BlogsMéxico, PerúBlogs and BlogsChapines are part of a group of rare directory websites that are facilitating the construction of a myriad of small scale and unpretentious kind of “public spheres” in today’s internet. They are not as visible as most prominent stars, politicians or media channels, but they are gathering a young generation of Spanish speaking bloggers that behave with energetic autarchy and a sheer sense of belonging.

Before and after the presidential elections in Venezuela this month, the latest example of the renewal of the public spheres in Latin America emerged: Bloggers in Venezuela joined forces to report and discuss the campaign and the election issues directly on their own blogs.

Global phenomenon, regional dialects
This past summer the British deputy prime minister John Prescott said: “I think it’s called the internet or something — blogs is it? — I don’t know, I’ve only just got used to letters.” The remark is typical of such an important person, and not an isolated one. Politicians in general ignore blogs for many reasons.

Not many people can describe how a blog works or define its main features. But approximately a hundred thousand people are creating their own new blogs everyday and learning about them in the process of publishing. This has allowed David Sifry to publish his “alerts”, which are quarterly reports about the state of internet’s blogosphere based on data from Technorati, a search engine that by December 2006 was tracking over 62 million blogs all over the world.

If few people in the streets of any big city in Latin America have heard about blogs, the reality is that the phenomenon is roaring, mainly among middle class youngsters who live in a vast geographical region that stretches from south of the Rio Grande in the US to the last tip of Patagonia in Argentina.

Screenshot of the blog portal BlogsMujer, which aggregates the contributions of female bloggers.

Latin American blogs resemble their counterparts in the rest of the world but have a particular feature that deserves some attention. They tend to gather themselves around some sites that function as phone catalogue listings, where authors can find themselves and other bloggers under country categories, regional and even gender BlogsMujer forms of belonging. The majority encourage the building of national blogospheres on their own right which are bits and pieces of the great international blogosphere being tracked by Technorati.

National blogospheres as small societies
These national directories function as virtual gathering places where Spanish speaking bloggers can be updated about new blogs being created, recent postings, and a weekly selection of remarkable authors which are featured in a special section of the site as “recommended” or as “the blog of the week”. Not all of the noticeable blogs are necessarily highbrow, as many are personal diaries (written mostly by women) that engage candidly and sometimes expressively in tales about their own experiences.

These listings can be searched by means of a careful list of blog theme categories. In most of them 15 categories are featured. The most popular are the Personal, Opinion and Cultural blogs. Other popular categories are Fine Arts, Technology and the Internet, Fotoblogs, Humor, Music, Literature and Politics.

Ecuablogs have short news about its members and activities while BlogsColombia gives bloggers the opportunity to chat and to plan annual face to face meetings. Veneblogs functioned as “godfather” and reference to other blogging communities for a while, but its founders have showed recent signs of been stalled after four years of running their site. A much newer initiative BlogsDominicanos with help from some of their most active and enthusiastic members organizes regular real life group encounters (Coroblogs). The main function however of all of them resides in the search for peers, the exchange of links and the ability to ping the directory server every time a blogger publishes a new post in his own blog. By sending a coded ping, each blogger activates the continuous rolling list of blogs that are updated as new entries are published. In that way he or she gets to be “top news” within their community, for brief periods of time during the day or week.

Naming them, Ticoblogs, Ecuablogs, BlogsPanama, BlogsPerú, and BlogsChile, one can notice their similar naming pattern and by visiting them their similarity and motives can be summed up as sites that intend to construct a sense of read/writing communities of interests. Two of them, La Union de Bloggers Hispanos and Blogalaxia ignoring national borders, attempt to gather the whole spectrum of the Spanish speaking blogging experience.

When internet formats favour horizontal mediations
A clue in good media studies has always been the analysis and comprehension of the “mediations” that mass media provide. It should be a study not about “technologies” but on how people use them and how audiences make sense of the messages, images and communications strategies that are mediated through those technology channels.

In spite of the fact that mass media behave as a very vertical, one way only form of communication, reception studies proved that audiences where attending, reacting and resisting much of what was broadcasted or presented to them via film, radio, TV and the press. Audiences were not as passive as many theorists intended them to be.

