Andersson har intervjuet 31 migrasjonsforskere om hvilke vurderinger de gjør når de går ut i offentligheten for å formidle sine resultater, og hvilke opplevelser de sitter igjen med. Det har blitt til boka Kampen om vitenskapeligheten – Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt, som kom ut i høst. I dette intervjuet forteller hun om sine funn.

Formidlingens pris

I Kampen om vitenskapeligheten skriver Mette Andersson at et gjennomgangstema for boka er hva det bør koste å drive med forskningsformidling. Å være forsker på betente temaer som ofte vies mye plass i mediene, kan bringe med seg utfordringer som andre forskere aldri trenger bekymre seg for. Det kan stilles spørsmål ved din forskningsmessige integritet, om du er i lommen på stat eller politikere, men også det som verre er. Flere av migrasjonsforskerne som Andersson intervjuer forteller at de har opplevd å bli plassert på “landssvikerlister” på nettet, og at de har fått trusler etter medieopptredener. Andersson forteller at det fører til at forskere tilpasser seg mediehverdagen de kommer ut i idet de formidler.

– Hvis du er erfaren i dette feltet, tenker du gjennom hvordan det du sier kan bli plassert og koblet til ulike politiske ståsteder. Du kan ikke nødvendigvis unngå det. Du forsøker å formidle så nyansert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offentlighet og en medielogikk som ikke nødvendigvis preges av akkurat det samme fokuset på nyanse som forskning gjør. Fordi det skal være klarere blir det omformet, og derfor lettere å koble til eksplisitte politiske standpunkter på migrasjonsfeltet, sier Andersson til Vox Publica.

Et begrenset ytringsrom

Nøytralitet er sentralt for mange av forskerne Andersson intervjuer. En ønsker gjerne å komme anklager om politisk tilhørighet og lignende i forkjøpet, og derfor å framtre så verdinøytralt som mulig. En kan spørre seg hvilke konsekvenser det får for formidlingen, og om det begrenser forskernes ytringsrom.

– Jeg tror nok at det har vært en tendens de siste årene til at man verken tør det eller ønsker å være normativ. Forskerne orker ikke å stå i den debatten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg tenker på et vis er synd, men det er også viktig at forskere skiller mellom når de uttaler seg bare på basis av en ren beskrivelse av resultater fra sitt forrige prosjekt og et mer overordnet perspektiv, for eksempel på migrasjon og Norge som flerkulturelt samfunn, som de har opparbeidet seg over flere år.

I boka påpeker Andersson at det i praksis er umulig helt og holdent å unngå et normativt element, fordi det å forske samfunnsvitenskapelig innebærer å ta normative beslutninger. Forskningsfokus, teoretiske perspektiver og hvilke definisjoner man benytter seg av er alle normative vurderinger.

– Jeg kommenterer at samfunnsforskning i stor grad handler om prosesser som er normativt fundert i samfunnet. Det er en amerikansk sosiolog, Andrew Abbott, som er opptatt av dette med hva som er det empiriske og hva som er det normative. Han bruker et eksempel om at vi ser på en gutt som står og tegner på en vegg i en bygate. Det er et empirisk faktum at denne gutten tegner på en vegg. Men hva det innebærer som et samfunnsmessig fenomen, er det litt mer strid om. Er det han gjør en tegning? Er det kunst? Er det uttrykk for motstand? Er det graffiti, og er i så fall graffiti noe positivt eller negativt? Det er et hav av ulike tolkninger som åpner seg med en gang du snakker om samfunnsvitenskap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke forplikter oss til å gjøre så redelig og god metodisk og gjennomsiktig forskning som mulig. Det er helt sentralt for at forskningen skal få legitimitet.

Nye forskere – nye utfordringer

Andersson gjør i boka et poeng ut av å intervjue ulike generasjoner migrasjonsforskere, for å utforske om det finnes forskjeller i hvilke opplevelser de ferskere forskerne har av å formidle til offentligheten i forhold til dem som har holdt på en stund. Av de yngre forskerne fantes det mange som i utgangspunktet var positive til mediene og deres henvendelser, men det fantes også opplevelser som gikk igjen og som ble opplevd som mindre givende.

