Mens mange av bildene fra flyktningkrisen har vist oss menneskelig lidelse uten omsvøp, virker Amundsens bilde mer indirekte. Når vi først forstår situasjonen, blir Abdullas blikk megetsigende. Vi møter et menneske direkte og får et innblikk i hans liv og hans desperate situasjon.

Komposisjonen av bildet fremhever de sterke følelsene som formidles. Blikket faller på Stoltenbergs forknytte ansikt og faste grep, som røper reaksjonene han forsøker å kontrollere. I bakgrunnen ser vi Knut Storbergets alvorstunge ansikt og en årvåken sikkerhetsvakt som minner oss om unntakstilstanden landet befant seg i dagene etter terroren.

Fotograf Tommy Ellingsen ble tildelt prisen “Årets bilde” for dette blinkskuddet. I en kommentar til VG Nett i forbindelse med prisen, sa Stoltenberg følgende om scenen:

«Jeg husker veldig godt at jeg møtte Eskil Pedersen, at jeg ga ham en klem, og at det var vondt. Vondt å se ham, vondt å se alle de som hadde fått beskjeden om at en av deres nærmeste hadde mistet livet.»

Nærmest som feriegjester står to båtflyktninger kledd i gullfargede varmefolier med ryggen vendt mot kamera. De stirrer mot havet, hvor en gummibåt full av flyktninger kommer seilende. Havets og himmelens blåfarge gir bildet ro og fremhever de gullfargede menneskene på stranden. Harmonien forsterkes av bildets balanserte komposisjon, hvor de to menneskene på stranden rammer inn gummibåten i det fjerne.

Som mange prisvinnende bilder rommer bildet kontraster. Den stillferdige, balanserte estetikken står i sterk kontrast til de dramatiske hendelsene som ligger bak. De gyldne varmefoliene gir inntrykk av en rikdom og velstand, som vi vet ikke omfatter de to som er kledd i det gyldne. Den sublime estetikken gjør distansen mellom det som vises og hendelsene som beskrives stor. I motsetning til bilder som eksplisitt viser lidelse og tap vekker det ikke umiddelbart vårt engasjement. I stedet får motivet en verdi i seg selv som estetisk objekt. Fordi vi allerede har sett utallige bilder og videoer av den dramatiske flukten til Europa, klarer vi likevel ikke å distansere oss helt fra hendelsene som beskrives. Alle disse bildene er med oss når det fredelige bildet fra Lesbos tilsynelatende forteller en annen historie. Bildet gir oss ro til å løfte blikket. Middelhavet er ikke lenger som da vi badet der på ferietur.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

Slik lyder ingressen på VG Helg-portrettet “Folkets mann”, som dette bildet er hentet fra.

Scenen i bildet er full av arbeiderkultur. Jernbaneverkets fane, pokaler og vimpler fra bedriftsidrettsturneringer, kraftige karer i arbeiderstøy, lunsjprat og hygge. Og utenfor hele settingen sitter Støre, lederen i Arbeiderpartiet.

Alene, i dress, med et “reservert”-skilt på bordet.

VG Helgs artikkel: Folkets mann.

I moderne politikk er gode bilder en avgjørende del av den politiske retorikken. Som i USA har “Photo opportunities” blitt et middel for partier og politikere til å konstruere et ønsket image. Men på tross av forhandlinger og samarbeid mellom politiske rådgivere og journalister blir resultatet ofte ikke helt som politikerne hadde ønsket.

Det er noe nesten kunstig, noe svakt urovekkende over fotografiet. Sentralt i bildet løfter statsrådene kakefatene. De rammes inn av en høykontrast, skapt av de blå, skinnende og glossy ballongene på siden og den blå duken på kakebordet. Bak dem står den mørke himmelen, den grå betongen og murblokker ut som en kontrast til den blå gleden, som virkelighet står mot fantasi. I forgrunnen er det fest, i bakgrunnen ser det ut som gravemaskinen slett ikke bygger, men derimot river ned.

VGs artikkel: “Siv tar kaka på blåblå 1‑årsdag”

Daniel Rees er daglig leder og styreleder i Holder de ord.

Hvilket parti er Norges mest troverdige?

– Det finnes nok ikke noe helt klart svar på det. Holder de ord gir ikke et komplett bilde, men viser noen trender basert på stemmegivning i hittil cirka hundre forskjellige politiske saker. Det vi ser, er at det er forskjell på posisjon og opposisjon, og forskjeller i hvordan partiene jobber etter partiprogrammene.  Senterpartiet bryter flest løfter av regjeringspartiene, men har samtidig også holdt omtrent like mange løfter som Arbeiderpartiet. Blant opposisjonspartiene er det Venstre som stemmer mest i tråd med sitt program, mens FrP ikke har brutt noen løfter i de sakene vi har sett på så langt. Både Venstre og FrP er veldig aktive til å komme med egne forslag på Stortinget.

