Da dommen falt ble det spådd en bølge av forespørsler, og det ser ut til å ha slått til. Ifølge Google hadde man den 9. desember 2014 mottatt 182 000 forespørsler om å slette søkeresultater som omfattet mer enn 652 000 pekere. Av disse ble 41 prosent etterfulgt av Google, mens 59 prosent ble avvist. I Norge er de tilsvarende tallene 1946 forespørsler og 8436 pekere, samt 39 prosent etterfulgt og 61 prosent avvist.

Fra starten av er EU-dommen blitt kritisert for å være vag og overlate for mye ansvar til de i all hovedsak amerikanske aktørene som leverer søketjenester i Europa. Istedenfor at motstykkene til vårt Datatilsyn i hvert enkelt EU-land tok ansvar, har Google måttet utviklet sine egne rutiner for å behandle slettingsforespørsler. En relativt stor andel av forespørslene blir videresendt til et juridisk spesialteam, fordi det er vanskelig å avgjøre om de fyller dommens krav.

Ifølge tidsskriftet PC World er uklarhet i dommen også årsaken til at Google frem til nå har valgt å varsle mange eiere av nettsteder som rammes av en slettingsforespørsel, uten å si hvor forespørselen kom fra. Dette har i enkelte tilfelle skapt spekulasjoner om hvem som kan stå bak, og om utgangspunktet for forespørselen var hovedteksten på nettstedet eller et innlegg i et kommentarfelt, for eksempel.

Men dette fremstår mest som innkjøringsproblemer. For tross uklarhet og kontroverser stiller EUs ulike IT-myndigheter seg helt og fullt bak dommen, og arbeider fortløpende for at den skal kunne praktiseres mer effektivt. Ikke nok med det: det legges nå opp til en kraftig utvidelse av virkeområdet for “retten til å bli glemt”.

Veien videre

Google er blitt kritisert for at lenker som er blitt slettet på de 32 lokale EU-domenene fremdeles er tilgjengelig på google.com. Googles svar er at kun et mindretall (rundt 5 prosent) bruker google.com istedenfor lokale varianter som google.no, og at en utvidelse til .com vil ramme millioner av brukere i land hvor domstolene aldri ville kreve slikt innhold fjernet.

Dette argumentet har ikke overbevist EUs personvernmyndigheter, hvis “Article 29 Working Party” nylig utarbeidet nye og mer presise retningslinjer til leverandørene. Konsekvensen av et av disse punktene (spesifikt nummer 7) blir at Google med flere ikke bare må slette pekere på lokale domener, men også på (det oftest USA-baserte) .com-domenet.

Om tiltaket gjennomføres i sin mest radikale form, innebærer det at EU-domstolen kan påvirke hva amerikanere leser på nettet. Forfatter og nettaktivist Cory Doctorow mener konsekvensene potensielt er enda mer dramatiske:

But EU data protection regulators say that because Europeans can simply load the US version of Google and see the censored results that Google has not done enough. It’s conceivable that they could demand that Google block “forgotten” results from searches originating on a European IP address, but that would also be trivial to circumvent. Ultimately, the only way to accomplish the European goal is to block the results worldwide. This would be a policy disaster.

Doctorow er på ingen måte alene: New York Times skrev på lederplass at dommen “kan undergrave pressefriheten og ytringsfriheten”, mens Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales mener det dreier seg om regelrett meningssensur i global målestokk.

Foto:Sebastien Wiertz cb

Tasten alle leter etter.

Den store forskjellen på europeisk og amerikansk ytringskultur kom smertelig klart til uttrykk i Washington Posts dekning av den europeiske pianisten Dejan Lazic, som for noen måneder siden ba avisen fjerne en ufordelaktig anmeldelse av en konsert fordi Google-søk på ham ga et feilaktig inntrykk av hans kompetanse:

Never mind that such an attitude torpedoes the very foundation of arts criticism, a pursuit that even Lazic says makes us “better off as a society.” Never mind that it essentially invalidates the primary function of journalism, which is to sift through competing, individual storylines for the one that most closely mirrors a collective reality. Or that it undermines the greatest power of the Web, as a record and a clearinghouse for our vast intellectual output.

Til EUs forsvar kan det sies at om kampen for personvernet skal ha noen mening i vår tid, så må den nødvendigvis føres på en global arena. En nærliggende sammenligning er kampen mot ulovlig fildeling på nettet, som lenge har vært verdensomspennende, som har resultert i at Google årlig fjerner millioner av pekere til lovstridig innhold og som nylig førte til at det notoriske fildelingsnettstedet The Pirate Bay ble stengt.

Innskjerpingen av retningslinjene må også ses i lys av arbeidet som nå pågår i EU med å modernisere unionens personvernlovgivning. Det arbeides nå med et forslag til ny personvernforordning og et nytt direktiv om “beskyttelse av personopplysninger med hensyn på forebygging, avsløring, undersøkelser eller rettsforfølgning av overtredelser.” Selv om arbeidet med disse sakene begynte lenge før Snowden-affæren, ble den en kraftfull påminnelse om at personvern, som friheten, er en rettighet som må gjenvinnes gang på gang.

Amerikanske myndigheter har på sin side forholdt seg avventende, som rimelig kan være med tanke på at landets lover fremdeles gir e‑tjenester fri adgang til å krenke personvernet til ikke-amerikanere. I sitt arbeid med en ny digital personvernlov har dessuten Obama-administrasjonen gått langt i retning av å styrke brukernes rettigheter overfor datalagrerne, og lovfeste en rett til å slette eller endre uriktige data.

En “rett til å bli glemt” får man ikke i USA så lenge grunnlovens første tillegg (“Congress shall make no law […] abridging the freedom of speech, or of the press”) står ved lag, men en viss bevegelse i samme retning som EU er altså tenkelig på sikt.

Den norske tausheten

På mange måter har den norske debatten om “retten til å bli glemt” fulgt et velkjent mønster fra den generelle personverndebatten. Man får en viss økning i aktiviteten når enkelthendelser setter spørsmålet på dagsordenen (som Snowden-avsløringene i 2013), og deretter dør den ganske raskt hen.

I Aftenposten finner vi for eksempel rundt dusinet saker om “retten til å bli glemt” i ukene etter at dommen falt, siden er det bare publisert én artikkel (i oktober, da slettestatistikk for Norge ble kjent). Dette overrasker ikke undertegnede. Som mangeårig personverndebattant og forfatter av en nylig utgitt bok om overvåkningssamfunnet var jeg forberedt på – og har denne høsten til fulle fått bekreftet – at slike spørsmål oppfattes som usexy i norsk offentlighet.

Til en viss grad kan dette forklares med at konsekvensene av “retten til å bli glemt” så langt er neglisjerbare. 270 000 slettede pekere i Europa i løpet av noen måneder kan høres mye ut, men satt opp mot de mer enn 30 billioner pekerne Google indekserer til enhver tid virker tallet totalt insignifikant. De slettede pekerne utgjør faktisk bare i underkant av én milliontedels prosent av Google-totalen.

Argumentet om at den vilkårlige slettingen av søkeresultater langsomt vil påføre oss et slags kollektivt hukommelsestap, kan imøtegås med at det kun er pekerne i Google og andre søkemotorer som slettes, ikke innholdet i seg selv. Takket være nettets desentraliserte, pekerbaserte struktur vil det alltid finnes andre måter å finne samme informasjon på, og nettbrukere er kjent for å være kreative når de støter på hindre av ulike slag.

Om de praktiske konsekvensene så langt er minimale, er det likevel prinsipielle sider ved EU-dommen som fortjener bredere debatt. Ta spørsmålet om kontroll med ytringers synlighet, for eksempel. Vil vi virkelig ha det slik at det er amerikanske selskaper som tar den endelige beslutningen, og ikke lokale organer underlagt demokratisk kontroll?

Og hvis EU får gjennomslag for at dommen også gjelder amerikanere, skaper ikke det da farlige presedenser? Hva skjer hvis myndighetene i India, Kina eller Russland, som vil rammes av EU-dommen via sine lokale Google-varianter, innfører lover basert på samme prinsipp? Ville vi være villige til å godta kinesiske standarder for hva som fortjener å glemmes på nettet?

Apropos kinesiske standarder: Minstekravet for sletting er altså ikke at informasjonen er usann, har en injurierende form eller er hetspreget, men kun at søkeren opplever den som irrelevant eller utdatert. Ifølge Google er mange slettingsvedtak ene og alene basert på informasjon som søkeren legger inn i et webskjema. Dette følger forsåvidt av EUs retningslinjer, som stipulerer at den som publiserer informasjonen ikke skal informeres når en peker kreves fjernet, og at vedkommende heller ikke har noen mulighet til å anke vedtaket.

At andre enn søkeren kan ha et annet syn på saken, at publisisten f.eks. kan være en avis av nasjonal betydning og at det ligger i journalistikkens oppdrag å veie individets behov for privatliv opp mot samfunnets behov for informasjon, viser EU liten forståelse for. Det er, som Halvard Haukeland Fredriksen nøkternt konstaterer i sin gjennomgang av dommen, “ikke journalistisk unntak for søkemotorer”.

Britisk presses dekning av EU virker ofte jingoistisk og hysterisk, men i dette tilfellet har euroskepsisen i det minste ført til at journalister spør hva dommen og oppfølgingen av den kan bety for pressefriheten på sikt. Noe tilsvarende har vi ikke sett i Norge. Ingen av våre ledende kommentatorer har grepet tak i saken, og det har ikke vært debatter av betydning i massemediene.

Meg vites har norske medier heller ikke kopiert den britiske praksisen med å si fra om de får vite at pekere blir slettet. Kan hende skyldes det at det ikke finnes pekere til norske medier blant de mer enn tusen som så langt er slettet av Google, men en avklaring av det prinsipielle ståstedet i slike saker hadde vært verdifullt for leserne.

Uansett hva man ellers måtte mene om “retten til å bli glemt”, har vårens EU-dom fungert som en prøve på hvordan vi som samfunn håndterer en potensiell trussel mot det frie og åpne nettet, og i forlengelsen av det ytrings- og pressefriheten. Det er vanskelig å fri seg fra intrykket av at resultatet – som så mange ganger tidligere på dette feltet – er “ikke bestått”.

Det mest slående når jeg ser tilbake på mine samtaler denne høsten er hvor lite overrasket alle er. Holdningen jeg møtte var stort sett at dette var noe man hadde tatt for gitt. De siste tjue årenes teknologirevolusjoner — Internett, den personlige mobiltelefonen, sosiale medier, datalagring i nettskyen — har alle sammen gjort masseovervåkning enklere.

Fra den norske vinmonopoldebatten kjenner vi argumentet om at tilgjengelighet øker muligheten for misbruk, og det samme gjelder tydeligvis også her. I mange tilfelle virker det som om National Security Agency (NSA) har overvåket rett og slett fordi de kan.

Mine samtaler med IT-folket viser heller ingen overraskelse over at det er amerikanerne som ble tatt in flagranti. Dronekrigen og hackerangrepene på Irans atomprogram er bare to av mange eksempler at USA ikke nøler med å bruke sin teknologiske overmakt om landet føler det nødvendig.

Og kanskje mest interessant: Jeg har til gode å møte noen som tror at masseovervåkningen stopper med dette, tross økende motstand i USA. En distriktsdommer konkluderte nylig med at NSAs innsamling av telefondata om amerikanere var ukonstitusjonell, noe som har skapt optimisme blant NSA-kritiske politikere i kongressen. President Obama har også varslet endringer i overvåkningspolitikken.

I et brev til Brasils folk skriver Edward Snowden at den globale overvåkningskulturen er i ferd med å kollapse. Det er kanskje en anelse overoptimistisk, med tanke på at NSA samtidig er i ferd med å bygge datalagre med kapasitet til å oppbevare klodens samlede årlige nettrafikk. Slik handler ikke en aktør som er på vikende front.

Datalagring, spaning, kommersiell overvåkning…

Både i og utenfor EU ser vi dessuten at nasjonale e‑tjenesters samarbeidsavtaler med NSA legger en effektiv demper på kritikken. Norges moralske autoritet på dette området er ikke mye verdt, når vi selv er med på å spionere på sivile afghanere og russere på vegne av amerikanerne.

Snowden-avsløringene er dessuten bare en del av det totale overvåkningsbildet. I skrivende stund ligger EUs datalagringsdirektiv fremdeles an til å bli iverksatt i Norge. Data om nordmenns nettvaner kan nå samles inn i stor skala av private aktører, etter revisjonen av åndsverkloven i 2013.

Edward Snowden presenterte britiske Channel 4s alternative julebudskap (klikk på bildet for å se video).

Vi må leve med at datatrafikk ut av landet kan granskes av svensk etterretning, takket være FRA-loven (hva som skjer med “norske” data utenfor Norden vet vi ikke, men det er rimelig å anta at flere enn svenskene er interessert). Og selvsagt er de fleste av oss utsatt for kontinuerlig kommersiell overvåkning fra aktører som Facebook og Google.

Mot dette bakteppet er det lett å forstå hvorfor brukervanene på nett knapt har endret seg etter Snowden-avsløringene. Følelsen av at det ikke nytter uansett, paret med opplevelsen av at overvåkning ikke merkes i det daglige og sjelden ser ut til å ramme uskyldige, er en hovedårsak til dagens utbredte, stilltiende aksept av tingenes tilstand.

Kryptering hindrer også kriminelle

Når jeg likevel argumenterer for at vanlige brukere i større grad skal ta kontroll over sitt eget personvern, er det ikke bare av prinsipielle årsaker. Vel så viktig for min beslutning om å ta ansvar for eget personvern har vært realisasjonen av at det ikke bare er e‑tjenester som har interesse av mine data. For kriminelle er private data også en potensiell gullgruve.

Som brukere flest lagrer jeg stadig mer data på bærbare enheter, som gjerne er koblet til nettskytjenester med enda større datamengder. Samtidig bor jeg i en by der tyveri av mobiltelefoner er like vanlig som snø i januar, og der jeg selv har opplevd to innbrudd (uoppklarte, selvsagt) på seks år. At 6 prosent i en undersøkelse nylig oppga at de hadde opplevd å få identiteten misbrukt til straffbare handlinger, er et sterkt tilleggsincentiv.

Passordbeskyttelse på PC og telefon har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og de senere årene har jeg også kryptert innholdet. Å kryptere en bærbar datamaskin er en relativt grei prosess — det følger med brukervennlige krypteringsverktøy både til Windows, OS X og Linux.

Gratisprogrammet TrueCrypt gjør det lett å kryptere filer eller mapper som lagres på minnepinner og bærbare datamaskiner, som er særlig utsatt for å bli mistet på reiser, for eksempel. TrueCrypt er et av programmene NSA har forsøkt skaffe seg en hemmelig “bakdør” til, noe IT-miljøet svarte på ved å samle inn penger til en profesjonell gjennomgang av programvaren. Status finnes på IsTrueCryptAuditedYet.com.

Prosedyren for nettbrett og mobiler varierer avhengig av produsent, men markedslederne Android og iOS har innebygd kryptering som kan skrus på av brukeren. I mitt tilfelle handlet det om å huke av for et valg i en meny og la telefonen gjøre resten — ingen stor investering for å bedre sikkerheten betraktelig.

Bli mindre synlig på nettet

Det er vanskeligere å beskytte seg på nettet, ikke minst fordi tjenestene vi er avhengige av ofte har overvåkning som en del av forretningsmodellen. I praksis vet Google ofte like mye om hva en typisk bruker er opptatt av som vedkommendes ektefelle, og Facebook benytter stadig mer avanserte metoder for å filtrere innhold og skreddersy reklame basert på persondata.

Det enkleste mottiltaket mot den kommersielle overvåkningen (som i sin tur har vært kildemateriale for NSA), er å logge seg av Google, Facebook og de andre når man ikke bruker dem. Enda tryggere er man om man installerer to ulike nettlesere: én som brukes til nettjenester, og én som aldri brukes til å logge seg på noe.

Det vil imidlertid ikke hindre at IP-adressen, nettadressen som kan spores tilbake til din fysiske adresse, kan loggføres av andre. Dette kan du stoppe ved å installere Tor, et program som anonymiserer effektivt nok til at NSA titulerte sin hemmelige presentasjon om forsøkene på å knekke systemet med “Tor Stinks.”

En annen mulighet er å bruke en leverandør av et såkalt Virtual Private Network (VPN), en kryptert “tunnel” på nettet som beskytter data og maskerer IP-adresser. I høst ble det kjent at NSA kan ha klart å knekke deler av VPN-krypteringen, men ifølge leverandørene er teknologien fremdeles sikker nok for vanlige brukere.

Epost-kryptering kan være plundrete, og man må stole på at mottakeren har gjort alt riktig på sin side. Da Edward Snowden først tok kontakt med journalist Glenn Greenwald, var prosessen med å få Greenwald til å installere epost-kryptering så omstendelig at Snowden var nær ved å gi opp. Her får man håpe at The Dark Mail Alliance lykkes med å skape de de kaller “neste generasjon av privat og sikker epost”.

