Journalistikkens teknologiske, politiske og økonomiske forhold utgjør de viktigste rammebetingelsene for produksjonen av nyheter og aktualiteter. De teknologiske forutsetningene setter premisser for hvordan journalistikken produseres og oppleves. De politiske rammene legger føringer for eierskap, setter premisser for konsesjonsbelagte medier og utgjør forutsetningene for lokale og meningsbærende aviser. Økonomiske forhold gir grunnlaget for nyhetsorganisasjonenes produksjon.

Disse rammebetingelsene henger nøye sammen. Teknologien påvirker økonomien, økonomien påvirker produksjonen, og politikken påvirker begge deler. Med store omveltninger i medienes teknologi og økonomi, er dette også med på å påvirke politikkutformingen på mediefeltet. Denne artikkelen ser nærmere på endringene innenfor hvert av disse tre områdene, og hva dette betyr for journalistikken.

Teknologi

I løpet av de siste ti årene er det først og fremst de teknologiske rammebetingelsene som har skapt endringer i journalistikken – både i dens produksjon og distribusjon, i publikums konsum av nyheter, og i avisøkonomien. I 2006 hadde allerede digitaliseringen etablert nye arbeidsrutiner, nye publiseringsformer og nye brukssituasjoner for journalistisk innhold. Men tre ting skulle inntreffe som har hatt til dels stor påvirkning på journalistikken. Finanskrisen i 2008–2009 skjøt fart på tapet av annonseinntekter, mobile enheter inntok markedet, og algoritmene flyttet inn i redaksjonen.

Veksten i substitutter i annonsemarkedet har det siste tiåret ført til et kontinuerlig fall i annonseinntekter for etablerte avismedier. I Norge ble Schibsteds digitale annonsemarked Finn.no opprettet allerede i mars 2000, noe som flyttet rubrikkannonsene fra papir til nett. Samtidig har internasjonale søkemotorer og sosiale medier inntatt markedet og tatt store deler av kaken, primært representert av Facebook og Google. Strukturelt betyr dette at medienes inntjeningsmodell utfordres. Reklamen betaler ikke lenger i like stor grad for produksjonen av det journalistiske innholdet. Digitaliseringen av mediene betyr at folks medievaner endres. De får nyheter på nye digitale plattformer. Og der publikum går, følger annonsørene etter.

Foto: Christian Hornick cba

En øl, en sigarett — men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

Publikums nyhetskonsum har også blitt mer mobilt og fragmentert. Fremdeles har allmennkringkasternes nyhetssendinger høye seertall (Reuters 2015; se også Nordicom 2015), men folks avislesing er i mindre grad knyttet til det fysiske produktet. Facebook og Twitter blir i økende grad oppgitt som nyhetskilde (Pew 2015). Ikke minst er Facebook i større og større grad plattform for diskusjon omkring nyhetsagendaen. Facebooks globale kommersielle eierskap, og selskapets publiseringsregler, eroderer slik sett den redaksjonelle kontrollen over nyhetsagendaen. Dette utfordrer redaktøransvaret, samtidig som det også forsterker tendensen i nedgangen i reklameinntekter. Ikke bare kjøper færre papiravisen, de flytter også i økende grad vekk fra avisenes nettsider når de konsumerer journalistiske produkter (Reuters 2015).

I tillegg er mobiltelefonen i større grad utgangspunkt for folks mediebruk (ADI 2015; Reuters 2015). To sammenhengende faktorer som har mye å si for denne utviklingen er lanseringen av smarttelefonen (den første iPhone kom i 2007) og kapasitetsøkning i mobilnettet. Den påfølgende veksten i mobile markeder satte fart både på fragmenteringen av publikum og konvergensen i innholdsproduksjon og –distribusjon av journalistikk. Som rammebetingelse for nyhetsproduksjon endrer ikke dette bare hvordan journalister jobber – mobilt utstyr gjør for eksempel journalister i stand til å oppdatere nyhetsagendaen oftere og raskere, særlig fra felten – det endrer også vår tilgang til og bruk av informasjon. Nyheter når nå publikum gjennom et mangfold av plattformer og formater. Selv om dette ikke endrer de grunnleggende journalistiske sjangrene, tilsier også et økende mobilt nyhetskonsum at journalistikken må tilpasse seg et stadig skiftende teknologisk medielandskap.

Digitaliseringen har også påvirket journalistenes arbeidssituasjon. Dette gjelder særlig rutiner i redaksjonen. Nye verktøy krever nye ferdigheter, kontinuerlig nett-publisering endrer forholdet til deadline, og introduksjonen av nye plattformer krever tilpasning til nye formater, særlig mobilen, Facebook og Twitter. Algoritmene har hatt særlig økende betydning for digital nyhetsproduksjon det siste tiåret. De siste par årene har redaksjonene begynt å eksperimentere med “robotjournalistikk” – hvor algoritmer heller enn journalister nå kan produsere enkle nyhetssaker. I første omgang gjelder dette saksområder med mye tall og godt etablerte narrativer, som sport og finans.

Algoritmene har også innvirkning på avisenes inntjeningsmodeller. Med digital innlogging sitter redaksjonene på stadig mer kunnskap om publikums leser- og seervaner på nett. Denne dataen brukes til i økende grad å personalisere innholdet som hver enkelt blir servert på en nettside. Algoritmene følger deg rundt på nettet, kartlegger dine interesser, og tilpasser nyhetsmenyen og reklamen deretter. Dette fører til at nettavislesere i mindre og mindre grad blir presentert en felles dagsorden, satt av redaktøren. De teknologiske rammebetingelsene som forutsetter den journalistiske virksomheten gjør altså ikke bare at publikum får tilgang på mer innhold i flere brukssituasjoner, det ligger også en fragmenteringseffekt i det digitale nyhetskonsumet.

Økonomi

Journalistikkens økonomiske rammebetingelser henger med andre ord nøye sammen med de teknologiske. Teknologiske endringer er med på å legge føringer for konkurransen i markedet, særlig i dagens medielandskap, hvor digitaliseringen for alvor har senket barrierene for nye aktører i markedet. Når annonseinntektene svikter, faller også deler av inntektene bort i medienes tosidige inntektsmodell, basert på salg i to markeder – publikumsmarkedet gjennom abonnement og direktesalg, og reklamemarkedet. I en presset økonomisk situasjon ser mange mediebedrifter behov for å stramme inn på utgiftene. Dette kan føre til konsolidering av ressurser i form av eierskapskonsentrasjon og administrativ omorganisering for å oppnå stordriftsfordeler som gjør driften mer effektiv.

Eierskapskonsentrasjon innebærer stordriftsfordeler som gjør administrasjon og infrastruktur billigere. Samtidig ligger det faglige fordeler i å være del av et større konsern. Større bedrifter har mer ressurser til rådighet, og kan i større grad satse på innovasjon enn mindre aviser. Å være del av en større avisbedrift har også en tendens til å sikre avstanden mellom aviser og annonsører, og mellom journalister og kildene. Historisk sett har altså eierskapskonsentrasjon gjerne hatt en profesjonaliserende effekt på journalistikken. I tillegg kan det være en fordel for små nasjonale markeder som de nordiske at avisene har eiere av en viss økonomisk og organisatorisk størrelse, særlig i den grad det gjør det vanskeligere for utenlandske eiere å kjøpe opp norske aviser.

Mediereguleringen har lenge vært opptatt av den nasjonale dimensjonen i dette spørsmålet (NOU 1995:3: 118; St.meld 18 (1996–1997)), særlig i den grad mediepolitikken er preget av antakelsen om at det foreligger et forhold mellom eierskap og innhold i mediene. Mangfold av uttrykk er med andre ord gjerne forbundet med mangfold av eiere. Økonomien i nyhetsmarkedet utfordrer dette mangfoldet – et spørsmål som i større og større grad har preget det siste tiårets mediepolitikk. Samtidig kan en langvarig nedgangssituasjon føre til en såkalt innhøstingsstrategi, hvor selskaper som anser enden som nær bestemmer seg for å melke produktet til ressursene tar slutt, heller enn å satse på innhold eller innovasjon.

Mye av medienes økonomiske situasjon i dag forklares gjerne med at avisene la ut nyhetene gratis på nett de første årene, og at de dermed etablerte en forventning hos publikum om at internett betyr gratis innhold. Forskning viser at folk foreløpig er lite villige til å betale for innhold som publiseres på nettet. Samtidig flytter publikum over på mobile enheter i rask takt, noe som fører til nedgang i trafikken til avisenes nettutgaver (Reuters 2015). På tross av veksten i digitale medieprodukter utgjør den fysiske papirutgaven fremdeles de tradisjonelle mediehusenes hovedinntekt. Dette gjør ikke minst spekulasjoner om papiravisens død til et tema som innebærer store ringvirkninger for avisøkonomien.

Politikk

Mediereguleringen setter premisser for medienes strukturelle vilkår. De skandinaviske landene har et demokratisk-korporativt mediesystem (Daniel Hallin og Paolo Mancini 2004). Dette innebærer blant annet en tidlig etablering av dagspresse, høy grad av profesjonalisering blant journalister, og statlig inngripen i markedet i form av pressestøtte og allmennkringkasting. Dette betyr at skandinaviske myndigheter regulerer mediene både strukturelt gjennom eierskapsrestriksjoner og kringkastingslisenser, og innholdsmessig gjennom krav til allmennkringkastere om nyheter, aktualiteter og nasjonalt innhold. Politisk har digitaliseringen av mediene og medienes økonomi vært høyt på agendaen de siste ti årene.

Overgangen til plattformnøytral pressestøtte tar for eksempel inn over seg at mesteparten av nyhetskonsumet i dag foregår på internett, en publiseringsform som i Norge inntil nylig har vært momsbelagt. Samtidig er spørsmålet om pressestøtten i seg selv oppe til debatt – hvilken form denne skal anta, om den fremdeles skal være knyttet til papiravisredaksjonene, og om den eventuelt skal utvides, endres eller omdisponeres til andre former for støtte (SOU 2015–94.).

Mens mediereguleringen primært er anrettet etter borgernes behov for informasjon og samfunnsdebatt, handler mediepolitikk også i større og større grad om medienes økonomiske grunnlag. En særlig utfordring i så henseende har de siste årene blitt rettet mot allmennkringkastingens rolle i medielandskapet (OECD 2010). Privateide medier har gått hardt ut mot allmennkringkasting, hvor hovedankepunktet er at statlig eide medier har en urettferdig markedsfordel som påvirker den kommersielle avisdriften negativt (St. meld. 38 (2014–2015)).

Politikkens utfordring her handler om å balansere medieøkonomiske behov med den fordelen allmennkringkasting utgjør i et medielandskap – nemlig å opprettholde mangfold og journalistisk kvalitet i markedet. Konkurranse i mediemarkedet har en positiv effekt på informasjonsflyt, politisk ansvarlighet og betimelig publisering. Men ren markedskonkurranse kan også bety et snevrere innhold tilpasset store publikumsgrupper. For å forhindre at marginale stemmer og interesser mister sitt medietilbud, og for å sikre at folk har tilgang til et mangfoldig medietilbud, er derfor statlig inngripen i form av allmennkringkasting og pressestøtte forankret i den nordiske modellen som et grep som skal forhindre markedssvikt. Utfordringen mot denne typen regulering ligger i den økonomiske stabiliteten som allmennmediene lenge har opplevd – en stabilitet som nå utfordres i mange europeiske land.

Avslutning

På et høyere infrastrukturnivå har spørsmål om nettnøytralitet, datalagring, personvern og informasjonsfrihet vært kontroversielle temaer i europeisk mediepolitikk det siste tiåret. Distribusjonsleddet sitter på stadig mer av makten i mediemarkedet. Ikke minst gjelder dette internettleverandørene. Trafikken i nettet er et spørsmål om infrastruktur. Reguleringen av denne åpne strukturen kan i fremtiden få følger både for folks informasjonsfrihet og deres personvern. I tillegg gir det mediebransjen nye utfordringer.

For TV-sektoren betyr veksten i strømmeteknologi for eksempel at TV-selskapenes portvaktfunksjon forvitrer. Når folk kan velge å konsumere innhold direkte fra globale leverandører, innebærer ikke bare dette en utfordring for fjernsynets programflate og innholdstilbud. Det betyr også at etablerte distribusjonsledd i kabel, satellitt og internett er i ferd med å miste fotfeste i den tradisjonelle fjernsynsøkologien.

Digitaliseringen har ført til store endringer i folks tilgang på innhold, en sterk utvidelse av tilbudet og økt tilgjengelighet i form av nyheter og journalistikk. Disse endringene kommer publikum til gode på mange måter, men det utgjør også utfordringer for en bransje som tradisjonelt har vært bærer av det offentlige ordskiftet. Medienes regulering, økonomi og teknologi vil med andre ord fortsette å møte nye utfordringer også de neste ti årene.

Referanser

ADI (2015) “Mobile Benchmark Report: Adobe Digital Index August. 2015,” http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

Hallin, D. C., & Mancini, P. (2004) Comparing media systems: Three models of media and politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Nordicom (2015) “Medietrender i Norden”, No2. 2015, http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

NOU 1995:3 Mangfold i Media: Om eierkonsentrasjon i massemedia. Oslo: Kulturdepartementet.

OECD (2010) “The Evolution of News and the Internet”, Working Party on the Information Economy, http://www.oecd.org/sti/oecdexaminesthefutureofnewsandtheinternet.htm, online, hentet den 29. januar 2016.

Pew (2015) “The Evolving Role of News on Twitter and Facebook”, Pew Research Center, http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/, online, hentet 29. januar 2016.

Reuters (2015) “Reuters Institute Digital News Report 2015”, Reuters Institute for the Study of Journalism, University of Oxford, http://www.digitalnewsreport.org/, online, hentet 29. januar 2016.

SOU 2015–94 Medieborgarna og medierna: En digital värld av rättigheter skyldingheter, — möjligheter och ansvar. Stockholm: Kulturdepartementet.

St.meld 18 (1996–1997) Eierforhold i mediesektoren. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld 38 (2014–2015) Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold. Oslo: Kulturdepartementet.

Blant annet har VGs redaktør Torry Pedersen anklaget NRKs tekstlige nyhetstjeneste på internett for å virke konkurransevridende – noe som forhindrer de kommersielle aktørene fra å ta betalt for innhold på nettet. Samtidig har Mediebedriftenes Landsforening hevdet at NRKs innholdsmessige profil er for lik andre, kommersielle aktørers profil, og bedt om at staten begrenser NRKs “presselignende tilbud”, altså kanalens “nettavis”.

Så, hvor lik eller ulik er nrk.no de øvrige, kommersielle aktørene i det norske nettavis-landskapet?

Bakgrunn og metode

En gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap har studert NRKs tekstbaserte nyhetstilbud på nrk.no under prosjektet Measuring Online News Content (MONC). Studien er finansiert av Rådet for anvendt medieforskning og sammenligner NRKs nyhetstilbud på nett i 2009 og 2013.

En delstudie har i den forbindelse sammenlignet innholdet på nrk.no (i oktober 2013) med noen av de viktigste kommersielle aktørene i nyhetsmarkedet. Utvalget representerer både de nasjonale populæravisene (VG og Dagbladet), en riksdekkende abonnementsavis (Aftenposten), kommersiell allmennkringkasting (TV 2), og store regionaviser (Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen). Studien sammenligner altså NRK med den andre kringkasteren i markedet, de to populære riksavisene, og Schibsteds regionaviser. Hovedformålet for denne studien har vært å undersøke i hvilken grad NRKs kan sies å “ligne på” de kommersielle aktørene, og hva forholdet er mellom tilbyderne generelt sett (se metodebeskrivelse nederst i artikkelen). Her har vi først og fremst forsøkt å etablere hvor de åtte nyhetstilbyderne befinner seg på skalaen mellom harde og myke nyheter, hva slags innholdsprofil sidene har, hvilken henvendelsesform de benytter og hvor mye livsstils- og tabloidstoff sidene inneholder.

Det kan være verdt å nevne innledningsvis at studier av avisers mer eller mindre myke eller populære karakter alltid er problematiske. I dette tilfellet har studien vært designet på bakgrunn av en omfattende litteraturgjennomgang av norsk og internasjonal forskning (se litteraturliste nederst i artikkelen). Analysen har altså operasjonalisert betydningen av livsstilsjournalistikk, klientalisme (en journalistikk som henvender seg til leseren som klient eller konsument heller enn som borger), tabloidjournalisitkk, og harde og myke nyheter, basert på etablerte definisjoner og metoder i forskningslitteraturen.

Det man må ha i mente i så måte, er at det norske medielandskapet er mye mer homogent i sin innretting mot allmennpublikumet enn si det tyske eller det britiske, hvor forskjellen på aviser og avistyper og deres lesere er en god del større enn i Norge. I Norge leser direktøren og taxisjåføren den samme avisen. Dette er ikke tilfelle i andre land hvor mange av disse studiene har vært foretatt. Denne særegenheten ved norske medier gjenspeiles også i funnene i analysen.

Små forskjeller i et homogent landskap

Overordnet sett viser studien at det ikke er så store forskjeller mellom de norske nettavisene. Vi har en relativt homogen nettsfære i dette landet, med en relativt lik dagsorden, og en særpreget omnibus-profil på tvers av publikasjonene. Det vil si at norske nettaviser inneholder en blanding av seriøs og lettere journalistikk – akkurat på samme måte som de tradisjonelle papiravisene. Norske aviser er altså primært allmennmedier som forsøker å kapre et allment publikum, også på nettet.

Likevel finner vi i analysen at de utvalgte titlene fordeler seg mer eller mindre forutsigbart langs en hard/myk-akse, selv om man må huske på at det langs denne aksen er relativt kort avstand mellom ytterpunktene sammenlignet med andre markeder. Nrk.no befinner seg mer eller mindre på midten av denne aksen. I det følgende skal vi altså se på hvordan NRKs nettside forholder seg til de øvrige titlene når det gjelder harde og myke nyheter, henvendelsesformen, tabloiditet og livsstil, videobruk og innholdsprofil.

Hard/myk nyhetsprofil

Selv om den norske nettnyhetsfloraen har en utbredt allmennprofil, viser funnene fra denne analysen at det foreligger forskjeller som er synlige på tvers av alle målingene. Slik sett kan vi gjenkjenne den mer eller mindre forutsigbare distribusjon langs den harde/myke nyhetsaksen (figur 1) også i de øvrige funnene. Analysen viser at de tradisjonelle bredformatavisene (Schibsteds regionaviser) representerer de hardest nyhetsorienterte utgavene i dette utvalget, mens populæravisene VG og Dagbladet samt TV 2 ligger nærmere den myke enden av nyhetsskalaen. Det foreligger med andre ord fremdeles en distinksjon blant nettavisene som gjenspeiler det skillet som før forelå mellom de tabloide og de brede avisformatene.

Her har vi klassifisert nyhetsinnholdet i henhold til etablerte kategorier i forskningslitteraturen, hvor definisjonen av “harde nyheter” er den som oppnår høyest grad av enighet på tvers av undersøkelser (se litteraturlisten). Harde nyheter er politikk, utenrikspolitikk, forvaltning, økonomi og viktige krimsaker. Harde nyheter verdsettes gjerne i slike analyser fordi de setter søkelys på viktige og vesentlige tema med potensielt store politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser. Innen disse kategoriene finner vi også de høyest ansette journalistiske sjangrene – politisk journalistikk, krigsrapportering, økonomisk journalistikk og dekning av rettsstaten. Aviser som inneholder mye av dette stoffet anses tradisjonelt sett – både normativt og i den profesjonelle praksis – å være såkalte kvalitetsaviser. Aftenposten har den høyest registrerte andelen harde nyheter, mens Dagbladet og TV 2 har minst av dette stoffet. Samtidig har Dagbladet og TV 2s nettsider størst andel såkalte myke nyheter.

Myke nyheter er et relativt diffust konsept som det er problematisk å klassifisere, særlig i forhold til at denne kategorien gjerne inneholder også kultur, sport og krim i tillegg til underholdning, sensasjoner og sladder. For å forhindre at nyheter av en viss vesentlighet havner under den myke samlebetegnelsen, har vi derfor også registrert saker som kan sies å være generelle nyheter. Her havner gjerne saker som er viktige for mange, men som ikke krever umiddelbar publisering – gjerne nyheter som omhandler ny forskning, sosiale forhold og kultursektoren. I tillegg har vi forsøkt å redusere analysens polariserende karakter ved å kode saker som ikke egentlig tilhører noen av disse kategoriene som “verken eller”. Krim, særlig krimsaker uten en sjokkerende vinkling, havner gjerne her. Slik sett bør denne aksen utgjøre en relativt fornuftig beregning av hard/myk-distinksjonen i norske nettaviser. Som vi ser av figur 1 ligger NRK et sted på midten av denne aksen, tett opp til VG når det gjelder den harde profilen, men relativt langt unna VG når det gjelder myk profil.

Figur 1: Harde/myke nyheter i 8 nettaviser, n=2658.

Et funn som kan bidra til å støtte opp om dette bildet av hvor avisene befinner seg på hard/myk-aksen, ligger i nettstedenes innholdsprofil. Her har vi foretatt en relativt standard innholdsanalyse og kategorisert sakene på de åtte nettstedene i henhold til saksområdene politikk, økonomi, samfunnsspørsmål (som helse, arbeid og utdanning), kultur, hverdagsliv (som familie, hobby og trafikk), krim, sport, ulykker og annet (figur 2).

Dersom vi lager en skala av denne inndelingen fra det harde (representert av politikk og økonomi), via det generelle (samfunnsspørsmål og til dels kultur) og til de myke nyhetene (populærkultur, hverdagsliv, sport, krim og ulykker), finner vi altså mer eller mindre samme profil som i hard/myk-analysen. Schibsted-avisene har de nettutgavene som publiserer mest harde nyheter i form av politikk og økonomi (hvor Aftenposten og Bergens Tidende har mest politikk, og Stavanger Aftenblad mest økonomi), med NRK et hakk bak, noe foran VG, og med Dagbladet og TV 2 som de nettsidene med mykest innholdsprofil.

Figur 2: Innholdsprofil i 8 nettaviser, n= 2658.

Selv om vi her ikke befinner oss på detaljnivå, viser figur 1 og figur 2 de samme tendensene, nemlig en fordeling langs en akse hvor de tidligere bredformatene har en hardere profil, populæravisene har en mykere profil, og nrk.no befinner seg et sted på midten. NRK og VG har omtrent like mengder harde nyheter – med ulik vekting på politikk og økonomi – mens VG er betraktelig mykere i andre enden.

Der man kan si at NRK og VG “ligner” hverandre ifølge denne analysen, er i det midterste segmentet som utgjør kultur- og hverdagslivsstoff. Går vi videre og differensierer innen disse segmentene, vil vi allikevel se at det er forskjell på hva slags kultur og hverdagsliv disse to nettstedene prioriterer, særlig hva gjelder livsstilsjournalistikk og tabloidisering, men også i forhold til henvendelsesform og intendert målgruppe.

Klientalisme

En viss forutsigbarhet når det gjelder denne typen differensiering i nettavismarkedet finner vi altså både langs hard/myk-aksen og når det gjelder henvendelsesform (figur 3). Her har vi sett på i hvilken grad sakene på nett henvender seg til leseren som borger – altså med informasjon som skal bistå borgeren i å delta i samfunnet og utføre sine sivile plikter, som å stemme ved valg – eller leseren som klient, altså en rettighetshaver.

Her ser vi at regionavisene – Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – henvender seg i større grad til leseren som borger enn som klient, mens tilfellet er motsatt hos den kommersielle kringkasteren TV 2, og populæravisene Dagbladet og VG, hvor henvendelsesformen i større grad tiltaler leseren som klient enn borger. Dette kan sies å være et utslag av den særnorske formen for journalisme (se Eide 2004), et særlig kjennetegn ved den norske populærpresse, som plasserer journalisten i posisjon mellom makten (eller kildene) og enkeltmennesket (eller publikum) – her som en forkjemper for enkeltmenneskets rettigheter i møte med et kritikkverdig politisk og økonomisk system.

Problemet som gjerne trekkes frem i forbindelse med klientalisme i journalistikken er at leseren gjøres til “kunde” i alle henseender. Ikke bare i forhold til forbruk, rettigheter og statsapparatet, men også i sin rolle som velger, hvor politisk journalistikk blir mer individualistisk – hvilket parti er best for deg og dine behov? – fremfor å fokusere på hva som er best for det kollektive samfunn.

Det faktum at det i denne analysen foreligger et betydelig utslag av “verken eller” (saker som verken kan karakteriseres som borger-henvendte eller som klientalisme), illustrerer i hvilken grad borger/klient-distinksjonen i norsk presse kun må anses som tilstedeværende, ikke som dominerende. Her må det altså understrekes at klientalisme er å anse som et trekk ved enkelte nettaviser i norsk medieoffentlighet, men ikke nødvendigvis det dominerende trekket.

Figur 3: Klientalisme i 8 nettaviser, n=2658.

NRK befinner seg igjen et sted på midten, som i hard/myk-kategoriseringen, mellom klientalisme og borgerhenvendelsen. NRK ligger her mellom populæravisene og Schibsted-nettstedene, om enn noe nærmere VG enn Stavanger Aftenblad. Dette kan komme av at nrk.no også fungerer som en portal til allmennkringkasterens audiovisuelle profil. Allmennkringkasterstatusen gjenspeiles også i analysen av henvendelsesform (figur 4), hvor NRKs nettnyheter kan sies å ha det mest generelle publikumet som sin målgruppe. De fleste sakene publisert på nrk.no henvender seg til et generelt publikum – i motsetning til et tabloidpublikum eller et elitepublikum – og i større grad enn både populæravisene og regionavisene.

Operasjonaliseringen av disse kategoriene kan være noe problematisk, men handler i stor grad om tilgjengelighet. Ser man på de øvrige kategoriene så fremstår igjen Aftenposten og Stavanger Aftenblad med den “hardeste” profilen, i den grad de har størst andel saker som henvender seg til et elitepublikum – her definert som høyt utdannede, spesialiserte yrkesgrupper, særlig innen politikk, finans og forskning. Saker med en distinkt tabloid henvendelsesform er rene underholdnings‑, sjokk- og kuriosasaker, mens saker som henvender seg til sportsfans har en viss terskel når det gjelder umiddelbar forståelse av sakens “vesentlighet” som utelukker publikum med liten eller ingen sportsinteresse.

Forutsigbart nok har regionavisene den mest lokale henvendelsesformen, her mest i Fædrelandsvennen, som er den minste og mest lokalt orienterte av Schibsted-avisene. Fraværet av lokalhenvendelsen i TV 2, VG og Dagbladet gjenspeiler slik sett deres karakter som riksmedier. I kategorien “annet” finner vi blant annet saker som har en klar kjønns- eller aldersmessig målgruppe.

Figur 4: Henvendelsesform i 8 nettaviser, n=2658.

Langs markedsdifferensieringsdimensjonen er det for øvrig lite problematisk at ulike nettaviser henvender seg til ulike målgrupper. Dagbladet, TV 2 og VG har den mest “tabloide” henvendelsesformen, noe som gjenspeiler medienes kommersielle og populære karakter – og deres konkurransesituasjon – mens denne er mindre til stede i Schibsteds regionaviser.

Slik sett kan man si at Schibsted-avisenes lokale henvendelsesform er med på å oppfylle redaksjonenes samfunnsoppdrag. Det samme resonnementet skulle også tilsi at NRK oppfyller sin rolle som allmennkringkaster – med et format som er ment å skulle nå flest mulig, uten å virke ekskluderende.

Tabloid og livsstil

Så langt ser vi altså konturene av et medielandskap hvor Dagbladet og TV 2 ligger i den myke enden av skalaen, med Aftenposten og Stavanger Aftenblad i den harde enden, og NRK et sted på midten. Ser vi på hvordan dette gjenspeiles i andelen tabloid- og livsstilsstoff vi finner på disse nettsidene, bekrefter igjen analysen hvordan mediene differensieres langs den harde/myke nyhetsaksen, i den grad tabloid og livsstil må sies å tilhøre det myke nyhetsspekteret.

Dagbladet og VG har klart størst utslag av livsstilsjournalistikk, med NRK, TV 2 og regionavisene et stykke bak (figur 5). Livsstilsstoff handler ifølge forskningslitteraturen om koblingen mellom personlig identitet og forbrukerkultur. Denne typen journalistikk plasserer seg godt utenfor den politiske sfære henimot oppfatninger om “det gode liv”. Som denne undersøkelsen viser, består livsstilsstoffet i ledende norske nettmedier for det meste av saker fra kultursektoren og fritidssfæren, med særlig fokus på film, musikk og litteratur, og ikke minst dekning av fjernsynsflatene. Sportsstoffet som er registrert her under “sportsfan” er stoff som er vinklet på sport som en slags hobby eller et interessefelt – et saksområde alle nettstedene har relativt mye av. Analysen viser at nettsidene i dette utvalget har relativt lik profil på sitt livsstilsstoff, hvor nrk.no er representativ i så måte, men med en god del mindre livsstilsorientering enn VG og Dagbladet.

Figur 5: Livsstil i 8 nettaviser, målt i antall saker.

Når tabloidprofilen som helhet er målt i denne analysen, har vi tillatt koding av mer enn én vinkling per sak (figur 5). Dette for å få frem et bilde av “intensiteten” i nettavisenes tabloidprofil. Slik sett har vi ikke talt antall tabloide saker i utvalget, men heller registrert antall ganger “tabloid-sensoren” slår ut. Saker som handler om kjendiser vil nemlig gjerne også inneholde elementer av humor, melodrama eller avsløring, for eksempel.

Som figur 5 illustrerer, er det for det første kjendisstoff, underholdning og human interest-vinklingen som karakteriserer norsk tabloidjournalistikk. Den type karakteristikker vi gjerne assosierer med tabloidsaker – som sjokk og traumer, melodrama, sex, sladder og skandaler, er det egentlig relativt lite av i disse norske nettavisene. Langs de målte innholdskategoriene finner vi de vanligste karakteristikkene av tabloidjournalistikken som er å finne i norsk og internasjonal forskningslitteratur, samt en det særnorske formatet vi har døpt “drøyt” – ment å beskrive saker som gjerne hever noen øyenbryn, samt reaksjonen “det der var jammen drøyt”. Her kan det igjen være verdt å poengtere at den norske tabloiditeten ikke har samme kurven som tabloidsjangeren i andre land, for eksempel Storbritannia og Tyskland. Blant annet ser vi det ut i fra hvor få saker som eksplisitt spiller på sex i dette utvalget.

I målingen av intensitetsnivået i den norske tabloidjournalistikken havner NRKs utslag i tabloiditet nest sist, før Fædrelandsvennen – utgaven med den minst tabloide profilen av nettavisene i dette utvalget. Dagbladet og VG leder klart an i feltet, med TV 2 som en god nummer tre. Noe overraskende er muligens at Aftenpostens nettsaker slår ut på tabloid-meteret før rikskringkasteren, men her er det også god spredning i nedslaget.

Figur 6: Tabloidvinkling i 8 nettaviser, målt i antall forekomster.

Differensiering

Alt i alt viser analysen at norsk nettjournalistikk er relativt homogen. Det foreligger ikke veldig store utslag henimot de harde og myke nyhetssjangrene i noen av utgivelsene, og det er lite som skiller norske redaksjoner sammenlignet med andre, mer polariserte mediemarkeder i Europa og USA. Allikevel er det små forskjeller som kan bidra til å differensiere disse ulike nettavisene. Dagbladet er den mykeste avisen i utvalget. Dagbladets nettutgave har mest tabloidjournalistikk, størst utslag av tabloide vinklinger, størst grad av klientalisme og mest myke nyheter. TV 2 ligger tett bak på en god andreplass, mens VG plasserer seg et godt hakk bak disse to ledende populærnettstedene.

Langs denne relativt trange differensieringsaksen ligger altså NRK et sted på midten – mellom populæravisene og de kommersielle allmennkringkasteren på den myke siden, og de forhenværende bredformatavisene på den harde siden. Sammenlignet med den andre allmennkringkasteren i markedet, TV 2, er altså NRK betraktelig mindre myk i draget. Også i forhold til landets ledende nettavis, vg.no, ligger NRKs profil et stykke unna. VG har for øvrig hakket høyere innslag av video på sin forside vg.no enn NRK har på sin forside nrk.no i perioden (figur 7), noe som også burde dempe bekymringen for at NRK skal dominere nettmarkedet med sin audiovisuelle produksjon.

Figur 7: Antall videoer på 8 nettaviser.

Å “ligne på” andre nettaviser

Påstanden om at NRK til forveksling “ligner på” de ledende kommersielle nettavisene, må altså sies å ha begrenset empirisk holdbarhet. NRKs nettside er ingen knallhard aktualitetsportal, ei heller er den en sensasjonell populæravis. Den kan bedre beskrives som en stabil og variert nyhetsformidler med allmenn henvendelsesform, som har et økende fokus på sin kringkastingsprofil (se sak om øvrige funn fra analysen).

Hva som ligger i “å ligne på” i dette tilfellet, er for øvrig et interessant spørsmål. VG-redaktørens påstand om at nrk.no ligner mer og mer på vg.no innebærer også en oppfordring med negativt fortegn. VG vil naturlig nok beskytte sin posisjon i markedet, og frykter at NRK skal bli så lik vg.no at det til slutt vil utgjøre en substitutt – noe som vil forhindre VG å ta betalt for sitt nettinnhold. Ut i fra denne analysen kan vi imidlertid berolige VGs redaktør med at NRK ikke er mer lik VG enn andre. Begge nettstedene har den allmenne nyhetsprofilen som er vanlig i norske redaksjoner med nasjonalt publikum, og begge har en høy andel audiovisuelt innhold, men det er ikke nødvendigvis dette aspektet som differensierer en utgiver i markedet. VG er fremdeles mer tabloid og livsstilsorientert enn NRK, med en mer uttalt klientalisme i henvendelsesformen. Dersom det er den populære profilen avisen vil beskytte, bør redaksjonen heller se nærmere på hva Dagbladet og TV 2 bedriver på sine nettsteder. Det er nemlig disse to kommersielle nyhetstilbyderne som ligger nærmest VGs profil på nettet, og som i så henseende utgjør den største trusselen som substitutt.

Dersom det derimot er den harde nyhetsprofilen VG ønsker å beskytte, så viser undersøkelsen at det er en viss likhet mellom nrk.no og vg.no. De to nettstedene har omtrent like mye harde nyheter i form av politikk og økonomi. Den nettavisen som ligner mest på NRK og VGs “hardhetsprofiler” er Fædrelandsvennen (se figur 1 og figur 2), en avis som har satt opp en digital betalingsløsning som krever betaling for om lag 50–60 prosent av nettinnholdet. Dersom VG-redaktørens argumentasjon holder vann, og det er umulig for kommersielle aktører å ta betalt i et marked hvor nrk.no utgjør en ”gratis” substitutt, burde det tilsi at Fædrelandsvennen ikke ville være i stand til å få sine kunder til å abonnere på digitalt innhold. Dette er ikke tilfelle. Schibsted selv omtaler i så måte Fevennens betalingsmurløsning med forsiktig optimisme hva gjelder fremtidig forretningsmodell, og resten av Schibsteds regionaviser har etablert lignende løsninger i kjølvannet. Fevennen er riktignok en regionalt distribuert avis med lokalt monopol, og har dertil en eksklusiv posisjon i sitt marked som VG ikke har. Men det er ikke på den harde nyhetsprofilen fvn.no konkurrerer med nrk.no – det et nettopp avisens særegne lokale profil som utgjør konkurransefortrinnet. Dette burde altså tilsi at også vg.no bør kunne konkurrere med NRK på sin særegenhet – et etablert og utpreget populærformat med bred dekning innen en allmenn nyhetsprofil. Innenfor dette populærformatet har VG en klart større tilstedeværelse enn NRKs nettsider, men sterk konkurranse fra Dagbladet og TV 2.

Dersom allmenn-nyhetsprofilen er området hvor VG frykter nettkonkurranse fra NRK, så kan man være fristet til å påpeke at akkurat her må nesten landet største nettavis tåle konkurranse. Det er nettopp innenfor allmenn-nyheter at befolkningens informasjonsbehov tjener på bred konkurranse mellom ulike redaksjonelle miljøer. Allmenn-nyheter er nettopp det – de er allmenne, og det skulle bare mangle at ikke de to største redaksjonelle miljøene i landet, med størst geografisk dekning, også konkurrerer på dette feltet.

For begge redaksjoner vil denne konkurransen potensielt være skjerpende for det journalistiske virket. Ikke minst vil det tjene leserne, som holdes oppdatert av konkurrerende redaksjonelle virksomheter, noe som også er hensikten bak mediereguleringen. Hvis det er slik at VG ønsker å være alene i dette markedet, og ber staten begrense konkurransen på et område der de, uten NRK, vil være ledende, så foreligger det en misforståelse om hva mediemangfold betyr.

Metode

Sammenligning av nettsidene til NRK, TV 2, Dagbladet, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Utvalget er gjort for å kunne sammenligne på et nasjonalt plan, på tvers av publiseringsidentiteter (kringkasting versus papiravis), og nasjonalt med regional (og lokalt). Datainnsamling (n=2658) ble foretatt ved hjelp av automatisk datainnhenting (scraping) av nrk.no samt systematisk innsamling av resterende forsider (ved hjelp av app’en Web2Pdf). Utvalget var planlagt å bestå av en hel uke, men på grunn av tekniske problemer på NRKs servere ble innsamlingen av nrk.no mangelfull. Analysen består av forsider f.om mandag morgen 23. september 2013 til ca. kl. 10.40 torsdag 26. september 2013.

Kodeboken består av 10 hovedvariabler som registrerer 1. Innhold (53 verdier langs kategoriene politikk (inkludert krig og terror), krim (inkludert politisaker og jus), økonomi, samfunnsspørsmål (som arbeid, helse og sosialsektoren), hverdagsliv (inkludert hobby og fritid, familieliv, trafikk og infrastruktursaker), kultur (inkludert kongehus og kuriosa), sport, ulykker og annet); 2. Sted (lokal, regional, nasjonal/riks og utenriks); 3. Livsstil (inkludert trening og helse, mote og trender, mat og vin, reise og fritid, hus, hjem, båt, hage, hytte og bil, film og tv, teknologi, musikk, litteratur, økonomi, karriere og utdanning, familie og oppvekst, humor og sportsfan-relaterte saker); 4. Tabloid (kjendis og sensasjon, humor, underholdning og kuriosa, sjokk og katastrofer, kongehus, sex, sladder, straff, tårer og traumer, eksotisk, dramatikk, skandale, liv og lære, trivialiteter, avsløring, human interest, mord og vold, melodrama og “drøye” saker); 5. Veilednings- og servicejournalistikk; 6. Kampanje- og rettighetsjournalistikk; 7. Publikumshenvendelse (eliter, allmennpublikum, lokalt publikum, menn, kvinner, tabloid publikum og sportsfans); 8. Borger eller klient; 9. Umiddelbarhet (hvorvidt saken krever umiddelbar publisering); og 10. Harde/myke/generelle nyheter (hvor harde nyheter er politikk, internasjonal politikk, nasjonal sikkerhet, økonomi, finans, krig, terror, offentlig administrasjon, viktig krim; myke nyheter er kultur, sport, kjendis, kongehus, trafikkulykker, katastrofer og krim, forbruk, livsstil, underholdning, tabloid, human interest; og generelle nyheter er vesentlige økonomiske, sosiale eller kulturelle saker som kan publiseres når som helst. I tillegg er det kodet for geografi, sjanger og videobruk. Alle kategoriene består av gjensidig utelukkende kategorier, bortsett fra Tabloid-kategorien, hvor saker kan kodes på flere verdier.

Reliabilitet ble testet på alle kategoriene, og oppnådde en Cohen’s kappa for innhold 0.84/88% (n=176), livsstilsjournalistikk 0.82/87% (n=123), og harde/myke nyheter (0.60/77%). Enkel enighet ble regnet ut på binære verdier: servicejournalistikk 91%, tabloidjournalistikk 77% (n=128), klientalisme 59%, og henvendelsesform 67% (n=116).

Litteratur

Brekken, Tove; Thorbjørnsrud, Kjersti & Aalberg, Toril (2012) “News Substance: The Relative Importance of Soft and De-Contextualized News”, i Aalberg, Toril & Curran, James (reds) (2012) How Media Inform Democracy: A Comparative Approach, Routledge: New York, s. 64–80.

Dahlgren, Peter (1992) “Introduction”, i Dahlgren, Peter & Sparks, Colin (red.) Journalism and Popular Culture, Sage: London, s. 1–23.

Eide, Martin & Knight, Graham (1999) “Public/Private Service: Service Journalism and the Problems of Everyday Life”, European Journal of Communication, 14 (4), s. 525–547.

Eide, Martin (2004) Hodet på blokken: Essays om journalistikk, Oslo: Gyldendal.

Hanusch, Folker (2012) “Broadening the Focus: The Case for Lifestyle Journalism as a Field of Scholarly Enquiry”, Journalism Practice, 6 (1), s. 2–11.

Lehman-Wilzig, Sam N. & Seletzky, Michael (2010) “Hard News, Soft News, ‘General’ News: The Necessity and Utility of an Intermediate Classification”, Journalism, 11 (1), s. 37–56.

Meijer, Irene Costera (2001) “The Public Quality of Popular Journalism: Developing a Normative Framework”, Journalism Studies, 2 (2), s. 189–205.

Nguyen, An (2012) “The Effect of Soft News on Public Attachment to the News: Is “Infotainment” Good for Democracy?”, Journalism Studies, 13 (5–6), s. 706–717.

Rasmussen, Terje (2012) Veiledningsjournalistikk: Om å lede vei og å gå seg vill (Consumer journalism: On guiding the way and loosing its path), i Eide, Martin; Larsen, Leif Ove & Sjøvaag, Helle (red.) Nytt på nett og brett: Journalistikk i forandring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 215–230.

Reinemann, Carsten; Stanyer, James; Scherr, Sebastian & Legnante, Guido (2012) “Hard and Soft News: A Review of Concepts, Operationalizations and Key Findings”, Journalism, 13 (2), s. 221–239.

Van Aelst, Peter & de Swert, Knut (2009) “Politics in the News: Do Campaigns Matter? A Comparison of Political News during Election Periods and Routine Periods in Flanders (Belgium)”, Communications, 34 (2), s. 149–168.

Fevennens forside 30. januar 2013.

Ved Universitetet i Bergen har en forskergruppe de de siste fire årene jobbet med prosjektet Journalistiske nyorienteringer, finansiert av Norges forskningsråd. Som del av denne prosjektgruppen har jeg undersøkt innholdet i Schibsteds regionaviser, og har samlet data fra Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen fra en uke i juni 2012 og en uke i januar 2013 (se metodebeskrivelse nederst i artikkelen). Prosjektet sammenligner innholdet på nett og papir i de fire avisene. Jeg har også undersøkt avisenes lokale og regionale profil, og sett på i hvilken grad innholdet overlapper mellom avisene.

Analysen viser at det foregår lite stoffutveksling mellom avisene, at nettutgavene bidrar til å forsterke avisenes innholdsprofiler og at det er en økende fokus på lokalstoff i alle redaksjonene med unntak av Aftenposten, som befinner seg i en særstilling med tanke på avisens nasjonale distribusjon. En redusering i avisenes regionalfokus gir imidlertid grunn til bekymring for det journalistiske mangfoldet i medieregionene i Sør-Norge.

Avisene blir ikke likere hverandre

Prosjektet har i hovedsak tre hovedfunn. For det første viser analysen at det i liten grad er overlapp mellom avisene. På papir deler de fire avisene så lite som tre prosent eller mindre av sakene (Aftenposten og Aftenbladet en prosent hver, Fædrelandsvennen to prosent og Bergens Tidende tre prosent). På nett ligger graden av overlapp noe høyere, men er fremdeles lav, i underkant av 13 prosent i 2013. På Aftenpostens nettutgave er seks prosent av sakene hentet fra en av de andre tre avisene, på bt.no er 13 prosent av sakene republisering av felles redaksjonelt stoff, på Stavanger Aftenblad er 10 prosent av nettinnholdet slikt fellesstoff, mens Fædrelandsvennen også har seks prosent.

På papir er dette fellesstoffet for det meste forbruker‑, reise- og fritidsstoff, sport og kulturstoff, samt noe politikk og økonomi. Alt i alt er det ikke snakk om mer enn 35 av 2138 papirsaker som utgjør direkte overlappende, republisert fellesstoff i Schibsteds regionaviser siste uken i januar 2013.

Oppslag i Bergens Tidende 28. januar 2013.

Tallet er noe høyere på nett, hvor 140 av totalt 1694 saker utgjør en overlapp, igjen for det meste fritids- og forbrukerstoff, sport og kultursaker. Aftenposten er tilbyderen av nærmere halvparten av papirsakene som overlapper mellom to eller flere av Schibsted-avisene i denne perioden. Bergens Tidende er den største mottakeren av slike saker.

Aftenposten er den største produsenten av fellessaker også på nett, mens også saker fra Adresseavisens sportsredaksjon brukes på alle fire nettutgavene (datainnsamling ble foretatt delvis med innføringen av redaksjonene Riks og 100% Sport).

Alt i alt er dette snakk om lave tall. Ikke minst er det snakk om svært liten grad av stoffutveksling i avisenes papirutgaver. Denne utvekslingsraten er derfor antakelig mest et vitne om en videreføring av innholdsavtaler inngått mellom disse regionavisene lenge før opprettelsen av Media Norge. Media Norge/Schibsted Norge har altså foreløpig ikke ført til at disse avisene får likere eller mer overlappende innhold.

Avisene blir mer lokale

Analysens andre hovedfunn er at andelen lokalnyheter er relativt høy og økende (her må det nevnes at Aftenposten står i en særstilling i dette materialet. På grunn av avisens nasjonale stilling ventes det heller ikke at lokaldekningen er like høy som de andre avisene. Lokalutgaven er talt med.) Det er også mer lokalnyheter på nett enn på papir.

Alle avisene hadde en økning i lokalstoff (nyheter fra byområdene Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand) i papirutgaven fra juni 2012 til januar 2013. Størst økning finner vi i Stavanger Aftenblad, som øker andelen nyheter fra Stavangerregionen fra 27 prosent i 2012 til 34 prosent i 2013, og Fædrelandsvennen som øker fokuset på Kristiansand by fra 33 prosent i 2012 til 40 prosent i 2013. Aftenposten, i en særstilling, har ingen økning i lokalfokuset på nett fra 2012 til 2013, men en økning på papir i samme periode. Den største økningen finner vi i Fædrelandsvennens nettutgave, hvor Kristiansand-dekningen øker fra 28 prosent i 2012 til 51 prosent i 2013.

Fokuset på lokalstoff får også en forsterkning på nett. Dette gjelder for alle avisene bortsett fra Aftenposten. Bergens Tidende har i 2013 den største differansen i lokalfokus mellom nett og papir av alle de fire avisene, med en økning i lokaldekningen fra 27 prosent i papirutgaven til 40 prosent i nettutgaven. Stavanger Aftenblad fortsetter også sin forsterkning av lokalprofilen på nett. I 2013 har Aftenbladet 34 prosent stoff fra Stavangerområdet, mens aftenbladet.no har 40 prosent. Fædrelandsvennen hadde i 2012 større fokus på hendelser i Kristiansand på papir enn på nett, men i 2013 har denne tendensen skiftet. Fevennen hadde da den høyeste andelen lokalstoff på begge plattformer av de fire Schibsted-avisene. Økningen i lokalstoffet i BT, Aftenbladet og Fevennen ser primært ut til å gå på bekostning av saker med et nasjonalt fokus.

Mens lokalstoff er nyheter som omhandler byen hvor avisen kommer ut, er regionalstoff nyheter fra avisenes dekningsområde utover bykjernen. Alt i alt har avisene lite eller moderate mengder regionalstoff. Aftenposten har mest nasjonalt og utenriksstoff av alle de fire avisene, og kun to prosent av avisstoffet er regionale nyheter (både i 2012 og 2013), mens dette øker noe på nett. Bergens Tidende har økt sitt regionalstoff noe på papir, mens fokuset har gått ned på nett. Stavanger Aftenblad har redusert sin regionaldekning i papirutgaven, mens regionen har en økning på nett i 2013. Fædrelandsvennen har prosentmessig mest regionalstoff av alle avisene på begge plattformer, men her er tendensen synkende. Fevennen har allikevel størst forsterkning av alle avisene i regionalfokus fra papir til nett, både i 2012 og 2013.

Tendensen i Aftenposten, Aftenbladet og Fædrelandsvennen er altså at avisenes dekning av regionene utenfor bykjernen er synkende på papir og økende på nett, med unntak av fvn.no. Trenden er derimot motsatt i Bergens Tidende, hvor regionaldekningen øker på papir og synker på nett. I BTs tilfelle kan dette ha noe å gjøre med at datainnsamlingen for juni 2013 sammenfalt med Ekstremsportveko på Voss, og at begivenheten hadde mange ulykker dette året.

Alle avisene har uansett en forsterkning i regionfokuset fra papirutgaven til nettutgaven i 2013. Denne økningen utgjør for det meste trafikk, ulykker og værsaker, saker som omhandler infrastruktur og nærmiljøet. Stoff som omhandler vær og trafikk er typisk både for januar og juni måned, men dette er også billig og lett tilgjengelig materiale som vitner om hvordan nettets publiseringshastighet skiller seg fra papirmediet.

Oppslag i Stavanger Aftenblad 25. januar 2013.

De tre største avisenes relativt lave andel regionalstoff viser at Aftenposten, BT og Aftenbladet har et klart by-nært fokus. Det kan være en indikasjon på hvordan kombinasjonen økt produksjonspress, lavere antall journalister og et fokus på rask digital publisering krymper avisenes dekningsradius og flytter det journalistiske fokuset nærmere avisenes redaksjonslokaler.

Samtidig er avisenes lokale fokus et tegn på at avisene ønsker å være relevant for lokale lesere. Dette gjenspeiles også i den høye andelen av hverdagsnært stoff som vi finner i de tre minste avisene (altså BT, Aftenbladet og Fevennen) – saker om trening, fritid, mat og vin, trafikk, vær, familieliv, lokal infrastruktur, forbruker- og reisesaker som vitner om avisenes vilje til å forbli relevante for lokale leseres daglige liv. Aftenpostens klare prioritering av politikk, kultur og utenriksstoff er i så måte talende for avisens posisjon som hovedstadsavis med tabloid konkurranse og nasjonal distribusjon.

Profilen tydeligere på nett

Det tredje hovedfunnet i analysen er at alle avisene har en tendens til å forsterke papirprofilen gjennom nettutgaven. Man kan altså si at den digitale strategien er forankret i avisenes egenart og identitet slik den er etablert gjennom mange år med papir-publisering. Aftenposten forsterker sitt fokus på utenriksstoff (fra 26 prosent på papir til 33 prosent på nett i 2013), Bergens Tidende øker fokuset på sosiale samfunnsspørsmål som levekår, helse, arbeid og utdanning (fra 10 prosent på papir til 15 prosent på nett), Stavanger Aftenblad øker sitt fokus på økonomi, energi og næringsliv (fra 10 prosent på papir til 17 prosent på nett), mens Fædrelandsvennen, som vist, øker lokalfokuset. Så selv om papirutgaven ser ut til fremdeles å utgjøre redaksjonenes hovedprodukt, blir nettet viktigere og viktigere når det gjelder å kommunisere avishusets profil og holde på abonnentene, kanskje særlig i overgangen til betalt tilgang.

Man kan med andre ord si at graden av ulikhet mellom nett- og papirutgave til en viss grad reflekterer avisenes økonomiske styrke. Aftenposten og Bergens Tidende har større redaksjoner og flere abonnenter enn Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, og kan derfor i større grad differensiere mellom de to utgavene enn de to mindre avisene. I 2013 var graden av innholdsoverlapp mellom nett og papir størst i Fædrelandsvennen, hvor 39 prosent av nettsakene også var publisert i papirutgaven. Det vil si at 61 prosent av sakene i Fædrelandsvennens papirutgave var eksklusivt papirmateriale. Dette er talende for avisens digitalstrategi, ettersom Fædrelandsvennen var den eneste avisen som hadde innført betalingsmur da denne analysen ble gjennomført. Stavanger Aftenblad hadde 32 prosent overlapp mellom nett og papir i 2013, mens Bergens Tidende hadde 19 prosent og Aftenposten 20 prosent. Det var med andre ord større forskjell på nett og papir i Bergens Tidende og i Aftenposten enn i de to andre avisene. Hvorvidt betalingsmurstrategien vil ha en forsterkende effekt på graden av overlapp mellom nett og papir også for de tre andre avisene, gjenstår å se.

Tilbaketrekning til byene kan bli demokratisk problem

Alt i alt viser funnene fra analysen at det så langt er lite tegn til at de fire avisene i Media Norge-dannelsen blir likere hverandre. Selv om felles eierskap har ført til at avisene ser likere ut, både på nett og papir, tyder ikke funnene i denne analysen på at Schibsteds fire regionaviser er i ferd med å miste sin egenart. Snarere tvert imot, tyder innholdsanalysen på at nettinnholdet er med på å vedlikeholde og til dels forsterke avisenes profil, egenart og lokale markedsposisjon.

Det er allikevel funn i denne analysen som gir grunnlag for en viss bekymring. Avisenes ressurssituasjon – med stadige kutt i bemanningen og en overgang til digital kompetanse, kombinert med nettets egenart og den digitale produksjonsmodus, ser ut til å være med på å snevre inn avisenes dekningsradius. Når journalistene skal produsere flere og flere saker, og dessuten få disse ut raskt, tilsier det at mer av arbeidet gjøres i eller nær redaksjonslokalene, og at det er mindre ressurser igjen til dekning av regionene. Dette gjenspeiles i økningen av lokalstoff i alle avisene utenom Aftenposten. Det gjenspeiles også i BTs, Aftenbladets og Fevennens regionstoff, som i hovedsak utgjøres av vær- og trafikksaker.

Når regionavisene skifter sitt fokus fra politiske og sosiale spørsmål som angår avisenes utvidede dekningsområder (selv om dette stoffet selvsagt også er å finne), til et fokus på vær, trafikk og ulykker, kan dette tyde på at områdene utenfor bykjernen risikerer å miste oppmerksomheten fra regionavisene som skal representere dem. Når de store regionavisene ikke dekker kommunene i omliggende strøk i tilstrekkelig grad, kan det oppstå et demokratisk vakuum der journalistiske ressurser ikke benyttes til å holde kritisk oppsyn med lokale styringsmakter. Det blir derfor desto viktigere å være oppmerksom på den rollen lokalavisene i øst‑, sør- og vestlandsfylkene spiller i å informere lokale innbyggere, tilrettelegge for lokal politisk debatt og i å granske den lokalpolitiske makten.

Kilder

Fosse, Camilla (2009): “Media Norge-fusjonen og de journalistiske argumenter”, i Eide, Martin (red.) Journalistiske nyorienteringer, Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 155–169.

Metode

Den kvantitative innholdsanalysen sammenligner nett- og papirinnhold i Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – en uke fra 2012 (23.–29. juni) og en uke fra 2013 (25.–31. januar) (n=7419). Søndager er utelatt fra analysen da kun to av avisene har søndagsutgaver.

Analyseenhetene er artikler slik de er publisert i papirutgaven og forsidesaker slik de er publisert i nettutgaven. (Enheter er målt fremfor spaltecentimeter, og notiser og artikler likt tellende. Dette kan gi noen skjeve utslag med tanke på hvordan analysen reflekterer redaksjonell innsats, men analysen er designet for å undersøke hva slags inntrykk leserne får av avisenes innhold, og må derfor ta høyde for tradisjonelle avislesingsvaner.)

Papirartiklene er innsamlet på papirformat eller gjennom avisenes iPad-utgaver (identisk med papirutgaven) (n=4075). Nettartiklene er lastet ned som skjermdumper av avisenes forsider (applikasjonen Web2PDF lagrer PDF-versjon av nettsiden med HTML-koden inkludert), hver time fra 08:00–24:00 i gjennomsnitt (n=3344). Data ble analysert i henhold til et kodeskjema bestående av over 60 innholdskategorier, herunder politikk, økonomi, kriminalitet, sosiale spørsmål (som helse, arbeid, velferd og utdanning), kultur, hverdagsliv (som hobby og fritid, reise, veiledning- og forbrukersaker, vær og trafikk), ulykker, sport og annet. Lokalforankring ble kodet som enten lokal (saker fra byen hvor avisen kommer ut), regional (avisenes omliggende dekningsområder), nasjonal (innenrikssaker) og utenriks (utenfor landets grenser).

En reliabilitetstest ga en Kappa-score på 84%/.80 for innhold (n=238) og 87%/.80 for lokalforankring (n=255).

Daniel C. Hallin is Professor and Chair at the Department of Communication at the University of California San Diego. Hallin has over the last 25 years conducted extensive research on war and the media. In his major contribution to the field, The “Uncensored War”, he addresses the issue of the media’s role in the formation of public opinion of the war, the journalistic reporting of the war, as well as the question of the so-called “Vietnam Syndrome”. This is a term that according to Hallin was created by proponents of a more aggressive foreign policy to refer to the reluctance of Americans, after Vietnam, to consent to the exercise of military power abroad — the concern being that intervention in foreign conflicts could lead to “another Vietnam.”

Hallin has also studied the media coverage of the Gulf War. His most recent contribution to the field of war and media studies, the article “The Media and War”, reflected critically on the state of the media and war research field.

This interview took place at the University of California San Diego in late November 2007. Although Hallin’s research focus over the past 10 years has not been on war and the media, but rather on comparative media studies, this interview offered an opportunity for an afterthought from a media scholar highly knowledgeable about media coverage of war and its effects on public opinion.

Helle Sjøvaag (HS): Much of the research on the media-military relationship in times of war has focused on military control of the media. As you yourself have emphasised in your book The “Uncensored War” — The Media and Vietnam, journalists experienced an unprecedented amount of freedom during the Vietnam War — a level of freedom that we have perhaps not seen since. Consequently, research on US media coverage of the wars since the 1980s onwards has focused much attention on military restrictions on journalists reporting war. However, in comparing the media-military relationship during the Gulf War in 1991 with the Iraq War, scholars seem to suggest the military is loosening its tight control of the media. Do you see a trend toward a more peaceful coexistence between the media and the military, or do you think there’s still a lot of conflict there?

Daniel C. Hallin (DH): I think there is more peaceful coexistence. Up until the first Gulf War, the tendency was, at least in the US, for more restriction. After the first Gulf War I think that the military kind of rediscovered that the media is not necessarily damaging to their interests — that actually it can be in their interest to have media coverage. I remember going to a conference after the first Gulf War where all of the press officers — the head press officers for the different military services – were there. The press officer for the army was complaining that the marines had stolen all the glory because he could not get the army officers to allow the journalists to go out with the troops — but the marines would allow them and so the marines stole the glory. So, rediscovering the fact that when you allow the journalists along, most of the publicity you are going to get is favourable. And it could in fact be in your interests to have press coverage. Then with the Iraq War, the policy of embedding gave the journalists way more access than they had had in [the Gulf]. And now of course this has become an unpopular war and so there are tensions, but I do not actually think the tensions are terribly sharp right now. I do not think that there is a lot of hostility in the military. There are complaints that the coverage is too negative but it does not seem like particularly a lot of hostility and not a lot of conflict either.

HS: Military restrictions on journalists have usually inspired loud complaints from the press corps. How loudly are they complaining of restrictions in their coverage of the current war in Iraq?

DH: The journalists are not particularly complaining right now. The journalists complain a lot more in the US about the White House — and this is actually standard. This was true about Vietnam also — that it was not the military that imposed restrictions on the journalists when there were restrictions, it was the civilian leadership in the White House, and this has been true again this time — that the greatest restrictions come from them, not the military.

Photo taken by US Army Cpl. Graner in Abu Ghraib prison, Iraq Oct. 24, 2003. The detainee “Gus” is being pulled from his cell by soldier PFC England as a form of intimidation. (Caption source: salon.com. On copyright: Pictures taken by U.S. military personnel on duty are ineligible for copyright, unless the photographer successfully claims that the photographs were not taken as part of his or her official duties. The photographers of the Abu Ghraib prisoner abuse photos have not made this claim, and have in fact denied it under oath. (source: Wikimedia Commons).

HS: The Iraq War has been compared to the Vietnam War on more points than one. When looking at the coverage of the two wars, we might see a few similarities. One similarity is perhaps that the media coverage of the two wars has been characterised by what you might call “significant events”, such as the My Lai story and the coverage of the Tet Offensive in Vietnam, and the Abu Ghraib story during the current Iraq War. How important do you think these “significant events” are in changing public opinion of war?

DH: I do not think that by themselves they are significant. If you look at the trend line in public opinion I think that you will see that in Iraq, just the same as Vietnam, there are not very many bends in the curves — not like suddenly there is an event and all of a sudden public support drops after that event. What it usually is is a gradual decline. The Tet Offensive did not produce any significant wrinkles in the trend lines in public opinion really. That is not to say it was not important, because there was a lot of very significant discussion and politics that was focused around it. And similarly with Abu Ghraib — I think obviously Abu Ghraib had an important role to play in the decline of support for the war but it did not really dramatically change public opinion by itself. I think the most important thing is just like Vietnam — it is time that matters, and the fact that the war continues on and the casualty rate continues on. It becomes more and more evident that it is not going to end soon, and that is what erodes public opinion more than any particular event.

HS: Is there a fatigue that sets into the public opinion?

DH: There is fatigue, yes, and a kind of growing realisation about the cost of the war, and the fact that it is not as simple as the leaders said. Things like Abu Ghraib, or My Lai — people have a way of explaining those things away. They say that “people got what they deserved”, or they do not really believe that it happened — a lot of people do not. But it becomes harder and harder to explain away — the fact that the war just drags on. That is harder to deny than some of these other things.

HS: One of the other comparisons we can make between the Iraq War and the Vietnam War concerns the growth in one particular medium. In particular, television established itself firmly as a political force during the Vietnam years. Do you see some parallels here to the role of the Internet in the coverage of the Iraq War and the war in Afghanistan?

Vietnam war: Viet Cong dead after an attack on the perimeter of Tan Son Nhut Air Base (photo: SP5 Edgar Price Pictorial A.V. Plt. 69th Sig. Bn. (A) (photo: Wikimedia Commons/ The Vietnam Center and Archive.)

DH: Well yes. In a lot of ways I think that what happened with Iraq is the same as what happened with Vietnam. There are some differences. One of them has to do with digital media technology. I think that that is really important — that the pictures of Abu Ghraib were taken by soldiers with digital cameras. Without those pictures it never would have been a story. I think one of the ways in which it is harder for the military to control the circulation of images has to do with that digital technology and the fact that there are soldiers with cameras who are taking these pictures. So the most negative images of the American military are not created by journalists — they are created by soldiers, and then they are circulated in this way. So digital technology is important in that way — and not just the Internet, but also just the cameras themselves.

Another thing is that the media are more globalised now than they were, and this is related to the Internet. But you have these other providers of information — Al Jazeera is the most important, but you also have the websites that are maintained by the militant groups and so on, and they circulate images too. So the flow of images is less totally monopolised by the big Western news agencies than it once was. With Abu Ghraib I think there are two things that are really important. The story of how it became such a big story – it partly has to do with Seymour Hersh [the journalist who broke the story], it partly has to do with whoever leaked those pictures to the media, but it is also true that even when the pictures were first shown, it was not quite such a big story in the United States until President Bush was forced to comment on it. And the reason he was forced to comment on it is because the pictures were also circulating in the Arab world. There was a big reaction in Arab public opinion, and he felt it was necessary to comment on that. So that fact that there are these other flows of information besides the ones involving Western media — it is not purely national, it is a global flow of information. And Bush has to respond to that.

HS: You wrote an article in Political Communication in 1993 called “Agon and Ritual — The Gulf War as Popular Culture”, together with Todd Gitlin at Columbia University. The article characterises the story of the Gulf War as highly ritualistic story, framed rather romantically in a similar narrative frame as the Second World War. The article also discusses the long term effect of media coverage, and you concluded by suggesting that “next time around” it would be easier to mount support for going to war. Looking at the build-up to the Iraq War — do you think this was the case?

DH: I think that was probably true, but there was another factor – which was the aftermath of September 11th, that made it pretty easy for Bush to send American troops to war. So it is true that in the period after Vietnam it became for a period much more difficult for the President to commit troops to combat, because there was a lot of suspicion of getting involved in war. And I do think that the Gulf War reversed the so-called Vietnam Syndrome to some extent, but then on top of that you had September 11th, which really pushed that into the background. Now of course, things are different again.

HS: Would you say that the media’s build up to the Iraq War was less extensive as the build-up to the Gulf War?

DH: I guess it should be said that in both cases there was a lot of coverage, and there was significant opposition in both cases. But I certainly think that the experience of the Gulf War made it easier for people to imagine that you could have a short successful war, and that you were not necessarily going to just get into another Vietnam. I think that the fact that the Democrats held back from criticising the President — they were willing to vote to go along — I think that has to do with the Gulf War, and the fact that that was seen as a successful war, and they thought that that might be what was going to happen again. They did not want to be on the wrong side of a popular war.

HS: In the article “The Media and War”, that you wrote in the book International Media Research, you diagnosed the state of research on war and the media — pointing to some of the aspects where more research was needed, particularly calling for a greater integration of the field and broader questions such as social theory, historical background and so on. You also argued that there should be more research on war as culture. How do you think the field of war and media research has evolved in the last 10 years?

DH: Well, there is a lot more literature now. The argument that I made about the absence of research about war and culture — I think there is a lot of new work on war and culture, not all of which I have read. I see more and more references to that. I mean, we are in a time of war again where this is a really interesting subject so people are starting to work on it much more intensively. And we are back into a situation where — if you believe our leaders — we are going to be in perpetual war for a long time. So it seems very obvious that the culture — our culture — is in some way a culture of war. You have to understand war in order to understand our culture.

References:
Hallin, Daniel C. (1986) The “Uncensored War” – The Media and Vietnam, University of California Press, Berkeley California
Hallin, Daniel C. and Gitlin, Todd (1993) “Agon and Ritual – The Gulf War as Popular Culture”, Political Communication, Fall 1993
Hallin, Daniel C. (1997) “The Media and War”, in Corner, John; Schlesinger, Philip and Silverstone, Roger (eds.) International Media Research – A Critical Survey, Routledge, London, New York
Hallin, Daniel C. and Mancini, Paolo (2004) Comparing Media Systems – Three Models of Media and Politics, Cambridge University Press, Cambridge

Helle Sjøvaag is a research fellow at the Department of Media Science and the Department of Information Science, The University of Bergen.