighed

Tale og bønn ved avleggelsen av eden til Norges selvstendighet
Bergen, 11. mars 1814

“Det er i dag bekjendt, at Danmarks Konge, Frederik den Sjette, som ogsaa var vor Konge, nød af Vold og Overmagt, har løst alle sine norske Undersaatter fra sin Troskabs-Eed til sig, ja, end mere, nød af samme Vold, at afstaae Norges Rige til Sverrig. Han kunde ikke andet den gode Konge, Voldsmænds blodige Sværd svævede ham over Hovedet. Men vi friebaarne Nordmænd lade os ikke mageskifte som man bytter Fæ.

Ak! der hviler Blodskyld over Sverrig! De have valgt til Kronprinds en oplært Menneskeslagter, som nu lader sig bruge som Hærfører mod sit eget Fædreland, med ham har Sverrigs Regjering nu udkommanderet over 25000 svenske Mand, fra Gaard, fra Hustru, fra Børn, at stride i fremmed Land for Frihed – maaske. Nei, for Penge.

O! I, mine Brødre! blive udcommanderede langt borte fra elsket Fædreland, henud i Tydskland, hvor nu mangen faver svensk Kriger falder for franske Kugler. Du skal bytte med ham, og der, der skal dit ærlige norske Blod flyde; der skal du bløde dig i hjel for dit Fædreland – maaske! O, nei! for fremmed Herskab, for fremmede Penge; du skal sælges som Fæ, sælges af en Slagterdrift.

Ja, Nordmand! du ærlige Nordmand! Da du nu visselig maa bære Krigens Byrder, hvad enten du godvillig, som ræd Slave, gaaer over til Svensken eller ei — bør du da ikke langt heller kjæmpe for Frihed, for Ære, for Hustru, for Børn, for Eiendom — Du, Nordmand! som skal bløde, vil du da ikke heller bløde dig i hjel for dit Fædreland, end for Voldsmand? Og vil du da ikke heller døe med Ære end leve med Skam?

Ja! jeg læser i enhver ærlig Nordmands gnistrende Øine hva der staaer i hans Hjerte: Jeg vil kjæmpe for Fædreland, min Fædrejord skal før drikke mit varme Blod før jeg sviger — saa raaber du, Landsmand!

Men hvo fører os an? Hvor er Bannern? siger du. — Du har Anfører, Broder! Lovet være Gud! du har ham. Han kom til os som hin Engel, fra Himmelen høit, han Norges Odelsmand, Prinds Christian Frederik. Han vil føre dig an, han vil dele Liv og Død med dig.

Udi 434 Ar var Norges Klipper foreenede med Danmarks Sletter — Klipperne gave Staal mod Voldsmand — Sletterne gave Armene Kraft at føre Staalet. Udi 365 Aar regjerede den oldenborgske Stamme Norge og Danmark faderligen. Nordmand, Nordmand! for 365 Aar siden, var din Farfaders Farfaders Oldefaders Oldefars Fader med at vælge og hylde, og sværge første Troskabs-Eed til første Konge af denne Stamme: Chr.1ste. De svore ærligen de Mænd, de holdt hvad de svoere, thi de frygtede Gud, derfor ærede og lydde de Kongerne.

Ja! jeg synes at høre i Dag vore Oldefædres salige Aander raabe ned af Himmelen til os: Vi her oppe i vor Faders Huus, vi synge nu Saligheds Sange, som alle Himle give Gjenlyd af, denne Sang: Strider, Børn! Som vi strede, og da skulle I engang siunge med os: Amen, Velsignelse, og Ære, og Visdom, og Taksigelse, og Pris, og Magt, og Styrke være vor Gud i al Evighed.

Men her taler til os en vigtigere, høiere Stemme: Pligtens, Ærens og Frihedens hellige Stemme, og dette er Guds Røst; thi hvem bød Pligt og Ære og Frihed uden Gud. Som vor Tro er vor helligste Eiendom til Himlen, saa er vor borgerlige Frihed og Ære paa Jorden. Forsvar dit Liv, din Eiendom! overgiv ikke dine umyndige Børn til Slavelænker! Det er Guds Røst i vort Hjerte. Derfor opfordrer jeg eder i Dag at aflægge denne Eed: At forsvare med Liv og Blod Norges Selvstændighed.

Jeg aflægger først denne Eed.

Maatte Nogen tænke: du er Guds Ords Lærer, det er ikke dit Kald at gaae i Krig, du vover ikke saa meget som jeg, der kan komme at staae for Kugler og Sverd.

Ja, Broder! jeg torde vove ligesaa meget som du. Jeg vover Embede, ja Liv. Man døer ogsaa for Sandhed. Thi dersom det skeer, det Gud forbyde! at vort Norge erobres med Magt, da vil Voldsmand sige til mig: Du stemplede din Menighed at forsvare Norge — Du ugjød Blod — Du skal døe — Ja jeg døer gladelig.

Min velsignede Menighed! eet beder jeg dig, for den Kjærlighed, der er mellem os, – skeer det, det Gud afværge! forbarm dig over min Enke og mine faderløse Børn! drag Omsorg for dem! O! saa døer jeg gladelig, thi jeg døer for Pligt, for Ære, for Frihed.
Jeg oprækker nu min Haand til Himlen, Gud række nu sin Haand til mig!

Jeg sværger at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, saa sandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!”

Om Jonas Rein

Foto: Nasjonalbiblioteketcb

Jonas Rein.

Jonas Rein (1760–1821) var sogneprest i Nykirken i Bergen. Han utga flere diktsamlinger, helst i den melankolske gate; ifølge Zetlitz var han «den sande Sorgs ulignelige Sanger». I Riksforsamlingen på Eidsvoll møtte han som Bergens fjerde representant. Her opptrådte han som markant tilhenger av selvstendighetspartiet og som en effektiv taler. Ifølge Henrik Wergeland praktiserte han en «energisk flammende Veltalenhed», full av «heftige Udgydelser». Hans ofte aggressive utfall mot «svenskepartiet» skaffet ham mektige fiender. Som taler i riksforsamlingen fikk han i flere tilfeller avgjørende innflytelse – men det kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig etter Johan Nordal Brun i 1816.