“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn, ingen får oss fra det. Men nettop fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og med verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking. «Bad losers» har vi ikke bruk for å være.

Talen er som en fars formanende preken, med konkrete råd for å forsøke å opprettholde rasjonell tenkning når angsten tar overhånd. Men mest av alt fungerer den som et slags nasjonalt trøstende og oppmuntrende håndtrykk: «Man kan vel ikke gi hverandre et håndtrykk gjennem radio. Jeg gjør det allikevel.»

Men tilbake til senhøsten. I forkant av dette felleskirkelige møtet en oktoberdag i 1940, hadde biskop Berggrav sammen med professor Ole Hallesby og rektor Hans Høeg, utarbeidet en erklæring om et Kristent Samråd, en slags kirkelig rådslagningsgruppe, og med det selve grunnlaget for kirkens kamp mot nazismen i Norge. Denne erklæringen fikk full tilslutning på møtet, og ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smeby, og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Et persongalleri der flere tidligere hadde markert avstand til hverandre, men som nå samlet seg sterkt om denne saken.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Ole Hallesby fotografert i sitt hjem i 1949.

Noen dager seinere, 28. oktober, gikk gruppa offentlig ut med erklæringen på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus, og både møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, Johan Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggrav hver sin tale. Talene er fulle av rop om omvendelse, om å stå sammen, om å søke Gud og bønnen mer. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale. Ole Hallesby taler med sitt vante, tydelige språk om Guds veldige hånd, om synd og om bønn, og om krigen som en straff fra oven:

Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedte her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. (…) Da måtte jeg ydmyge mig og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.

Den ferske erklæringen løftes fram som et lys i mørket:

Og idag må jeg nevne den store gave og den store glede, som det sikkert er for oss alle, at vi kan holde dette møte, for å dokumentere den nye enhet som er skapt i vår kirke.
At vi nu kan stå sammen, som I hørte, uten omsvøp på Guds inspirerte ord efter vår lutherske bekjennelse, det er i sannhet virket av Guds veldige hånd, og ikke av noe menneske.
Og det mest gledelige er dette, at enheten ikke er bygget på et kompromis, at man altså ikke har skapt en ny grunn for enhet. Nei, det nye er enheten på den gamle grunn.

Kristent Samråd utarbeidet senere brevet Kirkens grunn, der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet under okkupasjonen. Brevet ble lest opp fra prekestoler rundt om i landet 1. påskedag 1942, og la grunnlag for at et stort flertall av statskirkens prester nedla sine embeter. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, og Den midlertidige kirkeledelse overtok. Seinere ble de fleste av rådets medlemmer arrestert og sendt til Grini.

Kilder: 
Oscar Handleland (1945): Kristent Samråd i kirkekampen
snl.no
no.wikipedia.org

Talen – som du kan lese i sin helhet i Virksomme ord-basen – ble holdt i Dronningparken foran 1500 representanter fra landets kommuner i forbindelse med feiringen av 25-årsjubileet som konge og dronning. I talen satte kongen spørsmålstegn rundt begrepene Norge og nordmenn, og svarte med å definere begrepene inn i vide, åpne rom. For hva er Norge? Jo, sier kong Harald:

Norge er fremfor alt mennesker. Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger — og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er — og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Kong Harald ønsker velkommen til jubileumsarrangementet 1. september 2016. (Foto: Sven Gj. Gjeruldsen, Det kongelige hoff).

Kongen er jo en politisk nøytral skikkelse, men som flere har påpekt, gjorde han her en typisk festtale hakket mer verdipolitisk ved å prøve å definere et “vi”. Dermed utstyres festtalen med en brodd, og selv om man kan si det er en bitte liten brodd, så vil den nok være merkbar for de av mottakerne som ikke er enige i det norske «vi» som kongen serverer og definerer. Nettavisen Standpunktets skribent Amund Garfors, er for eksempel ikke enig i hyllesten av kongens tale, og skriver på nettsidene deres:

“Det var ikke særlig oppmuntrende å høre på Kong Haralds tale til de 1500 innbudte gjestene som var samlet i slottsparken i går på torsdag. Hva den mannen klarer å lire av seg av politisk korrekthet, svada og dårskap, det var både pinlig og skammelig å høre på,» skriver han, og fortsetter: “At kongen åpent framstår som en slik svak type, som mener islam er like bra som kristendommen, og omtrent hyller den islamske invasjonen av fedrelandet, var bare skammelig. Ja, det er mer enn skremmende av en som skal stå opp for sitt folk og sitt fedreland. Jeg trodde ikke det var mulig for en norsk konge å komme med så mye uforstand og direkte dumskap overfor sitt eget folk!”

Leder for MiRA-senteret for flyktninger og innvandrere, Fakhra Salimi, sier derimot til abc nyheter at «Hele kongens tale dreide seg om at mangfold er styrke, jo større mangfold, jo rikere er vi. Det er på den rikdommen vi skal bygge landet. Slik blir kongen en veldig samlende stemme.»

Kongens taler samlet

Databasen Virksomme ord inneholder selvsagt mange flere av kong Haralds taler. Bare slå dere løs på Harald Vs side, og nyt alt fra brudgommens tale i sitt eget etterlengtede kronprinsbryllup i 1968, til hans tale om det ualminnelige til sin egen kronprinssønn i 2001. I tillegg finnes mange nyttårstaler, trontaler og annet smågodt.

I talen går hun blant annet gjennom ulike lover som ble innført og som forbedret kvinnens stilling, og hun nevner kvinnenes talende inntog:

I november 1884 blev det holdt et stort offentlig møte i Studentersamfundet, hvor formannen, cand. jur. Francis Hagerup, senere statsminister, talte varmt for kvinnesaken. Som ivrige motstandere optrådte to professorer, Lochmann og Monrad. Deres uttalelser var så oprørende og krenkende mot kvinnene at Gina Krog og den unge student Laura Rømcke fra Drammen, senere fru advokat Annæus Schjødt, måtte ta til gjenmæle. Og så hendte det forferdelige at «Kvinnen talte i forsamlingen». Hun skulde jo tie i forsamlinger. Det var første gang og senere har vi nok måttet tale både tidlig og sent, for å kreve vår rett.

Betzy Kjelsberg (1866–1950)

Hun snakker også om kamper som fortsatt står igjen, og viktigheten av at kvinnen er sin egen stilling bevisst:

Hvad der nu trenges er fortsatt oplysning rundt i landet om de rettigheter kvinnene har fått og hvad der ennu står igjen før likhetskravet er gjennemført.

Deler av de ulike stortingsdebattene omkring stemmerett for kvinner kan man også finne i databasen. Der er mange gullkorn, for eksempel spår Ole Olsen Malm i 1909 det nasjonale selvmord ved en innføring av politisk stemmerett for kvinner:

Hvor skadelig en lov om kvindernes overflytning fra hjemmet til det offentlige liv vilde være — og stemmeret og valgbarhed med ombudspligt for kvinder er jo i virkeligheden intet andet — trænger ingen nærmere paavisning. Hvorledes man end anskuer kvindens stilling og rettigheder, saa kan det dog ikke negtes, at en adgang og forpligtelse for hende til at deltage i det offentlige liv maa være en sprængkile i familietræet. En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgreb i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mod børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte. Og det er en underlig skjæbnens ironi, at den efter opfyldelse af sin modertrang higende kvinde ved deltagelse i kvindesagsbevægelsen retter sin skarpeste brod mod barnet, ligeoverfor hvem jo familiens trivsel og bestaaen har sin hovedopgave.

Men det var ikke bare motstanderne som serverte gullkorn, vi finner snerten og god argumentasjon hos forkjemperne, som i Ole Beyer Høstmarks innlegg fra 1911:

Hr. Hagerup Bull talte om politisk indsigt. Det gaar ikke an, mente han, at gi politisk stemmeret til alle disse, som ikke har politisk indsigt, før de har vundet den indsigt. Ræsonnementet synes mig litt underlig. Det minder mig virkelig om gutten, som sa, han ikke vilde bade, før han hadde lært at svømme. Netop ved at faa stemmeret og utøve stemmeret er det vel, de skal vinde politisk indsigt.

Mer om stemmerettsjubileet og arrangementer finnes på jubileets nettsider.

Ragna Nielsen (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Stemmerettssaken var likevel en vanskelig sak; Nielsen skiftet mening fra å kjempe for allmenn stemmerett for kvinner, til en mer begrenset kvinnelig stemmerett, fordi hun mente kvinnene (særlig arbeiderkvinnene) ennå manglet den nødvendige modenheten for stemmerett på samme betingelser som menn. Stemmerett kunne ikke sees på som en menneskerett, men en borgerrettighet som uengasjerte kvinner ikke fortjente. I 1898 ble hun referert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde: “Hvis alle kvinder naaede stemmeret om to hundrede aar, var det saa fort, som de kune vente det; hun ønskede ikke, de maatte faa det før.” En allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg lå ifølge Nielsen altså langt frem i tid!

Ragna Nielsen var en stor taler, kanskje i enda større grad enn for eksempel Gina Krogh — men navnet er ikke like kjent i dag. Vi skulle gjerne hatt flere taler av henne representert i Virksomme ord-databasen, enn så lenge kan man finne seks av hennes taler.