– Jeg bruker noen eksempler på et par opplevelser fra noen yngre stipendiater, som i første møte med mediene er veldig positive, fordi de vet at når de er i stillinger på universitetet, så skal de formidle. Da har de tatt seg bryet og brukt lang tid på å svare på journalisters spørsmål og gi masse bakgrunnsmateriale eller bli intervjuet, og blitt lovet at deres perspektiv skal komme fram. Så har de opplevd at det ikke skjer, for da skal mediene ha en vinkling hvor vanlige folk skal komme fram. Og det at de ikke krediterer forskerne i det hele tatt, for å ha gitt et bakgrunnsperspektiv og bakgrunnsinformasjon, det opplever de som ganske ille og at det er misbruk av tid og ekspertise.

At det å ikke bli kreditert kan oppleves som sårt, er noe Andersson mener journalistene kan ta hensyn til når de henvender seg til forskerne.

– Journalister kan prøve å finne ut om det er en ny og ung forsker når de tar kontakt, og ta hensyn til de unge. De som er erfarne, de er vant til å bli brukt som kilde for bakgrunnsinformasjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kreditert selv, fordi at de kanskje tenker at de har vært nok i media. Når en forsker for første gang blir kontaktet og legger inn masse innsats og er positiv overfor mediene, så er det greit av mediene å behandle den forskeren på en god måte tilbake, og ta alvorlig å kreditere forskeren for informasjonen de får.

Medienes ansvar

Redaksjonelt sett råder hun også mediene til å tenke over hvordan de kan tilrettelegge for å beskytte forskere som tar for seg betente temaer fra ubehagelige opplevelser i etterkant. Hun forteller at det er spesielt viktig å reflektere rundt bruk av kommentarfelt.

– Det er kanskje greit at ikke alt kommer i nettavisen, kanskje noe bare skal komme i trykte medier. Og så er det jo selvfølgelig moderering av debattfelt. Må det være debattfelt på alle artikler? Mange forskere orker ikke se på debattfeltet, de orker ikke følge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg tenker særlig på forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis bare de yngre.

Hør podkast fra debattmøte om temaet med Mette Andersson som innleder:

Når det gjelder neste generasjons forskere er Andersson bekymret for at debattklimaet kan føre til at forskere i mindre grad orker å stå i stormen det noen ganger kan være å uttale seg offentlig og formidle til allmennheten.

– Jeg ser jo at det er mange, mange flinke folk som bidrar til mediene. Jeg ser at det er folk som har iver og engasjement. Men jeg er også redd for at mange av de flinkeste og mest engasjerte kan trekke seg tilbake fordi det oppleves som ubehagelig. En ting er å få faglig kritikk, som vi forskere lever med hele tida. Men å få kritikk om at du er en dårlig forsker som ikke har peiling på hva du snakker om, eller at du er bare en sånn venstreradikal marxist, den typen kritikk gjør noe. Forskere er jo vanlige mennesker og de blir redde, de blir lei seg, de blir bekymret for barna sine. Det koster en del å stå i det.

Vox Publica møtte Wikforss til intervju i Bergen denne uken, der hun holdt foredrag om temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati.

Filosofi og fakta

Den første gangen begrepet “alternative fakta” dukket opp var i kjølvannet av president Trump og hans daværende pressetalsmann Sean Spicers uttalelser om størrelsen på publikum under innsettelsen av presidenten. De hevdet at en innsettelse aldri tidligere hadde vært bevitnet av flere. Trumps seniorrådgiver, Kellyanne Conway, forklarte i et intervju med NBC at det Trump og Spicer gjorde, ikke var å tale usant, men å presentere “alternative fakta”. Det provoserte Åsa Wikforss.

