Det er mye som tyder på at Arbeiderpartiet, med Brundtland i førersetet, gjennomgikk et ideologisk skifte. Dette kan tydeliggjøres ved å se nærmere på noen av talene hun holdt fra tiden omkring hundreårsjubileet for partiet. Ta for eksempel Ny kurs for Norge, som hun la fram for landsmøtet til Norsk Kommuneforbund i 1986¹. Det interessante med denne talen er nettopp at den signaliserte en ny kurs for Det norske arbeiderparti. Kontrasten til tradisjonelle sosialdemokratiske tanker og verdier er her iøynefallende. For eksempel er partisjargongen endret. Symbolsk ladede ord som «fellesskap» og «solidaritet» – som gir konnotasjoner til klassetilhørighet og klassepolitikk – er sterkt tonet ned. I stedet er det her en ny oppmerksomhet om «enkeltindividet» og den «individuelle friheten». Det kollektive skyves til side til fordel for den enkelte, «jeg-som-subjekt» får forrang for «vi-som-subjekt», for å si det med Sartre. I dette er det et tydelig brudd med den tradisjonelle arbeiderbevegelsens prosjekt, som hevdet nødvendigheten av å tilsidesette egeninteressen til fordel for det felles beste. Det var på denne måten arbeiderbevegelsen klarte – med «grunnlegger» Christian Holtermann Knudsens ord, å «ophjelpe arbeiderstanden i sin helhet»²– ikke enkeltvis og en for en, men samlet og som klasse.

At partisjargongen endret seg, var neppe tilfeldig. På samme tid var det slutt med å være et programfestet «sosialistisk» parti. Dette blir særlig tydelig om en sammenstiller partiets arbeidsprogram for periodene 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umiddelbart inntrykk av et paradigmeskifte; et tydelig bilde av et «før» og «etter» kommer til syne.

Arbeidsprogrammet fra 1974 åpner på følgende vis: «Det norske Arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn – et samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, med trygghet og frihet for alle. Samfunnsstyret må bygge på demokrati og solidaritet. Menneskene må få reell innflytelse på alle forhold av betydning for dem. Folket må få kontroll med ressursene og resultatet av sitt eget arbeid.»

Fienden for Det norske Arbeiderparti anno 1974 er kapitalismen. «Vårt samfunn preges ennå av det kapitalistiske systemet», heter det her. Dette har bidratt til å danne et «samfunnssystem som i dag skaper ulikhet og urett». For å bøte på dette må man «utvikle effektive midler for å lede utviklingen i den retning vi ønsker». Politikken må peke ut over kapitalismen. «Vi er underveis til et nytt samfunn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan virkeliggjøre den demokratiske sosialismen, avhenger av vår evne til å sikre oss makt og styring over utviklingen. Arbeiderpartiets program for de kommende fire år er ledd i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». ³

Ser vi på arbeidsprogrammet fra 1986, får vi øye på et ganske annet parti. Åpningen på programmet er illustrerende nok: «Arbeiderpartiets mål for perioden 1986–89 er å gjenreise den fulle sysselsettingen og å bygge velferdssamfunnet videre ut. Arbeid er en rett for alle. Arbeidsløshet skader den enkelte og skaper problemer for samfunnet. Arbeid for alle er derfor det viktigste velferdsmål. Arbeid for alle stiller krav til alle. Derfor må solidariteten mellom enkeltmennesker og grupper styrkes». ⁴

Som vi ser, er det ikke lenger aktuelt med «sosialisme». Det kjempes ikke lenger for «et nytt samfunn»; «kapitalismen» er ikke lenger noe problem, og nevnes faktisk ikke i det hele tatt. Arbeidsprogrammet forstås ikke som et «ledd», som det het i forrige periode, «i den langsiktige kampen for et nytt samfunn». Det ser ut til at partiet nå er fornøyd med selve samfunnssystemet, og at den viktigste oppgaven i tiden fremover må være å justere systemet ved å sikre arbeid til alle og et utbedret velferdstilbud.

Med dette har partiet gått bort fra de store, overordnede, ideelle målene. I stedet er oppmerksomheten blitt rettet mot mer nærliggende økonomisk-administrative utfordringer. 

Programmet fra 1986 ytrer ikke lenger noe ønske om «planfast og målbevisst samfunnsstyring», ved hjelp av «en handlekraftig regjering». I stedet står det mye her om behovet for å «modernisere» offentlig sektor, og om statlig tilrettelegging for å sikre økonomisk vekst og norsk næringslivs «konkurranseevne» internasjonalt: «Arbeiderpartiet vil en effektiv produksjon av varer og tjenester som kan selges både hjemme og ute. Derfor skal vi opprettholde en stor og lønnsom konkurransedyktig sektor i tillegg til oljevirksomheten. Det skal også satses sterkt på nyetableringer i de skjermede næringene». ⁵

Stat og marked

Mange har hevdet at partiet på 1980-tallet gikk i nyliberal retning, og tok etter høyresiden på mange vesentlige punkter. Velkjent er Jan P. Syses anklage fra perioden om at arbeiderpartiet «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nærmere etter på talen til Brundtland, blir det klart at hun – om ikke fullstendig, så i alle fall et stykke på vei – adopterer høyresidens virkelighetsforståelse og dermed rokker ved noen av grunnpilarene til den sosialdemokratiske orden. For eksempel sier hun det slik: «Høyresiden begrunner sine framstøt for privatisering med at det offentlige trenger konkurranse. Det er et synspunkt vi skal ta alvorlig. Monopoler har lettere for å stivne til enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlige og private monopoler.» Et annet sted heter det som følger: «Ved å utvikle forskjellige tilbud folk kan velge mellom, skal vi bringe konkurransen inn i den offentlige sektor uten å gi slipp på vårt prinsipielle utgangspunkt. Samtidig som vi kan gi det offentlige nye og mer utfordrende roller å spille.»

