Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.

Foto: Boston Public Library cbnd

Hvorfor lese gode bøker? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon, er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.

Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800-tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre typer kompetanse enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss.

«In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A People’s History of the American Public Library av Wayne Wiegand ble utgitt 29. oktober 2015. Foto: Oxford University Press

Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.

I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens historie som jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen.

Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen til stede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest foretrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.

Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.

Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».

Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet.

Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.

New York Public Library, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.

Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.

Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

De to filosofiprofessorene har fått mye og i all hovedsak fortjent pepper for kronikken sin. Men samtidig er pepperbøssa blitt brukt ureflektert. For de to professorene peker på noe som faktisk er en utfordring – en utfordring som er tett knyttet til bibliotekenes rolle som en arena for offentlighet. Bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale bygger på et deliberativt syn på demokratiet i motsetning til et syn på demokratiet der valg uttrykker aggregerte individuelle preferanser. Det forutsetter i sin tur aktive borgere som engasjerer seg, enten som debattanter eller som aktive tilhørere og lesere.

Bibliotek og offentlighet: Hva er utfordringene?

Hva sier forskning om bibliotekenes rolle i så måte? De siste månedene har jeg og andre i teamet i forskningsprosjektet Almpub brukt mye av tida på å gå igjennom internasjonal forskning om bibliotek som institusjoner for offentlighet. Hva er utfordringene forskere mener bibliotekene bør gripe tak i? Bidrar de faktisk til demokratiet og en vital og bærekraftig offentlighet?

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Bergen Offentlige Bibliotek. Hvilken rolle skal biblioteket ha i offentligheten?

Feltet er ikke blant de største områdene innen bibliotek- og informasjonsfaget. Michael Widdersheim som er blant dem som nå skriver mest om emnet, går i en artikkel fra 2016 gjennom artikler som drøfter forholdet mellom folkebibliotek og offentlighet. Basert på et litteratursøk i relevante baser der han brukte søketermene «folkebibliotek» og «offentlig sfære» analyserer han 65 artikler – av dem er 16 nordiske. Det er nok ingen andre felt av bibliotek- og informasjonsvitenskapen, som jo er sterkt anglo-amerikansk dominert, at man vil finne et så sterkt nordisk innslag. Det reflekterer nok det faktum at Jürgen Habermas’ epokegjørende arbeid fra 1963 om den borgerlige offentlighetens framvekst først ble oversatt til engelsk i 1989 – 17 år etter den første norske oversettelsen.

Ytringsfrihet og sensur

I litteratursøket vi har gjennomført i Almpub-prosjektet denne våren, hadde vi med flere termer, for eksempel demokrati, sosial inkludering, demokratisk deltakelse mv. Det ga en god del flere treff.

Ett dominerende tema i litteraturen er knyttet til ytringsfrihet og sensur. Det ser ut til å være et særlig viktig tema i de amerikanske bidragene og kan tilbakeføres dels til den sentrale plassen ytringsfrihetsspørsmål har hatt i den amerikanske bibliotekartradisjonen helt siden den amerikanske bibliotekforeningen (ALA) i 1939 vedtok den første versjonen av Library Bill of Rights, dels lovgivning i USA der bibliotekene for å beskytte barn mot visse typer innhold, må filtrere Internettet om de skal motta visse former for offentlig støtte, og Patriot Act som ble vedtatt etter terrorangrepene 11. september 2001.

Integrering og inkludering

Et annet sentralt tema fokuserer på bibliotekene som arenaer for integrering og inkludering. I den amerikanske litteraturen dominerer her bibliotekene som noder i et system der e‑forvaltning blir stadig viktigere. Hvordan kan bibliotekene gi tilgang, motvirke digitale skiller og fremme borgerdeltakelse på digitale politiske arenaer?