With the internet however new forms of a less vertical approach to communication are emerging. The world wide web was born and used at the beginning in a similar vertical mode that imitated traditional mass media approaches to audiences. But new channels, formats and genres are emerging, and with them a new trend towards a somehow more horizontal approach to the way images, messages and communication strategies are mediated. The fact is that millions of people are adopting formats like blogs and wikis, for the fun of it, working in collaborative filtering and improving their opportunities and abilities of becoming visible and opinionated consumers, and sometimes citizens too.

In Latin America the blogging activity is just emerging with a peculiar interest in emphasizing the social and the local aspects of the authoring tools, in an attempt to swim in the vast waters of the global ocean called internet.

Wikis and blogs, as new and unique formats within the web, allow audiences to jump into a two way dialogue channel of communication. In wikis anybody, in theory, can participate and add their five cents of knowledge to a particular theme, dictionary or repository of information. In blogs, podcasts and vlogs or videoblogs, millions have found a way of expressing themselves, while giving others (usually their own readers or audiences) the opportunity to respond on line, comment or contradict what these creators/bloggers show or state.

This change of perspective is challenging mainstream media outlets around the world and presents a challenge to the traditional monopolists’ game of media industries in Latin America.

Some of them, including the written news and TV programming, are jumping on the bandwagon, trying to catch up with this two way dialogue approach. They have created programs were audiences can phone in with their questions or opinions or send text messages to television channels to be viewed by all. But traditional media lag behind in their approach because what they want primarily is to be heard, as the mobile phone manufacturer Ericsson used to say in their old slogan: “make yourself heard”. It was Eirik Solheim who noted that Nokia, on the other hand, has always pointed in their slogan to the innovative mediated approach that internet elicits: “Connecting people“.

In Latin America, instead of wanting to be heard most bloggers, vloggers and podcasters are about connecting, sharing and building communities. They help each other filtering the loads of information coming from all over the world, while developing new forms of dissent, controversy and dialogue between authors and audiences in what the Cluetrain Manifesto has coined as conversations.

The dialogic society
The existence of these emerging national directories is a good example of still weak but interesting formation of small communities (with their own rules and codes of conduct), that resemble an earlier format, the newsgroups. It was there that people developed what later became internet’s netiquette, just a few years ago. In some national blogospheres it is common to find discussions about codes of conduct, how to tackle insults, flames, trolls, spam and other forms of improper conduct while sharing thoughts, poems or daily experiences. Some blogging communities are interested in ethical behaviour, while others fiercely defend the freedom, independence and autonomy of their blogging activity.

The profuse use of links, not only to other blogs, newspapers, video, and other on line media resources, allow bloggers to engage in a larger web of complex exchanges that are relevant not only as entertainment, and social interaction but as a cultural and educational phenomenon in itself. It has even begun to show how relevant they can become in the political arena, especially during election periods in each country.

In a recent interview with the Financial Times Eric Schmidt, the chairman and chief executive of Google, said: “Many of the politicians don’t actually understand the phenomenon of the internet very well. It’s partly because of their age … often what they learn about the internet they learn from their staffs and their children.”

Politicians who have mastered their skills in communicating via radio and television face now the challenge to adapt to the new tribes of internet natives. Blogs and blogospheres are a very young phenomenon. They are in rapid change and it is impossible to predict where and how they will be used by the people who are empowering themselves with these tools. As with all technologies they will be used for good and not so fair purposes. But one thing seems clear: if the Gutenberg Era was pivotal in the distribution of knowledge and sharing of new ideas, political actions and renewal of thinking, the internet looks today as a new arena that can deepen the impact of networking knowledge and discussion on societies in need of wider forms of connection, participation and engagement, because it seems to expand the possibilities of a wide variety of “public spheres”.

As several and new areas of discussion, action and dialogue appear in the interaction between blogs and news media, the hopes for more democratic societies are increased. At least in Latin America where powerful elites still dominate all kinds of venues of political deliberation, and few can afford to take the risks, or have the will to engage in it. Whether or not those hopes are fulfilled is a matter of time, chance, power relations and a critical mass of internet activists.

Jill Walker and other scholars have been observing, analyzing and reflecting on blogging communities around the world. Some papers have been written on the vigorous and energetic dialogue that has emerged mainly in the English speaking internet community the last two or three years. Other projects like Global Voices have begun to look into other dynamic communities around the world, speaking different languages and eagerly engaged in their creative and expressive goals. As a matter of fact things are changing and the English language hegemony in blogs will soon be a bygone era because of the massive eruption of blogs on other languages, especially Japanese, Chinese and Spanish.