Her er det særlig to ting å bite seg merke i. For det første ser vi at Brundtland argumenterer for en endring i partiets holdning til staten. Statlige ordninger er ikke nødvendigvis et gode. Skadelige monopoltilstander kan oppstå, og bør løses opp med mer konkurranse. Markedslogikken tas med dette inn i varmen. Her ser vi starten på at partiet går fra å være styringstro til å bli markedstro. Og dette er et klart brudd med tidligere arbeiderpartipolitikk. Etter andre verdenskrig og frem til 1981 hadde Arbeiderpartiet, nesten sammenhengende, styrt landet med en ideologi hvor staten spilte den sentrale rollen. «Arbeiderpartistaten», som denne lange regjeringsperioden ofte blir kalt, var en ekspansiv stat, dvs. den var aktiv og intervenerende. Samfunnsutviklingen skulle ikke bestemmes av markedet, men av staten. Staten tok på seg ansvaret om å sikre felleskapsgodene og fordele dem likt. Med andre ord fikk staten et overordnet ansvar for å sikre alle i samfunnet et minimum av goder som de hadde krav på for å kunne leve et verdig liv.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er det ikke en absolutt motsetning mellom individ og stat, for staten er «deg og meg», staten er «oss». Men i Brundtlands tale til Kommuneforbundet kan staten bli til bry for deg og meg, den kan begrense våre valgmuligheter og være til hindring for realiseringen av våre ønsker og behov. Den kan være for firkantet, for styrende, for lite sensitiv overfor personlige behov og ønsker – for autoritær, med andre ord.  

Det var dette Brundtland ville endre på. Hun hevdet nødvendigheten av å skape markedstilstander i offentlig sektor. Akkurat slik Milton Friedman og den såkalte Chicago-skolen ville ønsket det.

Friedman er som kjent en av de nyliberale ideologene som fikk stor innflytelse på regjeringer og embetsverk på 1980-tallet. Han næret, som nyliberalister flest, en sterkt mistro til etterkrigstidens rådende økonomiske modeller – på begge sider av jernteppet. Hans mål var å virkeliggjøre den demokratiske liberalismen gjennom det frie markedets mekanismer. Det dreide seg om å føre det moderne etterkrigssamfunnet tilbake til en «naturlig» tilstand av ren kapitalisme hvor alt ville være i balanse uten «kunstig», statlig innblanding, som jo aldri kunne føre noe godt med seg. Akkurat som naturkreftene, hevdet han, var de økonomiske kreftene i samvirket mellom tilbud og etterspørsel, inflasjon og arbeidsløshet osv., faste og uforanderlige. Under den «rene» kapitalismen, i et virkelig «fritt» marked, ville disse kreftene være i fullkommen likevekt. Det frie markedet var et system hvor den enkelte, som handlet ut fra egennytte, på uintendert vis bidro til å skape maksimale fordeler for alle. Om det ikke fungerte som det skulle, skyldtes det alltid, ifølge Friedman, at et eller annet hindret det i å fungere fullstendig fritt.

For Friedman var ethvert statlig inngrep i økonomien et skritt på «veien mot trelldom» (the road to serfdom), som hans store forbilde, Friedrich Von Hayek, formulerte det. Høyest satte nyliberalistene den individuelle friheten. Målet var å heve enkeltindividet over enhver kollektiv virksomhet og dermed sette det i stand til å uttrykke sin frie vilje gjennom sine forbrukervalg. 

«Valgfrihet» ble det nye honnørordet: Folket skulle selv få bestemme, via markedet, hvordan de ville bli styrt og hvilke goder og tjenester de skulle få. Utfordringen ble å forene en slik tilbud-etterspørsels-logikk, med valgfrihet i sentrum, med erkjennelsen av at statlig finansiert infrastruktur som for eksempel skole- og utdanningssystemet faktisk var samfunnsmessig nyttig og nødvendig. Friedman måtte vedgå at samfunnet var tjent med at alle samfunnsborgerne hadde utdannelse. Bedre utdannelse gjør oss mer samfunnsbevisste og mer produktive. Slike indirekte effekter av samfunnets organisatoriske infrastruktur kalte Friedman for «nabolagseffekter» (neighbourhood effects).

Ifølge Friedman visste folk flest selv hva de trengte. Det var de, ikke myndighetene, som visste hvor skoen trykket. Allikevel ville myndighetene i en blandingsøkonomi foreta valg på deres vegne. Løsningen på problemet ble å skape markedstilstander i det statsfinansierte systemet. Med dette ville man få det beste av begge verdener: Slike kunstige markeder, eller kvasi-markeder, ville være både statsfinansiert og brukerstyrt.

Friedmans teorier var uforenelige med de økonomiske teoriene som Arbeiderpartistaten hadde lagt til grunn. Dette var en type blandingsøkonomi som Friedman hadde lite til overs for. Slik statlig innblanding «gjorde uendelig skade på markedslikevekten og de ulike markedskreftenes evne til å kommunisere med hverandre». ⁶

Arbeidere og forbrukere

Det er vanskelig å ikke legge merke til likhetene mellom den nye kursen til Norge som Brundtland skisserte i 1986 og Friedmans (og andre nyliberalisters) tenkning.

Arbeiderbevegelsens prosjekt, som Brundtland påsto at hun videreførte, var jo nettopp hva nyliberalistene hadde erklært krig mot. Det var blandingsøkonomien som stod i veien for realisering av den rene, uforfalskede kapitalismen. Enda tydeligere ble den nyliberale påvirkningen da Kleppeutvalget i utformingen av «moderasjonslinjen» i 1992 åpent baserte seg på Friedmans teori om «likevektsledighet». Denne teorien hevder at om en nasjons internasjonale konkurranseevne ikke skal svekkes og føre til krise og massearbeidsledighet, må en forsikre seg om at staten til enhver tid klarer å opprettholde en så stor arbeidsløshet at arbeiderne blir stående så svakt i maktforholdet mellom arbeid og kapital at de ikke krever «for mye», verken «for høye» lønninger, eller «for gode» arbeids- og velferdsforhold. Man skal altså aktivt holde arbeidsledigheten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utvalget – med støtte av LO-leder Yngve Hågensen – at likevektsledigheten skulle ligge på 3,5 prosent.

