Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

Som konsekvens av lovvedtaket holder Norge tilbake 50 millioner bistandskroner i protest mot krenkelsen av menneskerettigheter. Også USA har reagert kraftig mot Ugandas kriminalisering av homofili. Utenriksminister John Kerry har sammenlignet loven med antisemittiske lover i 1930-tallets nazi-Tyskland. — Det var rett og slett moralsk galt å undertegne denne loven, lyder hans budskap til Museveni. I juni 2014 innførte USAs regjering sanksjoner mot Uganda for brudd på menneskerettighetene.

Velbeslått homofobi

Kerry, og Vesten for øvrig, ser imidlertid ut til å glemme eller ignorere det faktum at amerikanske kristenkonservative organisasjoner i lengre tid har arbeidet med å spre et homofiendtlig budskap i Afrika. Blant organisasjonene som er aktive i Afrika er HLI (Human Life International) og The Fellowship (også kjent som The Family).

De pengesterke organisasjonene som gjerne omtales under samlebetegnelsen U.S. Christian Right bruker millioner av dollar hvert år på lobbyvirksomhet. Organisasjonene forsøker å påvirke innflytelsesrike politikere til å trumfe gjennom sine anti-homoseksuelle ideer. Selv om de har vært aktive misjonærer på det afrikanske kontinentet i et par tiår, begynte ideene deres å farge politikken for alvor først for knappe ti år siden. Det er påfallende at dette skjer samtidig med at mange afrikanske land arbeider med å skrive om sine grunnlover.

I rapporten “Colonizing African Values” viser forskeren Kapya John Kaoma til at HLI bruker en fjerdedel av utenlandsbudsjettet sitt — 400.000 dollar — på arbeid mot abort og homofili sør for Sahara (Kaoma 2012). Effekten er blitt synlig. HLIs ideer får stadig oftere en afrikansk forkledning gjennom fremstående afrikanske geistlige og politikere. Homofili er et hett tema i valgkamper, der homofobiske holdninger blir brukt til å oppnå flere stemmer. Zimbabwes president Mugabes utsagn fra 1998 viser dette tydelig: “Jungeldyr er bedre enn disse menneskene (homoseksuelle) fordi de vet i allefall forskjellen mellom menn og kvinner”. Og det stoppet ikke der. Tolv år etter hadde han ikke forandret mening, og nektet å inkludere LHBT-rettigheter i konstitusjonen.

“Kill the Gays Bill”

I Uganda begynte antihomoseksuelle ideer for alvor å få fotfeste i 2009, da parlamentariker David Bahati la frem et lovforslag som forbød homoseksualitet. Homofili skulle straffes med døden. Ikke overraskende er Bahati medlem av The Fellowship/The Family, som har aktive misjonærer i Uganda.

Foto:Kaytee Riek cbna

Protest mot Ugandas anti-homolov i New York.

I 2010 publiserte den ugandiske avisen Rolling Stone adresser og bilder av hundre homoseksuelle, og erklærte dem lovløse. Ugandas kjente LHBT-forkjemper David Kato, som selv var blitt erklært lovløs av avisen, saksøkte Rolling Stone og kom seirende ut av rettssaken. En seier som skulle koste ham livet. 26. januar 2011 ble Kato drept i sitt hjem av en inntrenger. Hans død sjokkerte en hel verden (Kato er også tema for dokumentarfilmen Call Me Kuchu).

Til tross for menneskerettighetsorganisasjoners engasjement og verdenssamfunnets protestrop, vokste de homofiendtlige holdningene i Uganda seg bare større og sterkere, basert på påstander om at homoseksualitet strider mot Bibelen, er uafrikansk og en import fra kolonitiden.

Vestens reaksjon og støtte til LHBT-bevegelsen brukes til å underbygge denne påstanden og styrke ideen om at Vesten på denne måten igjen forsøker å få kontroll over den afrikanske agendaen. Retorikken seiret, og antihomoloven ble innført i februar i år.

Uafrikansk?

Det er et paradoks å si at homoseksualitet er uafrikansk. I det før-koloniale Afrika var homoseksualitet nemlig en helt naturlig del av mange afrikanske samfunn, noe som er godt dokumentert i boka “Boy-Wives and Female Husbands”, skrevet av antropologene Stephen O. Murray og Will Roscoe (1998). I Benin, f.eks., ble homoseksualitet sett på som en fase gutter gikk gjennom og vokste ut av. Blant Bantu-folk i Cape-regionen ble lesbisk praksis forbeholdt kvinner som var på vei til å bli åndelige ledere. Listen over eksempler er mye lengre.

