Plakatene har blitt samlet inn og arkivert av en iransk student i design og visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, som har dette som sitt masterprosjekt. Kuratoren viser også fram materialet fra Den grønne bevegelsen på et eget nettsted, hvor hun ber publikum om å kommentere og dele historier knyttet til plakatene og nettmaterialet.

Den grønne bevegelsen i Iran — politisk plakatkunst (foto: irangreenposters.org).

Plakatene som aktivister i Den grønne bevegelsen sirkulerte på nettet ble skapt for å informere om protester som foregikk både online og i det offentlige rom. Samtidig bidrar de til å skape en kollektiv hukommelse om hendelsene og mobilisere internasjonal oppmerksomhet og sympati.

Den grønne bevegelsen startet som en reaksjon på resultatet av presidentvalget i 2009. Den ble etablert på den politiske plattformen lagt av 1990-tallets reformbevegelse, og gjorde utstrakt bruk av nettbasert kommunikasjon. Over tid — fra juni 2009 til februar 2011 — ble online kommunikasjon basismediet for nettbaserte og offentlige protester i det fysiske rom. En studie av de nettbaserte plakatene vil ikke bare vise hvordan en opposisjonell kultur ble til, men kan også vise prosessene der nettbaserte rom for aktivisme og motstand ble skapt.

Det som gjør de nettbaserte plakatene interessante, er at Den grønne bevegelsen ble formet og i stor grad organisert uten en sentral ledelse eller organisasjon. Derfor viser ikke plakatene til en organisasjon — i hvert fall ikke ved første øyekast. For selv om vekten ofte legges på bevegelsens “horisontale” struktur, betyr ikke det at alle kunne ha lik tilgang til planlegging og antakelig heller ikke utforming av plakater. Innflytelsen iranere i diasporaen (iranere bosatt i utlandet over lang tid) med sin lettere nett-tilgang hadde på bevegelsen, nevnes ofte. Min egen forskning på iransk politisk aktivisme viser imidlertid at iranske studenter i utlandet (som gjerne oppholder seg utenlands i kortere tid og reiser ut og inn av Iran ofte) var veldig aktive med å danne små grupper/nettverk for aktivisme på nettet — et eksempel er iranske studenter i Malaysia.

Med sine nettverk og språkkunnskaper kunne iranere i utlandet mobilisere mer internasjonal oppmerksomhet og sympati. Transnasjonal kommunikasjon om bevegelsen var sterkt påvirket av menneskerettighets-språk (diskurs). Men diasporaen kan ikke få æren for å ha skapt interesse gjennom menneskerettighetsdiskursen. Mange av dem som var aktive i reformbevegelsen hadde allerede integrert menneskerettighetsdiskursen i sin språkbruk på 1990-tallet.

Where is my vote? Politisk plakatkunst i Iran (foto: irangreenposters.org)

Når vi vet at nettaktivisme formes gjennom transnasjonal nettverksbygging og at grensene for nettaktivismens rom ikke følger nasjonale landgrenser, kan man spørre seg om hva nettbasert motstandskunst kan fortelle om kampen som skjer lokalt. Hamid Dabashi skriver i en bok om Iran, Den grønne bevegelsen og USA at “ett blikk på kalenderen iranere bruker til å organisere sitt liv viser at det faktisk er tre ulike typer datoer som minner dem på hvor og hvem de er i verden — en iransk, en islamsk og den globaliserte kristne kalenderen.” Mange av plakatene kommuniserer de religiøse hendelsene og dagene som bevegelsen valgte for sine protester som del av en prosess for å ta tilbake religionen fra statens kontroll. Mange plakater kommuniserer gjennom dikt eller skaper assosiasjoner til før-islamsk tro knyttet til årstider som våren. I enkelte andre plakater markeres internasjonale dager som kvinnedagen. Selv om en kan argumentere for at det lokale allerede er globalisert, er det et tydelig hierarki blant brukere når det gjelder den reelle muligheten de har til å uttrykke seg på nett. Dette skyldes bl.a. ulikheter i tilgang til nettet og nett-tjenester.