Arbeiderbevegelsen hadde, frem til Brundtland inntok lederstillingen i partiet, alltid tydet samfunnet fra arbeidernes perspektiv. Brundtland, derimot, hevdet at partiet først og fremst måtte forstå samfunnet fra et forbrukerperspektiv: «Jeg tror vi skal erkjenne at vi til nå kanskje har vært for bundet opp av å se på disse spørsmålene hver for oss som arbeidstakere og ansatte, og at vi for lett har oversett at vi alle er brukere av hverandres arbeidstid, både av private og offentlige tjenester.» Offentlig sektor måtte derfor fornye seg. Den måtte «bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt». Det måtte bli «større variasjon og fleksibilitet i tilbudene», og tilbudene måtte tilpasses lokale og individuelle behov. Offentlig sektor «må bli mer opptatt av å tilpasse tilbudene til det folk trenger og ber om. Den må kunne tilby flere typer løsninger og dermed større valgfrihet.» ⁷

I denne sammenheng hadde offentlig sektor mye å lære av det private næringslivet, hevdet partilederen: «Vi kan lære en del av Janne Carlzons filosofi i SAS om at det viktigste er ikke å følge instruks, men handle slik at man skaper fornøyde kunder.» Dette var det nye målet: fornøyde kunder. Ikke først og fremst arbeidernes velferd og rettigheter, eller et klasseløst samfunn, men kunder som får det de vil ha – for kunden vet best, kunden har alltid rett.

Dette var markedslogikkens inntog i norsk offentlig forvaltning. Vi ser «behovet for en effektiv og moderne offentlig sektor også som en av pilarene i hele vår strategi for å bedre næringslivets konkurranseevne», sa Gro Harlem Brundtland i 1986. «Også offentlig virksomhet må bli mer effektiv, mindre byråkratisk og mer serviceinnstilt. Det er en utfordring til ledere og ansatte, men også til kommuner, fylker og stat.» ⁸

Frihet

Brundtland hevder i talen til Kommuneforbundet at arbeiderbevegelsens store mål alltid har vært «et friere samfunn». Det er for så vidt sant. Men det var et særlig slags samfunn man opprinnelig så for seg, nemlig et sosialistisk et. Dette betyr at den form for frihet man ønsket mer av var av den «positive» typen, ikke den «negative.»

Frihetsbegrepet er ikke statisk og entydig. Opp gjennom historien har det i forskjellige situasjoner og i forskjellige miljøer hatt ulike betydninger og bruksmåter. Å forsøke å komme frem til en entydig definisjon av begrepet er ikke hensiktsmessig i denne sammenheng. Mer opplysende vil det være å finne frem til hva Brundtland selv la i begrepet «frihet», og hvordan det samstemte med eller avvek tradisjonell sosialdemokratisk frihetsforståelse.

I politisk teori opererer man gjerne med en inndeling –- som stammer fra Isaiah Berlin– mellom «negativ» og «positiv» frihet: «frihet fra» og «frihet til». Den negative friheten, frihet-fra, handler om å kunne gjøre hva man vil uten påvirkning av ytre krefter. Det er denne frihetsforståelsen som ligger til grunn i liberalistenes mistro til staten. Staten skal gripe minst mulig inn i folks liv og affærer. Den skal være passiv og tilretteleggende, ikke intervenerende og aktiv. Egentlig trenger vi staten bare for å beskytte individene fra hverandre. Dens rolle er slik sett ikke å etterstrebe det felles beste, eller å fremme et bestemt «mål» av typen et «bedre samfunn». Staten skal først og fremst være regulerende, ikke konstruktiv.

Positiv frihet derimot, frihet-til, er en form for kollektiv frihet. Her er det snakk om «fravær av hindringer mot frihet som kollektivt selvstyre». ⁹ Eksponenter for denne frihetsforståelsen ser ikke noe nødvendig eller absolutt skille mellom stat og individ. Tvert imot hevder de at felleskapet er frihetens forutsetning. Det er gjennom fellesskapet, eller samfunnet om man vil, at menneskene virkeliggjør seg selv. Det er fellesskapet som gir resursene som trengs for å utfolde seg. Den positive frihet går videre enn den negative friheten. For man kan fortsatt være ufri selv om ytre tvang og forbud er blitt fjernet. Man kan for eksempel være i avhengighetsforhold av forskjellige slag, eller man kan være offer for diskriminering, eller mangle kulturell kapital på grunn av urettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Tilhengerne av den positive frihetsforståelsen hevder at virkelig frihet forutsetter at alle har like rettigheter og muligheter til å utvikle seg fritt innad i fellesskapet.

I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning er ikke staten en trussel mot friheten, men snarere en garantist. For sosialdemokrater – og store deler av venstresiden – er myndighetene idéelt sett det samme som folket. Velferdsstaten er et eksempel på dette. Den bygger på likhetsprinsippet og skal i prinsippet garantere like muligheter for alle samfunnets borgere. For så vidt er den en «frihetsmaskin», for å si det med Harald Eia. ¹⁰ Den sikrer at ingen blir avhengige av de som er rikere og mektigere på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i handa». I en velferdsstat blir offentlige midler brukt til å tilby gratis og obligatorisk utdannelse (fordi uvitenhet er et hinder for personlig utfoldelse), et gratis helsevesen (fordi sykdom er et hinder) og til statlige pensjonsordninger og velferdsytelser (fordi fattigdom er et hinder). I tillegg beskytter staten sine borgere mot, ikke bare indre og ytre fiender, men også «mot sine egne lavere instinkter.» ¹¹

Denne frihetsoppfatningen legger vekt på den samfunnsmessige strukturen, og forplikter seg til tanken om at alle mennesker er like. Likhetstankegangen sto sterkt i DNA´s ideologi fra starten av. Det dreide seg ikke bare om «like muligheter», men framfor alt om «resultatlikhet».  Likhet skulle sikres over hele fjøla: utjevning av sosiale forskjeller, sikring av samme ressurstilgang, likebehandling osv. Det var denne sammenhengen mellom (positiv) frihet og (faktisk) likhet som begynte å bli utydelig etter at Brundtland var blitt partileder.

I «Ny kurs for Norge» slår denne vendingen ganske tydelig igjennom. Selv om Brundtland innledningsvis erkjenner at staten har spilt en viktig og sentral rolle i å sikre hele folket et friere og materielt sett bedre liv i Norge etter 2. verdenskrig, så hinter hun, i andre halvdel av talen, til at den kan bli – og kanskje muligens, i noen henseender, allerede er – en trussel mot friheten. Løsningene hun foreslår er deregulering, avbyråkratisering/effektivisering, konkurranseutsetting og markedstilpasning, kutt og innstramninger. Dette hadde, fram til da, vært utypiske forslag for en sosialdemokrat. Det lignet mer på noe en høyrepolitiker kunne foreslått.

For Brundtland dreide det seg om å gjenerobre frihetsbegrepet fra høyresiden, som på denne tiden hadde kraftig vind i seilene. Høyrepartiene hadde i begynnelsen av 1980-årene sterkt økende oppslutning, spesielt blant yngre velgere, og var, som en konsekvens av dette, i stand til å ta fatt på oppgaven med å sette en endelig stopper for «Arbeiderpartistaten». Noe av forklaringen er å finne i de to urolige og radikale tiårene som gikk forut for 1980-tallet. For «høyrebølgen» var langt på vei en uintendert konsekvens av ungdomsopprøret og protestbevegelsene på 1960- og 1970-tallet. De forskjellige motkulturelle strømningene og de mange tilhørende politiske bevegelsene fra disse tiårene var sterkt preget av en radikal individualisme som gikk ut på at enhver skulle kunne utfolde seg fritt og spontant, uavhengig av ytre begrensninger av ethvert slag. Dette gjorde at opprøret ikke bare rettet seg mot kapitalismen, men også mot den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det var dette kravet om individuell frihet som nå var i ferd med å bli omfunksjonert til et krav om valgfrihet fra forbrukersynspunkt. ¹²

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundtland forsøkte å balansere to motstridende ideologiske posisjoner: på den ene siden tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, på den andre siden nyliberal «fornyelse». – Hvorfor det?

1980-tallet var tiåret da «solidaritet» og andre fellesskapsverdier – som hadde stått sterkt i etterkrigstiden – måtte vike for individualisme og markedstenkning. Staten ble ikke lengre sett som tilrettelegger for et godt og rettferdig samfunn, men snarere som et hinder for personlig frihet og egne økonomiske interesser. Den ble i tiltakende grad oppfattet som noe stivnet og tvangsmessig. Det var særlig blant yngre velgere at slike oppfatninger sto sterkt. De hadde ikke selv opplevd krig og nød, slik depresjons- og krigsgenerasjonen før dem hadde gjort. De var mer opptatt av «ikke-materialistiske» verdier av typen selvrealisering og individuell livsutfoldelse enn av materiell trygghet og rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Slik kan en karakterisere generasjonsmotsetningene på 1980-tallet. De eldre var preget av «materialistiske» verdier i kombinasjon med fellesskaps- og likhetsverdier, de yngre (babyboomerne) snarere av «ikke-materialistiske» verdier på individualistisk vis. ¹³ Forskjellige erfaringer i de mest avgjørende sosialiseringsfasene hadde gitt grobunn til vidt forskjellige og motstridende verdier. Det var dette sosiologen Karl Mannheim kalte for «det ikke-samtidige ved de samtidige»: At forskjellige generasjoner lever i «kvalitativt forskjellige subjektive tidsperioder», på bakgrunn av radikalt forskjellige livserfaringer, noe som igjen preger deres verdensbilde og selvforståelse og verdiene de orienterer seg etter.

Det var nettopp noe slikt «ikke-samtidig i det samtidige» som Arbeiderpartiet nå fikk kjenne på. Partiet hadde størst oppslutning blant de eldre. Høyre, derimot, med størst oppslutning blant de yngre, var i ferd med å avvikle Arbeiderpartistaten og alt den sto for. Som Trond Berg-Eriksen har poengtert, slet Arbeiderpartiet i perioden med «politiske dilemmaer og indre stridigheter» samtidig som det «fortvilte over at samfunnssolidariteten var i forvitring» og at Høyre hadde fordoblet oppslutningen sin. ¹⁴ Partiets utfordring var nå å kunne appellere til både den eldre og den yngre generasjonen, til fellesskapsverdier så vel som til individualistiske verdier, til «materialistiske» verdier og til «ikke-materialistiske» verdier. Det måtte skapes et inntrykk av at partiet representerte alle disse motstridende verdiene. På den ene siden måtte det fronte verdier som solidaritet, fellesskap og likhet, og gi inntrykk av fortsatt å være velferdsstatens fremste forkjemper. På den andre siden måtte det skapes et inntrykk av at Arbeiderpartiet alltid hadde kjempet for enkeltmenneskets frihet, at partiet allerede hadde tatt et oppgjør med det teknokratiske og byråkratiske regimet som høyresiden gjerne omtalte som «formynderstaten».

En innovativ ideolog

Gro Harlem Brundtland befant seg i et politisk dilemma. På den ene siden var partiet hennes i utakt med tiden: De verdiene som begynte å prege det norske samfunn på 1980-tallet var tilsynelatende uforenlige med de verdiene som Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen var bygget på. Men det var nettopp disse verdiene partiets trofaste velgere gjennom hele etterkrigstiden fremdeles var tilhengere av. Løsningen ble et forsøk på å fremstille partiet som arbeiderbevegelsens parti, med statlig tilrettelagt fellesskap i sentrum, og samtidig som et parti som kjempet for enkeltmenneskets frihet, mot statlig tvang og begrensninger.

