Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Det sier fungerende leder for menneskerettighetsorganisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) om den arabiske våren. Maryam al-Khawaja er 26 år gammel og bor for tiden i eksil i København. Hun har ledet organisasjonen siden faren hennes, menneskerettighetsforkjemperen Abdulhadi al-Khawaja, ble fengslet og stemplet som terrorist i 2012.

Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

— Vi jobber for å beskytte de universelle menneskerettighetene. Vårt mål er at opprørerne møter rettferdighet. Ikke bare opprørerne i dag, men også opprørerne og ofrene fra de tidligere revolusjonene. Vi ønsker et regime som respekterer innbyggerne sine, sier Maryam al-Khawaja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, frivillig organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt internasjonal anerkjennelse, og til helgen blir organisasjonen tildelt Raftoprisen 2013.

— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myndighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fortsatt anerkjent internasjonalt, sier prisvinneren.

Leder for priskomiteen i Raftostiftelsen, Martin Paulsen, kan fortelle at komiteen særlig har lagt vekt på tre ting i valget av BCHR.

— For det første har de en grunnleggende menneskerettighetsagenda som ikke bare gjelder for Bahrains statsborgere, men også for arbeidsmigrantene i landet. For det andre har de utmerket seg ved å argumentere for ikke-vold i en situasjon med et tilspissende politisk opprør og vist hvordan man kan kjempe for demokrati og menneskerettigheter uten å bruke vold. Det tredje som utmerket seg var bruken av sosiale medier for å målbære sine budskap. Måten de fortsetter kampen gjennom Twitter er veldig spennende, sier Paulsen.

Paulsen forklarer at priskomiteen i Raftostiftelsen lenge har lett etter organisasjoner som jobber for universelle menneskerettigheter i Gulf-statene.

— Her i Norge er dette land vi vet mindre om. Landene er strategisk viktige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme interesse av å snakke om regimene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra viktig å trekke fram, sier Paulsen.

Kampen mot et voldelig regime

Å være menneskerettighetsforkjemper i Bahrain er ingen lett oppgave. Maryam al-Khawajas far er bare en av 13 opposisjonsaktivister som sitter fengslet for å ha oppfordret på fredelig vis til politiske reformer.

Hvordan klarer dere å jobbe når dere møter så sterk motstand fra regimet?

— Det er veldig vanskelig. Myndighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er viktigst for oss i BCHR er å stå fast ved de universelle menneskerettighetene. Vi kommer aldri til å svare myndighetene på samme måte som de behandler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruker alltid et profesjonelt menneskerettighetsspråk og forholder oss til internasjonale konvensjoner. Jeg tror det er det som gjør at vi har suksess, sier al-Khawaja.

Opprøret i Bahrain var lenge fredelig, men siden januar 2012 har revolusjonen tatt en mer voldelig retning. Al-Khawaja legger stor vekt på at BCHR er en ikke-voldelig organisasjon som ikke støtter voldsbruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yngste opprørerne. Men hun kan forstå frustrasjonen.

— Disse ungdommene så at det ikke var noe internasjonal støtte å få, selv om de demonstrerte på en fredelig måte. Samtidig så de at Libya fikk bred militær støtte fra resten av verden. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprørerne i Bahrain: «Hvis dere bruker våpen, kommer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk tilgang til våpen, så disse unge menneskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – steiner, sier al-Khawaja.

— Vi tror ikke på vold under noen omstendigheter. Men du skal ikke skylde på offeret. Det er en vesentlig forskjell på politi- og militærstyrker som bærer våpen og skuddsikre vester, og unge gutter som kaster stein, sier hun.

Twitter som verktøy

BCHRs viktigste oppgave er å dokumentere alle menneskrettighetsbruddene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organisasjonen har medarbeidere til stede i Bahrain som jobber med å dokumentere forholdene. Al-Khawaja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mottar dokumentasjonen og har som oppgave å videreformidle den til resten av verdenssamfunnet. Et viktig virkemiddel har blitt sosiale medier, og særlig Twitter.