Uavhengig av prosesser med inkludering og ekskludering når nettbasert opposisjonell kunst skapes, hinter “offline”-utstillingen av Den grønne bevegelsens nettmateriale til behovet for en ny forståelse av plakater og kunst som motstand. Hva kan kalles nettplakater? På hvilke måter utfordrer de etablerte definisjoner av plakater? Utstillingen virvler opp mange spørsmål.

Opprøret etter presidentvalget i 2009 ble fulgt av undertrykkelse av det sivile samfunn i Iran. Dette gir et nytt perspektiv på hjelpearbeidet for de jordskjelvrammede. Blodgivning og andre måter å bidra på har vært det viktigste diskusjonstemaet i sosiale medier siden 11. august. Diskusjonene om mobilisering av frivillig innsats har gitt nytt liv til det iranske sivilsamfunnet og skapt en optimistisk atmosfære i sosiale medier.

Målet med denne artikkelen er ikke å ta opp alle aspekter ved de iranske diskusjonene om jordskjelvet, men å vise at den frivillige innsatsen betyr en gjenfødelse av sivilsamfunnet etter undertrykkelseskampanjen som fulgte valgprotestene. Jeg vil også drøfte hvordan frivillig innsats blir sett som en form for motstandsarbeid og som noe som kan forene landet. Artikkelen er ikke et resultat av akademisk forskning, men er basert på mine observasjoner av iranske Facebook-sider de tre første dagene etter jordskjelvet.

Sivilsamfunnet og manglende tillit til myndighetene

Bare få timer etter jordskjelvet dominerte kritikk av myndighetene på mange Facebook-sider og enkelte andre nettsamfunn som balatarin.com. President Mahmoud Ahmadinejad var ofte i sentrum for kritikken; han ble særlig kritisert for å ha prioritert internasjonale initiativer foran egne borgeres behov. En av sakene som ble trukket fram var Ahmadinejads økonomiske bistand til etterisolering av boliger i Venezuela — mens hus i Iran ikke har fått tilsvarende behandling.

Bare på Facebook-siden “Parazit” ble dette bildet delt mer enn 1000 ganger. På den første linjen står det: “Iran bygger solide boliger etter internasjonal standard i Venezuela”. På den andre linjen: “Iranere — som hvis de hadde hatt solide boliger…”

Bildet over har sirkulert på iranske Facebook-sider (som Parazit) og på populære nettsamfunn som balatarin.com siden 11. august. Slike bilder og meldinger som er blitt delt av Facebook-brukere og ‑sider sår tvil om myndighetenes vilje til å hjelpe dem som ble rammet av jordskjelvene.

En annen type kritikk som også er blitt delt og diskutert mye tar for seg nyhetsdekningen av jordskjelvet i tv og aviser. Iransk tv er er under direkte kontroll av Irans politiske og åndelige leder Ali Khamenei. Kritikken av nyhetsdekningen er dermed ikke rettet mot private tv-kanaler og deres eiere, men mot politikerne.

Avsenderne av bildene nedenfor peker på at religiøse seremonier, nyheter fra Syria og internasjonale spørsmål har vært viktigere for myndighetene enn Irans egne innbyggere. I innlegg som har sirkulert på Facebook har myndighetsorganer blitt anklaget for å ha gitt opp søkingen etter overlevende i ruinene for tidlig. Søkelyset er også blitt satt på mulig korrupsjon i det offentlige — som her betyr at frivillige bidrag til hjelpearbeidet kan ha blitt stjålet.

Bildet viser seks nasjonale tv-kanaler som på samme tidspunkt viser religiøse seremonier og taler. Bildet ble delt på Facebook 11. august 2012 med tittelen: “Iransk tv i dag, etter det forferdelige jordskjelvet i Aserbajdsjan”.

Alt i alt peker disse meldingene — som har sirkulert vidt, ikke bare i avgrensede grupper — mot mangel på tillit til myndighetene og offentlige organisasjoner. I lignende situasjoner tidligere har man kunnet se frivillig innsats og donasjoner som en rent humanitær innsats uten politiske undertoner, men nå er engasjementet direkte rettet mot det man oppfatter som myndighetenes uvilje.

Andre typer meldinger som har sirkulert har konsentrert seg om frivillige organisasjoner, lister over veldedige bidrag, diskusjoner om å opprette frivillige grupper og deling av erfaringer med blodgivning. Som et resultat av manglende tillit til myndighetenes organisasjoner ble noen Facebook-sider opprettet for å diskutere og koordinere donasjoner.

Bildet viser forsidene til de to avisene Keyhan og Resalat, som begge ses på som støttespillere for myndighetene, dagen etter jordskjelvet. Overskriftene handler om nyheter fra Syria, Tyrkia og OL i London. Dette bildet sammen med et bilde av jordskjelvofre sirkulerte på iranske Facebook-sider.

Flere spørsmål har blitt tatt opp i disse meldingene og samtalene, som hvorvidt Røde Halvmåne kontrolleres av Irans revolusjonsgarde. Det ble anbefalt å danne grupper sammen med naboer. Det betyr at Facebook er blitt brukt til å mobilisere borgere til frivillig arbeid, som kan ha blitt sett som sivil motstand, en aktivitet i strid med myndighetenes vilje og praksis.

Siden nasjonalt tv og aviser ble kritisert for sin passive holdning til jordskjelvet, ble Facebook og andre nettsamfunn som balatarin.com brukt av iranere til å samle informasjon om jordskjelvet fra ulike sider og profiler, og dele den med andre.

Kampanje for blodgivning på Facebook-siden “female=male”

Blodgivningskampanjen var et grasrotinitiativ delt på Facebook-profiler og ulike typer sider som underholdnings- og sportsrelaterte sider. Facebook-siden “female=male” (“kvinne=mann”) var en av dem som konsentrerte seg særlig om å dele informasjon om blodgivning. Siden har over 33000 deltakere (antall som har trykket på “Liker”-knappen), og ifølge sidens egen statistikk er de fleste deltakerne bosatt i Iran.

Denne Facebook-siden er en av de mest populære iranske sidene som engasjerer seg mot kvinnediskriminering. Siden beskriver sine mål som “å kreve like rettigheter for mennesker uten hensyn til kjønn og å protestere mot lover som diskriminerer kvinner på grunn av kjønn”.

De siste månedene har siden arbeidet med kampanjen “Nei til påbudt slør” (na be hejab‑e ejbari). Her har kvinner skrevet om sine erfaringer med påbudet om å bære slør i Iran. Kampanjen ble avbrutt av en ny, der sidens deltakere ble bedt om å sende inn sine historier etter at de hadde gitt blod. Kampanjen pågikk i fire dager.

Forsidebildet på Facebook-siden “female = male”. Dette bildet ble brukt i blodgiverkampanjen. Til høyre er skrevet: “Fra Irans fire hjørner, blod til Aserbajdsjan” (regionen som ble rammet i det nordvestlige Iran kalles Øst-Aserbajdsjan).

Sidens administrator, som interessant nok er en ung iransk mann bosatt i Tyskland, sa til Voice of Americas persiske tv-kanal at han fire timer etter starten på kampanjen allerede hadde mottatt 400 meldinger fra Iran (Rooye Khat, 2012). I intervjuet anslo han at han i perioder hadde mottatt 10–12 historier/meldinger per minutt i løpet av disse timene. Ikke bare gjorde denne siden det mulig for Facebook-brukere å få informasjon om hvordan kampanjen utviklet seg i ulike deler av Iran, men selve prosessen ble også dokumentert.

Mange av sidens deltakere som forsøkte å gi blod i de første timene etter jordskjelvet rapporterte om at blodbankene var stengt på grunn av ramadan, eller at de som var åpne ikke hadde fått beskjed om å sende blod til de jordskjelvrammede områdene. Folk ble fortalt at blodet de ga ikke ville bli sendt dit, siden det ikke var noe behov for blod der. Rapportene var preget av avsky mot myndighetene. “Det var i realiteten folket selv som bestemte at dette var en nødsituasjon”, sa en ansatt ved en blodbank i Teheran til en av deltakerne på Facebook-siden.

Kølapp fra blodbank, med tekst: “Den sentrale blodbanken i Teheran-provinsen. Giver: 1807”.

Likevel, de som stilte opp fortalte om stor deltakelse i kampanjen. Noen tok bilder av blodbanker og kølapper. Nummeret på kølappen viste hvor mange som hadde kommet til senteret før — med andre ord, dette viste hvor vellykket kampanjen var.