Der er saa mange kvinder, som tror, at de enten staar som modstandere eller ialfald neutrale ligeoverfor kvindesagen. Og dog er der ikke en eneste kvinde, som ikke bevidst eller ubevidst hindrer eller fremmer arbeidet for kvindernes sag. Enhver kvinde, der ved sit væsen og hele sit liv vinder respekt for sig selv, hun fremmer sagen. Og saadanne unge piger, paa hvem man ser, at det, de tænker paa og er opfyldt af, det er, hvorledes de tar sig ud, især hvorledes de tar sig ud ligeoverfor mænd, som tror, det er yndigt at ha et jaalet væsen, koketterer med at drive paa sport f. eks. og hviner, hver gang de fal­der af skiene, især hvis der er mænd i nærheden — den slags unge piger, de gjør hvad de kan for at hindre vor sags fremgang. Og saa er der igjen dem, som tror, at det er kvindesag, at kvinder lægger an paa at være saa utækkelige som muligt og efterabe mændene — men det skal de kvinder vide, at det er ikke ved saadanne ting, at kvindesagen fremmes, som at kvinder f. eks. lærer sig til at drikke drammer og røge tobak. (Fra Nielsens innledningsforedrag ved møtet i Norsk Kvindesagsforening i 1891)

(Mye av informasjonen her er hentet fra Mari Jonassens bok: “Livet er et pust. Ragna Nielsen — en biografi”)

I boka som er opphavet til hele Virksomme Ord-prosjektet, Virksomme Ord. Politiske taler 1814–2005, skriver Jens Kjeldsen om “tordentalen”/“vekkelsesmøtet”/“maratontalen” som markerte første kapittel i historien om ALP — og senere FrP (fra 1977). Talen er skrevet av etter lydopptak, men som Kjeldsen påpeker er ikke det hovedgrunnen til dens påfallende uryddighet — det er heller Langes stil. Talen er et over to timer langt show fylt av digresjoner, impulsivitet, humor, frekkhet og folkelighet. Og den slår til de grader an i salen; begeistringen måles i 110 avbrytende klapp- og lattersalver, oftest med en varighet på over 20 sekunder (den nesten lovmessige normaliteten ved slike avbrudd er ellers ca. 8 sekunder).

Anders Lange (1904–74).

De av dere i salen som mener at vi er født for statens, vi kan i alle tilfeller i våre dager si bare partistatens skyld, de må gå, for de opptar plass (applaus).

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.

Og resten er historie. Anders Lange døde året etter talen ble holdt, men partiet videreutviklet seg – og ble, som vi alle vet, tydelig tilstedeværende i det politiske bildet.

(Du kan også lytte til et lydopptak av talen via FrPs sider.)

Camilla Collett (1813–1895) på sine eldre dager

Camilla Collett skriver seg slik rett inn i stemmerettsjubileet som feires i år. Hun var opptatt av kvinnefrigjøring, men hadde ikke noe ønske om selv å stå i bresjen for reformer. Hun skrev, på ulike vis, alltid om kvinnens stilling, og med respekten for kvinners tanke- og følelsesliv som det viktigste. Men med sitt forfatterskap og sine analyser av kvinnens plass i samfunnet, ble hun nettopp en særdeles viktig inspirasjon for senere reformer. For kvinnebevegelsens første fase, og for en yngre generasjon kvinner som kjempet for stemmerett.

Jeg har tidligere her på bloggen referert til Colletts egen 17. mai-tale fra 1877, Hvad rager det os, men vil her trekke frem to taler om Camilla Collett av kvinnesaksforkjemperen, politikeren og redaktøren Gina Krog.

Den ene, Det var aarhundreders taushet hun brøt, er fra avdukingen av Camilla Collett-statuen i Slottsparken i 1911. Om statuen uttaler hun enkelt om Colletts storhet på vegne av Norges kvinner:

Det er vort Eidsvoldsmonument.

Den andre talen, Camilla Collett, er et foredrag Krog reiste landet rundt med i flere år (utgitt i 1911); en beretning om hennes venn og heltinnes liv, kamp og arbeide. Hun tegner likevel ikke kun et glansbilde av Collett:

Gina Krog taler ved avdukingen av Camilla Collett-statuen i Slottsparken (foto: Oslo Museum)

Folk sa, at Camilla Collett altid klaget. Nei ikke altid, men hvor hun kunde klage. Aldrig har jeg hørt noen kunne klage som hun, omkring det saare punkt kunde hun kredse og virre og flakse som en fuglemor over sit rede. Jeg tror nok Camilla Collett kan ha gjort en og anden uret, i anledning de forurettelser hun hadde lidt, der var misforstaaelser, som kunde været opklaret og utjevnet. Men hun lukket for det, hun veg bort, laaste sig inde i sin bitre krænkelse. Men i regelen og i større ting hadde hun ret, merkværdig ret, ofte har jeg erkjendt det jeg fra først av syntes var overdrivelse helt at stemme med de virkelige forhold. Og fra egen forurettelse steg det saa til klage over den uret og raahet som vistes andre kvinder. Og da var det som tid og rum ikke var til.

Men det er beundring og takknemlighet som preger talen, der hvert avsnitt på sitt vis setter to streker under Camilla Colletts posisjon som inspirator og igangsetter:

Mot en dunkel bakgrund stiger Camilla Colletts billed frem, naar vi ser os tilbake i tiden. — Ingen skikkelse betegner mer end hendes et skille mellem før og nu i vort land. […] Hun sa det ofte selv: Det maatte komme det jeg hadde at føre frem. Hadde ikke jeg været, saa var en anden kommet som den første, for nu var tiden der. Men vi sier, en lykke at hun var der, da tiden var der. For vel var den kommet til vort land, den mægtige kulturbølge, kvindebevægelsen, og en yngre slegt hadde optat arbeidet ogsaa uten hende, men at det har faat det indhold, den personlighetens glød og magt som den trods alt har, det skyldes først og fremst hende.

Kong Olav V taler til nyttår ca 1965–70 (foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum. CC: by-sa)

Selv om rekken av taler altså ikke er fullstendig på Virksomme Ord, kan man finne et godt knippe. Fra den første dagen i 1945 kan vi lese Vidkun Quislings desperate ord som oppfordrer “den fanatiske vilje til å kjempe saken frem til full seier”, og fra den siste dagen i året kan vi lese kong Haakons lettelse og takknemlighet.

Oversikten over databasens nyttårstaler viser at talene ikke bare representerer en formell tradisjon, men også har invitert nye begreper inn i språket. Som for eksempel Gro Harlem Brundtlands “Det er typisk norsk å være god”, og Stoltenbergs etterhvert så beryktede månelanding.

Et siste lille tips: Han var verken konge eller statsmann, men som et helt annet nyttårstalebidrag er det interessant å se på Francis Bull som satt i tysk fangeskap på Grini fra 1941–45. Han var litteraturhistoriker og professor i norsk, og på Grini underholdt han medfangene med foredrag om norsk litteratur — etter hukommelsen. På Virksomme Ord kan du lese to av nyttårstalene han holdt til sine medfanger, fra henholdsvis 1941 og 1943.

Med ønske om en god jul

- og et godt nytt år!

(takk til Øivind Østang ved Statsministerens kontor for informasjon om nyttårstalenes opprinnelse)

Men her finner man også forsvarstaler fra helt annet hold. Fra rettssaker mot arbeiderbevegelsens folk kan man lese ordene til Marcus Thranes forsvarer Bernhard Dunker (1855), og fra politiske aktivister som Ellisif Wessel (1914) og Arvid Hansen (1928). Fra rettsaker på slutten av 1800-tallet, rettet mot kulturradikalerne og kunstnerbohemen, kan man lese forsvarstalene til Hans Jæger (1886), og Christian Krogh (1887).

Men det verste stod ennå igjen. 1812 ble det svarteste uår som nødsårenes slekt opplevde. Våren ble sen, kald og våt, ennå i mai kunne man kjøre over isen på innsjøene, og først i juni fikk man sådd de fleste steder i landet. I juli og august regnet det ustanselig. 4. august var presten Pavels i selskap på Bogstad: “Ved kaffen og etter den hørtes intet uten klager over tidene og mørke spådommer, især om misvekst og hungersnød, da man tror havren formedelst det vedholdende regnvær ikke kan modnes i år.” Tidlig i september kom frosten, en usedvanlig kulde og så igjen råkaldt vær og regn i ukevis. Mange steder lå snøen over staurene med umodent korn. Fra Bergens stift heter det 26. september: “Havren står overalt på åkrene for det aller meste urørt, grønn, samt uten kjerne tilforn, og må det i denne uke inntrufne vær således aldeles ha tilintetgjort avgrøden, at enhver forhåpning om at innhøste meget derav tjenlig til menneskeføde må ansees som ganske tapt.” Senere fortelles det at på grunn av den tidlige vinter og den fryktelige kulde, søkte alle slags rovdyr i massevis ned i bygdene, men bøndene hadde ikke krutt nok til å skyte dem.

Det fortelles at i flere tiår etter nøden var skogene medtatt av all barkesankinga som måtte til for å lage brød. Men dette er også en historie om samhold og selvstendighetstrang, og en aldri så liten ode til poteten (i disse lavkarbotider):

Dyrkningen av poteten tok sterkt til i disse år, den ble en stor hjelp mot hungersnøden, og som Jacob Aall sier — “til en velsignelse for de små åkerbruk”. Derfor kunne i 1814 i et selskap for de svenske kommissærer en stortingsmann utbringe en skål “for potetesen, fordi den var årsak til at nordmennene der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg selv sin frie forfatning”.