Reports tht Mahmood AlSameea was kidnapped yesterday by security forces #bahrain ????? ?? ?????? ????? ????? ?????? ?? ??? ????? ????? ?????

— Maryam Alkhawaja (@MARYAMALKHAWAJA) November 1, 2013

— Sosiale medier har blitt et avgjørende verktøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikkerhetsgrunner ikke bruke sosiale medier like mye, men for oss utenlands er det en måte å fortelle verden om hva som skjer i Bahrain.

I Bahrain er en høy prosentandel av befolkningen på internett, så Twitter og Facebook har også blitt en mobiliseringsplattform for opprørerne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.

— Bahrainske myndigheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte internettet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre internettforbindelsen dårligere, og for noen, for eksempel politiske aktivister, går de så langt som å skru av hele nettet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Martin Paulsen forteller at priskomiteen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvordan menneskerettighetsarbeid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta (Gulfen) høyere på agendaen i Norge og resten av verden.

Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det viktigste vi kan oppnå er å gi BCHR større innflytelse i Bahrain. De kan fungere som et forbilde for andre menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Vi vil gi dem et enda større internasjonalt kontaktnett slik at de kan fortsette det arbeidet de gjør, sier Paulsen.

En av al-Khawajas fanesaker er å skape større internasjonal oppmerksomhet om det som foregår i Bahrain. Hun mener verdenssamfunnet ikke gjør det det kan for å støtte opp om menneskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.

— Faktum er at myndighetene i Bahrain ikke hadde overlevd uten støtten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer menneskerettighetsbrudd: de menneskene som faktisk bryter menneskerettighetene, og de menneskene som gjør det mulig at bruddene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bryter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Khawaja trekker fram et eksempel som omhandler en økonomisk avtale mellom Sør-Korea og Bahrain. Avtalen innebærer at Sør-Korea selger mer enn en million tåregassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.

— Det er ikke bare aktivistene som rammes av tåregassangrep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i vanlige folks hjem, i noen tilfeller har det ført til forgiftning og død, forteller hun.

Al-Khawaja synes det er skandaløst at vestlige land kan fortsette å gjøre avtaler med undertrykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og rettigheter for innbyggerne.

— Det vitner om en sterk dobbeltmoral. Og når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral.

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Vesten som setter en stopper for et mer demokratisk og rettferdig regime i Bahrain. Al-Khawaja mener mye av problemet ligger i nabolandet Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

— Saudi-Arabia er makten som leder kontrarevolusjonen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjennom militærmakt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme militære grupper i Syria. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en negativ rolle. Saudiske myndigheter er redde for at deres egne innbyggere vil kreve det samme som menneskene i Bahrain – frihet, menneskerettigheter, verdighet og rettferdighet, sier al-Khawaja.

Per dags dato ser situasjonen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawaja er ikke så sikker på om det nødvendigvis er et dårlig tegn.

— Så galt som det høres ut, så kan det være et positivt tegn. Når regimet blir så voldelig og bruker så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myndighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene faktisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja.

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspirerer deg til å fortsette når situasjonen ser så håpløs ut?

— Jeg tenker på menneskene som konfronteres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gaten selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jorda. Hvis de er modige nok til å gjøre dette, til å stå opp mot undertrykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ansvar å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svarer 26-åringen.

Martin Paulsen håper Raftoprisen 2013 kan være med på å skape et større internasjonalt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kommer til situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta.

— Når det blir spørsmål om prioriteringer, svikter norske myndigheter av og til. Da klarer de ikke å holde menneskerettighetsfanen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, mener han.

Al-Khawaja er helt enig med komitelederen. Hun ser to mulige utveier for situasjonen i Bahrain i dag.

— Hvis det kommer en internasjonal reaksjon som holder regimet i Bahrain ansvarlig for det det gjør, så ser jeg en positiv framtid for landet mitt. Hvis det i stedet fortsetter slik det er i dag, hvor det er ingen internasjonal respons, regimet får gjøre det det vil og kommer unna med det, hvor resten av verden fortsetter å gjøre «business» som vanlig med Bahrain som om ingenting skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.

— Bahrains største handikap er den strategisk geografiske plasseringen. Som en øy midt mellom Iran og Saudi-Arabia, hvor USA også har militærbaser, blir Bahrain en viktig brikke i maktbalansen mellom stormaktene. Derfor blir det ekstra vanskelig å kjempe for demokrati der, sier seniorforsker ved CMI i Bergen, Kjetil Selvik.

Familiedynasti styrer

Bahrain er et kongedømme styrt av familiedynastiet Al-Khalifa. De politiske posisjonene blir fordelt innad i familien, og den reelle makten i Bahrain ligger dermed hos kongen og kongefamilien. Undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter har foregått i landet i mange år, og særlig har det gått utover sjiamuslimer, kvinner og arbeidsmigranter som utgjør 55 prosent av befolkningen.

The Pearl, et sentrum for protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

Konge og statsoverhode i Bahrain i dag er Hamad ibn Isa Al-Khalifa, mens hans onkel Khalifa ibn Sulman Al-Khalifa er statsminister. Nasjonalforsamlingen består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset. Et annet konsultativt råd, også bestående av 40 medlemmer, er utpekt av kongen selv. Det bahrainske samfunnet regnes som mer moderne og liberalt enn andre gulfstater, og har lenge hatt en tradisjon for politisk opposisjon.

— Det spesielle ved Bahrain er at flertallet av innbyggerne er sjiamuslimer, mens regimet er sunnimuslimer. Sjiamuslimene har et eget parti som har blitt holdt utenfor reell makt, og Bahrain generelt bærer preg av undertrykkelse av sjiamuslimene. De kan blant annet ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

I februar 2011 har Bahrains innbyggere fått nok av undertrykkingen og mangelen på demokrati, og de første store opptøyene starter.

— Opprøret startet fredelig fra folket sin side med gatedemonstrasjoner med krav om et mer demokratisk regime. Regimet svarte med maktmidler som tåregass, gummikuler, vannkanoner, arrestasjoner og tortur, sier Tora Systad Tyssen, som har skrevet sin masteroppgave om politiske endringer i Bahrain.

— Blir fengslet som terrorister

Skillet mellom sjia- og sunnimuslimene har blitt sterkt utnyttet av regimet, og at dette har ført til at ekstreme grupper har vokst fram, ifølge Tyssen.

— Opprørerne blir fengslet som terrorister. Skillet mellom muslimene bekymrer mange og har ført til at blant annet Saudi-Arabia har gått inn med militære styrker for å slå ned opprøret. Så langt regner man med at over 80 mennesker har blitt drept, noe som er svært mange i forhold til innbyggertallet på om lag én million, sier hun.

Kart over Bahrain (ill: Wikimedia Commons, PD)

Bahrain er et rikt land med stor økonomisk frihet, noe som har gitt regimet mulighet til å kjøpe velvilje hos folket. Mange lever svært godt i Bahrain, og blant annet foregår det en stor import av arbeidskraft. En av BCHRs fanesaker har vært kårene for arbeidsmigrantene i Bahrain, som i dag lever under forhold som mest minner om slaveri. Det er særlig arbeidsmigranter fra fattige land i Asia, som Bangladesh og India, som kommer til Bahrain for å jobbe som hushjelper eller sjåfører. Realiteten er at de er sterkt underbetalt, blir mishandlet og har så godt som ingen rettigheter.

— Sjia og sunni: Ingen store forskjeller

Mens revolusjonene i land som Egypt og Syria har preget det norske nyhetsbildet over lang tid, har undertrykkelsene og menneskerettighetsbruddene som foregår i Gulf-landene gått de fleste hus forbi. Sist gang norske myndigheter uttalte seg offisielt om Bahrain var i 2011, like etter at opprøret startet.

— Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA gjør det vanskelig for USA og resten av Vesten å ta klart parti for folkelig protest i Bahrain. Myndighetene i Saudi-Arabia ser opprøret i Bahrain og resten av Midtøsten som en trussel fordi de frykter at opprøret vil spre seg til sitt eget land. Det gjør at land som USA som har sterke økonomiske og strategiske interesser i Saudi-Arabia holder en lav profil i forhold til det som foregår i Bahrain. Det får også konsekvenser for resten av Vesten, sier Kjetil Selvik.

Først og fremst er Saudi-Arabia redd for at økt innflytelse for sjia-muslimene også skal styrke erkefienden Irans posisjon, framholder Knut S. Vikør.

I Saudi-Arabia er det kun en liten sjia-befolkning. Små opprørstendenser blant sjiaene har tidligere blitt slått hardt ned på, ifølge Vikør. Sunni-regimet i Saudi-Arabia frykter derfor økt sjia-innflytelse i Bahrain som kan spre seg til et internt opprør også i Saudi-Arabia.

— Man får kanskje inntrykk av at det er store forskjeller mellom sjia- og sunnimuslimene, men det er det strengt tatt ikke. Det finnes ingen dramatiske forskjeller mellom de to retningene, men det har oppstått ulike identiteter i forhold til dem. Siden revolusjonen i Iran i 1979 har forholdet vært preget av voldelige konflikter som har ført til en polarisering mellom sunni-dominerte land som Saudi-Arabia og sjia-dominerte land som Iran, sier historikeren.

Manipulerende regime

Bahrain Center for Human Rights har vært veldig opptatt av å presisere at opprøret i Bahrain ikke er et sjia-opprør, men et opprør på vegne av alle Bahrains innbyggere. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimene blir derimot brukt av regimet for å slå ned på opprøret, noe som forsterker skillet mellom de to retningene. Det kan Kjetil Selvik bekrefte.

Fra protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

— I Bahrain har regimet med hjelp fra Saudi-Arabia utviklet en strategi om at minoritetene (sunnimuslimene) må beskyttes mot den «skremmende majoriteten» (sjiamuslimene). I starten var opprøret like mye drevet av sunni- som sjiamuslimer, men da svarte regimet med å beskylde sjiamuslimene for å prøve å ta makten fra sunnimuslimene på oppdrag fra Iran. Ved å fokusere på at dette var et sjia-opprør og ikke et demokratisk opprør, fikk regimet mange sunnimuslimer til å støtte opp om seg, på tross av at de også i utgangspunktet kjempet for demokrati. Slik utnyttes situasjonen, sier Selvik.

Kritisk til norsk taushet

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har lenge jobbet for å sette Bahrain på dagsordenen. I Norge holder Amnesty for øyeblikket på med en underskriftskampanje som har som mål å overtale bahrainske myndigheter til å slippe BCHRs leder Nabeel Rajab ut av fengsel. Rajab er dømt til tre års fengsel for å ha forstyrret offentlig orden og for å ha oppfordret til «ulovlige forsamlinger». Han ble overfalt 6. februar 2012 da han demonstrerte for løslatelse av politiske fanger i Bahrain. Under protesten ble han angrepet av opprørspoliti som slo ham i ansiktet, hodet og ryggen med køller.

— Vi er bekymret over en svært vanskelig menneskerettighetssituasjon i Bahrain, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International Norge og leder for Amnestys kampanje for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Hun forteller at Amnesty er svært kritiske til den norske tausheten rundt den uakseptable kneblingen som foregår i Bahrain.

— Motsetningene i Bahrain øker i takt med frustrasjonen, og situasjonen er svært alvorlig. Jeg er skuffet over den lave profilen på kritikken av situasjonen i internasjonal sammenheng. Gulfen er et område Norge kan bli mye mer tydelige på, mener hun.

Tin peker også på hvordan opprørene i Bahrain og Gulf-områdene er ubeleilige for USA og Vesten, og mener det er på tide at norske myndigheter blir mer prinsipielle i saker som dette.

— I et land som Norge hvor man offisielt mener at menneskerettigheter er så viktig, må man tørre å ta opp ubehagelige saker også.

Kurderen Ibrahim Mustafa kom til Norge i 2009 etter å ha flyktet fra syriske myndigheter. Broderidesigneren fra storbyen Aleppo ble bedt om å være spion blant sine egne for Assad-regimet, men nektet blankt.

– Da jeg sa nei, fengslet de meg og torturerte meg i nesten tre uker. De brukte elektrosjokk og andre grusomme metoder jeg ikke orker å fortelle om.

Ibrahim Mustafa ser på seg selv først og fremst som kurder. Hans folk lider nå store tap i borgerkrigen i Syria. (Foto: Elise Kruse)

Etter tre uker med tortur slipper Ibrahim ut av fengselet. Sterkt redusert og vel vitende om at livet hans henger i en tynn tråd, starter han å lete etter kontakter som kan hjelpe ham med å flykte fra hjemlandet. Men syriske myndigheter har ennå ikke gitt opp å bruke kurderen som spion. Kort tid etterpå fengsles han igjen.

– Denne gangen klarte jeg ikke mer av torturen. Det varte og varte og til slutt ga jeg opp. Jeg gikk med på å være spion for min egen fiende. Da først slapp de meg ut.

– Alle er villige til å drepe

Mens Ibrahim satt i fengsel, startet kontaktene hans arbeidet med å finne en vei ut for Assad-regimets nyeste kurdiske muldvarp. Ibrahim rekker aldri å sette i gang med spioneringen. Før han vet ord av det sitter han på et lasteplan på vei over den syriske grensen til Tyrkia.

– I en sånn fluktsituasjon er alle villige til å drepe. De du reiser med vil drepe deg for å redde seg selv. I dag er flukten enda farligere enn da jeg reiste der i 2009, sier Ibrahim.

Fra Tyrkia går ferden videre til Norge. Etter å ha søkt om oppholdstillatelse sendes Ibrahim til Ytrebygda statlig mottak på Nesttun i Bergen.

– Å komme til Norge var en surrealistisk opplevelse. Jeg visste ingenting om landet og forstod ikke et ord som ble sagt. Alt var fremmed og nytt, forteller 28-åringen.

Han forklarer at de seks første månedene var særlig tøffe.

– Jeg prøvde å smile, men klarte det ikke. Likevel fortsatte jeg å si til meg selv: «Det er riktig for meg å være her, jeg må prøve å finne livet mitt her».

Anket avslaget

Norske myndigheter avslår Ibrahims første søknad om oppholdstillatelse. Han får beskjed om å dra tilbake til hjemlandet.

– Mitt navn var spredd over hele grensen i Syria, jeg kunne aldri dratt tilbake. Jeg ville blitt skutt og drept på flekken.

I visshet om at livet hans står i fare hvis han reiser tilbake, klager Ibrahim på avslaget og blir værende i Bergen mens han venter. Han gjennomfører 250 timer med norskkurs, oppsøker norske kontakter og gjør det han kan for å lære og for å bli kjent med den norske kulturen.

Aleppo i desember 2012 (foto: Syria Freedom. CC: by)

I mars 2011 starter opprøret mot Assad-regimet i Syria, og resten av verden begynner å forstå alvoret i situasjonen. Ett år og åtte måneder etter anken på avslaget får Ibrahim Mustafa svar. Norske myndigheter har snudd. Han får bli i Bergen.

Ibrahim husker øyeblikket godt.

– Det var en av de beste dagene i mitt liv. Jeg takker norske politikere for den dagen, da kunne livet mitt endelig begynne.

Søster i livsfare

Selv om Ibrahim har fått muligheten til å starte et nytt liv i Norge, blir han hver dag minnet på at folket hans lider. Han har ikke hørt fra søsteren sin på nesten ni måneder, og vet ikke om hun er i live.

Ibrahim forklarer at det for tiden ikke er mobiltelefondekning i Syria, og man må reise til Tyrkia for å kjøpe SIM-kort. Men reisen er lang og farlig, og de færreste har råd til å bruke penger på slikt. De har nok med å skaffe seg mat for å overleve.

– Jeg tenker mye på søsteren min. Hun er blitt fengslet flere ganger og blitt spurt om hvor jeg er. De har prøvd å presse henne til å fortelle, men hun sier bare at jeg er i utlandet. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer med henne, forteller Ibrahim.

Ibrahims søster er bare én av flere millioner mennesker som hver dag frykter for sitt liv i Syria. Det er umulig å få nøyaktige tall på hvor mange menneskeliv som har gått tapt i løpet av den 30 måneder lange borgerkrigen, men ifølge FN er det over 100.000 — de fleste av dem sivile. Eksilgruppen Syrian Observatory for Human Rights, en ofte sitert kilde i vestlige medier, sier at over 115.000 er drept til nå.

– Da revolusjonen startet i 2011, syntes jeg den var hundre prosent riktig. Assad-regimet måtte styrtes, de har sittet altfor lenge og har undertrykket folket mitt i årevis. Jeg vokste opp med å bli sett på som søppel. På skoleveien ble jeg spyttet på og kalt drittsekk. Kun fordi jeg er kurder, forteller Ibrahim.

Kurdere i mange arabiske land i dag blir undertrykket av regimene.

– Som kurder i Syria får du ikke lov til å bli rik. Assad-regimet tok alt fra oss. Vi fikk ikke dra utenlands, vi fikk ikke eie eget bosted eller jord. Kurdere blir ikke en gang sett på som mennesker.

På tross av hatet mot Assad-regimet, støtter ikke lenger Ibrahim opprøret som foregår i hjemlandet.

– Det som har skjedd i Syria de siste månedene, støtter jeg ikke. Revolusjonen har gått altfor langt. Jeg er redd for islamistene. Vi har alltid hatt et regime mot kurdere, men nå frykter jeg et regime som er mot alle som ikke praktiserer ekstrem islamisme. Det er ikke lenger Assad-regimet som er hovedproblemet for Syria, det er de islamistiske opprørsstyrkene, mener Ibrahim.

Verst for kurderne

Flere kurdere er enige med Ibrahim i at revolusjonen har gått for langt og går verst utover kurderne. Lederen for kurderpartiet Partiya Yekitiya Demokrat (Demokratiske enhetsparti, PYD), Salih Muslim, uttalte følgende til Klassekampen 28. september:

– Vi har stått imot mange angrep, først fra regimet, i Aleppo, og andre steder. Nå står vi overfor farlige angrep fra al-Qaida og salafister.

Det Ibrahim og PYD-lederen sier, er i tråd med hva Assad-regimet hevder og vestlige etterretningsrapporter nå har kommet fram til om de islamistiske opprørsgruppene. En fersk rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch tar for seg angrepet i Latakia-provinsen 4. august i år. Rapporten viser at opprørere fra de to islamistgruppene Den islamske staten Irak og Levanten og Jaish al-Muhajireen wal-Ansar drepte minst 190 sivile syrere og tok over 200 som gisler. Menneskerettighetsorganisasjonen mener alt tyder på at drapene og overgrepene som ble begått av opprørere i Latakia, var krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Angrepet var en del av en offensiv mot alawitt-landsbyene i området, som pågikk over 14 dager.

At al-Qaida og jihadister angriper kurderne med støtte fra Vesten, reagerer PYD og andre kurdere kraftig på.