– Det finnes jo ikke alternative fakta. Jeg kjenner fortsatt på at det er helt absurd, hvor mange merkelige filosofiske påstander som dukker opp, hvilke merkelige filosofiske teser man legger fram, for å forsvare presidentens løgner og falske påstander. Da blir jeg sint, og jeg kjenner at sånn kan vi ikke ha det.

Som filosof er Wikforss blant annet opptatt av epistemologi, eller kunnskapsteori. Hun mener at filosofien kan hjelpe oss å belyse problemstillinger som har med spredning av falske nyheter å gjøre.

– Filosofien tror jeg kan gjøre to ting. Den kan fortelle om hva kunnskap er og hvordan kunnskap fungerer, om evidens og sammenheng. Men filosofien er jo også et redskap for å tenke klart. Den kan hjelpe deg å gjennomskue dårlig argumentasjon.

Relativismen påvirker folk flest

For Wikforss er det viktig å opplyse om at ideen om at kunnskap er noe som avhenger av perspektiver, slik begrepet “alternative fakta” antyder, i stedet for noe objektivt som finnes utenfor mennesket, aldri har vært sentral i filosofien. Hun påpeker i sin bok at en liten minoritet av filosofer riktignok har studert postmodernistiske tenkere som kan sies å ha et perspektivsyn på kunnskap, men at den store majoriteten av filosofer har beskjeftiget seg med andre tema. Hun skriver at postmodernismen heller har fått stor innvirkning på andre fagområder. Hennes bekymring er at plassen den har fått, kan ha påvirket den offentlige diskursen.

Hør opptak fra Wikforss’ presentasjon på debattmøtet i Bergen i denne podkasten:

– Jeg tror jo ikke at for eksempel Trump er postmodernist, han vet jo ingenting om det. Men jeg vet at høyreekstreme bloggere som Mike Cernovich har utnyttet postmodernistiske måter å prate på for å drive fram sin høyrepopulistiske agenda, ved å påpeke at det finnes ulike perspektiv, og her er et annet perspektiv. Jeg vet også at i USA utnytter kristne fundamentalister den måten å snakke på for å drive fram sin ide om at man skal undervise om både Darwin og skapelsesberetningen, fordi det er bare ulike perspektiv, og det finnes ingen perspektiv som er bedre enn andre. Man kan altså utnytte den postmoderne diskursen for farlige standpunkt.

– Og så finnes det ytterligere et problem, som er hvor mye av det som har sildret ut til allmennheten. Da tror jeg, i hvert fall i Sverige, at det finnes en slags relativisme som har blitt tatt opp blant folk i allmennheten. Det er et problem. Da har man ikke beskyttelse mot sånne som Trump, demagoger som lyver og desinformerer.

Skolen kan forsterke kunnskapsrelativisme

Hun mener at spesielt skolen kan være med på å forsterke en offentlig kunnskapsrelativisme. Både i den norske og den svenske skolen er den konstruktivistiske pedagogikken godt innarbeidet. Den innebærer et syn på kunnskap som noe som konstrueres i mennesket, i motsetning til noe objektivt som finnes utenfor mennesket og som mennesket kan ta til seg.

– Det er et problem når en disiplin, som for eksempel den pedagogiske forskningen, helt og holdent svelger en veldig radikal filosofisk teori, som de fleste filosofer ikke anser som sann. Det er helt ukritisk og det er ikke et vitenskapelig perspektiv. Et problem er jo at det har gått så mye ideologi i det. Det er så merkelig, fordi spørsmålet om hvordan man best lærer bort og hvordan innlæring fungerer er empiriske spørsmål. Men det har blitt så ideologisk ladet at om man sier at tavleundervisning fungerer veldig bra, så blir folk opprørt fordi de tror at man har sagt noe veldig konservativt og høyrevridd og autoritært.

Faktisk.no kan virke mot sin hensikt

Wikforss ønsker med sin bok og sine foredrag også å gi praktiske råd om hva slags verktøy som er effektive i kampen mot “alternative fakta”. Hun peker på at visse deler av vår psykologi og det hun kaller “kognitive skjevheter” får konsekvenser for hvordan vi tar imot informasjon og desinformasjon. Våre kognitive begrensninger trenger derfor å bli imøtegått, blant annet fordi vi tar til oss informasjon som bekrefter våre overbevisninger, og overser informasjon som motsier dem.

