Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values […] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3–5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at“dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times […] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. […] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278–279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. […] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands […] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279–280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   […] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. […] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. […] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280–283)
   

   Fans are often people […] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. […] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. […] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.

Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.

Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».

Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”

Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.

PFU tar ikke valgtestene seriøst

PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:

Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg

Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?

Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)

Hva gjør en valgomat mer uhøytidelig enn annen journalistisk dekning av stortingsvalget?

Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)

Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.

Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.

Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.

Det er ikke for dyrt å gi småpartiene det de vil ha

Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)

— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes

Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.

Hva kjennetegner en god valgtest?

I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?

Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?

Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.

— Hva er det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?

— Jeg vet ikke hva det er.

— Hva?

— Nei. Ikke hørt om det en gang.

Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:

Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.

Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.

Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.

Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:

• At alle partier som stiller liste i alle fylker er inkludert
• At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
• At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
• At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Hva synes du?

Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa