De samme begrunnelsene — men særlig betydninga for politisk kommunikasjon og debatt — lå bak innføringa av ei særskilt subsidiering av aviser, til å begynne med kalt papirsubsidier, seinere kalt produksjonsstøtte. Målet var å holde oppe en variert dagspresse, altså mangfold. Dette var i partipressens periode, og målet var særlig å beholde lokal konkurranse mellom aviser fra ulike partier. Støtten var selektiv, og gikk i hovedsak til nummertoaviser og til de minste avisene. I 2008 var den på 300 millioner kroner. Markedskreftene (opplagsspiralen) har vært for sterke og subsidiene for små til å opprettholde nummertoaviser de aller fleste stedene. Men produksjonsstøtten har sikra to andre former for mediemangfold: en stor bredde i aviser på riksnivå (meningsbærende aviser — innholdsmessig mangfold) og å sikre lokal avis på stadig flere steder (geografisk mangfold). Trass i at mange nummertoaviser har blitt lagt ned, viser Sigurd Høsts data at tallet på aviser gikk opp fra 191 aviser i 1966 til 228 i 2008.

Nytt støttesystem?

Avismarkedet endres. Opplaget for papiravisene går ned, mens tallet på lesere av internettutgavene til avisene øker. Dette svekker inntektsgrunnlaget for avisene fordi de som leser nettutgavene får disse gratis, og reklameinntektene på nettet er vesentlig lavere per leser enn inntektene fra papirutgavene. Likevel fortsetter redaksjonene i de mediehusene som gir ut papiraviser å produsere det meste av de originale innenriksnyhetene.

Behovet for støtte til de nyhetsproduserende mediene, er til stede i minst like stor grad som tidligere. For å tilpasse pressestøtten (moms og direkte støtte) til den nye situasjonen, oppnevnte Kulturdepartementet høsten 2009 det såkalte Mediestøtteutvalget. Utvalget avga sin innstilling rett før jul 2010, og blei sendt på høring fra departementet. 29. mars 2012 sendte Departementet ut en ny og mer spesifikk høring med forslag til ny forskrift for produksjonsstøtte.

Mediestøtteutvalget vurderte flere typer mediestøtte (bl.a. moms), men det forslaget som nå er sendt ut, tar bare opp den delen av støtten har falt inn under produksjonstilskuddet. De større spørsmåla som også trekker inn moms-problematikken i vurderingene, blir foreløpig ikke tatt opp. Det dreier seg nå om å flikke på det gamle systemet. Dette kan være en fornuftig ende å begynne i, men en risikerer å måtte gjøre om på dette systemet hvis en seinere vil endre hele systemet for mediestøtte. Sjøl de mindre justeringene som her foreslås, krever at ESA godkjenner endringene. Produksjonsstøtten eksisterte før EØS-avtalen blei inngått, og trengte derfor ikke behandling av EU/ESA. En rask gjennomføring av forslaget til endring av produksjonsstøtten er derfor lite trulig.

Forslaget tar opp to ting:

• Hvilke kriterier skal til for å gjøre et mediehus støtteberettiget (kvalifikasjonskriterium)?
• Hvilke faktorer skal inngå i utrekninga av støtte til det enkelte mediehus, og hvordan skal disse vektes (fordelingskriterium)?

Det er fortsatt bare aviser som skal få produksjonsstøtte, og kriteriene for tildeling av produksjonsstøtte vil være knyttet til konkurranseposisjon, frekvens og opplag. Men definisjonen av avis og opplag er ikke lenger knyttet bare til papirutgivelser. Reine nettaviser vil kunne få støtte og nettaviser som inngår sammen med papiraviser i et mediehus, vil kunne inngå i utrekningene av støtte. Men fortsatt er formål, redaktøransvar etc. viktige kriterier for hva som defineres som avis.

Det er lagt opp til en oppmjuking i forhold til dagens regelverk: Dersom mediehusets «hovedmedium» er kvalifisert for støtte, kan en på visse vilkår også få støtte for medier som ikke har brukerbetaling, f.eks gratisaviser eller gratis nettaviser.

Det vurderes også om en skal gå bort fra kravet om at minst halvdelen av opplaget skal selges gjennom abonnement. Dette punktet kom inn for å hindre at det skulle utbetales pressestøtte til rike løssalgsaviser. Her åpner høringsnotatet for innspill fra aktørene.

Ikke Den store omlegginga

De forslagene til endringer som Departementet nå sender ut på høring, er ikke «Den» store omlegginga av mediestøtten som mange nok venter på. Det er ikke foreslått nye støtteordninger, og det er bare en moderat justering av hvilke produkter som kan kvalifisere for den eksisterende produksjonsstøtten. Når en i pressemeldinga fra Departementet sier at «Pressestøtte blir mediestøtte» og sier at «ordningen blir plattformnøytral» er det en overdrivelse. I sjølve høringsnotatet beskrives endringene som «en mer plattformnøytral pressestøtte», og det er nok mer dekkende.

Siden mange mediehus vil sitte og finrekne på virkninga av endrede støtteordninger på egne budsjetter, er det laget en simulering av virkningen av de foreslåtte støtteordningene for hver avis. De viser at det vil bli små endringer. Bergensavisen (BA) kan få litt mer, Nationen litt mindre, Selbyggen kan få 25000 mer og Bygdanytt 400–500000 mindre. Men store endringer blir det ikke. Men det er viktig at støtten ikke lenger blir knyttet kun til papirutgaver.

Det viktigste er at støtten fortsatt skal gå til redaksjoner som i hovedsak produserer egne nyhetssaker og gir rom for informasjon og debatt om aktuelle samfunnsspørsmål.

Mediestøtte — dokumenter

Mediestøtteutvalgets innstilling: NOU 2010:14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte.

Høringsnotat fra Kulturdepartementet om nye forskrifter for produksjonsstøtte (pdf).

Begge de to økonomisk sett viktigste mediestøtteordningene utvalget har tatt for seg, er knyttet til dagspressen: fritaket for merverdiavgift (moms) for pressen og den direkte produksjonsstøtten til pressen (fjernsynslisensen og finansieringa av NRK falt utenfor mandatet).

Det er i dag få direkte eller indirekte økonomiske tiltak som skal støtte radio og fjernsyn (utenom NRK), ukeblad og nettbaserte medier. To viktige spørsmål for utvalget har dermed vært å se om pressen skulle beholde sine støtteordninger og andre medier burde få tilsvarende eller liknende ordninger. Som ei ramme rundt denne diskusjonen lå spørsmålet om mediestøtten burde ses som et nullsumspill slik at en økt støtte til ett medium måtte gå på bekostning av andre — og det ville bety pressen — eller om totalsummen burde økes.

Utvalgets sammensetning og sprikende konklusjoner

De fleste av medlemmene i utvalget har hatt tett tilknytning til gruppeinteresser i forhold til mediestøtte, og mange parter har vært representert. Det er derfor ikke uventet at utvalget — i hvert fall i spørsmålet om omfordeling eller økning av totalpotten — er delt. I praksis gjelder dette spørsmålet om moms-satser. De som sokner til pressen, går inn for at pressen fortsatt — som eneste medium — skal få fullt momsfritak. De som representerer andre medier, går inn for en felles, lav momssats for alle medier. Og utvalgsmedlemmet fra Finansdepartementet vil ha mest mulig skattlegging av flest mulig medier. Det er omtrent som valgordningskommisjoner: Det enkelte medlem finrekner på ulike ordninger og ender med å støtte — av hensyn til demokratiet — den ordninga som ville gitt eget parti flest mandater ved forrige valg.

Sjøl om det i utvalget er enighet om mange forslag, må departementet vurdere og Stortinget vedta den endelige strukturen i mediestøtten. Utvalget har utredet, men konklusjonene må treffes på et politisk grunnlag ut fra en oppfatning om hvilke roller mediene samla bør spille og hvordan disse rollene kan fordeles mellom de enkelte mediene. Med den beslutningsdyktighet Kulturdepartementet har vist etter at Giske forlot det, kan det ta tid før det kommer en avklaring.

Målene for mediene og mediestøtten

Utvalget tar utgangspunkt i ytringsfrihetskommisjonens drøfting av ytringsfrihetens begrunnelser (sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet og demokratiprinsippet) og siste ledd i ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, som pålegger staten å «lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Mangfold og kvalitet er viktige egenskaper som må sikres.

Utvalget kunne (kanskje med fordel) tatt et klarere utgangspunkt i medienes oppgaver, f eks tredelinga å gi folk flest kunnskaper (informasjonsfunksjonen), sikre offentlig debatt (arenafunksjonen) og drive kritisk journalistikk i forhold til de mektige i samfunnet (vaktbikkjefunksjonen) (se f.eks. drøfting i Barry James: Media. Conflict Preservation and Reconstruction (pdf) utgitt av UNESCO). Disse oppgavene er i Norge stadfestet både av mediene sjøl (gjennom Vær Varsom-plakaten) og av myndighetene (f eks i St.meld. nr. 30 2006). Et slikt utgangspunkt kunne ha tydeliggjort pressens særstilling som produsent av nyheter i Norge.

Papiravisene kan fortsatt være det mediet som i Norge når flest mennesker med nyhetsformidling på en vanlig dag. Særlig viktige er de for den lokale nyhetsformidlinga. Men papiravisene er først og fremst det mediet som genererer klart flest originale nyheter. De aller fleste nyheter som andre medier publiserer, er opprinnelig resultatet av papirjournalistenes arbeid. Alle andre medier — inklusive radio- og tv-kanaler og papiravisenes egne nettaviser — snylter på papiravisenes journalistikk. Dette dokumenteres i både den danske og den norske nyhetsukeundersøkelsen, som det vises til i NOUen.

Avisenes dominans når det gjelder nyhetsproduksjonen har hittil vært relativt uavhengig av den moderate nedgangen i salget av papiraviser som de fleste avisene har opplevd. Det som truer avisenes posisjon som nyhetsprodusenter, er økonomien. Nedgangen i inntekter, koplet med eiere som er like grådige som i de gode tidene fram til høsten 2008, setter den originale nyhetsproduksjonen i fare. I de siste årene har det også kommet krav om økt skattlegging av avisene.

Momsfritaket for aviser gir åpenbart dette mediet et klart konkurransefortrinn framfor andre medier. Dette har vært intendert fra myndighetenes side. Avisene har vært oppfattet som spesielt viktige for demokratiet. Tidligere betydde det mye at partipressen sikret alle større grupper i samfunnet et lokalt talerør. Med avpartifisering, lokal monopolisering og profesjonalisering er hver enkelt avis blitt åpnere for ulike perspektiver i egen rapportering og langt flinkere til å slippe til ulike syn i debattspaltene. Samtidig har myndighetenes mediepolitikk (momsfritak og produksjonstilskudd) bidratt til å sikre lokale aviser på flere steder enn tidligere. Disse avisene driver ofte en enkel enkildejournalistikk og bare helt unntaksvis bringer de tunge gravesaker fram i lyset. Men de er likevel svært viktige for informasjon om lokale saker i lokalmiljøet og, via andre kanaler, av og til videre til resten av landet.

Momsfritaket for avisene hittil kan ses på som en støtte til den primære nyhetsproduksjonen. Derfor er det gode grunner til at det bør fortsette. Når kanaler med konsesjon for lokalradio i Bergen produserer sine lokalnyheter på Lillehammer, sier det litt om avhengigheten av andre medier til å grave fram nyhetene (se Bergens Tidende 6. desember 2010, omtalt av RadioAssistant.com).

Forslag til ulike former for produksjonsstøtte

Da produksjonsstøtten blei opprettet, argumenterte noen mot ordninga med utgangspunkt i at avisene ville bli avhengige av staten. Arve Solstad i Dagbladet mente at en ikke kan ta imot støtte fra dem man er satt til å overvåke.

Det er vanskelig å se at dagens produksjonsstøtte har dempet pressens kritikk av staten. Tvert imot kan en vel si at uten produksjonsstøtten ville en ha mistet aviser som har representert mye av ytterpunktene og dermed innholdsmangfoldet i norsk presse. At pressestøtten aldri var dimensjonert til å sikre et av hovedmålene fra 1969 — lokal konkurranse — får en nå bare ta til etterretning. En viktig forutsetning for at støtten hittil har styrket heller enn svekket pressens kritiske bidrag, er at kriteriene for støtten har vært relativt formelle og ikke basert på trynefaktorvurderinger.

NOUen anbefaler at produksjonsstøtten fortsetter, men at kriteriene endres slik at også andre plattformer enn papiravissalg (opplag) og frekvens skal avgjøre beløpet. Det kan lett bli en komplisert modell som fører til flere skjønnsmessige vurderinger.

På tvers av mediene foreslås også en støtteordning basert på redaksjonelle kostnader. Det er også foreslått stipend og prosjektstøtte. Alle disse ordningene skal premiere kvalitet. Også her vil skjønnsmessige avgjørelser kunne undergrave medienes uavhengighet.

Et tema som lett kan komme til å undergrave virkningen av mye av pressestøtten, er forslaget om å oppheve forbudet mot at aviser som mottar produksjonsstøtte skal kunne betale utbytte eller konsernbidrag. Dette forbudet blei i sin tid innført fordi Dagens Næringsliv var en av de største mottakerne av pressestøtte, samtidig som den leverte solide overskudd til sine eiere. Det er lett å se at aviser som er avhengig av støtte, i liten grad er attraktive objekter for investorer. Men med dagens profittorienterte aviseiere, er det fare for at eventuell pressestøtte i hovedsak vil gå til eierne og ikke til redaksjonen. Støtte øremerket til høgkvalitetsjournalistikk vil lett føre til at det ordinære budsjettet for redaksjonen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine interesser.

Nett og lokalradio ikke klar for støtte ennå

Avisbransjen står for en stor del av produksjonen av nyheter. Verken lokalradio eller tjenester på Internett fyller denne oppgava i dag. En kan si at det skyldes at forholda ikke er lagt til rette for disse mediene. Men før de gjør seg fortjent til en omfattende, offentlig støtte, bør de i hvert fall ha vist tendenser til å utvikle en kritisk og undersøkende journalistikk og å ta ansvar for informasjonsfunksjonen ved å skape egne nyheter. Da bør ikke lokalradionyheter for Bergen produseres på Lillehammer.

Instituttet forsker på informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medier ut fra en rekke ulike tilnærminger. Studiene ved instituttet spenner over både tradisjonelt akademiske og mer praksisorienterte tilbud.

Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har vært informasjonsvitenskap og medievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon og journalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon for nye medier.

Etableringen av det medievitenskapelige miljøet i Bergen
I 1963 ble det utarbeidet en plan for utbyggingen av samfunnsvitenskapelige studier ved Universitetet i Bergen (den såkalte Mykland-komiteen). Blant de mange – og etter hver realiserte – planene var det også et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk.

Radikaliseringen av studentmiljøet på slutten av 1960-tallet førte blant litteraturstudentene til en økt interesse for trivial- eller populærlitteratur. Ved Nordisk institutt tok Audun Tvinnereim initiativ til studier av denne typen litteratur, et arbeid som ble videreført av Willy Dahl.

I det samfunnsvitenskapelige miljøet ble Per Torsvik den sentrale organisatoren. Fra 1972 finansierte Forskningsrådet (NAVF) i noen år Sekretariatet for mediaforskning med Torsvik som forskningsleder. Samtidig ble Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert. Den norske avdelingen ble lagt til Universitetet i Bergen. Etter at finansieringen fra Forskningsrådet tok slutt, ble Torsvik ansatt på Sosiologisk institutt og sekretariatet ble omdøpt til Senter for medieforskning, der prosjekter ble organisert. Det var sporadiske kurs i mediefaglige emner på fagene sosiologi og sammenliknende politikk.

