Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.

Passer reglene til å evaluere nettdebatt?

Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.

Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:

Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.

Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.

En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.

Hva er usaklighet?

Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.

Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).

Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.

Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.

Idealer og realiteter

Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.

Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:

A. Mot tendensiøst utenomsnakk

B. Mot tendensiøse gjengivelser

C. Mot tendensiøs flertydighet

D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn

E. Mot tendensiøse originalfremstillinger

F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3–5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3–5.

Punktene 1–9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3–6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2–2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usaklighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stillingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad — de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 — U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».

Ved Institutt for informasjons- og medievitenskap starter vi nå opp et prosjekt om reguleringene av avisenes nettdebatter etter 22/7. Prosjektet er støttet av Fritt Ord. I prosjektbloggen «Ytring på nett» vil vi legge frem problemstillinger, diskutere synspunkter og presentere resultater underveis.

Begrensninger på anonymitet

Det er forskjeller avisene i mellom når det gjelder krav til identifisering av debattanter. Det store flertall krever at man må identifisere i forbindelse med registrering, men mange tillater at debattantene opptrer med kallenavn i diskusjonene. Vår gjennomgang av nettutgavene til papiravisene med opplag over 7.000, viser at med noen få unntak krever alle registrering for å delta i debattene. Hva man må oppgi for å registrere seg varierer. Standard krav til registrering via avisenes eget debattsystem er en verifisert e‑postadresse og/eller mobiltelefonnummer. Mange steder kan man i tillegg registrere seg via Facebook, Twitter, Yahoo, Google eller OpenId. Noen steder – blant annet på VG.no — er registrering via Facebook eneste mulighet.

Mange aviser krever i tillegg til registrering at innlegg skrives under fullt navn. Det gjelder blant annet Dagsavisen, Vårt Land, VG (i kommentarfelt under artikler), Fredriksstad Blad, Nettavisen, Nordlys, Budstikka, Haugesunds Avis, Romsdals Budstikke og Østlendingen. Et flertall av avisene til A‑pressen krever at nettdebattanter skriver under fullt navn.

For å finne helt anonyme debatter må man gå til debattfora som diskusjon.no.

To posisjoner

Diskusjonen av regulering av nettdebattene i etterkant av 22/7 viste at det er stor uenighet blant debattredaktørene i spørsmålet om anonymitet. Ofte bunner uenigheten i ulike antakelser om hvilken betydning anonymitet har for deltakelse og kvalitet på ytringene. For eksempel sier redaktør Espen Egil Hansen i VG.no, som innførte krav registrering via Facebook og fullt navn på kommentarer, at «En stor andel av brukerne på Facebook framstår med fullt navn og bilde, og vi tror at kommentarene under våre artikler blir bedre når folk bruker eget navn» (Vårt Land, 12.8.2011). Antakelsen om at identifikasjon gir bedre debatt er også et moment i vurderingen til Bergens Tidende, som foreløpig har valgt ikke å kreve at kommentarer skrives under fullt navn. Debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, skriver at hypotesen i redaksjonene har «vore at dersom en får folk til å skrive under fullt namn, så vil debattklimaet endre seg til det betre.» (bt.no, 5.9.2011, under overskriften «Målet er mindre anonymitet på bt.no»).

På den andre siden argumenterer mange, blant annet Dagbladet, med at et krav om full identitet vil kunne føre til at viktige stemmer blir borte: «Vi må huske på at en del mennesker ikke vil komme til orde hvis de må stå fram med fullt navn. Jeg tenker på voldsofre, varslere og dissidenter. Hva med folk i for eksempel Forsvaret som har kritiske oppfatninger om kjøp av jagerfly eller lokaliseringsspørsmål?» (redaktør John Arne Markussen, dagbladet.no, 19.12.2011) Andre har hevdet at muligheten for anonymitet kan gjøre at folk som ikke har selvtillit nok til å ytre seg i full offentlighet, tør å bidra med sin stemme i debatten.

