I Noreg har skodespelarar, legar, akademikarar, fagforeiningar og andre grupper hatt eigne opprop. Kampanjen har til dømes vorte kopla til avsløringar om ukulturen i TV 2 i november, saka om Ap-nestleiar Trond Giske frå midten av desember, og no seinast til avgangen til Unge Høgre-leiaren og manglande handtering av varsel i partia.

Ein kan, som med mange store saker i mediebiletet, undrast på om dette er ein tematikk som engasjerer folk flest, eller om dette noko først og fremst journalistar og deira like er opptekne av. For #metoo er dette spørsmålet påtrengjande, all den tid kampanjen har vorte drøfta som eit tidsskilje i samfunnet når det gjeld seksuell trakassering.

#metoo har engasjert svært mange

I MeCIn-prosjektet ved Institutt for informasjons- og medievitskap ved Universitetet i Bergen arbeidar me med korleis nordmenn på ulike vis knyt seg til offentlegheita gjennom media og på andre måtar.

I november og desember gjennomførte me ei representativ spørjegransking til 2064 nordmenn. Eit av spørsmåla var kva nyheitssaker ein hadde følgd med på den siste tida, og #metoo var ei av 32 saker folk kunne velje, i tillegg til å kunne nemne eigne saker. Slik kan me nokså presist sjå kven som følgde saka, og korleis interessa skil seg frå andre saker i same tid.

Her må merkast at våre data vart samla inn før Giske-saka vart slegen stort opp, og slik sett før #metoo vart del av ei stor nasjonal politisk sak.

68 prosent av dei spurde sa at dei følgde med på #metoo. Det gjer den til ei av dei oftast følgde av sakene ein kunne velje mellom.

Om lag like mange følgde #metoo-saka som saka mot Eirik Jensen, SSB-bråket, kommunesamanslåinga, uroa i Catalonia og den russiske innblandinga i den amerikanske valkampen. Berre situasjonen i Nord-Korea var følgd av tydeleg fleire.

Grafikk: Håvard Legreid / Kilde: UiB

Slik har #metoo engasjert svært mange. Den har også engasjert breitt. Saka er følgd av litt fleire kvinner enn menn, men samanlikna med mange andre saker er skiljet nokså lite.

SSB-bråket, regjeringsforhandlingane med sentrumspartia, Støres privatøkonomi og Nord-Korea er nokre av mange dømer på meir kjønnsdelte saker – men då i menns favør.

#metoo er heller ikkje tydeleg meir populær i Oslo enn i andre deler av landet. Derimot er den noko meir populær blant dei med høgare utdanning. At fleire høgt utdanna følgjer med på #metoo treng likevel ikkje å bety at dei er spesielt interesserte i temaet. Det kan òg spegle at det er ei gruppe med høgt nyheitsbruk (dei eldre er ei anna slik gruppe), som difor følgjer med på dei fleste store sakene.

Høgresidas veljarar minst interessert

Gjennom statistiske prosedyrar – i dette tilfellet regresjon – kan ein likevel til ein viss grad ta høgde for problemet med å forstå korleis slike skilje heng saman. Samanliknar me «like for like» – folk med om lag same nyheitsinteresse og elles like eigenskapar – trer dei sosiale skilja i interesse for saka tydlegare fram. Då ser me at kvinner har om lag dobbelt så stor sjanse som menn – med same nyheitsinteresse, same alder, same utdanning og så bortetter – til å følgje med på #metoo.

Interessa for #metoo står fram tydeleg sterkare hjå dei yngre, spesielt hjå tredveåringane, og tydeleg svakare hjå dei over seksti. Derimot er det ingen klår samanheng med kor mykje folk tener eller landsdelen dei bur i, og effekten av utdanning er òg svak.

Grafikk: Håvard Legreid / Kilde: UiB

Tala syner også at høgresida er minst interessert. Utover kjønn og alder, er det mest slåande den politiske profilen til dei #metoo-interesserte. Så å seie alle SV-veljarar følgjer med på saka, mot berre litt over halvparten av Frp-veljarane. Ap og Høgre plasserer seg i mellom desse, men etter same høgre-venstre-akse.

At #metoo engasjerte sterkt blant venstresida allereie før saka mot Giske er nok ei av årsakene til at den er ekstra betent for dette partiet, og at liknande saker kanskje er mindre trugande for høgrepartia.

Dette må ikkje mistydast til at #metoo-saka er for spesielt interesserte.

Som allereie påpeikt, er #metoo ei av sakene flest var interesserte i, og interessa er breitt fordelt i befolkninga. Og om dei interesserte i #metoo har ein viss sosial profil, er dette ikkje spesielt for denne saka: Det gjeld alle nyheitssaker – og all mediebruk.

Me lever i same offentlegheit, men det er høgst ulikt kva saker som engasjerer oss.