Som partileder var Brundtland hva idéhistorikeren Skinner kaller for en «innovativ ideolog», dvs. «en som søker å legitimere en form for sosial atferd som ellers generelt anses for å være problematisk.». ¹⁵ Hun visste at individualistiske verdier var problematiske i arbeiderbevegelsens moralske univers. Hun visste også at fellesskapsverdiene ble ansett som problematiske innenfor «dessertgenerasjonens» moralske univers. Hvordan skulle hun klare å legitimere sin politikk i begge disse leirene? Hun måtte gi inntrykk av en viss samstemthet mellom politikken hun selv ønsket å føre og de normene og verdiene som preget de forskjellige velgergruppene i tiden. På den ene siden måtte hun gi inntrykk av at individualistiske verdier og markedstenkning var forenlig med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning. På den andre siden måtte hun fremme en forståelse av at arbeiderbevegelsen alltid hadde vært – og fortsatt var – en kamp for enkeltmenneskets frihet, og at statlige velferdsordninger uten vansker lot seg forene med markedsbaserte løsninger.

Avgjørende var det å kunne fremstille sin politikk på en slik måte at de som mislikte den ville måtte innse at hverken hun eller partiet fortjente denne uviljen. Ifølge Skinner kan man bare gjøre dette ved å «vise at i det minste noen av de begreper som ens ideologiske motstandere bruker til at beskrive hva de beundrer, også kan anvendes på en slik måte at de innbefatter og dermed legitimerer ens egen tilsynelatende problematiske atferd». ¹⁶ Det var dette som skjedde da Brundtland begynte å snakke om konkurranse og valgfrihet på nye måter. Hun forsøkte avvæpne kritikken fra Høyre ved å prise politikken til Arbeiderpartiet med begreper som vanligvis ble brukt til å prise politikken til Høyre.

Vi kan si at hun prøvde å endre på partiets moralske identitet uten at det ble oppfattet slik blant partiets kjernevelgere. Samtidig måtte endringene være så pass tydelige at kritikere vanskelig ville kunne angripe dem med sine vanlige argumenter. På mange punkter kom Brundtland til å bryte med det som til nå hadde vært Arbeiderpartiets kjernepolitikk: statlig styring fremfor private løsninger; regulerte markeder fremfor frie, mer eller mindre selvregulerende markeder; samvirke fremfor konkurranse; fellesskapet fremfor enkeltmennesket; likhet fremfor mangfold; universale ordninger fremfor individuelt tilpassede ordninger – osv. Men dette gjorde hun nettopp ved å forsøke å utviske forskjellene mellom partiets grunnleggende og opprinnelige politiske verdier og de allment aksepterte verdiene i 1980-årenes norske samfunn.

Selv om målet om et«sosialistisk samfunn» var blitt byttet ut med målet om «et friere samfunn», og selv om frihetsbegrepet var et ganske annet enn det som var blitt lagt til grunn i partiet fra starten av, kunne Brundtland nå, fremfor hundreårs-jubileet, fremheve kontinuiteten mellom Arbeiderpartiet anno 1887 og 1986. Da hun talte om «ny kurs for Norge», prøvde hun å vise at det går en sammenhengende rød tråd gjennom hele partiets historie. «Hvordan skal vi sikre enkeltmennesket større frihet? Det spørsmålet har vært det sentrale for den faglige og politiske arbeiderbevegelsen gjennom snart 100 år.» ¹⁷

Hvorfor var det så viktig å hevde denne kontinuiteten – når hun altså gikk inn for «fornyelse» og «modernisering», og ikke ville vike tilbake for å «slakte hellige kyr»?

Nietzsche påpekte at «menneskene akter og ærer kun det som har sin rot i fortiden, og som har tidens patina over seg». Den som vil ha gjennomslag, må «ikke bare skape seg en skare av tilhengere, men i enda større grad sørge for sin fortid». Det er derfor maktmennesker av alle slag «gjør vold på historien ved å fremstille den som en forberedelse til sitt virke.» ¹⁸ Og det er nettopp dette Brundtland forsøkte å gjøre. Ved å hevde en ubrutt linje mellom da og nå fremstilte hun historien «som en forberedelse til sitt virke». Ved å plassere seg som ledd i en tradisjonssammenheng, satset hun på å fremstå som rettmessig arvtaker etter storheter som Tranmæl, Nygaardsvold og Gerhardsen. Slik kan en «innovativ ideolog» bruke historien til å legitimere aktuell politikk: Ved å gi inntrykk av å ivareta og videreføre bevegelsens stolte tradisjoner.

Litteratur

¹⁹ Gro Harlem Brundtland: «Ny kurs for Norge». https://virksommeord.no

²⁰ Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie. Oslo 1948, s. 128.

²¹ Trygghet for folket. Det norske arbeiderpartis arbeidsprogram for perioden 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²² Ny vekst for Norge. Arbeiderpartiets arbeidsprogram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

²³ Samme sted, s. 6.

²⁴ Sit. i: Naomi Klein: Sjokkdoktrinen. Oslo 2007, s. 62.

²⁵Brundtland: «Ny kurs for Norge».

²⁶Samme sted.

²⁷Finn Olstad: Frihetens århundre. Oslo 2010, s. 10.

²⁸Quentin Skinner: «Moralske principer og social forandring», i: Politik og historie. København 2009, s. 234.

²⁹Harald Eia: Sånn er Norge, program 2: Frihetsmaskinen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

³⁰Trond Berg-Eriksen et al.: Norsk idéhistorie, bd. 6: Et lite land i verden. Oslo 2003, s. 336.

³¹Aksel Gaupås Johansen: Fra «nye venstre» til «høyrebølgen». Masteroppgave i historie, UiB 2016. BORA.uib.no

³²Oddbjørn Knutsen og William M. Lafferty: «Høyrebølgen i et generasjonsperspektiv», i: Tor Bjørklund og Bernt Hagtvedt (red): Høyrebølgen – epokeskifte i norsk politikk? Oslo 1981.

³³Skinner: «Moralske principer og social forandring», s. 101.

³⁴Samme sted, s. 104.

³⁵Friedrich Nietzsche: Menneskelig, altfor menneskelig, Oslo 2012, s. 419.

³⁶8 Brundtland: «Ny kurs for Norge».

Det som en gang virket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. Historien blir brukt som forbilde og inspirasjon, eller til skrekk og advarsel. Men fortiden kan også brukes til å legitimere politikk ved at aktuelle standpunkter blir innskrevet i en ærverdig tradisjon. Slik kan man ta fortiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes historien til å forklare, og med dét definere, den nåværende politiske situasjon og dens utfordringer. Dermed kan man snevre inn alternativene slik at løsningene man selv ønsker å realisere, fremstår nærmest som selvsagte og uunngåelige. Som George Orwell formulerte det i 1984: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden».

Et nærliggende eksempel fra norsk politikk er begrepet om «den norske modellen». I senere år har det vært mye snakk om en samfunnsmodell som passer helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – særpreget norsk eller nordisk. Akkurat hva den består av, hvorfor den er så spesiell og hvordan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en allment utbredt oppfatning at den norske modellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i.

Et lite utvalg taler fra Virksomme ord-arkivet vil kunne illustrere hvordan historien blir brukt og misbrukt i norsk politisk retorikk. I det følgende skal jeg å ta for meg Audun Lysbakkens landsmøtetale til SV (mars 2019), Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fagforbundets landsmøte (oktober 2019). Her er tre politiske aktører med vidt forskjellige versjoner av hva den norske modellen går ut på og hvordan den er blitt til – og hvordan man i fortsettelsen bør gå fram for å ta vare på denne verdifulle arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lysbakkens versjon er den norske modellen gradvis kjempet frem av arbeidsfolk og fattigfolk. Det er deres kamp som har «formet landet», som har tvunget makt- og pengeeliten til å gi etter og inngå kompromiss. Slik fikk vi «et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et system for rettferdig progressiv beskatning, slik fikk vi et sikkerhetsnett av trygder og stønader som tar vare på folk når det trengs.

Ifølge Lysbakken er den norske modellen et resultat av de undertryktes kamp for rettferdighet og velferd. I hans fremstilling er den norske modellen blitt til på tross av makt- og pengeeliten, ikke gjennom gjensidig enighet mellom ansvarlige parter, slik for eksempel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lysbakken er de rike og deres politiske representanter (høyreregjeringen og de borgerlige partiene) snarere et problem og en utfordring for den norske modellen: Det er de som truer den.

«Historien om det moderne Norge er historien om hvordan de mange – arbeidsfolk og fattigfolk – kjempet, vant og formet landet. De få, rikfolk og pengefolk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbeidsliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hånden. Sånn fikk vi et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferdsstat som skulle være et sikkerhetsnett for oss når vanskelige dager kommer, men også en trampoline å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også vanlige folk sine drømmer bli til virkelighet. For de mange, ikke for de få».

Det Norge som arbeidsfolk «kjempet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lysbakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyreregjeringen har – på vegne av de rike – langt på vei gjenerobret det de en gang måtte gi fra seg. Dette fører til splid og bekymring i befolkningen. Ulikhetene vokser, makten er skjevt fordelt, og klimakrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rikdom som igjen splitter oss. Uro over klimakrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en regjering som alltid lytter mest til de få på toppen. Erna Solberg leder de rike sin regjering.»    

Vi ser her hvordan Lysbakken har regissert historien til den passer som hånd i hanske med hans eget politiske budskap. Kort oppsummert kan vi si at fortellingen går som følger: Først kjempet folkeflertallet for rettferdighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyresiden over tid – på vegne av de rike – klart å reversere mye av dette. Samfunnet er nå preget av mer urettferdighet, skjevere maktfordeling, mer uro og utrygghet. Kampen må gjenopptas på vegne av de mange mot det rike mindretallet. Lysbakken og SV er villig til å lede denne kampen.

Med en slik forklaring på dagens sosiale og økonomiske utfordringer må Lysbakkens egen politikk fremstå som et nærmest nødvendig og innlysende riktig forvar av det beste i selve det historisk «norske».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I motsetning til Audun Lysbakken viser ikke Erna Solberg til konkrete historiske hendelser eller forløp. Hennes bruk av historien er, ved første øyekast, vanskeligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Solberg vil ikke snakke om fortiden, men om fremtiden. I talen til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke tegne et foreldet bilde av samfunnet for at det skal passe inn til et gammelt partiprogram. Vi skal utvikle nye partiprogrammer for å løse virkelige problemer som mennesker opplever i dag og i morgen.»

Likevel tyr hun til historien når hun trenger å rettferdiggjøre enkelte påstander om egen politikk. I sin tale på Virkekonferansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske modellen: «I Norge har vi tradisjonelt vært gode på å få til omstilling når det har vært nødvendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssamfunnet vi har i dag.» Solberg viser ikke til konkrete årstall, historiske skikkelser eller kjente politiske reformer som har formet samfunnet, men til det norske folks «tradisjonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjennom historien har vært flinke til å benytte oss av denne verdifulle egenskapen, har vi har klart å skape et godt fungerende velferdssamfunn etter norsk modell. Hva historien lærer, er at omstilling virker. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi derfor fortsette å gjøre.