Nytt håp om samlet Iran

“Vi ble ydmyket, men som i dagene etter valget fant vi også denne gang spontant veien til hverandre og beviste at vi fortsatt er et fellesskap” (Facebook-siden “female=male”, 2012).

Folks omtaler av blodgivning på Facebook-siden viser et ønske og håp om samling og fellesskap. To aspekter ved dette kan drøftes. Ett jeg vil ta opp her gjelder enhet mellom etniske grupper. Jordskjelvet skjedde i Irans provins Øst-Aserbajdsjan, hvor de fleste innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Dette er den største etniske gruppen etter perserne i Iran, og en av mange etnisiteter. Aserbajdsjanere ses likevel som en minoritet, og deres og andre gruppers krav om minoritetsrettigheter som undervisning på morsmålet har tiltatt i de senere årene. Vektleggingen av “Irans fire hjørner” og “Aserbajdsjan” snarere enn navn på landsbyer eller byer viser at kampanjen ønsker å framstille initiativet som bygd på samarbeid og enhet på tvers av etnisitet.

Ønsket om å bli oppfattet som et fellesskap kan også forstås i lys av erfaringene fra opptøyene etter valget i 2009. Sommeren 2009 mobiliserte ulike sosiale bevegelser som student- og kvinnebevegelsen sammen med reformorienterte politikere sine tilhengere for å få dem til delta i presidentvalget. Samarbeidet fortsatte under opprøret etter valget, den såkalte grønne bevegelsen. Under de første dagene av opptøyene ble mange aktivister arrestert og andre sendt i eksil. Dette førte blant annet til at sivilsamfunnets evne til å mobilisere tilhengere bak politiske krav ble svekket. I tillegg til myndighetenes undertrykkelse ledet politisk uenighet, som kom til syne i den grønne bevegelsen, til at mange mistet motivasjonen til å delta i politisk arbeid. Mens gatedemonstrasjoner og boikottaksjoner avtok i styrke, økte kritikken mot bevegelsens ledere Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karoubi (Elson et al 2012).

Allerede i februar 2010 var opprøret over, og en atmosfære av pessimisme og politisk fragmentering preget det iranske sivilsamfunnet såvel som sosiale medier, blogger og nettsamfunn. Setninger som “Vi er samlet” (ma ba ham hastim), “Vi kan beskytte hverandre” og “Jeg er stolt av mine landsmenn/-kvinner” er noen av mange lignende formuleringer blodgivere brukte på nettsiden. Dette viser en ny optimistisk stemning i iranske sosiale medier etter to år med interne stridigheter mellom ulike politiske og sosiale grupper.

Nytt liv for sivilsamfunnet

Etter to år med undertrykkelse av sosial og politisk aktivisme i Iran, og av sivilsamfunnet generelt, framviser det iranske sivile samfunnet ny aktivitet og mobiliseringsevne. Blodgivning og frivillig innsats som beskrevet her kan ha blitt sett som sivil motstand mot myndighetenes politikk. Verken frivillig innsats som blodgivning eller sivil motstand er nye erfaringer for iranske borgere. Imidlertid har sosiale medier her blitt brukt i tillegg for å diskutere og organisere disse aktivitetene og til å dokumentere erfaringer som det tidligere var vanskelig å synliggjøre i samfunnet.

Kilder

Elson, S.B. et al. (2012). Using Social Media to Gauge Iranian Public Opinion and Mood After the 2009 Election. RAND Corporation: Santa Monica.
Facebook page “female=male”. (2012). https://www.facebook.com/page.barabari
Facebook page “parazit”. (2012). https://www.facebook.com/paraazit
Rooye Khat. (2012). http://ir.voanews.com/media/video/1485569.html

Later, in November 2009 when election fraud had shocked me, like many others, I came across the article “Competitive Clientelism in the Middle East” written by Ellen Lust. Lust in this article tries to draw a picture of the relation between authoritarian elections and democratization processes in the Middle East. She claims that “Elections in authoritarian regimes [of the Middle East] not only fail to push the transition process forward, but tend to strengthen the incumbent regime” (Lust, 2009, p. 131). She argues that in authoritarian regimes elections are the mechanisms to create competition for access to the limited state resources. By this, she claims that the authoritarian elections reduce demands for change, and create a “Competitive Clientelism”.