Det er to ting å si om disse posisjonene. Det ene er at de begge bygger på antakelser som kan undersøkes empirisk. Det andre er at de viser det dilemma som er kjernen i spørsmålet om anonymitet i nettdebatter. La oss ta dilemmaet først. Det er all grunn til å tro at jo lavere terskelen for å delta i debatten er, jo mer vil mengden støy øke. Det vil redusere muligheten for innlegg med verdi til å få oppmerksomhet. Redaktøren i VG Nett, Espen Egil Hansen, er inne på dette i sin begrunnelse for at vg.no fjernet muligheten til anonyme innlegg etter 22/7: «Vår største utfordring er ikke lovstridig innhold, men at mange kommer med korte heiarop eller søppelkommentarer. De som virkelig bruker tid på å formulere seg, drukner ofte i mengden, og vi håper det nye systemet vil endre på dette.» (til Aftenposten, 12.8.2011) Problemet er at støyen reduserer verdien av å ytre seg i et forum, fordi det er færre som blir oppmerksomme på det du sier. Det vil i sin tur gjøre at folk som har noe viktig å komme med, har mindre grunn til å bruke forumet. Så samtidig som krav om identitet kan gjøre at noen stemmer blir borte, vil det å senke terskelen for deltakelse ved å tillate anonyme ytringer, også kunne ha som resultat at viktige stemmer ikke kommer frem. Dette er et dilemma som bare kan håndteres gjennom ved å finne måter å regulere debatten på, som optimaliserer forholdet mellom kvalitet og støy.

Forholdet mellom signal og støy

Diskusjonen om anonymitet i nettdebatter har fått mye mer oppmerksomhet og utløst mye mer engasjement – særlig blant nettdebattantene selv — enn spørsmålet hvordan de skal modereres. Det er et paradoks. Formulert som «retten til å være anonym» fremstår spørsmålet som et prinsipielt ytringsfrihetsproblem. Men saken kan ikke avgjøres ved hjelp av prinsipielle betraktninger alene. Spørsmålet er i stor grad empirisk: hvilke ordninger gir de beste betingelsene for god kommunikasjon, og minst mulig støy?

Målet med det prosjektet vi er i gang med, er å belyse dette spørsmålet best mulig. Det vil vi gjøre ved å sammenlikne debatten i aviser før og etter innføring av restriksjoner på mulighetene til å være anonym, og ved å sammenlikne debattene i aviser som krever fullt navn med debatten i slike som bare krever identitet ved registrering. Et viktig spørsmål i den totale vurderingen av ytringsmulighetene, er hva det betyr at debattanter har mange alternative kanaler, med ulike krav til identifikasjon, som de kan velge å ytre seg i.

Problemstillingen reiser selvsagt normative spørsmål om hva kvalitet i debatt er for noe. Vår hypotese er at selv om man strides om hva som skaper en god debatt, er det stor grad av enighet om hva en god debatt er. Her vil vi se på avisenes regler for debatt, og undersøke hvordan kvalitetskravene håndheves gjennom modereringen. Vi vil også se på forslag til kriterier for saklighet som Habermas, Næss og andre har lagt frem, og vurdere hvor egnede de er for å evaluere kvalitet av nettdebatter.

I diskusjonen om anonymitet i nettdebatter kommer også hensynet til debattantenes personvern opp. Et av problemene er risiko for misbruk av opplysninger som er gitt i forbindelse med registrering, og flere har vært bekymret for registrering via Facebook. Her er det behov for en vurdering av personvernrisikoen ved de ulike registreringsløsningene. I vårt prosjekt vil vi følge med på utviklingen, men ikke selv ha kapasitet til å gjøre en systematisk risikovurdering av de tekniske løsningene.

Vi greide (selvsagt) ikke å gi et endelig svar på dette spørsmålet. En viktig begrensning er at vi bare intervjuet 32 journalister, et utvalg som verken er representativt eller stort nok til å kunne generalisere til tilstanden blant norske journalister generelt. Det hefter også usikkerhet ved at vi bare har informantenes egne ord for hvilken rolle søkemotorene spiller i arbeidet deres. Likevel kastet undersøkelsen interessant lys over spørsmålet om rollen til søkemotorer i norske journalisters arbeid.

Tanken om at det skjer en googlisering av journalistikken har vært nevnt av mange journalistikkforskere de siste årene, og uttrykker åpenbart en frykt for at Google og andre søkemotorer skal undergrave journalistikken. Wyss og Keel (2007) nevner tre typer slike bekymringer:

1) at Google skal fungere som en ny type portvokter, fordi søkemotorene er med å bestemme hvilke informasjoner, kilder og aktører som blir brukt i oppslagene
2) at Google gjennom de søkeresultatene som rangeres høyest er med å velge ut hva som skal være på medienes agenda
3) at bruk av søkemotorer fortrenger andre måter å undersøke på.

Det som kan gi næring til en slik bekymring er at søkemotorene er selektive i hva de presenterer som de beste treffene, rangering og utvalget av treffene er ikke gjennomsiktig for brukeren, søkemotorene dekker bare en del av informasjonen som finnes på internett, og de er ikke immune mot manipulering.

Men skjer det en googlisering i den forstand at søkemotorene blir nye portvoktere, setter agendaen og fortrenger andre former for undersøkelser? Det er gjort en del undersøkelser av bruken av søkemotorer blant journalister, blant annet av Wyss og Keel selv, som viser at journalister bruker søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt. Men at journaliser bruker søkemotorer i stor grad er ikke det samme som å vise at de har negativ innflytelse på integriteten til det journalistiske arbeidet. (Det hevder heller ikke Wyss og Keel.) Problemet er at det er relativt lett å kartlegge omfanget av bruk, men vanskelig å finne ut hvilke konsekvenser bruken har på journalistikken.

I vår egen undersøkelse forsøkte vi imidlertid gjennom intervjuer å få journalistene til å si litt mer om hvilke roller søkemotorer spiller i arbeidet deres og hvordan de vurderer søkemotorer som informasjonskilde. Intervjuformen gjør det mulig å la informantene selv komme til orde i større grad med egne beskrivelser og eksempler.

Bruker journalistene Google?

Ja. I likhet med det undersøkelser i andre land finner, bruker journalistene vi undersøkte søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt, og Google er den desidert mest populære. I forkant av intervjuene ba vi journalistene fylle ut et spørreskjema om deres bruk av ulike informasjonstjenester. Et av spørsmålene var: ”Hvor ofte bruker du søkemotorer i ditt arbeid som journalist?”

Vi ser at 23 av de 32 informantene våre svarer at de bruker søkemotorer flere ganger i timen eller ”hele tiden”. Det er viktig å huske at disse tallene ikke kan generaliseres, men sammen med det vi vet fra internasjonale undersøkelser gir det en sterk indikasjon om at også norske journalister bruker søkemotorer i svært stor grad. Og de bruker Google:

Men det er samtidig viktig å legge merke til at de i tillegg bruker en lang rekke andre informasjonstjenester i stor grad, både A‑tekst, nettaviser, offentlige nettsider og spesialiserte informasjonstjenester på nettet. Sammensetningen av disse andre informasjonstypene varierer med type medium journalistene jobber i og med hvilke stoffområder de fokuserer på.

Hva bruker de søkemotorene til?

Vi spurte informantene våre om ”hva bruker du søkemotorer til i ditt journalistiske arbeid?” og ga dem 8 alternativer. Her var det selvsagt mulig å krysse av for mer enn ett alternativ:

• Finne grunnleggende informasjon til en artikkel: 30 (93,8 %)
• Finne spesifikke tall eller bakgrunnsforhold til et gitt tema: 27 (84,4 %)
• Finne tilleggskilder for å verifisere informasjon: 26 (81,3 %)
• Gjøre sammenligninger med andre mediers dekning av et tema: 23 (71,9 %)
• Finne flere perspektiver og oppfatninger om et tema: 20 (62,5 %)
• Finne ideer til en artikkel: 19 (59,4 %)
• Finne bilder eller illustrasjonsmateriale til artikkelen min: 13 (40,6 %)
• Finne reaksjoner på artikkelen min: 6 (18,8 %)

Vi ser at nesten alle bruker søkemotorer til å finne grunnleggende informasjon om en sak, finne bakgrunnsfakta, og tilleggsinformasjon. Det er interessant at så mange som 19 stykker sier at de bruker søkemotorer til å finne ideer til en artikkel. I intervjuene er imidlertid mange av våre informanter opptatt av at de ikke søker rundt på måfå, men er målrettede i sin søking. Dette er ikke nødvendigvis en motsetning: man kan godt være utkikk etter nye ideer samtidig som man har en formening om hva man er på jakt etter. Bare en av informantene sier i intervjuet at når han er tom for ideer kan han finne på å søke på et tilfeldig ord bare for å se hva som kommer opp. Flere av de andre informantene er imidlertid nøye med å understreke at de aldri søker eller surfer rundt helt målløst for å få ideer til en sak. De legger vekt på at de har ideen først, og så begynner de å søke.

Vi brukte i intervjuene et skille mellom søking som oppslag (”look-up”) og søking som utforskning (”discovery”). Det første er søking etter en bestemt informasjon, hvor man gjerne vet når man har funnet det man leter etter. Søking etter et telefonnummer til en man skal snakke med, er et typisk eksempel. Søking som utforskning er mer åpen leting etter mer informasjon om en sak eller et tema. Alle informantene forklarte at de gjorde begge typer søk, og mange sa at søk som utforskning var mer aktuelt i de tidlige fasene av prosessen med å utvikle en sak, mens oppslag dominerer i de senere fasene.

Men ikke alle søk faller naturlig i denne dikotomien mellom oppslag og utforskning. Det gjelder for eksempel søk etter hvilke artikler som allerede er skrevet om en sak, som er et hyppig forekommende søk blant våre informanter. Det var interessant forskjellige holdninger til utfallet av slike søk, som typisk foregår i A‑tekst. Noen mente at et tema var ”brukt opp” hvis det var skrevet om tidligere, mens andre tok de tidligere artiklene som utgangspunkt for sin egen artikkel. Intervjuene gir ikke grunnlag for å gi noen god forklaring på denne forskjellen, men en mulig spekulasjon er at den er knyttet til stoffområder og medietype.

Et mønster i vårt materiale er at søkemotorer spiller en beskjeden rolle i lokalmediene i forhold til medier med bredere nedslagsfelt. I lokalavisene er personlig kontakt den helt dominerende formen for tilgang til kilden. Men samtidig er det lett å tenke seg grunner til at det må være slik: journalistene har mye mer detaljert domenekunnskap (kunnskap om saksfeltet) enn den som finnes på nettet, og hun må grave dypt i detaljene for å komme opp med noe som er nytt i forhold til det lesernes hennes allerede vet. En av informantene våre, som er journalist i en lokalavis, ga eksempler på at det VG hadde skrevet om bygda, selv om det ikke var feil, ikke kunne refereres i lokalavisen fordi det var for omtrentlig.

Men det er flere eksempler i vårt materiale på at også journalister i nasjonale organer ikke bruker søkemotorer i særlig grad. For eksempel henter TV 2 Nyhetskanalen så å si alt stoffet sitt direkte fra egne arkiver, og nesten ingen ting fra nettet. Noen svært spesialiserte journalister i de nasjonale mediene brukte bare sitt eget, personlige kontaktnett, mens andre forholdt seg mye mer til spesialiserte informasjonskilder (om film eller sport, for eksempel), enn generelle søkemotorer. Men i vårt (begrensede) materiale er disse unntak blant journalistene i nasjonale medier.

Hvor viktig er søkemotorene i journalistenes arbeid?

For å komme litt nærmere et svar på hvilken rolle søkemotorene spiller i journalistikken, spurte vi våre informanter om de hadde eksempler på at søk etter informasjon om en sak hadde endret deres syn på saken radikalt: d.v.s. gjort at den hadde vokst i betydning eller vist seg å ikke være en sak. Her svarte flertallet at de hadde opplevd at informasjon de hadde søkt seg frem til på nettet hadde påvirket vurderingen av saken på avgjørende måter.

Et av eksemplene ble gitt av en næringslivsjournalist, som hadde fulgt Statoils oppkjøp av et selskap som driver med oljesand i Canada. Den journalisten vi intervjuet var godt inne i alle sider ved oljevirksomheten i Norskehavet, men ble først gjennom søk på nettet oppmerksom på de miljømessig problematiske sidene ved oljesandutvinningen. Dette førte til en rekke artikler om oppkjøpet, som først bare var tiltenkt en liten notis. I intervjuene våre fremkom det også flere eksempler på at det man først trodde var en sak, gjennom bruk av søkemotorer viste seg ikke å være det.

På spørsmål om hvilken betydning søkemotorer hadde hatt for arbeidssituasjonen, svarte de fleste av de vi intervjuet at det ga muligheter til å sjekke fakta og dobbeltsjekke opplysninger på en måte som ikke var mulig tidligere. Mange av informantene sa at de ikke kunne skjønne hvordan de klarte seg før internett og søkemotorer ble tilgjengelige.

Hvordan påvirker søkemotorene journalistikken?

Vi spurte journalistene hvordan de selv vurderte at søkemotorene hadde påvirket journalistikken. Når de skulle svare på dette spørsmålet fant informantene det vanskelig å skille mellom betydningen av søkemotorene og av internett mer generelt. De fleste pekte på hvordan informasjonsflyten hadde økt, at tilgangen til kilder var mye lettere, og at kvalitetssikring av kildene var blitt mye bedre.

Det var interessant forskjellige vurderinger av søketeknologienes betydning for mangfoldet i mediene. Noen mente at de bidrar til redusert mangfold, fordi ”alle finner det samme”. Mens andre mente at mangfoldet ble større, fordi det blir lettere å se hva andre skriver, og dermed kan man unngå å skrive om det samme.

Et interessant spørsmål er om søkemotorene er med på å senke standardene for research i journalistikken, spesielt i nettjournalistikken. Wyss og Keel spør om det er fare for at søkemotorene kan fungere som en slags trojansk hest i forhold til journalistikken. Tanken er at det økte kravet om oppdatering og publisering som ligger over nettavisene fører til at man må velge de informasjonskanalene som er lettest tilgjengelige. Da blir søkemotorene lette å ty til som en minimumsløsning. Faren er at minimumsløsningen etablerer seg som akseptabel normalstandard for kildearbeid.

Vi spurte våre informanter om hvordan de så på søkemotorenes rolle i lys av oppdateringspresset i nettmediene. Mange av informantene mente at tidspresset gjorde at de i enkelte tilfeller var nødt til å bruke det de finner gjennom søkemotorene uten å ha tid til å dobbeltsjekke mot andre kilder.

På spørsmålet om de mente undersøkelsesarbeidet noen ganger ble mer overfladisk, svarte mange – også nettjournalister — positivt, og pekte på at tiden av og til ikke tillot skikkelig sjekking av opplysningene som ble brukt. Men samtidig understreket de som var enig i dette at det ikke var søkemotorene som var årsak til problemet, men tidspresset i nettmediene. Enkelte understreket i tillegg at i de tilfellene der de måtte basere seg på bare en eller noen få nettkilder, brukte de nettsteder som hadde vist seg å være pålitelige tidligere, og at de ikke ville bruke en kilde de ikke visste noe om.

Selv om det var enighet om at det i enkelte tilfeller kunne gå litt fort i svingene, var det delte meninger om journalistikken i nettmediene generelt var blitt mer overfladisk. Noen mente at journalistikken i nettavisene er gjennomgående undersøkende og kritisk, og at ny teknologi bidrar til å gjøre journalistikken bedre gjennom mer effektiv tilgang til flere kilder. Imidlertid mente flere av informantene at journalistikken i nettavisene var i forfall, og enkelte sa at den var degenerert til en klipp og lim-aktivtet som baserte seg på å stjele stoff laget av andre.

I vårt materiale hadde journalister i nettavisene et gjennomgående positivt syn på kvaliteten av nettjournalistikken, mens det negative synet på nettavisene typisk ble fremført av journalister i papiraviser.

Skjer det en googlisering av journalistikken?

Som vi så ovenfor bruker de aller fleste av våre informanter søkemotorer flere ganger i timen. Når vi spurte dem om de stoler på at Google gir de mest relevante treffene først, fikk vi interessant forskjellige svar. En god del svarte at de ikke stoler på Google, fordi de ikke vet om trefflisten er manipulert. De sa at de derfor sjekker lengre bakover i trefflisten for å se hva som er relevant. Noen sa at de også prøver samme søket i andre søkemotorer. En sa at han ikke stoler på at de første treffene er mest relevante, fordi ”Google kan ikke vite hva jeg er ute etter”. Men noen av informantene svarte også at de første treffene var de mest relevante, hvis relevans forstås som de kildene som er mest lenket av andre nettkilder, som er et sentralt element i Googles rangering. En svarte at ”Google er som en kalkulator”.