Noen av våre største mediehus forsøker å bøte på dette og har gått sammen om å lage tjenesten faktisk.no, med et ønske om å bidra til “et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt”. De trekker fram påstander som har vært ytret i offentligheten, og forklarer hvorfor de stemmer eller ikke stemmer. Etter å ha sett forsiden til faktisk.no reagerer Wikforss.

– Det blir jo helt feil. De skriver desinformasjonen i overskriften. Man vet fra forskning at om man skal inn og faktasjekke og korrigere så er det ekstremt viktig at man ikke løfter fram den falske påstanden. Om man sier at en viss påstand er falsk, så husker folk selve påstanden. Sånn er vi bare. Man vet da at om man skal faktasjekke, skal man ikke løfte fram det falske, men man skal først forklare hva som er riktig. Og så skal man lenger nede fortelle hva folk har forsøkt å hevde om saken, så man får riktig balanse på det. Der gjorde media i USA feil under valget. Da Trump kom med falske påstander, la man de falske påstandene i overskriften, og det var ikke så smart.

Plattform for kontroversielle påstander?

Et etter hvert omdiskutert spørsmål er hvorvidt man skal vie plass i mediene til stemmer som ikke forholder seg til etablert kunnskap. Noen mener at man skal la være å gi kontroversielle personer en plattform å spre meningene sine på, mens andre mener dette fungerer mot sin hensikt. For Wikforss er begge viktige poenger.

– Det kommer an på emnet. Det finnes visse saker hvor man ikke trenger debatt. Man skal for eksempel ikke ta en debatt med holocaust-fornektere. Visse ting vet vi, og om man overhodet sier “la oss diskutere dette”, da er ikke det bare å gi en plattform, men man gir også inntrykk av at det finnes to sider, og det finnes argumenter for og imot, og vi kan diskutere oss fram. Det er ingen diskusjon, det er det man kaller en falsk balanse. En diskusjon forutsetter at man aksepterer visse grunnleggende regler for en debatt, for eksempel at man bryr seg om evidens og motargument.

– Samtidig finnes det jo risiko ved å si at man ikke skal diskutere saker. Risikoen er jo nettopp det at man sper på populistiske konspirasjonsteorier, om eliten som forsøker å legge lokk på og dempe sannheten. Så jeg tror man kan gi plattform med fornuft. Gjør man det, så må man sørge for at det blir en god debatt, at det ikke blir en polarisert og unyansert skrikekamp, men at man virkelig trekker fram hvilke problem som finnes ved disse posisjonene og nyanserer tydelig. Men man skal være litt forsiktig, det tror jeg.

Journalistikken må være motvekt mot sosiale medier

Det kan virke håpløst for journalistene og mediehusene å skulle takle problemstillingen på en måte som ivaretar søken etter sannhet og et viktig opplysningsansvar, samtidig som en står overfor helt nye økonomiske utfordringer. Til journalistene har Wikforss følgende oppfordring:

– Journalister må jo forholde seg til at visse saker deles veldig mye, og at man da får større spredning og flere annonsører. Det gjør at man ofte fristes til å publisere klikkagn og sensasjonelle greier. Det er en fristelse jeg kan forstå, men som naturligvis er problematisk. For det er viktig at journalistikken nettopp ikke er som sosiale medier, men at den er en motvekt, og at den er nyansert og komplisert og korrekt. Når man ser til for eksempel USA, så kan man se at The New York Times aldri har hatt så mange abonnenter. Seriøs journalistikk er ettertraktet. Folk vil ha det, nettopp fordi det finnes så mye desinformasjon. Og jeg tror at på sett og vis så kommer seriøs, etablert journalistikk til å bli viktigere enn den noensinne har vært, fordi det er den eneste måten man kan forholde seg til at hele verden roper.