Fra massekommunikasjon til medievitenskap
I 1983 tok universitetsledelsen initiativ for å opprette et undervisningstilbud i mediefag. Både humanister og samfunnsvitere ga uttrykk for interesse for å bygge opp et slikt studium, og fra høsten 1985 ble det første kullet av grunnfagsstudenter tatt opp til et tverrfakultært studium i «massekommunikasjon og mediekunnskap». Faget var en nyskapning. I Oslo hadde det i noen år eksistert et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag i kommunikasjon, og ved flere utenlandske universiteter hadde det vært humanistisk orienterte mediestudier, men det tverrfaglige studiet i Bergen hadde ingen klare forbilder. Institutt for massekommunikasjon ble etablert ved inngangen til 1986. Faglige tyngdepunkter var i film og fjernsyn, populærkultur, journalistikkforskning og mediepolitikk, men forskningen var spredt over et bredt område. Etter kort tid ble det også etablert hovedfag. Til å begynne med var virksomheten delt i en samfunnsvitenskapelig og en humanvitenskapelig seksjon, men seksjonsgrensene falt bort i 1996.

Instituttet holder til i denne bygningen med adresse Fosswinckels gate 6, Bergen. (foto: Håvard Legreid).

I 1994 ble instituttets navn endret til Institutt for medievitenskap. Av praktiske grunner ble instituttet i 2003 knyttet til bare ett fakultet – det samfunnsvitenskapelige, men forskning og undervisning går fortsatt på tvers av grensene mellom samfunnsfag og humaniora.

Studium i fjernsynsproduksjon, flytting og nyorientering
Mot slutten av 1980-tallet ble det drevet en aksjon for å få Stortinget til å vedta at TV 2 måtte legges til Bergen. Som sitt bidrag til å styrke Bergen som medieby, tok universitetsledelsen på ny et initiativ på mediefronten, og et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon startet opp ved instituttet i 1988. Faget overtok lokaler og utstyr etter et mislykket lokal-tv-initiativ, men høsten 1993 flyttet instituttet samlet inn i det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus).
Etter mildt press fra ledelsen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble medievitere og informasjonsvitere samlet i ett institutt fra 1. januar 2004. Den faglige begrunnelsen for sammenslåingen var, fra medieviternes side, ønsket om å styrke satsingen på nye medier.

Etableringen av informasjonsvitenskap ved UiB
I 1960-årene ble det gitt programmeringskurs ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved universitetets EDB-avdeling. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviteter i enkelte fag. Mens det i naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregningsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store datasett, ofte av tekstlig karakter, som interesserte i humaniora og samfunnsvitenskapene.

Etter at Stortinget i 1970 bevilget midler til informasjonsvitenskap, ble faget opprettet i 1972, og organisert i Institutt for informasjonsvitenskap, IFI. Det var da det første universitetsinstitutt innen datafag i Norge.

Det opprinnelige undervisningsopplegg omfattet systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur. Dette opplegget ble godkjent i gradene cand.mag., cand. philol. og cand.polit., og i begrenset omfang i cand.real. og ved NHH.

Fagets uteksaminerte kandidater ble fort ettertraktet i forvaltning og næringsliv. I begynnelsen av 1980-årene ble studenttilstrømningen så stor at inntaket ble regulert frem til omkring 1990.

Forskningen på informasjonsvitenskap
De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder. I forskning samarbeidet instituttet i de første tiårene særlig med NHH, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet, Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EDB-avdeling, miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet, og flere nasjonale og internasjonale statistiske organer.

På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionerer Børje Langefors og Peter Naur av stor betydning. Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi av Nordisk ministerråd.

I de senere årene har forskningsarbeidet i større grad funnet sted innen rammen av nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Eksterne lenker
Institutt for informasjons- og medievitenskaps nettsider..

Artikkelforfatterne er begge professor ved instituttet som omtales i artikkelen.