– Jeg er muslim selv, men disse menneskene er livsfarlige. De ødelegger landet vårt. De vil ha et muslimsk land uten plass til noe annet og det er ekstremt urovekkende. Denne krigen er ikke lenger bare farlig for Syria, men for nabolandene og for resten av verden, sier Ibrahim om de islamistiske opprørsgruppene.

Han mener islamistene tar grundig feil av det islamske fundamentet. Selv har han lest hele Koranen og sier han aldri har kommet over noe som forsvarer at du kan skyte og drepe mennesker som ikke er muslimer.

– For disse menneskene holder det ikke en gang at du er muslim, hvis du ikke ber fem ganger om dagen er du ikke god nok, og risikerer å bli skutt. Går du som kvinne uten hijab på gaten, blir du skutt på flekken og livet ditt er ferdig.

Håper flere kan få samme mulighet

Blodbadene har ført til at over 6,5 millioner mennesker nå er på flukt fra de væpnede kampene i Syria, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Nesten 2,2 millioner har kommet seg over grensen til et av nabolandene, mens de øvrige er internt fordrevne. Syrias naboland har til nå tatt imot 98 prosent av de to millionene som har krysset grensen. Europa har totalt tatt imot èn prosent.

– For meg betydde det alt å komme til Norge. Jeg er evig takknemlig for den muligheten jeg fikk og jeg håper virkelig at Norge kan gi flere av mine landsmenn denne muligheten, sier Ibrahim.

Den rødgrønne regjeringen har lovet å hente 1000 syriske flyktninger til Norge. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde uttalte til NRK i begynnelsen av oktober at disse tusen må inngå som en del av Norges årlige flyktningkvote på 1200. Syria-flyktningene er en av sakene den nye Høyre-Frp-regjeringen må ta stilling til.

Sammenligner med Sverige

– Norge gjør allerede mye bra for syrerne. Men de kan bli enda flinkere til å prøve å hjelpe menneskene som er på flukt. Særlig alle barna. Vi snakker om mennesker uten noen ting. Dem kan Norge være med på å skape et liv for, en framtid.

Ibrahim viser til Sverige som nettopp har vedtatt å gi alle syriske asylsøkere i landet permanent opphold. 8000 syrere som hadde midlertidig opphold i Sverige får bli på permanent basis.

– Jeg håper at Norge vil gjøre det samme, det vil bety mer enn jeg tror norske politikere og innbyggere forstår, sier Ibrahim.

28-åringen har klare meninger om hva som kreves av dem som får muligheten til å bli i Norge.

– Det viktigste du gjør som innvandrer i Norge er å respektere den norske lov. Gjør du det – får du ingen problemer. Så bra er loven, mener Ibrahim.

Han mener mange innvandrere har feil mentalitet når de kommer til Norge, og at de ikke tenker at Norge er deres land. Ibrahim mener det blir helt feil.

Jeg kan aldri tenke meg å bo noe annet sted enn Bergen, sier Ibrahim Mustafa. (Foto: Elise Kruse)

– Vi må bygge et liv her, det er det vi er kommet for å gjøre. Dere har sagt velkommen til oss og det må vi vise at vi setter pris på.

– Et menneske har sitt eget liv

Nå skal Ibrahim gjennomføre 600 timer med norskkurs for å bli enda bedre i norsk og få seg en jobb. Han har akkurat flyttet inn i ny leilighet på Møhlenpris i Bergen sammen med en syrisk kamerat.

– Det er kanskje fælt å si det, men jeg er blitt vant til å være her i Norge og ha det godt mens vennene mine er i Syria. Det er urettferdig. Men et menneske har sitt eget liv og det må man leve, sier han, før han fortsetter:

– Jeg må vise at jeg er takknemlig for den muligheten jeg har fått og samtidig gjøre det jeg kan for å hjelpe mine landsmenn. Syria er i krise og vi må alle gjøre vårt.