MediaClimate, et nettverk av forskere fra 19 land der jeg er en av koordinatorene, tar for seg dette spørsmålet i en ny bok. Materialet som er studert er dekningen av Bali og København i to aviser i hvert land (noe færre fra Bali-møtet) — i noen land også en TV-kanal og bloggvirksomhet.

Studien viser hvordan en ny verdensorden vokser fram, med nye ledere — og nye klimasyndere. Den viser også at dekningen er manns- og politikerdominert, og fortsatt langt mindre globalt orientert enn sitt tema.

Klimadekningen i tre uker før, under og etter toppmøtene handler ikke bare om det som skjer i og rundt forhandlingslokalene. I en del tilfeller ser vi hvordan toppmøter blir sporer til journalistisk satsing ved at redaksjonene prioriterer artikkelserier om hvordan klimaet oppleves i ulike verdenshjørner, eller skriver om hva som skjer på hjemmebane for å forebygge skadevirkninger.

Nye syndere

I den delen av pressematerialet som omhandler toppmøtene ser vi et skifte fra Bali til København. USA framstår fremdeles som den største klimasynderen i mye materiale fra Bali, ikke minst fra landene i det ”globale Sør”. Imidlertid seiler de framvoksende stormaktene Kina og India opp på siden av USA, om ikke forbi, i København-dekningen. Men ståsted og kontekst er viktig: dette skjer mer i aviser med hjemstavn i ”Vesten” enn i resten av verden. Her er det til gjengjeld tydelig. Videre framstiller pressen i de fleste land en ”ny verdensorden” der land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og delvis Russland er sterke maktfaktorer som USA må ta hensyn til, mens EU og utviklingsland flest ble mer oversett.

Nasjonale politiske aktører er gruppen aktører som opptrer oftest i dekningen totalt sett (se figur). 38 prosent av sakene hadde med en kilde fra denne gruppen, mens det sivile samfunn (frivillige organisasjoner, aktivister) var representert i 28 prosent av sakene (last ned tallene bak figuren, xls-format).

Klikk for større versjon (ill: Håvard Legreid)

Volumet i dekningen varierer betydelig mellom nettverkets deltakerland. De to russiske avisene har svært liten dekning av begge toppmøtene, mens en ser variasjoner andre steder ut fra nivået på nasjonale begivenheter, som for eksempel at valget i Chile foregikk parallelt med København-toppmøtet.

På den annen side er det også stor variasjon mellom volumet i land som i dag er sårbare for klimaendringer, eksempelvis Bangladesh og Egypt. I Bangladesh er dekningen omfattende og virker høyt prioritert, mens den i Egypt er liten. Her er medienes oppmerksomhet mer konsentrert om fattigdom og andre spørsmål, mens Bangladesh (sammen med småstater i Stillehavet) er blitt et slags ikon for framtidens klimatiske skrekkscenarier: Hva om 30 millioner bengalere må flykte fra stigende hav?

Mannsdomene

At naturvitenskapelig forskning — om klima og andre beslektede spørsmål — er mannsdominert, er gammelt nytt. Men av registrerte kilder i de 38 avisenes dekning av København-toppmøtet, er bare 14 prosent av stemmene forskere. Den lave andelen forskere kan forklares med at COP15 var politiske forhandlinger. På den annen side var et meget høyt antall klimaforskere til stede og tilgjengelige i København — men de ble altså i forholdsvis liten grad brukt direkte av journalistene. På tross av dette relative fraværet, finner vi at klimaendringer er menns område: Bare 12 prosent av alle dem som får uttale seg i vårt pressemateriale, er kvinner. Kvinner som må gå stadig lengre for å hente vann, kvinner som skal holde husholdningene sammen i økende ekstremvær, og kvinnelige aktivister og politiske ledere, ser ikke ut til å nå fram til journalistene i perioden som omslutter et toppmøte.

Resultatene varierer mellom landene; Finland er best med 29 prosent kvinner, mens Norge ligger midt i laget med sine 19 prosent.

På den annen side gir de nordiske avisene (Danmark, Finland, Norge og Sverige) større plass til stemmer fra det sivile samfunn (NGO-er og grasrotaktivister) enn de fleste andre, med unntak av Bangladesh. Det kan henge sammen med den nordiske sosialdemokratiske tradisjonen med mindre ulikheter mellom topp og bunn i samfunnet — og med den sterke rollen de frivillige organisasjonene spiller i samfunnene våre. Men variasjonen kan også skyldes tilgangen på journalistiske ressurser; mange grasrotaktivister reiste til København — og de som hadde få eller ingen journalister til stede, prioriterte disse mindre.

Et påfallende trekk ved dekningen er den lave andelen kilder fra næringslivet. Bare 5 prosent av alle stemmene som blir sitert er fra denne sektoren. En mulig forklaring er at disse aktørene profilerer seg gjennom lobbyvirksomhet overfor politikerne – og at disse så målbærer i alle fall en del av deres interesser.

Nyheter fra nær og fjern

Paradoksalt nok ser vi også hvordan avisene fra de såkalte i‑landene har svært få stemmer fra landene i resten av verden, mens avisene fra denne ”resten” har en mer balansert kildebruk. Paradoksalt fordi færre journalistiske ressurser og større avhengighet av de internasjonale byråenes toppmøtedekning, gir en jevnere fordeling av røster fra ”Sør” og ”Nord” — selv om avisene fra ”Sør-landene” naturlig nok har en viss overvekt av stemmer fra utviklingsland.

Men den nasjonale pressen utnytter bare i svært varierende grad toppmøtene til å bli mer transnasjonalt orientert. Dekningen er i varierende grad domestisert, det vil si at de nasjonale stemmene blir nokså dominerende i det enkelte landets aviser i de ukene toppmøtene varer.

Pressen, som har tilgang til kilder fra 192 land, velger oftest å fokusere mye på egne politikere og aktivister. I den norske dekningen — Aftenposten og VG — er dette tydelig. Bali-dekningen hadde Norge på topp i andel nasjonale stemmer, mens landet kom høyt (4. plass) også under København-toppmøtet.

De såkalte klimaskeptikerne — såkalte fordi skepsis er en organisk del av enhver forskning — fikk svært liten plass i dekningen av Bali-toppmøtet. To år seinere ble stemmene deres til en viss grad hørt, ikke minst grunnet ”Climategate”-avsløringen. Men det ser ut som de plasserer seg mest i meningssjangrene: leserbrev og kronikker — og i mindre grad blir oppsøkt av journalistene.

Pessimisme

Toppmøtejournalistikk vil naturligvis være mye konsentrert om det politiske spillet i møterommene, og i varierende grad om aktivismen rundt. På den annen side ser vi at dekningen før og rundt toppmøtet forteller andre mer generelle historier, ikke minst i featuresjangeren. Eksempler fra en rekke land viser at her blir journalistikken mer grenseoverskridende når den skal beskrive klimakonsekvensene for vanlige mennesker på kloden vår. Et eksempel er A‑magasinets ”Værsyk klode” fra 4. desember 2009.

Leder- og/eller kommentarartikler fra mediene i de 19 landene oppsummerer i stor grad toppmøtet i København med negativt fortegn, og en del av skylden ble lagt på det danske vertskapet og på FNs svake lederrolle. Unntak er spesielt avisene i Kina og USA, der disse landenes lederskap får æren for at det ble et slags minimum av enighet.

Alt i alt kan vi si at dekningen av møtene speiler verdikamper i det journalistiske feltet, mellom ressurskrevende og kritisk-undersøkende retninger på den ene siden og mer kommersielt drevne retninger. Den første ser vi for eksempel representert via avsløringer av nasjonal dobbeltmoral (fin tale, dårlig praksis), den andre via kjendiser (her kommer Arnold Schwarzenegger!) eller lettvint, ukritisk dekning av egne politikere.

Om forskernettverket
MediaClimate-nettverket dekker følgende land: Australia, Bangladesh, Brasil, Canada, Chile, Danmark, Egypt, El Salvador, Finland, Tyskland, Indonesia, Israel, Kina, Norge, Pakistan, Russland, Sverige, Sør-Afrika og USA. Nesten alle forskerne undersøker dekningen i sine egne land.

Koordinatorer for nettverket er Risto Kunelius fra Universitetet i Tampere og Elisabeth Eide, Høgskolen i Oslo/Universitetet i Bergen.

Bakgrunnsmateriale

• Last ned bakgrunnsmateriale: Alle land/medier som er med i undersøkelsen, antall artikler mm. (xls-format).
• Last ned tallene bak figuren i artikkelen (xls-format).

For seks år siden, under et av mine mange besøk i Kabul, møtte jeg en ung amerikaner. Han var jurist, og på spørsmål om hva han arbeidet med, svarte han “I’m writing the Constitution of Afghanistan.” Sikkert er det at under Karzais første regjering satt det amerikanske rådgivere i alle departementer som skulle ”skape demokrati” i landet. Men hvor forankret blir et lovverk i folket hvis prosessen skjer på denne måten? Med sine henvisninger til religiøse tolkninger, er den afghanske grunnloven uansett et kompromiss mellom moderne demokratitenkning og en langt mer autoritær tenkemåte.

Fengselsdommer og fatwa

I januar 2008 ble den unge journaliststudenten Seyed Pervez Kambakhsh (23) dømt til døden av provinsretten i Mazar-i-Sharif. Han var anklaget for å angivelig laste ned en artikkel fra Internett som var kritisk til Koranens kvinnesyn. I ettertid har Kambakhsh sagt at han ble torturert til å tilstå. I Mazar ble han nektet retten til advokat, og hele saken var ifølge mange observatører en farse. Etter stort nasjonalt og internasjonalt press ble dommen i oktober i fjor omgjort ved appelldomstolen i Kabul; ikke til frifinnelse, men til 20 års fengsel.

Seyed Kambakhsh intervjuet i fengselet (stillbilde fra video, Reportere uten grenser)

I fjor ble Ahmed Ghous Zalmay og kollegaen Mulla Qari Mushtaq også dømt til 20 år bak murene for å ha publisert en dari-oversettelse av Koranen uten å gjengi den arabiske teksten. De to sitter ennå fengslet, og Amnesty International har nylig gjentatt kravet om at de to må settes fri.

I februar i år ble avisen Payman stengt og redaktøren kortvarig fengslet for å ha brakt en ”blasfemisk” artikkel. Ulema (det religiøse rådet) i Afghanistan utstedte en fatwa mot avisen for artikkelen, som handlet om en bulgarsk kvinne som stilte tvil ved alle profetier, inklusive de kristne og muslimske. Den øverste dommeren uttrykte at Afghanistan ikke tåler antiislamsk propaganda. Payman trykte dernest unnskyldninger for å redde avisens skinn.

Reporter i amerikansk fengsel

Den unge reporteren Jawed ’Jojo’ Ahmed, stringer for kanadisk TV, opplevde å bli arrestert, ikke av sine landsmenn, men av kanadiske soldater, og overlevert til amerikanerne. Fra oktober 2007 satt han bak lås og slå i det USA-kontrollerte fengslet ved Bagram-basen utenfor Kabul. Det hører med til historien at AIHRC, den afghanske uavhengige menneskerettsorganisasjonen, ledet av tidligere kvinneminister og visepresident i Afghanistan Dr. Sima Samar, gjentatte ganger har prøvd å få adgang til fangene i Bagram uten å lykkes. Amerikanerne har stilt krav som det er umulig for organisasjonen å godta, fortalte hun undertegnede under et besøk i 2007, og en av hennes kolleger bekreftet dette i mai 2009.

Ahmed ble løslatt i september 2008, og kunne da fortelle kolleger fra inn- og utland at han var nektet adgang til advokat og ble torturert i fengslet. Han erklærte at han ville skrive bok om erfaringene sine. Det rakk han ikke. Under et opphold i Kandahar, 10. mars i år, ble han drept av to menn på motorsykkel. Myndighetene var raske med å erklære at Taliban sto bak drapet, mens andre kilder holder dette mer åpent. Kan han ha blitt drept fordi han bar på ubehagelige sannheter?

Ifølge anklagen ble ’Jojo’ tatt til fange fordi han hadde telefonnummer og adresser til noen Taliban-kontakter på seg da han ble arrestert. Afghanske journalister møter sanksjoner om de vil intervjue representanter for Taliban. Utenlandske medier er like fullt ofte interessert i å vite hva ulike representanter for denne bevegelsen mener. Adressene kan med andre ord ha vært i Ahmeds besittelse på grunn av hans journalistiske arbeid for kanadiske medier.

Truet på livet i parlamentet

Politiske ytringer er slett ikke helt frie i det afghanske parlamentet, Loia Jirga. Den unge parlamentarikeren Malalai Joya ble i 2007 utvist etter å ha kommet med ganske direkte anklager mot krigsherrene som utgjør et konservativt tyngdepunkt i forsamlingen. Hun sammenlignet den ved et tilfelle med en zoologisk hage, men tok seg inn ved å si at det kanskje var en fornærmelse mot dyrene.

Malalai Joya — modig politiker (foto: Elisabeth Eide)

Harsk språkbruk? Det mente flere av hennes kolleger, men en gruppe demokrater og liberalere tok henne under sin beskyttelse da sinte krigsherrer kastet gjenstander og for åpen mikrofon truet med å voldta og drepe henne. Ingen av disse trusselprodusentene ble utvist. Joya var en av de representantene fra Farah-provinsen som fikk flest stemmer under forrige parlamentsvalg, men hun er nå ute av stand til å representere sitt folk og lever på hemmelig adresse. Der møtte vi henne i mai 2009, like etter USA-styrkenes bombing av to landsbyer i Farah (ulike kilder sier at mellom 90 og 150 sivile skal ha blitt drept). Hun viste bilder fra landsbyene, og mente at afghanerne langt fra får vite sannheten om slike krigshandlinger: — Mange historier blir ikke fortalt i sin fulle bredde. Mediene er forsiktige med å kritisere USA, sa hun.

Ny medielov

Det er ikke så underlig. I juni 2006 utstedte den nasjonale etterretningen en del retningslinjer for pressen. Selv om presidenten ikke har vedkjent seg disse, tyder praksis på at de har blitt anvendt ved en rekke anledninger. I disse heter det blant annet at ingen kan ha Talibans selvmordsangrep som hovedoppslag på nyhetene, en skal ikke komme med åpen kritikk mot den USA-ledete koalisjonen i landet og ikke bringe nyheter som svekker folks moral eller bruke ord som ”krigsherre”. Dessuten er det som nevnt over ikke tillatt å intervjue representanter for Taliban eller Al Qaida.

En ny medielov — som ikke må forveksles med forordningene nevnt over — har lenge vært på trappene, men den er ikke ratifisert av presidenten. Loven har ifølge menneskerettsaktivister flere positive trekk. Den åpner for individer som vil drive uavhengige aviser, radio- og TV-stasjoner og foreslår at den statsdrevne radio- og TV-kanalen RTA blir regulert som Public Broadcaster (allmennkringkaster). På den annen side inneholder loven også passuser som at ingen kan skrive eller si noe som går mot ”nasjonale interesser”.

At president Karzai ikke ratifiserte loven før valget, kan bunne i at han hadde svært god støtte av RTA i valgkampen. En undersøkelse av TV-kanalen de siste ukene før valget, viste at han fikk 66 prosent av dekningen, mens rivalen Abdullah oppnådde 10 prosent. I radiokanalen var forholdstallet 92 – 1 prosent mellom de to. I skrivende stund hagler det med anklager om valgfusk.

Medielovens skjebne er ennå uviss. Men om det er opp til den konservative koalisjonen av krigsherrer og stammeledere som har støttet Karzai å avgjøre hva som er ”nasjonale interesser”, er framtidsutsiktene for friheten til å ytre seg i afghanske medier mørke. Afghanske journalister kan fortelle om trakassering, arrestasjoner, ministre som har gitt dem en ørefik eller kommet med trusler. Den populære TV-kanalen Tolo TV, som har vist seg uavhengig og kritisk, har vært truet ved flere anledninger.

I valgkampens hete

Men det er ikke bare kjente kanaler i hovedstaden Kabul som får føle trykket. Slik uttrykte en reporter fra den sentrale Ghazni-provinsen seg til Amnesty International like før valget den 20. august (min oversettelse):

Folk fra Karzai-kampanjen ringer meg og andre journalister og truer oss hvis vi rapporterer om korrupsjon eller andre gale ting Karzai-regjeringen gjør. Taliban og andre grupper kontakter meg og truer meg, de sier jeg må stoppe å skrive positive nyheter om valget, for de vil ikke at folk skal støtte valget. Jeg er fanget mellom disse to sidene.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har gjort det vanskelig både for afghanske reportere og deres utenlandske kolleger å dekke valget i august på en tilfredsstillende måte. Vanskelig, men ikke alltid umulig. Noen våger, stadig vekk. Den presidentkandidaten som i skrivende stund ifølge afghansk valgopptelling ligger på tredje plass, Ramazan Bashardost, (kjent som anti-korrupsjonskandidaten), kunne på selve valgdagen stå fram på Tolo TV og anklage myndighetene ved å vise fram en renskrubbet finger. Det var den fingeren som ifølge valgledelsen skulle beholdt blekkfargen i minst fjorten dager. Slik brukte han ytringsfriheten sin i et modig medium.

Allerede ved starten av konferansen i Beirut arrangert av Avisenes verdensorganisasjon (WAN) midt i desember ble problemene svært synlige. Fire inviterte journalister som skulle bidra i paneldebatter, var nektet utreisetillatelse. I noen land er slike sanksjoner daglig kost. Foruten utreisenekt dreier det seg om å bli fratatt pass, om sensur av blogger og nettaviser, og om svære bøter. Journalister blir også fengslet, drept og arrestert, og møtt med trusler og overvåkning når de prøver å gjøre jobben sin.

Stanset på flyplassen

Timothy Balding, generalsekretær i WAN, sa det slik i sin åpningstale: — I det meste av regionen, er det slik at de som tør å etterforske regjeringenes feil og mangler, de som utfordrer politisk urett og vil ha reformer eller uttrykker avvikende standpunkter; blir anklaget for ærekrenkelser, blasfemi eller for å true rikets sikkerhet, og med jevne mellomrom blir de dømt til store bøter eller fengslet.

Sami Ben Gharbia, blogger fra Tunisia (foto: Joi. Bildet er publisert under Creative Commons-lisens Attribution 2.0 Generic).

Han fordømte på det skarpeste sanksjonene som førte til at to tunisiske delegater, en saudisk blogger og en syrisk direktør for et senter for medier og ytringsfrihet, ble hindret fra å delta. De to tunisierne ble stanset på flyplassen i hovedstaden, den ene ble arrestert, den andre fraktet hjem. Den saudiske bloggeren Fouad Al-Farhan som skulle snakke om endringer i arabisk blogging, var nylig sluppet ut av fengsel, men ble stanset idet han skulle om bord i flyet til Beirut, og hans syriske kollega Mazen Darwish, ble for andre gang nektet å forlate Syria.

Negativ ranking

Abdel Karim Al-Khaiwani, redaktør fra Jemen, karakteriserte noen av de nye pressereformene som helt kosmetiske, beregnet på å skaffe landene goodwill og støtte i resten av verden. — Hvis regjeringer vil kritiske journalister til livs, beskylder de dem for terrorisme og statsfiendtlighet. Ofte går slike saker for lukket rett, føyde han til.

Reportere uten grensers pressefrihetsindeks er lite oppmuntrende for den arabiske verden. 2008-listen inneholder 173 land, og vi finner Jemen på 155. plass. Av andre plasseringer kan nevnes Somalia (153), Algerie (121), Tunisia (143), Marokko (122), Egypt (146), Jordan (128), Syria (159), Libya (160) og Saudi-Arabia med nummer 161. De palestinske områdene er rangert aller bakerst av de arabiske landene, med en 163. plass. Høyst sannsynlig er dette fordi Hamas og Fatah ved flere anledninger har arrestert og fengslet journalister fra hverandres rekker. Ellers skårer de minste landene best; med Kuwait (61) Emiratene (69), og Qatar (74).

Annonseboikott

Moussa Ouid Hamedi fra Mauritania pekte på en effektiv taktikk for å kneble pressen: Staten holder tilbake annonser. — Ingen aviser kan overleve uten slike annonser, og her bruker politikerne økonomiske virkemidler, sa han.

– Uavhengig presse her i landet er som en nyfødt baby. Vi har ingen lang tradisjon med uavhengige aviser og trenger støtte til slike så vi kan bli en garantist for frihet og demokrati.

En lignende taktikk er kjent og forhatt av pressefolk over store deler av Latin-Amerika. Dette kom fram under ytringsfrihetsnettverket IFEX’ kongress i Montevideo i november 2007.

En kø av rettssaker…

Redaktøren av den egyptiske avisen Al Dostour Ibrahim Essa, mislikte måten man snakket om de arabiske regjeringenes indirekte og subtile metoder for å stanse ytringsfriheten.

– Regjeringene våre er stort sett ganske direkte og rå i sin undertrykking. Og reklamen sirkulerer ikke fritt. Hvis et firma skulle publisere i en avis regjeringen ikke liker, vil de få besøk av spesielle revisorer neste dag. Boikott er et effektivt virkemiddel, sa Essa, som må bruke mer og mer av sin tid i retten. Han har 23 saker mot seg. — Andre har opptil seksti, kan dere forestille dere hvor mange ganger de må i retten? Det stjeler gjerne fire-fem timer av arbeidsdagen vår.

Blogger fra eksil

To unge bloggere Mohammad Al-Abdallah, Syria og Kizzie Shawat, Sudan som begge lever i eksil, bruker bloggene sine for å nå lesere i hjemlandet. Shawat (psevdonym) skriver om kjønnslemlesting av kvinner, og gjennom bloggen sin, som hun foreløpig har greid å holde åpen, når hun mange, både i Sudan og i diasporaen. Hennes utsagn øverst på bloggen: I have no tribe, I’m Sudanese, signaliserer tydelig hva hun tenker om hjemlandet sitt.

Sudanesiske Kizzie Shawats blogg (skjermbilde)

– Vi er en viktig kilde til uavhengig informasjon for borgerne i Syria, som ikke en gang kan møtes fritt, langt mindre uttrykke seg fritt, sa Al-Abdallah, som har både en bror og faren i fengsel i hjemlandet. Selv flyktet han etter å ha blitt arrestert flere ganger. I arresten møtte han ved en anledning advokaten Anwar al Bunni, som har vært en av de mest framtredende støttespillerne for det frie ord i Syria, og som ble intervjuet av undertegnede under et besøk i Damaskus i 2003. Da var han ennå på frifot. I 2007 ble han dømt til fem års fengsel. (Se artikkel publisert i Forfatteren).

Tunisia — et skrekkens eksempel

Sami Ben Gharbia, blogger med nettstedet Fikra, sa at Tunisia har et av de mest avanserte systemene for å stenge nettsteder. I tillegg går de inn på sidene og legger til falsk informasjon. Men bloggerne gir seg ikke så lett, og de har bidratt til store og små pinlige avsløringer. Da offisielle tunisiske medier fortalte at en stor hovedvei i Toscana hadde fått navnet til president Zine El Abidine Ben Ali, var bloggere på pletten og fotograferte det som viste seg å være en ubetydelig vei på landsbygda. Andre bloggere fant ut at presidentens jetfly ble brukt overveiende til private formål ved å sammenligne registrerte turer og offisielle regjeringsrapporter. Blant redskapene de brukte var Google-kart. De greide å følge flyets ruter gjennom videoopptak som ble lagt ut på YouTube og kunne sees så vel i utlandet som i Tunisia.

Tunisian Monitoring Group (TMG), som i flere år har støttet arbeidet for ytrings- og pressefrihet i Tunisia, arrangerte et eget seminar under WAN-konferansen, der redaktøren av nettavisen Kalima Naziiha Rjiba og Sihem Ben Sedrine generalsekretær for ytringsfrihetsorganisasjonen OLPEC, innledet med en rekke eksempler på hvordan journalister og menneskerettighetsaktivister i hjemlandet blir trakassert. For Ben Sedrine er vanlig praksis når hun lander etter en utenlandsreise, at hun blir fratatt PC-en og eventuelle dokumenter hun måtte ha med seg. (Se også artikkel fra TMG-reise i 2005).

Det ferskeste eksemplet opplevde Rjiba da hun skulle reise til Beirut sammen med menneskerettsadvokaten Mohamed Abbou som har mer enn to år bak seg i fengsel: — Han sto ved siden av meg på flyplassen, fortalte hun. — Plutselig forsvant han. Jeg snudde meg til høyre og venstre, men han var borte. Det var som tryllekunstneren David Copperfield. Tilbake fantes bare kofferten!