«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

3 374 av 4 836 deltakere i andre runde svarte. Dette tilsvarer 69,8 prosent av alle deltakerne, en svarprosent vi er godt fornøyd med. Deltakerne svarte denne gang per epost, og vi var spente på om dette ville fungere knirkefritt rent teknisk. Etter hvert som tiden gikk meldte det seg heldigvis ingen problemer av betydning.

Figur 1, som vi har fått fra Ideas2Evidence, som står for den praktiske gjennomføringen av undersøkelsen, viser når deltakerne har svart underveis. Flest svarte de første par dagene, og som ventet faller svarkurven gradvis deretter. Vi ser imidlertid at deltakelsen tar seg opp igjen nær den første helgen, det tyder på at flere av deltakerne hadde bedre anledning til å besvare den da. De to første påminnelsene løftet også deltakelsen, men deretter ebbet den ut. De aller fleste som hadde anledning til å delta i runde to gjorde det altså i løpet av de to første ukene.

Figur 2 viser når på døgnet deltakerne svarte. Vi ser at folk har svart fra ca. kl. seks om morgenen og utover, de fleste svarer på sen ettermiddag og kveld, naturlig nok.

I det hele tatt er deltakelsesmønsteret likt den første runden når det gjelder hvilke dager og når på døgnet deltakerne svarte på undersøkelsen.