For my part I plan to continue observing and studying the way blogs have been adopted by the Spanish speaking communities around the world, composed mainly of people from the old Spanish Empire, their old colonies in Latin America, and the diasporas of people who have emigrated from their home lands but keep using their mother tongue in blogs. Many things are happening and tracking their rapid evolution is not an easy task. The rewards can be fruitful in many areas of society, especially in the field of education, where these formats and tools are showing their dynamic potential.

Blogging and politics in Venezuela
In the public sphere of politics the recent presidential election in Venezuela showed the potential of a national blogosphere. The social dynamics of that blogging community was set in motion under the leadership and inspiration of young journalist and blogger Luis Carlos Díaz. In his own blog he proposed to organize a network of bloggers in order to follow, report and publish in their individual blogs directly from their neighbourhoods, villages and cities around the country:

“… let’s try to converse with our neighbour… ask questions, and also pay attention to the other’s voice. If you can do this with your friends and neighbours, congratulations, you can post about it if you find it interesting. No need to stick a microphone in front of their mouth and prepare an interview.”

The call got an immediate and enthusiastic response. A group of bloggers of the diaspora joined in and decided to cover “Election Day” (3rd of December) from embassies and consulates around the world. Luis Carlos’ idea was to add a third voice or dimension to the Venezuelan public sphere. Up to this election day Venezuela’s public arena was fed only from press releases from election authorities and the mass media covering of events around election day. This time around bloggers contributed with a more personal approach telling stories and relating to people’s experiences and tales.

A group of bloggers meeting in Venezuela on September 29, 2006. Luis Carlos Díaz is no. 2 from left, Iria Puyosa nr. 2 from right. (photo: oso. The photograph is published here under a Creative Commons-license).

It took them only five days to get organized and running. Iria Puyosa initially offered a free domain name and site in order to collect all their postings. A better solution came some hours later from the newly formed Venezuelan directory To2blogs.com. They had the people, the engine and technical solutions in order to set up an automated RSS aggregator to collect and update on line all postings referring to the theme of elections under the banner Elecciones 3D (Elections 3 dimensions). One thousand blogs have joined the the initiative and many of them are still publishing in the aftermath. The site got more that ten thousand hits on election day. This unprecedented event in Venezuela’s election campaign was tracked by Technorati and by a couple of prestigious English speaking blogs.

Some people called it citizen reporting, for me it was an educational experience, too.

BlogsMéxico, PeruBlogs og BlogsChapines er tre av flere latinamerikanske portaler som legger til rette for en myriade av småskala, upretensiøse “offentlige sfærer” på internett i dag. De er ikke så synlige som kjendiser, politikere eller etablerte medier, men de samler en ung generasjon av spansktalende bloggere som utmerker seg med energisk uavhengighet og en sterk lokal identitet.

Før og etter presidentvalget i Venezuela denne måneden, dukket det siste eksemplet på fornyelsen av offentligheten i Latin-Amerika opp. Bloggere i Venezuela slo seg sammen for å rapportere om og diskutere valgkampen på sine egne blogger og samleportaler.

Globalt fenomen, regionale dialekter

I sommer uttalte Storbritannias visestatsminister John Prescott følgende: “Jeg tror det heter internett eller noe sånt – blogger, heter det det? Jeg vet ikke, jeg er akkurat blitt vant til brev.” Bemerkningen er typisk for samfunnstopper som dette, og ikke noe enkeltstående tilfelle. Politikere generelt ignorerer blogger, av mange grunner.

Omtrent 100.000 mennesker oppretter nye blogger hver eneste dag, og lærer seg å bruke dem gjennom egen publiseringspraksis. Dette har gjort det mulig for David Sifry å publisere sine “alerts”, som er kvartalsvise rapporter om internetts blogger – bloggsfæren. Rapportene er basert på data fra Technorati, en søkemotor som i desember 2006 fulgte over 62 millioner blogger verden over.

Selv om få mennesker på gaten i en av Latin-Amerikas storbyer har hørt om blogger, er realiteten at fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant middelklasseungdommer, i den enorme geografiske regionen som strekker seg fra sør for Rio Grande i USA til den siste biten av Patagonia i Argentina.

Skjermbilde av bloggportalen BlogsMujer, som samler kvinnelige bloggeres bidrag.

Latinamerikanske blogger minner mye om sine motstykker i resten av verden, men har et spesielt særtrekk som fortjener oppmerksomhet. De har en tendens til å samle seg rundt nettsteder som fungerer som en slags telefonkataloger, der den enkelte blogger kan finne sine egne bidrag og andre bloggeres under kategorier som land, regioner og til og med kjønn (BlogsMujer). Majoriteten av disse katalogene oppmuntrer til oppbygging av nasjonale bloggsfærer som samtidig er bruddstykker av den store internasjonale sfæren som Technorati kontinuerlig gjennomsøker.

Nasjonale bloggsfærer som små samfunn

Disse nasjonale katalogene fungerer som virtuelle samlingsplasser der spanskspråklige bloggere kan oppdatere seg på nye blogger, de siste blogginnleggene og et ukentlig utvalg av skribenter som presenteres i en spesialseksjon på nettstedet, som “anbefalt” eller “ukens blogg”. Ikke alle bloggene som fremheves slik tar nødvendigvis opp tunge, debattorienterte temaer; mange er personlige dagbøker (hyppigst skrevet av kvinner) som i en åpen stil publiserer historier om egne opplevelser.

Disse katalogene kan man orientere seg og søke i ved hjelp av nøye utvalgte kategorier. På de fleste nettstedene er innholdet delt i 15 kategorier. De mest populære er personlig, meninger og kultur. Andre populære kategorier er kunst, teknologi og internett, fotoblogger, humor, musikk, litteratur og politikk.

Ecuablogs har kjappe nyheter om sine medlemmer og aktiviteter, mens BlogsColombia gir bloggere muligheten til å chatte og planlegge årlige møter i den fysiske verden. Veneblogs fungerte i en periode som “fadder” og referanse for andre bloggfellesskap, men gründerne har i det siste vist tegn på stagnasjon etter å ha drevet nettstedet i fire år. Et mye ferskere initiativ BlogsDominicanos organiserer med hjelp fra noen av dets mest aktive og entusiastiske medlemmer jevnlige møter (Coroblogs). Men for alle er den viktigste funksjonen muligheten de gir for å finne likesinnede, utveksle lenker og “pinge” serveren hver gang noen publiserer et nytt innlegg på sin blogg. Ved å sende et kodet ping aktiverer hver blogger den kontinuerlig oppdaterte listen over blogger. På den måten kan hun eller han i korte perioder gjennom dagen eller uken bli “siste nytt” innen sitt fellesskap.

Navnene de har fått — Ticoblogs, Ecuablogs, BlogsPanama, BlogsPerú, BlogsChile – er ganske like, og ved å se nærmere på dem kan en oppsummere likhetene og motivasjonen bak. Nettstedene forsøker å konstruere en form for interessefellesskap rundt kombinasjonen av å lese andres tekster og synspunkter og bidra med egne. To av dem, La Union de Bloggers Hispanos og Blogalaxia ignorerer nasjonsgrensene og forsøker å samle hele spekteret av spanskspråklige bloggerfaringer.

Når nettformater favoriserer horisontale relasjoner

Et trekk ved god medieforskning har alltid vært analysen og forståelsen av “medieringene” som massemediene sørger for. Dette er ikke studier av “teknologier” som sådan, men av hvordan folk bruker dem og hvordan publikum skaper mening ut av budskapene, bildene og kommunikasjonsstrategiene som medieres gjennom slike teknologiske kanaler.

Til tross for at massemediene har en veldig vertikal, enveis måte å kommunisere på, har resepsjonsstudier vist at publikum motsetter seg og tolker på sin egen måte mye av det som kringkastes eller presenteres for dem via film, radio, TV og pressen. Publikum er ikke så passive som mange teoretikere trodde at de ville være.

Men med internett har nye og mindre vertikale tilnærminger til kommunikasjon vokst frem. World wide web ble født, og i begynnelsen ble en lignende vertikal kommunikasjonsmodell brukt som imiterte tradisjonelle massemediers forhold til publikum. Men nye kanaler, formater og genrer blir skapt, og med dem en ny trend mot en på mange måter mer horisontal tilnærming til måten bilder, budskaper og kommunikasjonsstrategier medieres. Faktum er at millioner av mennesker tar i bruk formater som blogger og wikier, fordi de synes det er morsomt. I fellesskap filtrerer de nettets innhold og forbedrer sine muligheter og evner til å bli synlige og meningssterke konsumenter, og noen ganger borgere også.

I Latin-Amerika er blogging i ferd med å vokse fram for alvor, og latinamerikanerne er særlig opptatt av de sosiale og lokale aspektene ved disse publiseringsverktøyene, i et forsøk på å svømme i det enorme globale havet som kalles internett.

Som nye og unike formater på webben, skaper wikier og blogger nye muligheter for dialogbasert, toveis kommunikasjon. I wikier kan i teorien alle delta og bidra med sin kunnskap til beskrivelsen av et aktuelt tema i et leksikon, en ordliste eller arkiv. I blogger, podkaster og vlogger eller videoblogger, har millioner av mennesker funnet en måte å uttrykke seg selv samtidig som de gir andre – som oftest deres egne lesere eller publikum – muligheten til å svare, kommentere eller bestride det som hevdes eller vises.

Dette nye perspektivet utfordrer etablerte medier verden over såvel som de tradisjonelle mediemonopolistene i Latin-Amerika.

Noen av dem, inkludert aviser og TVs nyhetssendinger, har kastet seg på og forsøker å henge med i den nye dialogbaserte måten å kommunisere på. De har laget programmer hvor publikum kan ringe inn med sine spørsmål eller meninger eller sende tekstmeldinger som blir vist på TV-skjermen. Men tradisjonelle medier henger etter fordi det de først og fremst ønsker er å bli hørt, som mobiltelefonprodusenten Ericsson pleide å si i sitt gamle slagord: “make yourself heard”. På den andre siden har Nokias slagord, som Eirik Solheim har skrevet om, alltid vært i tråd med nettets innovative mediering: “Connecting people”.

I Latin-Amerika er de fleste bloggere, vloggere og podkastere mer opptatt av kommunikasjon, deling og bygging av fellesskap, istedenfor bare av å bli hørt. De hjelper hverandre med å filtrere mengden av informasjon som kommer fra hele verden, mens de utvikler nye former for kritikk og dialog mellom skribenter og publikum i det Cluetrain Manifesto kalte samtaler.

Det dialogiske samfunnet

Eksistensen av disse fremvoksende nasjonale katalogene er et godt eksempel på en fortsatt begrenset, men interessant utvikling av små fellesskap med egne regler og normer, som minner om et tidligere format, nyhetsgruppene. Det var der at folk utviklet det som senere ble til internetts nettikette, bare for noen få år siden. I noen nasjonale bloggsfærer er det vanlig å finne diskusjoner om normer, hvordan å takle fornærmelser, vandaler, søppel-epost og andre former for uønsket atferd, mens man deler tanker, dikt eller hverdagserfaringer. Noen bloggfellesskap er interessert i etisk atferd, mens andre bloggere med stor kraft forsvarer egen frihet, uavhengighet og autonomi.

Den rause bruken av lenker, ikke bare til andre blogger, aviser, video og andre medieressurser på nettet, gjør bloggere i stand til å engasjere seg i en større vev av komplekse relasjoner. Dette er relevant ikke bare som underholdning og sosial interaksjon, men som et kulturelt og dannende fenomen i seg selv. Det har til og med begynt å vise seg hvor relevante de kan bli på den politiske arenaen, særlig i forbindelse med nasjonale valg.

I et nylig publisert intervju med Financial Times sa Eric Schmidt, styreformann og toppsjef i Google: “Mange politikere forstår ikke fenomenet internett særlig godt. Det er dels på grunn av alderen… ofte lærer de det kan om internett av sine medarbeidere og barn.”

Politikere som er gode til å kommunisere via radio og fjernsyn har nå fått en utfordring med å tilpasse seg de nye stammene av “innfødte” på internett. Bloggere og bloggsfærer er et veldig ungt fenomen. Det forandrer seg hurtig, og det er umulig og forutsi hvor og hvordan det vil bli utnyttet av folk som tar i bruk disse verktøyene. Som med alle teknologier vil de bli brukt til gode og ikke fullt så edle formål. Men en ting virker klar: hvis Gutenberg-æraen var sentral i å spre kunnskap og deling av nye ideer, politisk handling og fornyelse av tenkning, ser internett i dag ut som en ny arena som kan forsterke effekten av nettverksdistribuert kunnskap og debatt i samfunn som trenger bredere deltakelse og engasjement. Det er fordi nettet synes å utvide muligheten for et stort mangfold av “offentlige sfærer”.