Et helt sentralt navn her er Paul T. Jaeger, professor ved Florida State University, og hans samarbeidspartnere. Jaeger argumenterer ellers for at folkebibliotekfeltet må ta inn over seg at det har en grunnleggende politisk rolle knyttet til myndiggjøring og frigjøring og at insisteringen på dels å være en del av den offentlige sfære, dels å være nøytral og hevet over politikken, er problematisk. Derfor etterlyser han forskning som studerer relasjonen mellom bibliotekene og politikken.

Det er nok riktig å si at den europeiske forskningen om bibliotek og sosial inkludering er mer fokusert på inkludering av grupper som trues med marginalisering, for eksempel innvandrere. Oppmerksomheten kan da i større grad være rettet mot språk og språkopplæring, økonomisk og sosial integrasjon mv. sammenlignet med tilgang til IKT. Noe av grunnen kan være at en langt høyere andel i Norden og Europa har internettilgang hjemme sammenlignet med USA.

Demokratiutvikling og deltakelse

Biblioteket som et sted som kan bidra til demokratiutvikling og deltakelse, er et tema som ser ut til å være på vei oppover.

Flere bidragsytere er opptatt av at i den kommersielt styrte byutviklingen som nå dominerer, okkuperes tidligere offentlige rom av private interesser. «Corporate plazas and shopping malls are ostensibly public spaces, yet they belong to the private realm», skriver de kanadiske forskerne Colleen Alstad og Ann Curry. Vi får byrom som skaper en illusjon av offentlighet, men der forstyrrende elementer er redigert bort. Bortfallet av offentlige rom der mennesker med ulike bakgrunner kan møtes som samfunnsmedlemmer, ikke konsumenter, er ødeleggende for demokratiet, argumenterer de.

Foto: Wojtek Gurak cbn

Tjuvholmen — eksempel på kommersielt styrt byutvikling?

Det er en tendens til at den kommersielt styrte byplanleggingen utvikler endimensjonale byrom der forstyrrende elementer redigeres bort og der det legges opp til enhetlighet og harmoni ved at virksomheter og dermed også mennesker som ligner hverandre dominerer. I Oslo er Tjuvholmen et eksempel, kanskje også Bjørvika, med operaen, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek som signalinstitusjoner omringet av de store konsulentfirmaene innen organisasjon, ledelse og IT. Dersom vi i tråd med Alstad og Curry mener at bibliotekene skal motvirke en slik utvikling og bidra til åpne offentlige rom, hva da med å planlegge bibliotek i byrom som skaper en illusjon av offentlighet? Er det problematisk? Bidrar da også bibliotekene til illusjonsmakeriet og til nedbygging av offentlige rom med et demokratisk potensial? Eller kan bibliotek i slike byrom bidra til å åpne opp og bygge lommer av offentlighet? Det håper vi at vi kan finne noen svar på i Almpub-prosjektet.

Biblioteket i lokalsamfunnet

Våre svenske kolleger Jonas Söderholm og Jan Nolin fra Högskolan i Borås er også opptatt av biblioteket som sted i lokalsamfunnet, men fra et litt annet perspektiv. I en artikkel publisert i Library Quarterly i 2015 argumenterer de for at vi nå er inne i en tredje fase med hensyn til vekt på bibliotek og lokalsamfunnsinvolvering. I den første fasen tidlig i det 20. århundre lå vekten på opplysningsfunksjonen. Den andre fasen fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet fokuserte på grasrotaktivitet og kulturelt demokrati påvirket av den tidas venstrebevegelse.

Den tredje fasen startet tidlig på 2000-tallet, og vi står fremdeles midt oppe i den. Der ligger fokuset på biblioteket som et åpent sosialt rom, på mangfold og på biblioteket som et sted – et nav – i lokalsamfunnet som kan fremme bærekraft og sammenhengskraft. Vekten på det lokale og biblioteket som en lokalt forankret institusjon styrkes. Fra å se på biblioteket som en tjeneste blant andre i et nasjonalt og internasjonalt biblioteksystem, blir biblioteket en tjeneste og en virksomhet blant andre i et system av lokalsamfunnstjenester. Det lokalsamfunnet har behov for, blir i dette perspektivet styrende også for samlingsutviklingen og kan – men behøver ikke – lede til samlinger som avviker fra den kultursfære-orienterte tradisjonelle samlingsmodellen. Söderholm og Nolin bruker verktøysamlinger som eksempel.