Foto: Hamed Saber cb

Fra protestene i Iran i juni 2009.

Lust uses this concept to describe a mechanism where the voters will reduce their demands to interests which fit in the state’s limited resources. In other words, she considers that voters would support the parties or groups which can cooperate with the regime to deliver goods to them. Further, she argues that authoritarian elections only during economic or political crisis can lead to demands for change.

This, in my point of view, contradicts with Lust’s description of voters in “Competitive Clientelism”. How could voters in authoritarian elections demand change (which would lead to democratization) if they will only act based on their limited interests? Is it the political crisis that creates a condition for demanding change? Or does democratization from below create a political crisis, which in the next step might produce the conditions for growing demands for democracy on the surface?

Although I find “Competitive Clientelism” very useful in helping to understand the Iranian presidential election of 2009, I felt the need for some further discussion on the way voters and authoritarian electoral “games” were described by Lust. I use the concept of game in authoritarian elections to indicate that on the one hand these elections seem to be simulation of selections, and on the other hand these kinds of elections are more complicated than simple selections.

As Lust also gave attention to, some voters in authoritarian regimes would not accept the rules of the game and would refuse to vote. But some of the others who participate in authoritarian elections would, in my point of view, learn the rules of the authoritarian electoral games.

In this article, I will consider whether knowledge about the game and participation in the game (in combination with many other factors) would create a demand for change from below. This gives meaning to why authoritarian elections only in a period of economic or political crisis can lead to a demand for democratization. Here, I will use the Islamic Republic of Iran as an example to indicate firstly the way voters as political actors learn about their positions in the authoritarian electoral games. By this, I mean that voters would find a power (even if it is limited) in the game. Secondly, I am interested in indicating that the election system would create a Self for voters which contradicts with the principles of authoritarian regimes (by the concept of Self I mean that the experience of voting creates an individual understanding of being able to choose one’s own representative). In other words the practice of voting creates an individual experience that might be the basis of demanding democracy. This I have called in this article democratization from below.

When elections in political crises do not lead to change

Not all authoritarian elections in periods of political crisis lead to demand for change. Since 1979 a new system of theocracy with some democratic features has prevailed in Iran. On the one hand legislative and democratic institutions such as the parliament have been established, and on the other hand Velyat‑e Faqih, the leader of the Revolution, subordinate the people’s will by his ultimate rights (Eshkevari, Tapper, & Mir-Hosseini, 2006).

Between 1979 and 1989 there were continuous fights among Islamist groups and non-Islamist parties in Iran. While the Iranian people fought in battles with Iraq (in the 1981–89 war), radical Islamists established their power in the country by terror and imprisoning of political oppositions. During ’79 to ’89 many authoritarian elections were held, where people were supposed to choose selected candidates as president and parliament members. During these 10 years of internal and external political instability, none of the authoritarian elections led to a demand for change.

There should be many reasons for that. Voters might not have seen the election system as authoritarian. Or maybe elections were not understood as a correct way to change power, since the elections were not used by Islamists to stabilize their power. This also means that voters could not see their power in the election system.

Learning how to play the game!

In 1997 when the first post-revolution generation was ready to step onto the political stage by taking part in elections, there had already been some demonstrations at universities against the government. Youth, who were unhappy with the individual restrictions the government had placed on them, supported Mohammad Khatami in the election of 1997. Khatami supported peaceful relationships with Western countries, democracy, individual and civil freedom. “Iran for all Iranians” was one of his most known slogans in the election of ’97. On June 12th 1997, 79 percent of eligible voters participated in the election and by almost 70 percent of the votes cast Khatami was elected as the new president of Iran. The new generation of Iran was not the only attribute of the election. The Islamist groups that had been excluded from the powerful institutions of Iran had to mobilize people to reach the institutions. In other words, the Islamist opposition groups had to use the election system to gain power.