Uansett er #metoo ei sak som har engasjert breiare enn dei fleste.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Så hvordan dekket norske medier en så viktig begivenhet som innføringen av stemmerett for kvinner? Hvis man leste avisen for å følge med i samfunnet, hvilket bilde av kvinnestemmerett fikk man da servert? Jeg har gjennomført et forskningsprosjekt der jeg har studert hvordan utvalgte aviser og tidsskrift dekket kvinnestemmerett i perioden 1890 til 1913. Jeg har tatt utgangspunkt i Stortingets behandling av saken, og sett på dekningen av noen av de viktige avstemningene og debattene om kvinnestemmerett.

Referatjournalistikkens tidsalder

1890 var et viktig årstall i stemmerettskampen. For første gang avholdt Stortinget en bredt anlagt debatt om kvinnestemmerett. Flere forslag om kvinnestemmerett i ulik form var framlagt. Det konkrete resultatet var nedslående for kvinnesakens forkjempere – forslagene ble nedstemt. Likevel var debatten svært viktig fordi den bidro til å sette saken på dagsorden. Ett uttrykk for det er at Nylænde, Norsk kvinnesaksforenings eget blad, brukte store mengder spalteplass på å gjengi alt som ble sagt i Stortinget om kvinnestemmerett.

Også i avisene var dekningen preget av referatjournalistikk. Referat fra foreninger, møter og altså fra Stortinget var en viktig sjanger på denne tiden. Når tidsskrift og aviser refererte fra debatten ble den politiske diskusjonen i Stortinget formidlet til medienes publikum. Ofte var denne direkte gjengivelsen den eneste informasjonen publikum fikk fra mediene – journalistiske fortolkninger var gjerne fraværende.

Et vesentlig unntak fra dette var Dagbladet, en avis som markerte seg ved å ta et sterkt og tydelig standpunkt for kvinnestemmerett. Dagbladet ga plass til meningsstoff i tillegg til referat. Før debattens begynnelse publiserte avisen et debattinlegg signert “Flere Kvinder”, og der ble konstitusjonskomiteens innstilling kritisert for å mangle kontakt med virkeligheten. De anonyme kvinnene tok tak i en formulering i innstillingen om «hvorvidt det principielt kan ansees for riktig overhovedet at drage Kvinderne ind i det offentlige Liv». Innsenderne mente at de kvinnene som søkte stemmerett allerede var der:

Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv, ingen lun Arne skjærmer os – uden den vi selv skaber – , vi maa sørge for os selv, selv være vort Værn, selv handle under fuldt Ansvar ligeoverfor Offentligheden. Mon der ikke havde været heldig, mine Herrer, om et saadant lidet Stykke Virkelighed var kommet ind i Deres Premisser (Dagbladet 3.6.1890).

Dagbladet fulgte debatten dag for dag, og til slutt ble det hele oppsummert i en lang lederartikkel med tittel “Den første gang”. Dagbladet protesterte for eksempel mot et av de viktigste argumentene i debatten, nemlig at deltagelse i politikken ville skade kvinneligheten:

Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa sterk er Kvindeligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig (Dagbladet 7.6.1890).

Dette vakre sitatet betegner en vesentlig dimensjon ved stemmerettsdebatten – diskusjonen om kvinnelighetens skjebne i møte med politikken. Men det betegner også det synet på stemmerett som framheves under jubileet nå i 2013: Stemmerett åpner nye veier i livet og gir flere mulighet til å blomstre.

En politisk nyhetsjournalistikk vokser fram

I 1907 behandlet Stortinget igjen forslag om å gi kvinner stemmerett ved stortingsvalg. Denne gangen ble begrenset kvinnestemmerett innført. Saken var kontroversiell, og mer radikale forslag om alminnelig kvinnestemmerett ble nedstemt.

Siden 1890 hadde det skjedd mye med journalistikken. Dekningen var mer omfattende, og flere sjangere ble tatt i bruk. Den samlede effekten var at journalistiske vurderinger i større grad kom til syne.

Referatjournalistikken hadde fått en annen form. I stedet for å referere hele debatter valgte avisene ut noen få innlegg, og begrunnet overfor leserne hvorfor nettopp disse var utvalgt. Aftenposten valgte å gjengi et innlegg fra kvinnesaksmotstanderen Ole Malm, som i Stortinget omtalte kvinnestemmerett som «en voldshandling mot børnene» og en vei til “nasjonalt selvmord”. Aftenposten roste «Argumentationens Vægt og Foredragets værdifule Tankeinhold» (Aftenposten Aften 14.6.1907). Social-Demokraten prioriterte derimot et motinnlegg mot Malm, fordi dette «dannet en værdig og alvorlig modsætning til den foregaaende talers bindegale flaaserier» (Social-Demokraten 14.6.1907).