Som historiker har jeg aldri hørt denne påstanden før – i alle fall ikke fra faghistorisk hold – men den passer perfekt til politikken Solberg ønsker å føre. Hovedbudskapet i Solbergs tale på Høyres landsmøte var nettopp omstilling. Hun tegnet da et bilde av et Norge i en overgangsperiode, hvor endring er uunngåelig og stadig vekk finner sted i tiltakende tempo. Det grønne skiftet fører til at vårt tidligere livsgrunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebølgen fører til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknologi fører til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig oppdatere vår kunnskap og kompetanse. Dette betyr at vi som enkeltpersoner regelmessig må kurses slik at vi alltid er oppdatert, eller vi må omskoleres til nye oppgaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må politikken endres etter tidens og fremtidens nye utfordringer, slik at bedrifter og privatpersoner kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Solberg, er omstilling selve mirakelkuren som løser alle problemer. Det er omstilling som må til for å løse klimakrisen, eldrebølgen, velferdsstatens fremtidige utfordringer, finanskriser, arbeidsløshet osv. Da passer det også godt at vårt flotte velferdssamfunn er et resultat av det norske folks tradisjonelle omstillingsevne. Vårt velferdssamfunn er, ifølge Solberg, et historisk bevis på at omstilling virker.

Motsetningen mellom Lysbakken og Solberg blir nå tydelig. Lysbakken bruker historien om det moderne Norge til å vise at uansett hvor svake og ubetydelige vi føler oss, er det mulig å gå sammen i kamp og forandre samfunnet til det bedre. Solberg derimot, hevder at retningen er gitt, utenfor vår kontroll, og at det som utgjør vårt særlige norske fortrinn, er vår omstillingsevne, dvs. vår evne til å justere oss etter stadig skiftende omstendigheter. Lysbakken hevder at vi tidligere har kunnet – og dermed fortsatt kan – gripe aktivt inn og forandre verden etter eget hode. Solberg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i forandring. Dette er vår suksessoppskrift, det er slik vi må fortsette å gjøre det.

I landsmøtetalen til Solberg heter det at «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre naturressurser. Fossefallene og havet. Fisk. Skog. Mineraler. Olje og gass. Sammen med hardt arbeid og høy kompetanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»

Det er vanskelig å få tak på akkurat hva Solberg her forsøker å formidle. Men jeg tolker henne dit hen at hun mener «historien har vist» at hardt arbeid og høy kompetanse i bruken av våre naturressurser har hatt en god samfunnsøkonomisk effekt, og slik dannet grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Om vi skal takle fremtidens utfordringer, må vi fortsette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kompetansen vi allerede har opparbeidet gjennom mange års erfaring med utnytting av naturressursene. Kompetansen vi har tilegnet oss i olje- og gassnæringen er selve grunnlaget for en nytenkning som kan redde oss gjennom fremtidens utfordringer – det har «historien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvinningen fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen – fordi «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som takler nye utfordringer er nettopp løsningen.

Ifølge Solberg må vi stole på historiens lovmessige utvikling: kunnskap fører til kompetanse, kompetanse fører til innovasjon og nyskaping, hvilket fører til gründerskap som igjen fører til nye arbeidsplasser. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kompetanse – osv., osv. Vi må ikke tukle med denne prosessen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Gründerne er de som driver historien fremover i Solbergs historieforståelse – ikke, som hos Lysbakken, folkebevegelsene.

Solberg er et godt eksempel på den teknologioptimisme og fremskrittstro som har preget vår moderne tid. Troen på at vitenskapen og fornuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre samfunnstilstander, har preget vår tenkning og selvforståelse siden opplysningstiden. Men er det en ting vi historikere vet, så er det det at utviklingen ikke følger en rett linje. Historien er ofte et resultat av tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kontinuitet, av tilbakeskritt like mye som av fremskritt (alt etter hvordan man ser det).

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Fellesforbundets landsmøte i 2019 forklarte Støre hvorfor sosialdemokratiet var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror og vet at politikk nytter, at vi kan få til store ting i fellesskap. Beviset er mange tiår med den norske modellen som har formet dette samfunnet med parter som tar ansvar.»  

Både høyresiden og ytre venstre tar feil, hevder Støre. «Høyresiden møter oss med beskjed om nøytralitet, markedet ordner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effektivt til å fordele, det er bare at det fordeler skjevt, og det fordeler urettferdig.» Ytre venstre, på den andre siden, ønsker å «knuse kapitalismen, og stenge for globaliseringen. EU må legges ned, krefter utenfor oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjenvinner kontroll ved å lukke dører, kutte avtaler, være hos oss selv.»

Begge deler er feil, slår han så fast og fortsetter: «Norsk historie» er «full av eksempler» på at sosialdemokratiet er det beste alternativet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sammen i fellesskap i åpen omgang med verden», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende viktig år i norsk historie», nemlig 1935: Året da det store klassekompromisset fant sted – Hovedavtalen, Kriseforliket – da kapital «fikk en åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor, men hvor arbeid fikk velferd, rettferdig fordeling og fellesskapets sterke ansvar. Dette har jo kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» 

Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske modellen, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet er ett og samme. Når Støre skal forklare hvorfor sosialdemokratiet generelt eller Arbeiderpartiet spesielt er det beste alternativet, er det bare å vise til den norske modellen. Dette er et historisk bevis på sosialdemokratiets overlegenhet i forhold til andre tilgjengelige løsninger. Den andre tingen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kontinuitet mellom Arbeiderpartiet anno 1935 og dagens Arbeiderparti. Det tredje er at han hevder at kapitalen gjennom Hovedavtalen og Nygaardsvolds regjeringsdannelse fikk en «åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor.»

Med denne siste påstanden skaffer Støre seg historisk ryggdekning for sitt forsvar av EØS-avtalen, som hadde møtt hard kritikk på nettopp dette landsmøtet. Men dette stemmer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kriser (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mistro til den økonomiske liberalismen økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vokste det frem en ny styringsideologi hvor staten skulle regulere samfunnsutviklingen gjennom planer og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stimuleres etter samfunnets behov, ikke overlates til seg selv. Snarere var det en form for planøkonomi og økonomisk proteksjonisme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover.

Støre prøver å sette sitt eget partis politikk inn i arbeiderbevegelsens ærverdige historie. Det dreier seg om å vise kontinuitet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske modellen er Arbeiderpartiets fortjeneste, siden det var dette partiet som fikk til et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1935. Det er dette som har «kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunnleggende kontinuitet mellom Arbeiderpartiet da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjellige partier med radikalt forskjellig verdigrunnlag. Uten å gå inn i for mange detaljer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjellene: For det første var DNA i 1935 et klasseparti, nærmere bestemt arbeiderklassens parti. For det andre var det et sosialistisk parti. En fløy hadde en parlamentarisk-sosialistisk plattform, en annen var fremdeles revolusjonær marxistisk. Selv om statsminister Nygaardsvold var reformvennlig og samarbeidsvillig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosialist. Men den sosialismen han representerte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen utenriksminister, historieprofessoren Halvdan Koht. Folkesosialisme, ble den kalt. Sosialisme var målet, men her var ikke intensjonen først og fremst et klasseløst samfunn, men et samfunn uten klassekamp. Dette var en sosialisme hvor det nasjonale fellesskapet, det store samarbeidet på tvers av klassene, var både mål og middel. Koht ønsket en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. Som han selv formulerte det: «Sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke.»

Arbeiderpartiet av i dag kan ikke sies å være et klasseparti, i alle fall ikke arbeiderklassens. Mange vil hevde at det er blitt et markedsliberalistisk parti fullt av konsulenter og folk fra PR-bransjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mellomkrigstidens arbeidsfolk må ha følt en viss identitet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, derimot, er det annerledes. At han vokste opp på Oslos vestkant, at han er mangemillionær, utdannet ved noen av verdens mest prestisjetunge kunnskapsinstitusjoner, har ikke bare gitt ham plenty av økonomisk kapital, men og en stor dose kulturell kapital. Større avstand fra den gjennomsnittlige nordmann kan man ikke oppnå, om ikke man er kongelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanskelig for arbeidsfolk å identifisere seg med denne partilederen og omvendt.

At det for Støre tilsynelatende har vært problemfritt å arbeide for, ideologisk sett, vidt forskjellige regjeringer og statsministere – Syse (H), Brundtland (Ap), Bondevik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avstand mellom ham og arbeidsfolk flest.          

Det er jo dette som har vært Støres problem. Han blir ikke tatt på alvor som arbeiderbevegelsens representant. Snarere har han blitt selve symbolet på hvor langt partiet har beveget seg i borgerlig retning. Nettopp derfor er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gamle Arbeiderpartiet som altså satte sitt umiskjennelige preg på «den norske modellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellingen om et Arbeiderparti som er seg selv likt, da som nå, et middel til å framstille seg som arvtaker etter Nygaardsvold (og Gerhardsen), med all den politisk-sosiale troverdighet som følger med. Men enhver som har satt seg litt inn i partiets historie, vet at det har gjennomgått en enorm forandring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres fremstilling får man likevel inntrykk av at både Arbeiderpartiet og den norske modellen er overlevert som mer eller mindre uforandret, og ganske enkelt nå må videreføres i den skikkelse de har i dag.

Kontekst og forandring

Som historiker vet jeg at historie fremfor alt er forandring, hvilket betyr at det ikke er noen lærdom å hente direkte fra den. Sosialdemokrati og sosialisme er historisk foranderlige begreper; de har hatt forskjellige betydninger til forskjellige tider i historien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var pragmatisk under kriseforliket på 1930-tallet, var av helt andre grunner enn de som har beveget Støre til en tilsynelatende lik politisk innstilling i dag. Valgene til disse to har funnet sted i vidt forskjellige historiske situasjoner, med særegne problemer som har krevd særegne løsninger. Siden historien ikke gjentar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde identitet mellom da og så. Om vi virkelig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kontekstualisere hans valg og hans handlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene fremfor det andre. Det må vi også gjøre med fenomener som «den norske modellen.» Hvilke historisk spesifikke faktorer spilte inn da den begynte å ta form; hvorfor og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag? 

            Historien er mangfoldig. For så vidt kan den brukes til å forklare litt av hvert, alt etter hvor man velger å fokusere blikket. Betoner vi særlig ett aspekt ved historien, får vi en ganske annen versjon enn om vi betoner et annet. Det er derfor ikke så vanskelig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra fortiden som kan gi inntrykk av likhet og sammenheng med egen aktuell politikk. Er man litt kreativ, slik innovative ideologer og gode taleskrivere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med historien. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at både kampvilje (Lysbakken), kompromissvilje (Støre) og omstillingsevne (Solberg) har vært av en viss betydning for noe som man med litt oppfinnsomhet kan kalle en «norsk modell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke historien slik som det passer dem. Historikernes oppgave er å fremstille fortidens hendelser som betinget av en bestemt konkret situasjon som nå for lengst er overstått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget perspektiv. Historisk forståelse er kontekstualisering: Å forstå en historisk handling eller hendelser er å forstå aktørene ut fra deres egne intensjoner og ut fra egne relevante handlingsbetingelser.  

Den viktigste lærdommen historien kan gi, er at det ikke er noen lærdom å hente i historien. Hvis vi kan lære noe, er det at samfunn og kultur er i stadig forandring. Hva fremtiden vil bringe, er derfor ganske sikkert noe overraskende nytt og ukjent. I dette ligger det en usikkerhet, men også noe håpefullt. At fremtiden er åpen, betyr at det i fortsettelsen er opp til oss å skape historien. Vi trenger ikke følge gamle tradisjoner eller etterligne gamle forbilder. Historisk bevissthet av denne typen er altså potensielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver historisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere handlingsmuligheter i situasjonen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan frita oss fra ansvaret for å begrunne våre politiske valg i konkrete undersøkelser av den aktuelle historiske situasjon etter hvert som den forandrer seg.

Kilder:

Audun Lysbakken: Tale til SVs landsmøte, Gardermoen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Solberg: Tale til Høyres landsmøte, Gardermoen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Støre: Tale til Fellesforbundets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no