Det er kanskje naturlig at de små regjeringspartiene kommer dårligst ut på deres sider? 

– Ja, på grunn av størrelsesforholdet i regjeringen. Men det er også interessant at forskjellene ikke er større og at de holder så mange løfter som de gjør.

Deres slagord er ”Politikerne jobber for deg, ikke omvendt”. Reklamene er vinklet slik at man sitter igjen med et inntrykk av at politikerne ikke leverer. Er det deres generelle inntrykk?

– Nei, det er ikke det. Men mange har nok dette inntrykket. Realiteten er at partiene hovedsakelig stemmer i tråd med sine programmer. Målet med kampanjen er å fokusere på at det er velgerne som er sjefen, og at de bør engasjere seg og følge opp sine politikere. I reklamene kaller vi det en ”medarbeidersamtale”, og en god medarbeidersamtale skal jo ikke bare fokusere på det negative.

Norge omtales ofte som et konsensusdemokrati, med mange koalisjonsregjeringer og grundig komitéarbeid på Stortinget, noe som legger opp til mange politiske kompromisser. Mener dere at Holder de ord gir et realistisk bilde av hva det vil si å jobbe for et politisk program innenfor dette systemet?

– Målet vårt er å vise hvordan politikerne faktisk stemmer på Stortinget. Politikk er selvsagt mer enn avstemninger, men vi mener det er en interessant og viktig innfallsvinkel til hva som skjer på Stortinget. På våre sider er det også mulig for velgerne å stille spørsmål, og politikerne kan legge inn kommentarer om sine stemmer. På den måten håper vi siden kan bli en møteplass for politikere og velgere.

Et parti kan stemme mot en sak de er for, eller motsatt, på grunn av forslagets utforming, for eksempel at det ikke går langt nok. I deres modell kommer dette ut som løftebrudd. Skaper ikke dette et veldig svart, hvitt syn på politisk arbeid?

– Nei, vår fremstilling tar høyde for at man kan stemme mot et forslag, fordi man samtidig stemmer for et forslag man mener er bedre. Vi skiller mellom to typer saker: Posisjonssaker, som man er for eller mot, og valenssaker, hvor man er enige om et mål, men uenige om hvordan man kommer dit. Et eksempel på valenssak er spørsmålet om å investere mer i jernbane, hvor alle partier er enige om målet, men uenige om bevilgninger, fremdrift og organisering.

Betrakter dere alle punktene i programmene som politiske løfter?

– Det må være noe som er målbart. Ikke generelle visjoner. Norske partiprogrammer er preget av både svada og tomme ord, og konkrete punkter. Både enkeltsaker og helheten er viktig, og helheten er større enn summen av enkeltsaker. Det er de konkrete sakene vi presenterer.

Eksempelvis har SVs bistandspolitikk fått stryk som løftebrudd fordi de ikke har klart å trappe summen opp videre fra en prosent av BNP, som det står i programmet at de vil jobbe for. De har stemt for økninger og antagelig jobbet for mer. Er det ikke da underlig å fremstille det som løftebrudd?

– Det er et interessant spørsmål. I det tilfellet har SV ikke fått gjennomslag for sitt løfte, men vi er opptatt av at vår fremstilling skal vise hva de faktisk har gjort. Så kan velgerne gjøre opp sin egen mening om partiets innsats.

Andre sentrale saker der partiene fremstilles som at de ikke har holdt ord: Senterpartiets rovdyrpolitikk, KrFs bistandspolitikk, SVs pelsdyrspolitikk, Høyre og TV-lisensen. Dette er vel områder der partiene fortsatt har troverdighet blant velgerne, selv om det i en slik modell kan fremstå som løftebrudd? 

– Igjen, vi presenterer hva de stemmer. I mange tilfeller har partiene kompromisset, og vi tror velgerne har forståelse for det. Har man ambisiøse løfter, er det naturlig at man ikke får alt igjennom. Det er et dilemma om partiene unngår konkrete løfter. Det gjør det vanskeligere for velgerne å forholde seg til dem. Det å holde løfter er heller ikke alltid en dyd. Velgerne har respekt for at partier endrer standpunkter.

Noen vil sikkert kritisere dere for å bidra til en økende politikerforakt, ved å fremstille politisk arbeid som et spørsmål om å holde ord eller ikke holde ord. Ser dere denne problemstillingen?

– Vårt arbeid er heller en kur mot politikerforakt. Forventningene i enkeltsaker er ganske lave. Å publisere hva partiene jobber for og hvordan de stemmer, vil vise at politikerne stort sett jobber hardt for, og stemmer i tråd med, sitt partiprogram. Det er dette som er totalbildet.

Hvilken rolle håper dere å spille i valgkampen?

– Vi vil bringe politikere og velgere tettere sammen. Vi håper at når velgerne ser på debattene på TV, så går de til oss for å se hva som faktisk har skjedd. Valgkampen handler om fremtiden, men også om å evaluere de forrige fire årene.

Intervjuet er også publisert på Minervanett.no. 

Meningsmålinger kan si mye om hva som rører seg i velgermassen. Men ikke alt, og ikke alltid med desimalpresisjon. Her er noen av de tingene du bør vite for å lese en meningsmåling – og ikke minst en avisartikkel basert på en meningsmåling – riktig:

Feilmargin

Ca. 2,7 millioner kommer til å stemme ved neste valg. Å treffe på en beregning av hva disse kommer til stemme basert på en meningsmåling blant et representativt utvalg på tusen personer, er ikke enkelt. Man måler ikke virkeligheten eksakt, og man opererer derfor alltid med en oppgitt feilmargin. Feilmarginen uttrykker hvor pålitelig og nøyaktig en måling er. Denne vil variere med størrelsen på utvalget. Spør man hundre personer, er feilmarginen større enn om man spør tusen.

Størrelsen på hvor mye +/- vi må regne med (konfidensintervall) avhenger av hvor ofte vi vil akseptere at undersøkelsene kan havne utenfor rammen (konfidensgraden). Denne setter meningsmålingsbyråene selv. Den vanligste konfidensgraden er 95 %, noe som vil si at man kan regne med at virkeligheten finnes innenfor konfidensintervallet 19 av 20 ganger. Dette høres ganske sikkert ut, men i løpet av et år blir det gjennomført mange meningsmålinger. Vil man ha en høyere konfidensgrad, må man enten øke antall respondenter eller øke konfidensintervallet. Når man så operer med åtte forskjellige svaralternativer, er det bare å begynne å gange opp.

En vanlig feilmargin er 1–3 prosent. Størst er den for de største partiene. Det vil si at om for eksempel Høyre måles til 30 prosent, betyr det at de vil måles til mellom 27–33 prosent i 19 av 20 målinger. Det gjør selvsagt ikke målingen uinteressante, men bør ha betydning for hvilken fingerspitzengefühl vi skal analysere målingene med for ikke å ende opp i parodien.

Hjemmesitterne

En stor andel av de spurte oppgir at de ikke kommer til å stemme. Dette er gjerne rundt en fjerdedel av de spurte, noe som ikke er langt fra den reelle valgdeltakelsen. Slik sett er dette med på å gjøre målingene mer presise, selv om det gjør overskrifter som “En av tre ønsker Erna” mindre presise.

Men folk har gjerne en tendens til å svare pliktoppfyllende på meningsmålinger, selv om de ikke kommer til å stemme når dagen kommer. Hvor mange som oppgir at de ikke kommer til å stemme ved neste valg, er derfor relevant for å vite hvor nøyaktig målingen er.

Vektingen

For å få et så representativt bilde som mulig, justerer man tallene for å veie opp for skjevheter i utvalget. Hvis man for eksempel har for få svar fra kvinner i forhold til menn, eller et skjevt aldersforhold blant de som har svart, vil man justere dette for å gi et bilde som er mer representativt for befolkingen.

Når de vekter undersøkelsene på denne måten, ser byråene også på hvilket parti velgerne stemte på sist. Om Senterparti-velgere (altså de som stemte Senterpartiet ved forrige valg) er underrepresentert, vektes disse opp slik at svarene fra disse teller mer.

I denne valgkampen betyr det særlig at tallene for Frp og Høyre er usikre. Noen byråer vekter mot valget i 2011, som var et svært dårlig valg for Frp (11,8 prosent), mens andre bruker stortingsvalget 2009 (22,9 prosent). Dette gir naturlig nok svært store utslag, både for Frp og de andre partiene som disse velgerne er trolige til å stemme på. Tallene er også usikre for Høyre, som gjorde et betraktelig bedre valg i 2011 (27,6 prosent) enn i 2009 (17,2 prosent).

Usikkerhetsmomentet er hvilket av de to valgene som er mest representativt. Selv om 2011-valget var historisk dårlig for Frp, er det dette resultatet som har stemt best med råtallene i undersøkelsene det siste året. Dette betyr også at man må blåse opp disse tallene mer om man vekter mot 2009-valget, noe som i seg selv gjør målingen mindre sikker. At 2011-valget ble oppfattet som et veldig dårlig valg for Frp, der de stupte fra gode meningsmålinger tidligere samme år, skyldes trolig også at disse målingene vurderte Frps oppslutning som større enn den i realiteten var.

Et annet usikkerhetsmoment er at man rett og slett ikke kan stole på om velgerne oppgir riktig parti når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. Noen har dårlig hukommelse, andre har selektiv hukommelse og noen føler det er ”feil” å oppgi at de egentlig satt hjemme.

TV 2 og TNS Gallups partibarometer 2005–13. Klikk for større versjon. (kilde: TV 2)

På TV2s sider kan man sammenligne de forskjellige meningsmålingene. Der ser man enkelt hvordan de forskjellige byråene systematisk leverer litt ulike tall for de forskjellige partiene etter hva de vekter med. Respons, som måler for Schibsteds regionsaviser, og Infact, som måler for VG, vekter mot valget 2011-valget, mens Ipsos, som måler for Dagbladet, og TNS Gallup, som måler for TV2, vekter mot 2009-valget. Trenden er at de første måler Høyre flere prosentpoeng høyere og Frp lavere enn de siste.

Vinklingen

Meningsmålinger er med andre ord en usikker bransje, selv om behandling av råmaterialet gir oss et mer sannsynlig resultat. Det er verdt å huske på neste gang man hører politiske kommentatorer med skråsikkerhet uttale seg om “formkurven” til partilederne eller forklarer endringer i meningsmålingen med enkelthendelser. Overskrifter om “sjokkmålinger” og “Velgerne straffer …” på bakgrunn av enkeltmålinger er ofte mer sensasjonsjournalistikk enn det er fag.

Hvorvidt meningsmålingene påvirker velgernes preferanser, er usikkert. Men de har ofte betydning for dekningen av de forskjellige partiene. Om et parti er i “medvind” eller “motvind” kan ha betydning internt i partiet og for oppmerksomheten de får i mediene. Det er heller ikke uvanlig at mediene legger meningsmålingene til grunn for hvem de inviterer til de forskjellige debatter. Et godt eksempel er statsministerduellene i valgkampen 2009. Om det var Jens vs. Jensen eller Jens vs. Erna ble vurdert ut fra sannsynlige regjeringsalternativer med grunnlag i målinger.

Vinklingen som mediene velger å presentere målingene gjennom, er selvsagt ikke en del av selve målingene, men de har stor betydning for hvordan målingene oppfattes og mottas. Ikke minst har den betydning for de mindre partiene, som i mange enkeltmålinger kan befinne seg under sperregrensen. Om velgere gjennom en meningsmåling får inntrykk av at deres parti ligger an til å komme under sperregrensen, er det mulig å tenke seg at de vil vurdere andre partier for ikke å kaste bort sin stemme. Om resultatet som presenteres er innenfor feilmarginen, er dette en vurdering gjort på feil grunnlag.

Gjennomsnittet er mer nøyaktig

Siden de enkelte meningsmålingene har flere usikkerhetsmomenter ved seg, har flere ivrige politiske analytikere begynt å poste gode og grundige gjennomsnittsmålinger. I motsetning til dagsavisene bestiller ikke disse egne målinger, og har derfor ingen grunn til å skulle tiltrekke med å sensasjonalisere resultater.

Siden Poll of polls, drevet av Johan Giertsen og Lars Øy i Høyre, har blitt den kanskje mest anerkjente nettsiden som presenterer gjennomsnittsmålinger. Poll of polls er ingen prognose eller måling, men et antatt valgresultat basert på andre målinger. Treffsikkerheten til denne siden vil dermed avhenge av treffsikkerheten til disse målingene. Uansett bygger siden på et større antall målinger enn det som ofte presenteres, noe som gjør at det blir mindre over- og undervurderinger av enkelte partier. I tillegg inneholder siden masse interessant informasjon om målinger og prognoser, og er vel verdt et besøk. Også andre valgkommentatorer presenterer oversiktlige gjennomsnittsmålinger, som Bernt Aardal (pdf), Svein Tore Marthinsen og TV2s nettsider. Forholder man seg til disse, ligger man nok nærmere et reelt resultat ved neste valg, selv om utfordringer i for eksempel vektingen av materialet også vil forplante seg her.

Politikerne selv har alltid svaret på hva målingene betyr. Er de gode, er det fordi folket ønsker deres løsninger. Er de dårlige, er det lenge til valget. Det kan lyde som unnvikende svar, men konfrontert med resultater fra enkeltmålinger er det forståelig. En prosent av tusen er bare ti personer, tar man så bort hjemmesitterne og kjører det gjennom den vitenskapelige prosessen av vekting og veiing, er det få personer man støtter endringene på. Når avisene så slår det opp med et stort arkivfoto av en bekymret Jens Stoltenberg eller en amper Siv Jensen, er det kanskje ikke så mye mer å si enn at “velgerne bestemmer i september”.