Påstander om Afrika og homoseksualitet fremmes helt uten historisk forankring og blir dratt med i en følelsesladd strøm, fremmet av amerikanske kristenkonservative karismatiske frontfigurer som f.eks. Pat Robertson. Den kjente presten og politikerens organisasjon American Center for Law and Justice (ACLJ) er en av dem som har engasjert seg i Afrika, ifølge Kapya John Kaoma.

En blindvei ut av krisen

Det er altså snarere anti-homofile ideer, først fremmet av koloniherrene og senere av blant annet U.S Christian Right, som er en import fra Vesten. Hvordan kan det ha seg at historien har blitt forvridd av karismatiske røster?

En liten del av svaret kan være at misjonærene har fått mange tilhørere, blant annet på grunn av dyp religiøsitet i mange afrikanske land. Også pengefaktoren og organisasjonenes tette kontakt med politikere spiller trolig en viktig rolle. I tillegg kan det antas at det slår an å lage en syndebukk som symbol på opphav til alt det onde i land som er preget av korrupsjon og store sosiale forskjeller. Å demonisere en minoritet flytter oppmerksomheten vekk fra reelle problemer og blir en enkel (blind)vei å gå.

En annen del av svaret kan være at kombinasjonen av en ofte patrialsk vestlig holdning overfor Afrika og støtte til LHBT-bevegelsen kan bli tolket som nykolonialisme, noe biskopen av Harare påpekte i forbindelse med en visitt fra en britisk biskop: “Målet med biskopens besøk var å lobbe for homoseksualitet og dermed representere nykolonialisme.”

U.S. Christian Right har derimot funnet en vei inn i samfunnet, og blinder for historien for å fremme sitt syn på homoseksualitet, pakket inn i påstander om at Vestens støtte til LHBT- bevegelsen kun er en mekanisme for å spre vestlig hegemoni (noe som for så vidt har en kjerne av sannhet).

Definisjonsmakt

Også makten til å definere kommer inn i bildet. Sammen med ordet homoseksuell følger det med en rekke karakteristikker som fyller ut begrepet. Merkelappen, slik vi kjenner den i dag, er mye dominert av USA-baserte bevegelser som oppstod på 1960-tallet. I tillegg har flere påpekt at det å klistre merkelapper på folk og samfunn som sådan, tradisjonelt sett ikke er en del av det mangfoldige Afrika.

Lindiwe P. Mkasi skriver i en avhandling som tar opp homoseksualitet i Afrika at i noen afrikanske samfunn i dag er folk ikke kjent med begrepet homoseksuell, selv om de er klar over at praksisen finnes (Mkasi 2013). Er det da riktig å si at definisjonen av homoseksuell er en import fra Vesten, og dermed uafrikansk?

Åpne sår

En tanke som slo meg da jeg jobbet med dette temaet, er at homofobien i Afrika kanskje hovedsakelig er et resultat av andre årsaker med dype røtter. Det afrikanske kontinent har mange åpne sår etter kolonitiden. Århundrer med undertrykkelse har satt sine spor. Kan det da være slik at homofobien har spredd seg som ild i tørt gress på grunn av at homoseksualitet ofte sees på som å viske ut grensen mellom maskulinitet og femininitet? I og med at makt og styrke blir assosiert med maskulinitet i vår verden, kan homoseksualitet bli oppfattet som å undergrave og svekke de aktuelle landenes status — en trussel om igjen å bli underordnet Vesten.

Og midt oppe i disse åpne sår har U.S Christian Right funnet frem nål og tråd for å sy dem igjen, og forsøker å bestemme hvordan og om de skal gro.

Kilder

Sokari Ekine og Hakima Abbas (red.) (2013): Queer African Reader. Pambazuka Press, An imprint of Fahamu.

Kapya John Kaoma (2012): Colonizing African Values — How the U.S. Christian Right is Transforming Sexual Politics in Africa (pdf), rapport, Political Research Associates.

Lindiwe P. Mkasi (2013): A threat to Zulu patriarchy and the continuation of community: A queer analysis of same sex relationships amongst Female Traditional Healers at Inanda and KwaNgcolosi, KwaZulu-Natal, (pdf), avhandling, University of Kwazulu-Natal.

Stephen O. Murray og Will Roscoe (red.) (1998): Boy-Wives and Female Husbands (pdf), Palgrave.

A.S. van Klinken (2013): “Gay Rights, the Devil and the End Times: Public Religion and the Enchantment of the Homosexuality Debate in Zambia” (pdf). Publisert i Religion, 43:4.

Brev gir håp for forfulgte

Skriv for Liv- kampanjen er ifølge Amnesty verdens største menneskerettighetsarrangement og arrangeres i år for ellevte gang. Kampanjen starter 6. desember og pågår i ti dager. Den er lagt opp som en brevskrivingsmaraton der hver enkelt deltaker bidrar med å legge press på myndigheter og vise solidaritet med mennesker som er utsatt for menneskerettighetsbrudd.

Kareem Amer, blogger og fribyforfatter i Bergen (foto: Emma Gerritsen).

Etter å ha deltatt sporadisk fem ganger, har Amnesty Vest nå gjort begivenheten til en del av sin handlingsplan, og avholder ulike arrangement i perioden.

— Det er to hovedgrunner til det, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

— Den ene er at vi ser at brev hjelper til å snu situasjoner fra ille til det bedre, og noen ganger fører til løslatelse. Og den andre grunnen er at også de pårørende får vite at det finnes mennesker der ute som støtter dem. Dette gir håp både for de som er utsatt for brudd, men også de rundt.

For Amer er begivenheten både viktig og personlig. Han mottok selv tusenvis av brev fra folk rundt om i verden da han satt innesperret.

— Det minner meg på den tiden jeg var innsatt. Blant annet Amnesty jobbet for min sak og jeg fikk mange tusen hilsener av mennesker jeg ikke kjenner, men som viste sin støtte. Det hjalp meg veldig, sier Amer, og fortsetter:

— De prøver å knekke deg mentalt i fengslet, blant annet ved å isolere deg helt. Brevene minner en på at det er mange mennesker som kjemper ens sak, og det gir håp og styrke. Det er i grunn ikke løslatelse som er viktigst, men din psykiske helse. Knekker du, er det for sent uansett.

Ulike skjebner — felles stemme

I år fokuserer Amnesty på seks enkeltsaker i seks forskjellige land. Alle sakene har til felles at mennesker er eller har blitt fengslet fordi de bruker sin stemme til å si ifra om uverdige forhold. Amer var en gang blant dem og har opplevd det på kroppen, bokstavelig talt. I samtalen på biblioteket 10. desember er dette et tema han kommer til å fokusere på.

— Mange sitter innesperret og blir torturert for å ha brukt sin stemme, sier Amer, som selv setter ytringsfriheten svært høyt.

— Alle som kjemper for ytringsfrihet får inspirasjon innenfra, legger han til.

Amer forteller at han vokste opp i en svært konservativ familie i Alexandria, der den eneste kilden til kunnskap var religiøse skrifter, og religiøse skoler og universitet var en selvfølge. Han studerte sharia- og rettslære på al-Azhar-universitetet, og fant etter hvert veien til biblioteker og internett, der han oppdaget en annen verden og alternative ideer som inspirerte ham til å skrive.

— Jeg ønsket å forandre samfunnet som helhet. Det var så mye jeg var uenig med, og jeg fant etter hvert ut at det eneste jeg kunne gjøre var å si ifra om hvorfor jeg ikke var enig. Det var først i 2005 at jeg oppdaget bloggen, og dette ga meg rom til å skrive om uretten i landet mitt slik jeg selv ville, i tillegg til å spre det i både den reelle og virtuelle verden. Dette fikk uunngåelige konsekvenser, som satt min tro på prøve.

Kan du utdype dette?

— I fengslet forsøkte de å ta fra meg alt, men det eneste de ikke klarte å ta fra meg var min tro. På sett og vis fikk jeg testet om jeg virkelig sto for overbevisningen om at ytringsfrihet er en menneskerett, slik jeg alltid har hevdet. Det klarte jeg, og da følte jeg meg virkelig fri. Det å være fri er å føle at man ikke har noe å tape.

Viktigheten av ytringsfrihet

Amer fortsetter sitt arbeid med å spre budskapet om ytringsfrihetens betydning, og skriver blant annet en bok om sine erfaringer. Men først er det brevskriving for Amnesty som står for tur, og han vil skrive til både kjente og ukjente som er i tilsvarende situasjon som han var i.

— I Egypt blir man fengslet for kritikk av presidenten og religionen, og selv om situasjonen er forverret, er mennesker i andre land mer utsatt og må bøte med livet for det samme. Disse menneskene som trosser regimer til tross for konsekvensene har et enormt mot, og bør vite at de ikke er alene. Jeg skal selv bidra til kampanjen og håper at mange gjør det samme, avslutter han.

Gallefoss har i samarbeid med det bergenske filmselskapet Pandora laget dokumentarserien “Den gode viljen”, som vises hver tirsdag fra januar til februar på NRK. Serien forteller historien om norsk bistand gjennom fem episoder, og belyser temaet fra ulike sider for å finne ut hva 60 år med norsk innsats har ført til.

— Målet med serien er å vekke oppmerksomhet rundt norsk bistand og skape en nyansert debatt, sier Gallefoss.

Siden premieren 8. januar 2013 har over 400.000 nordmenn sett dokumentarserien. I tillegg har NRK mottatt mer enn 70 leserbrev, og temaet diskuteres både i hjemmene til folk og i det offentlige rom.

Bistandsminister Heikki Holmås på besøk hos en spare- og lånegruppe for kvinner i Malawi, nov. 2012 (foto: Svein Bæra, UD. CC: by-nd)

Stor interesse for bistandsdebatt

Mandag 28. januar ble det holdt en paneldebatt om norsk bistandsarbeid på Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Det var tydelig at debattantene var enige om at vi skulle fortsette å hjelpe.

— Fattigfolk bor på skrinn jord, og de trenger vår hjelp, sa seniorforsker ved CMI Gunnar Sørbø.

Møtet trakk mye publikum, og både yngre og eldre viste stor interesse for temaet. Medisinstudentene Hanne Lilleberg (20 år) og Eva Helene Svor (21 år) var blant deltakerne. Begge har fulgt serien med stor interesse, og mener dokumentaren øker bevisstheten rundt bistandsspørsmålet.

— Selve synet på bistand har ikke forandret seg, fordi jeg visste mye om det fra før. Men jeg har kanskje blitt mer bevisst på det. Det får en til å reflektere rundt det hele, sier Svor, som er veldig positiv til serien.

Oppdaget motforestillinger

Etter å ha reist verden rundt for å samle inn historier, filme og undersøke utviklingshjelp, kom Gallefoss og redaksjonsleder Geir Rommetveit hjem med et sammensatt syn på bistand.

— Før jeg begynte med prosjektet syntes jeg det var en selvfølge at Norge, som er et så rikt land, skulle gi utviklingshjelp. Mange er ikke vant til å stille spørsmål ved om det kan ha negative konsekvenser, og all bistand er nettopp gitt av god vilje, sier regissøren til nettavisen Brostein.

Lars Petter Gallefoss har regissert dokumentarserien Den gode viljen (foto: Hilde Arnesen)

— Underveis i serien møtte vi mange motstandere i mottakerlandene som la fram gode argument for at bistand ødela mer enn den gjorde godt. Vi så i tillegg vellykkede prosjekt, og fikk et mer sammensatt bilde av bistandsarbeidet, legger han til.

Lite kunnskap, likevel folkelig støtte

En meningsmåling fra Norad viser at de fleste nordmenn har lav kunnskap om norsk bistandsarbeid, og bare en tredjedel viser interesse for utviklingsarbeid. Samtidig mener hele seks av ti at vi er forpliktet til å gi, og mange av oss sier seg kanskje fornøyd med å ha et bilde av et fadderbarn hengende på kjøleskapet.

Det var nettopp mangelen på kunnskap blant folket og en polarisert politisk debatt, som inspirerte Gallefoss til å sette i gang research og lage en dokumentarserie i august 2011. NRK ga sin støtte og fullfinansierte prosjektet.

— Ideen ble klekket ut etter at jeg så en politisk debatt om bistand. I likhet med mange andre debatter endte den i skyttergraven der partene fremsto som rene motpoler. Jeg ble nysgjerrig på bistandsarbeidet og resultatene, og ville finne ut mer om det, sier Gallefoss.

Både Gallefoss og Rommetveit merker en økt interesse for utviklingsspørsmål etter at serien ble lansert, og er spent på hva som kommer til å skje fremover.

Fakta om norsk bistand

• Norge gir bistand til 110 land.
• Siden 1952 har Norge gitt 400 milliarder kroner i bistand.
• I 2010 utgjorde norsk bistand 27,7 milliarder kroner.
• Brasil mottok mest i 2011 og 2010 takket være milliardene til bekjempelse av avskoging.
• I 2009 toppet Tanzania og Afghanistan listen.

Kilde: Norad. Mer statistikk og data: Norsk bistand i tall.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.