I believe it is crucial to ask what mobilized people. What were the voters’ interests? Can I claim that the speeches on democracy, individual and civil freedom mobilized voters? If yes, then I would argue that there already existed a huge demand for change and democratization from below in the society. In other words, the excluded Islamist groups and voters used each others interests to reach their own interests. This is what I want to call learning how to play the game. After twenty years of authoritarian elections, voters not only know the rules of the game, but also know more about the fights among Islamists. Since voters can see the oppositions’ need for their support, they recognize their power in the election system. Voters see themselves more as insiders, rather than outsiders in the authoritarian electoral games.

What moves in parallel with learning about the game is the experience of choosing one’s own representatives. Voters not only assume that they have some power in the game, but also they believe they are able to choose their representatives. We should also keep in mind that the Islamic Republic of Iran is the result of a revolution, where there was a belief that people should choose their government. The discourse of “nation’s will” was always powerful in the Islamic Republic of Iran.

The experience of choosing own representatives

President Ahmadinejad’s national and international aggressive policies mobilized youth, women and middle class people to vote against him in 2009. The opposition candidates Mir Hossein Mousavi and Mehdi Karroubi accused Ahmadinejad of making the Iranian people poor by his international policies. Ahmadinejad in return accused them of being corrupt.

Mousavi represented a coalition of different Islamist opposition groups with more reformist feature. Karroubi is known as reformist cleric.

After a few debates among the presidential candidates, it became clear that Ahmadinejad was supported by a generation of Islamists that believed that the Islamic Republic of Iran has chosen a wrong path. They wanted a new start based on their own understanding of the Islamic revolution’s goals. The opposition candidates argued that Ahmadinejad’s international policies are against the interests of lower-class families, and national policies are against the will of youth, women and middle class families.

This video documents in part the election campaign and mass protests:

A detailed discussion on corruption and internal fights among Islamists never were held openly in Iran before the presidential election of 2009. Firstly, this showed a huge political crisis among Islamists in the structure of power. Secondly, it revealed that both the government and the opposition groups needed to mobilize the support of the people to gain power. The video footage taken some days before the election showed that Mousavi had mobilized many people across the country. One of his best known slogans was “every Iranian is one campaign, every campaign is one leader”. While remaining silent could be an option for people, they chose to come to the streets and express their thoughts in rallies. This, among other things, indicates that people believed that they could have impact on the situation and might gain acceptance for their demands.

Despite the mobilization of the opposition, Ahmadinejad was announced as president for four more years. The post election protest which is today called “the green movement” started from the day Ahmadinejad was announced as elected president. The first slogan of the protest was “Where is my vote?” which people shouted in the streets. Only a few days after the protest started, demonstrations changed the focus from election fraud to Vali‑e Faqih Khamenei. Such chants can be heard in this video:

If authoritarian elections were only a system of Competitive Clientelism, then any political crisis in authoritarian regimes would only lead to another authoritarian election system. By this I mean that the lack of democratization from below would probably not change an authoritarian election system to democracy in any political crisis.

Here I have argued that the paradoxical nature of the authoritarian election creates a Self that grows against authoritarian ideology. This is not the political or economic crisis creating a condition for demands for change, but the demands for change that exists at the grassroots level. The demand for change can only lead to democratization, when the voters know how to use their limited power in electoral games. These voters who have started to believe in their power and formulate independent demands (independent from the authoritarian regime) know about the oppositions’ needs of support and mobilization.

In this article I have focused on a type of relationship between voters and an authoritarian election system that can lead to democratization. However, I believe that international and global forces should also be taken into consideration when we talk about the relation between authoritarian elections and democratization. How can we talk about an authoritarian regime, or any other regime, excluded from the rest of the world? Even if a regime tries hard to isolate the nation from the world, there will always be some international relations that have impact on authoritarian regimes and also the way authoritarian elections are perceived among the voters.

Foto: Hamed Saber cb

The text on the poster says: “Our demand: Referendum again”.

Literature:

Lust, E. (2009). Competitive Clientelism in the Middle East. Journal of Democracy, Volume 20, Number 3, July 2009, pp. 122–135.

Eshkevari, H. Y., Tapper, R., & Mir-Hosseini, Z. (2006). Islam and democracy in Iran: Eshkevari and the quest for reform. London: I.B. Tauris.