Sikkerhetstenkning

Den ofte siterte sikkerhetseksperten Bruce Schneier har uttalt at sikkerhet først og fremst er en tenkemåte, en sinnstilstand om man vil. Det beste rådet til IT-brukere i NSA-alderen er å alltid ta muligheten for overvåkning med i beregningen når man tar i bruk et produkt.

Et par eksempler: Bruk sunt nettvett — ikke gi sosiale medier og andre nettsteder mer personsensitiv informasjon enn absolutt nødvendig. Og når du velger å bytte ut en bærbar PC med et nettbrett, så husk hva tidligere NSA-sjef Michael Hayden sa da en selger fortalte ham at det fantes 400.000 apper i App Store: “400.000 apper betyr 400.000 potensielle angrepsmuligheter.”

Men sikkerhetstenkning innebærer også å erkjenne metodens begrensninger. Vi vet at det knapt lar seg gjøre å leve og arbeide normalt i dagens Norge uten å bruke noen overvåkingsvennlige tjenester eller maskiner. Selv bruker jeg både Gmail og DropBox i det daglige, og intet er mer uunnværlig for driften av enkeltmannsforetaket enn smarttelefonen.

Enhver privat strategi for å unngå overvåkning vil med andre ord ha store hull, og takket være det teknologiske våpenkappløpet som nå pågår på nettet vil stadig nye hull åpne seg. I lengden må private brukere sette sin lit til at teknologiselskapene gjør sitt beste for å tette dem. Den gode nyheten er at selskapene ser ut til å erkjenne dette.

Har IT-selskapene og brukerne samme interesser?

Helt siden Snowden-lekkasjene fant veien til offentligheten har det vært uro i de amerikanske teknologiselskapenes rekker. Facebook-sjef Mark Zuckerbergs reaksjon var typisk: “Å herlig. Det er virkelig hjelpsomt for amerikanske selskaper som tilbyr tjenester til folk verden over, og det kommer virkelig til å gi brukerne tillit til amerikanske nettselskaper.”

Og tillit er virkelig nøkkelordet her. Dersom IT-bransjen skal lykkes med å få brukerne til å legge store deler av livet sitt på nett, må brukerne kunne stole på at persondata er sikret mot innsyn. I motsetning til folkevalgte, som kun behøver å forholde seg til velgernes dom en gang iblant, “stemmer” IT-selskapenes kunder hver eneste dag.

Det er også et personlig element her man ikke skal undervurdere. Da to Google-ansatte ble vist en søt liten Post-IT som viser hvordan NSA har brutt seg inn i kommunikasjonsnettverket som binder Google og Yahoos serverparker, “eksploderte de i skjellsord.” For IT-bransjen fremstår NSAs overvåkning som et systematisk forsøk på å undergrave en struktur det har kostet tiår med arbeid og et ukjent antall milliarder dollar å bygge opp.

Diagram tegnet av NSA-ansatte for å vise overvåkning av Googles data (kilde: Washington Post).

Det er mot denne bakgrunnen vi må se IT-selskapens erklæringer om at de fra nå av vil sikre sine systemer i enda større grad enn tidligere. Google-sjef Eric Schmidt sa det slik i en tale i Washington nylig: “Vi kan gjøre slutt på sensur fra myndighetene på et tiår. Løsningen på problemet med overvåkning fra myndighetenes side er å kryptere absolutt alt.”

Obama er under økende press

Parallellt med den tekniske oppgraderingen har man også startet en politisk kampanje. I begynnelsen av desember sto blant annet Apple, Facebook, Google, Microsoft og Twitter bak et åpent brev til president Obama og kongressen, der de ber om dyptgripende reformer av dagens overvåkningspraksis.

På reformgovernmentsurveillance.com presenterer selskapene fem veiledende prinsipper for overvåkning i fremtiden, deriblant at et det etableres et rammeverk for å løse konflikter mellom ulike lands lovverk på området. Med et slikt rammeverk på plass ville det f.eks. være lettere for Afghanistans regjering å handle på vegne av de millioner av afghanere som vår e‑tjeneste etter egen innrømmelse har overvåket.

Da ledere for de samme teknologiselskapene møtte Obama i midten av desember, gjorde de det klart at de hadde en ganske annen dagsorden enn presidenten. Han ville diskutere problemene med nettstedet Healthcare.gov, de ville snakke om hvordan man tøyler NSA.

Det er som sagt uvisst om presidenten kommer til å foreslå endringer som virkelig monner, men presset fra en IT-bransje som Obama er avhengig av å stå på god fot med har uansett løftet spørsmålet opp til toppen av den politiske dagsorden. For en gangs skyld skal vi forbrukere være glade for lobbyistenes innflytelse i Washington D.C.

Overvåkning vil alltid være en del av livet i et moderne samfunn. Men det vi kan håpe på er at Snowden-affæren (som forøvrig langt fra er avsluttet — det vil komme mye nytt materiale i tiden fremover) vil fungere som en så kraftig vekker at det settes en stopper for e‑tjenestenes ukontrollerte tråling etter data fra nett og telefoni.

Vi kan også håpe og forvente at IT-bransjen i større grad enn før kjemper for sine brukeres personvern, både på den juridiske, politiske og teknologiske arena. Kanskje, og forhåpentligvis, vil det nedslående bildet jeg tegner i begynnelsen av artikkelen vise seg å være feil.

I så fall kan vi om noen år være der at brukere ikke behøver å forholde seg til den ovenstående smørbrødlisten av tiltak. At sikkerhet ikke fordrer bevisste valg og til dels store investeringer av tid og krefter, men isteden er standardinnstillingen i viktige systemer, eller noe man enkelt skrur på med ett klikk.

Det vil utvilsomt gjøre hverdagen vanskeligere for dem som overvåker, uansett hvor legitime motivene måtte være. På den annen side: Det er noe overvåkerne burde ha tenkt på før de ga seg i kast med å rokke ved nettets grunnleggende infrastruktur. NSA med samarbeidspartnere har ene og alene seg selv å takke for dagens situasjon.

Grensen mellom “virtuelt” og “virkelig” viskes ut på stadig flere felter, så også i den offentlige debatten. Vi har nådd et punkt hvor brukerne kan digitalisere det mest analoge diskusjonsforum, gjøre seg hørt og kreve å bli tatt på alvor.

Som så ofte ellers på det digitale feltet skyldes det et sammenfall av faktorer. De viktigste er det generelle velstands- og utdannelsesnivået, veksten i nettbruken og en eksplosiv utbredelse av fast og mobilt bredbånd.

Blant de mindre kjente faktorene er en markant endring i de etablerte medienes holdninger til nettdebatt. I pressen handler det nå mest om hvilke løsninger som er best, ikke om verdien av nettdebatter per se. Fra å ha vært en skarp kritiker til nettdebatter, går debattredaktør Knut Olav Åmås faktisk lengre enn mange nettfantaster (inklusive undertegnede) når han i Aftenposten i januar 2008 skriver: “For det store flertallet blant dem [nettdebattene] er både interessante og relevante. De utvider det offentlige rom på en unik måte.”

Samtidig parallell-publiserer stadig flere mediehus innholdet sitt. Det innebærer at en kronikk tiltenkt papiravisen eller ytringer som faller i et radio- eller TV-program, langt oftere blir utgangspunkt for en heftig debatt på nettet.

Utenfor avisene har det også skjedd betydelige endringer. Den norske bloggosfæren er blitt dypere og bredere, og har utviklet vitale fagbloggosfærer for bibliotekarer, lærere og journalister. Mange etablerte bloggere har modnet som skribenter, og samfunnstopper som Thor Bjarne Bore, Bård Vegar Solhjell og Finn-Erik Vinje har kastet seg ut på dypt vann.

Ny teknologi er også en pådriver. Twingly, som sørger for at blogger som omtaler avisartikler blir pekt til under artikkelen, skaper tette bånd mellom bloggere og journalister. Mikrobloggesystemet Twitter er opphav til stadig flere debatter, og nettstedet Coveritlive lar grupper referere fra en hvilken som helst begivenhet.

Betydningen av det siste fikk professor Bernt Hagtvet sanne forleden, da han deltok på et møte om nettdebatt på Litteraturhuset som ble dekket i Coveritlive. I løpet av diskusjonen sammenlignet Hagtvet nettdebatter med en kloakk. Minutter etter at det ble skrevet i Coveritlive, dukket de første reaksjonene opp på Twitter.

Derfra gikk det ut i bloggosfæren, og skrivende stund gir uttalelsen dusinvis av google-treff. Hagtvets uttalelse, som falt i et analogt forum og som nok var tenkt å leve like lenge som publikum husket den, er blitt digitalisert og har fått tilnærmet ubegrenset levetid.

Forrykende: Nettavisenes superdemokratiske sinnaposer

For hundretusener av nordmenn er det å delta i nettdebatter blitt like dagligdags som å lese avisen. At nettet senker terskelen for publisering, skjønte norske avishus tidlig. Det er grunnen til at nettavisene er blitt dominerende debattarenaer for folk flest — i motsetning til hva tilfellet er i f.eks. USA. Ikke noe annet sted har du sjansen til å diskutere med så mange mennesker, i seg selv en viktig motivasjonsfaktor.

Alle som har klikket på oppfriskningsknappen i nettleseren i påvente av et svar, vet hvor viktig omløpshastigheten er for nettavisdebatten. Den papirbaserte debatten strekker seg over dager og uker, mens en nettdebatt som regel løper ut i sanden noen timer etter at den startet. Tempoet skaper noe av den muntlige debattens dynamikk, med korte og fyndige innlegg, og et sterkere fokus på retorikk enn saklighet.

Et særtrekk ved nettavisdebattene er at det overveldende flertallet av deltakere opptrer under kallenavn (også kjent som “nicks”). Et vanlig journalist-argument for anonymiteten er at man kan få fram informasjon som folk kvier seg for å oppgi under fullt navn, men ingen legger skjul på at dette også senker terskelen for uønsket atferd kraftig (et fenomen som er velkjent fra sosiologisk forskning, forøvrig).

Når nettavisdebatten drukner i skjellsord og rasistiske ytringer, får den et preg som sannsynligvis virker frastøtende på en stor andel av nettavisenes lesere. Som IT-gründeren Even Westvang sier til fagbladet Journalisten:

Feilen mange nettaviser gjør, er at man lager kommentarfelt som er gøyale for dem som skriver, men ikke for dem som leser. Kommentarfeltene blir sånne sinnaposer under artiklene.

Avisene er klar over problemet, og motvirker det ved å kreve registrering via mobiltelefon, fjerne uønskede innlegg, eller tilby fordeler til brukere som står fram under fullt navn. Dagbladet er i disse dager i ferd med å lansere en tjeneste kalt “Folk”. Der vil den som bruker eget navn få bedre synlighet i avisdebattene, ved at man plasseres nærmere begynnelsen av debatten.

Formell: Bloggosfærens skjulte debattkoder

Min interesse for nettavisdebatter blir imidlertid stadig mer akademisk. Jeg konstaterer at jeg etter hvert nesten utelukkende opptrer som debattant i blogger og nettidsskrifter. Bloggen deler langt flere fellestrekk med boka enn med avisa: den er personlig, har et smalt interessefelt og er som regel lavmælt i formen.

Som gjennomsnittsboka har gjennomsnittsbloggen få lesere, noe jeg ser på som en fordel i dette tilfellet. Sjansen for finne gode innlegg og få et meningsfylt svar på en kommentar, er langt høyere i en god fagblogg enn under en nettavisartikkel.

Jeg vet dette også som bloggskribent og debattleder i eget kommentarfelt. Seks års blogging har resultert i mer enn 6000 kommentarer fra hundrevis av mennesker jeg aldri har møtt. I dette tidsrommet har jeg sett meg nødt til å fjerne 20 kommentarer — tre promille — på grunn av ubehøvlet eller rasistisk språkbruk.

Jeg er ikke alene om å ha gjort denne erfaringen, og det sier noe viktig om nettdebatten som fenomen. Som at debattantenes atferd er like kontekstavhengig som all annen menneskelig atferd. Liksom man oppfører seg annerledes i et kunstgalleri enn på en fotballtribune, vil man opptre ulikt på dagbladet.no og newth.net. Siden de første nettdebattene startet for mer enn 30 år siden, har det utviklet seg et sett med sosiale koder og konvensjoner som de fleste følger, bevisst eller ubevisst.

Noe kan virke fremmed, som praksisen med bruke hakeparenteser som sitatmerke eller forkortelser som LOL og WTF. Men mye av det man ser er som hentet rett ut av “Skikk og bruk”: Man skal f.eks. være forsiktig med hva man skriver om navngitte tredjepersoner. Som bloggeren Heidi Nordby Lunde sier det: ikke skriv noe om en person som man ikke er villig til å si til vedkommende, ansikt til ansikt.

Et annet eksempel: Pressens begrep om tilsvarsrett blir som oftest etterlevd i bloggosfæren. Min erfaring som astrofysiker og skribent er forøvrig at fagkunnskap blir anerkjent, under forutsetning av at man respekterer meddebattantene og arenaens uskrevne regler. Og her ser vi ikke sjelden at det svikter — fra fagfolkenes side.

Forvirrende: Når papirdebattanter møter “netthoder”

Et eksempel på dette ble omtalt av Tord Høivik i forrige nummer av “Bok og Bibliotek”. Her tar Høivik for seg bibliotekar Aud Gjersdals angrep på nettet i en artikkel i Bergens Tidende. Høivik tok for seg Gjersdals resonnement, jeg ble mer interessert i forløpet av debatten som fulgte etter publiseringen.

I sin artikkel nevner Gjersdal to blogger ved navn: “Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på”, og “Frøken Makeløs”. Bloggene omtales i en negativ kontekst, noe som får bloggeren bak “Hjorthen…”, Arne Hjorth Johansen, til å imøtegå Gjersdals uttalelser i kommentarfeltet under artikkelen:

Og da blir jeg nesten litt sint merker jeg, når Gjersdal reduserer det hele til to løsrevne setninger, og karakteriserer det hele som bidrag ’til at saksorientert informasjon nærmer seg fiksjonen, ved sine fantasifulle konstruksjoner av virkeligheten’.

Senere skriver Hjorth Johansen et grundig tilsvar i bloggen sin, det samme gjør “Frøken Makeløs”. Å respondere på et angrep på eget verk er normal debattpraksis, likeså å forvente at angriperen følger opp med et begrunnet svar. Problemet er at det ikke skjer i dette tilfellet. Etter at debatten har rast i dagevis i bloggosfæren, legger Gjersdal kun inn en kort kommentar under BT-artikkelen hvor konklusjonen er at hun “håper at debatten går videre i mange andre fora”.

Hun gjør intet for å utdype eller begrunne sitt angrep på de to bloggerne, og resultatet er at de fremstår som moralske (og tallmessige, målt i antall google-treff) vinnere. Det interessante med saken er at Gjersdal er i så godt selskap. De senere årene har kjente debattanter som Sylfest Lomheim, Dag Solstad og Lars Fr. Svendsen dundret løs mot nettet, for deretter å skygge unna den etterfølgende nettdebatten.

Bare så det er sagt: jeg har stor forståelse for at virvaret av nettbaserte debattarenaer og teknologier kan virke overveldende. Konfrontert med et par dusin innlegg på bt.no, og et ukjent antall i bloggosfæren, kan man skjønne at også Gjersdal trekker seg. Men videre konstruktivt er det ikke, og bak det tilsynelatende kaoset skjuler det seg altså strukturer og regler som gjør nettdebattens landskap navigerbart.

Selv om nettavisdebatter ofte utarter til skittkasting, er nivået på Gjersdal-diskusjonen i BT mer enn godt nok til at man kan ta debatten der. En kjapp titt på “Hjorthen…” og “Frøken Makeløs” viser at disse bloggene også ville egnet seg utmerket som arena for svarinnlegg og påfølgende diskusjon. Normal informasjonskompetanse er alt som skal til for å ta en avgjørelse i dette tilfellet.

For dem som er vant til å debattere i analoge medier med tusenvis eller hundretusenvis av brukere, kan det føles meningsløst å skrive et innlegg i en blogg med et ukjent (men sannsynligvis lite) antall lesere. Men det man taper i umiddelbar leserkrets, kan vinnes igjen over tid. Google har gitt debattene en “lang hale” som gjør at et innlegg blir lest i årevis, og når som helst kan komme i spill igjen.

Knut Olav Åmås mener at nettdebattene har potensial til å bli langt viktigere i den generelle samfunnsdebatten enn de er i dag. Stadig mer tyder på at han har rett. Facebook-fenomenet viser at tendensen går i retning av bruk av fullt navn på nettet, noe som åpenbart vil gagne debattklimaet. Bedre tekniske løsninger og en generell modningsprosess blant nettdebattanter flest, vil også trekke i samme retning.

Til sjuende og sist har ikke nettet opphevet tyngdeloven — mennesker er mennesker, uansett kontekst. En av de viktigste menneskelige motivasjonsfaktorene er anerkjennelse. Det er noe fagfolk av alle slag bør merke seg, dersom de ønsker å være en del av nettdebatt-revolusjonen.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 2, 2009.