Det var også mer meningsstoff, og Aftenposten erklærte nå sin motstand mot kvinnestemmerett. Dagbladet og Social-Demokratens lederartikler fokuserte på konfliktlinjer i stemmerettsaken. Analyser av det politiske spillet var i mye større grad kommet inn i avisspaltene.

Aftenposten 12. juni 1913: Kvinnestemmerett kun notisstoff.

Den korte nyhetsreportasjen framsto som en viktig sjanger. Avisens utsendte reporter serverte stemningsrapporter med noen kjappe politiske analyser på kjøpet. Aftenposten sendte en kvinnelig og en mannlig medarbeider for å beskrive stemningen i og utenfor Stortinget, mens Social-Demokraten serverte malende skildringer av synet av kvinner i hvitt sommertøy på Stortingets galleri.

Sist men ikke minst tok Aftenposten i bruk et formidlingsgrep som er vanlig i dagens aviser, men som var sjeldent den gang: en illustrasjon. Avisen publiserte et bilde av kvinnelige representanter i Finlands lovgivende forsamling, med undertittel “Hvad også vi kan vente os”. Avisen konstaterte at bildet av «det smukke Kjøns Representanter i Finland, har da ogsaa netop hos os Aktualitetens Interesse» (Aftenposten Aften 15.6.1907). Man kan lure på om bildet var ment som en advarsel, som en kuriositet eller som folkeopplysning om hva framtiden vil bringe. Det viser i hvert fall at synet av kvinner i politikken hadde nyhetsverdi.

Stillhet og seier

I 1907 var det altså bred dekning av innføringen av begrenset stemmerett for kvinner. Bare noen få år senere, i 1913, hadde dette forandret seg fullstendig. Den 11. juni 1913 ble alminnelig stemmerett for kvinner innvilget. Vedtaket var enstemmig og ble fattet uten debatt. Alle de politiske partiene hadde tidligere programfestet alminnelig kvinnestemmerett, og det var liten tvil om seier.

For avisene var dette en sak med liten nyhetsverdi. Avisene nøyde seg med å publisere korte notiser som slo fast at kvinner hadde fått stemmerett. Noen fant også plass til spredte gratulasjonstelegram fra internasjonale kvinnesakskvinner, og korte rapporter fra kvinnesaksorganisasjonenes seiersfester.

Forskjellene mellom mediedekningen i 1907 og 1913 illustrerer betydningen av konflikt som nyhetskriterium. Kvinnestemmeretten oppfylte ikke lenger dette kravet. Men selv om vedtaket ikke var kontroversielt kunne man tenke seg at avisene ville dekke det som et historisk punktum i stemmerettskampen, eller i lys av at Norge var en pioner på verdensbasis. Heller ikke dette ble synliggjort i avisene.

Kvinnesakstidsskriftet Nylænde markerer stemmerettsseieren i juli 1913.

Den endelige seieren i en lang kamp ble derimot behørig markert i en annen type medier – kvinnetidsskriftene. På denne tiden fantes det et variert utvalg blader og tidsskrifter for kvinner, og i flere av disse var stemmeretten en helt sentral sak. Nylænde, bladet til Norsk kvinnesaksforening, ble redigert av stemmerettspioneren Gina Krog. Bladet formidlet Krogs opplevelse av seieren, og forsiden var prydet av et bilde av Stortinget. Dette var ifølge Gina Krog «efter gammel avtale. Den plassen skulde forbeholdes til den store begivenhet, da de mange aars kamp og arbeide for stemmeret for kvinder endte med fuldkommen seir» (Nylænde 13: 235). Seieren ble også markert i Urd, som var en annen type kvinneblad med mye kulturstoff og praktiske råd om hus og hjem. Mellom dette mer tradisjonelle kvinnebladstoffet hadde Urd fulgt den norske og internasjonale stemmerettskampen tett gjennom flere år. Da vedtaket endelig kom skyndte Urd seg å få nyheten ut til leserne, på en måte som var mer humørfylt enn avisenes notiser. En anonym skribent, kanskje redaktør Anna Bøe, skrev at en medarbeider kom stormende inn på kontoret like før bladet skulle i trykken. Vedkommende annonserte at alminnelig stemmerett var i ferd med å bli vedtatt på Stortinget, og at det var like sikkert som at jorden står. Urd skrev da: «Og saa har vi blot at tilføie, at vi haaber baade at jorden staar og at vi kvinder har almindelig stemmeret naar dette nr. av vaart blad er i vaares læseres hænder» (Urd 24: 281).

Om forskningsprosjektet

Forskningsarbeidet artikkelen bygger på presenteres nærmere i en artikkel som vil bli utgitt senere i år:
Brita Ytre-Arne: “’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv.’ Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913”, Tidsskrift for kjønnsforskning.