Når mange nye felt for diskusjon, handling og dialog dukker opp i samhandlingen mellom blogger og nyhetsmedier, styrkes håpet om mer demokratiske samfunn. I hvert fall i Latin-Amerika, der mektige eliter fortsatt dominerer alle arenaer for politisk debatt, og få kan ta sjansen på eller har viljen til å delta. Om disse håpene blir innfridd eller ikke, vil avhenge av tiden, tilfeldigheter og maktrelasjoner, og om internettaktivistene når kritisk masse.

Jill Walker og andre forskere har observert, analysert og reflektert over bloggfellesskap verden over. Noen studier er blitt skrevet om den livskraftige og energiske dialogen som har vokst frem særlig i de engelskspråklige bloggfellesskapene de siste to-tre årene. Andre prosjekter som Global Voices har begynt å ta for seg andre dynamiske fellesskap rundt om i verden, på ulike språk. Ting er i rask endring, og det engelskspråklige hegemoniet innen blogging vil snart være en saga blott på grunn av den massive eksplosjonen av blogger på andre språk, særlig japansk, kinesisk og spansk.

For egen del planlegger jeg å fortsette med å observere og studere måten blogger tas i bruk på i spanskspråklige samfunn, hovedsakelig bestående av folk fra det gamle spanske imperiet, dets gamle kolonier i Latin-Amerika og diasporaene av mennesker som har emigrert fra sine hjemland, men fortsetter å bruke morsmålet i blogger. Mye er i ferd med å skje, og å holde oversikt over den raske utviklingen er ikke lett. Belønningen kan bli stor på mange samfunnsfelt, særlig innen utdanning, hvor disse formatene og verktøyene viser sitt dynamiske potensial.

Blogging og politikk i Venezuela

I den politiske offentligheten viste det nylig avholdte presidentvalget i Venezuela potensialet i en nasjonal bloggsfære. Den sosiale dynamikken i dette bloggfellesskapet ble satt i sving ledet av en ung journalist og blogger Luis Carlos Díaz. På sin egen blogg foreslo han å organisere et nettverk av bloggere for å følge, rapportere om og publisere på deres individuelle blogger direkte fra egne nabolag, landsbyer og byer rundt om i landet:

… la oss diskutere med naboene… stille spørsmål og også bry oss om andres stemmer. Hvis du kan gjøre dette med dine venner og naboer, gratulerer, så kan du skrive om det hvis du finner det interessant. Ingen grunn til å stikke en mikrofon opp i ansiktet deres og forberede et intervju.

En gruppe bloggere fra Venezuela samlet 29. september 2006. Luis Carlos Díaz er nr. to fra venstre, Iria Puyosa nr. 2 fra høyre. (foto: oso. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

Oppfordringen ble møtt med umiddelbar og entusiastisk respons. En gruppe bloggere fra diasporaen sluttet seg til og bestemte seg for å dekke valgdagen 3. desember fra ambassader og konsulater over hele verden. Luis Carlos’ ide var å tilføye en tredje stemme eller dimensjon til den venezolanske offentligheten. Frem mot valgdagen ble Venezuelas offentlige arena dominert av pressemeldinger fra valgmyndighetene og massemedienes dekning av hendelser. Denne gangen kunne bloggere bidra med en mer personlig tilnærming, ved å fortelle historier og forholde seg til folks erfaringer.

Det tok bare fem dager å organisere og få i gang dette. Først tilbød Iria Puyosa et gratis domene og nettsted for å samle alle blogginnleggene. En bedre løsning kom noen timer senere fra den nye venezolanske katalogen To2blogs.com. De hadde folk, søkemaskinen og de tekniske løsningene for å sette opp en automatisert tjeneste som samlet og oppdaterte alle innlegg som omhandlet valget under overskriften Elecciones 3D (valg i tre dimensjoner). Tusen blogger har sluttet seg til, og mange av dem publiserer fortsatt om etterdønningene av valget. Nettstedet fikk mer enn ti tusen treff på valgdagen. Denne enestående hendelsen i Venezuelas valgkamp ble fulgt av Technorati og av et par av de prestisjetunge engelskspråklige bloggene.

Noen kalte det borgerjournalistikk, for meg var det også en pedagogisk erfaring.