Svarene viste stor forskjell i kunnskap om hvordan søkemotorer fungerer. Men forskjeller i vurdering av Googles pålitelighet reflekteres altså ikke i forskjeller i bruk: alle bruker Google som en integrert del av sitt arbeid. Alle informantene våre skiller med andre ord klart mellom vurderingen av troverdigheten til Google, og vurderingen av troverdighetene til de kildene de finner gjennom Google.

Hva kan vår undersøkelse si om spørsmålet om googlisering av journalistikken i Norge? Vi kan oppsummere ved å skille mellom ulike tolkninger av begrepet om googlisering:
1) Bruker journalister Google (og andre søkemotorer) i stadig større grad?
2) Blir journalister mer avhengig av Google for å finne opplysninger – ideer, bakgrunn, fakta?
3) Øker Google omfanget av sjekking av opplysninger?
4) Spiller rangeringen i Google en rolle for vurdering av sakenes journalistisk relevans?

På de to første spørsmålene indikerer vår undersøkelse, sammenholdt med undersøkelser i andre land (blant annet Machill og Beiler, 2009), et positivt svar på begge de første spørsmålene. Våre informanter svarer stort sett ”ja” på spørsmål 3, og mener at søketeknologien sammen med internett har ført til en bedre journalistikk, selv om teknologien i noen tilfeller brukes som erstatning for ordentlig arbeid med kildene. Samtidig svarer våre informanter et klart ”nei” på spørsmål 4: rangeringen i seg selv påvirker ikke deres journalistiske vurdering av informasjonens relevans for saken.

Tolkningen av svarene på det siste spørsmålet er vanskelig. Det viser i alle fall at journalistene er oppmerksomme på problemet, og at teknologien reiser utfordringer for normene om god journalistikk på nye måter. Vi må gå ut fra at informantene er ærlige når de svarer at rangeringen i Google ikke spiller noen rolle for vurderingen av kildenes relevans. Samtidig er det klart at Google gjør en filtrering av informasjonen. Det er vanskelig å tro at dette ikke har noen effekt på hvilken informasjon som blir funnet og brukt, hvis det er slik at søkemotorene brukes kontinuerlig i arbeidet.

Hva kan bidra til å motvirke tendenser til googlisering?

Dan Russell, som er leder for den avdelingen i Google som tester grensesnitt, pekte i en forelesning for en tid tilbake på fem typer kompetanse som er nødvendig for å bli en god søker:

1) Kunnskap om søkeprogrammet: hvordan avgrense søk, utnytte funksjonene i søkegrensesnittet, og dessuten skjønne de grunnleggende prinsippene for hvordan treffene rangeres (f.eks. vite om PageRank i Google).
2) Ha en god informasjonsmodell: finne søkeord som er treffsikre i forhold til det man er ute etter
3) Søkestrategier: vite hvordan man må endre søket på basis av det treffet man får, for å innsnevre og korrigere, og vite når man skal slutte å søke på nettet, og gå til andre informasjonskilder
4) Domenekunnskap: kjennskap til det feltet man skal finne informasjon om, og vite hvor godt domenet er tilgjengelig for søk.
5) Vurdering av resultatet: evne til å bedømme kvalitet og relevans av informasjonen.

Mange av våre informanter viste dårlige kunnskaper om hvordan søkeprogrammene fungerer og innrømmet at de ikke var spesielt gode til å utnytte mulighetene som programmene byr på til å gjøre mer raffinerte søk. Og de som kunne minst var samtidig de som var mest kritiske til søketeknologien. Dette er uheldig, fordi en kunnskapsløs kritikk står i veien både for en full utnyttelse av teknologiens muligheter og for en forståelse av dens reelle begrensinger. Og omvendt vil bedre søkekompetanse blant journalister gi mindre fare for googlisering.

Kilder:
Vinzenz Wyss und Guido Keel. ”Google as Trojanisches Pferd? Konsequenzen der Internet-Recherche von Journalisten für die journalistische Qualität.“ I: Der Macht der Suchmaschinen. Marcel Machill og Markus Beiler (Hrsg.). Herbert von Harlem Verlag. 2007.

Marcel Machill and Markus Beiler. “The importance of internet for journalistic research.” Journalism Studies. 2008. 1–26.