I teoretisk baklekse?

Noen bidragsytere er opptatt av teoretisk begrepsavklaring. John Buschman som er blant dem som har skrevet mest om bibliotek, offentlighet og demokrati, kritiserer bibliotekfaget for ikke å ha fulgt med på utviklingen innen demokratiteori. Bibliotekfeltet er ikke kommet mye lenger enn til Thomas Jefferson og den amerikanske konstitusjonens fedre, sier Buschman, og mener det er behov for en teoretisk oppdatering om man skal utvikle denne delen av folkebibliotekenes rolle og samfunnsoppdrag. I en artikkel i Library Quarterly fra 2016 som han har skrevet sammen med Dorothy Warner, “On Community, Justice and Libraries”, hevder de at bibliotekfaget ikke har reflektert tilstrekkelig over disse grunnbegrepene og hva det å legge dem til grunn som sentrale verdier for bibliotekene, betyr i nyliberalismens tidsalder.

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Mange biblioteker er aktive med arrangementer og debatter. Her fra Barnas bokpris ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Den som de siste par årene har skrevet mest og mest dyptgående om folkebibliotekene og offentlighet, er Michael Widdersheim. Sammen med den japanske forskeren Masanori Koizumi har han utviklet en modell for folkebibliotek som offentlighetsinstitusjoner. I et ferskt arbeid fra 2016 kritiserer Widdersheim mange av dem som skriver om bibliotek som offentlighetsinstitusjoner for å være slumsete i sin omgang med offentlighetsteori. De moderne folkebibliotekene vokste fram mot slutten av det 19. århundre og i de første ti-årene av det 20. århundre. Men da var den liberale offentlighetsmodellen som Habermas beskriver framveksten av, i ferd med å bli okkupert av markedsorienterte medier, en kommersiell underholdningsindustri mv. Hvordan kan framveksten av den liberale offentligheten forklare bibliotekenes framvekst når denne offentligheten var i ferd med å fragmenteres da bibliotekene vokste fram, spør Widdersheim.

Og samtidig: Den offentlige sfære knyttes vanligvis til sivilsamfunnet. Men bibliotekene er jo knyttet til offentlig forvaltning – til stat og kommune. Her har man også et forklaringsproblem, mener Widdersheim.

Ulike modeller for offentlighet

Hans forslag til løsning er todelt: Innen offentlighetsteori har vi flere paradigmer. Det finnes ikke, slik mange bidragsytere på feltet synes å gi inntrykk av, én habermasiansk modell. Substansielle modeller, som for eksempel den liberale offentlige sfære, er historisk begrenset. Men det finnes andre offentlighetsparadigmer, for eksempel deliberativt demokrati og teorien om kommunikativ handling. De har ikke den begrensningen i tid og rom som den liberale offentlighetsmodellen har. Det kan gi retninger for videre forskning.

Det andre forslaget hans er knyttet til revidering av den substansielle modellen. Representerer folkebibliotekene en videreføring av den liberale offentlighetsmodellen i nye klær? Lever modellen videre i folkebibliotekene, men forflyttet fra sivilsamfunnet til myndighetsnivået? Widdersheim viser her til nordiske forskere som Leif Emerek, Anders Ørom og Geir Vestheim som han mener argumenterer langs slike linjer. I så fall representerer bibliotekene noe Habermas overså.

I Almpub-prosjektet skal vi nå begynne å analysere data som kan si noe om hvordan ulike aktører faktisk definerer bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner.