I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.

Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).

Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.

SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.

Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.

Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.  

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.

I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».

Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.

Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.

Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:

“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).

Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.

Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).

På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).

Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).

I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).   

De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.

Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:

“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”

Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.

Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen

Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.

Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.

Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Et bilde som viser en tildekket kvinne, partiets logo og slagord, og teksten: «Stem FrP», er en av annonsene som er blitt kjørt på nett.

Den politiske reklamen har som formål å argumentere overfor velgeren for å stemme på Fremskrittspartiet. Argumentene må vi imidlertid bidra med selv.

Reklamen benytter seg nemlig av et visuelt enthymem hvor premisset for påstanden er utelatt. Annonsen inviterer slik til selv-overbevisning; mottakeren aktiveres til selv å skape argumentene. Men står vi virkelig fritt til å velge hvordan det utelatte skal fylles inn?

For å forstå reklamen har man bruk for kunnskap både om avsenderen og dens intensjoner, og om konteksten ytringen opptrer i.

Argumentet for å stemme Fremskrittspartiet finner vi i den tildekkede kvinnen, som stirrer ut på oss. En som ikke kjenner Fremskrittspartiet, vil kunne komme til å anta at kvinnen er en av partiets representanter. I en slik lesning ville argumentet være: «Du bør stemme på Frp, fordi vi har den beste representanten».

Har man kunnskap om partiet fra før — og har fulgt med i valgkampen — vil man lese reklamen annerledes. Fremskrittspartiet har gått til valg på å innføre et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, på å stille strengere krav til at innvandrerne må tilpasse seg vårt samfunn, og på å føre en streng asyl- og innvandringspolitikk.

Vet man dette, vil man ikke forstå den tildekkede kvinnen som en representant for partiet, men som et symbol på muslimske innvandrere. Basert på kunnskapen vi har om partiets standpunkter til innvandring, vil vi formulere argumentet slik avsenderen har lagt opp til: «Du bør stemme Frp, fordi vi vil kreve at innvandrere fra andre kulturer tilpasser seg vårt samfunn».

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Med den potente steinformasjonen som bakgrunnsmotiv, kom Tajik med sin egen definisjon av norske verdier, i form av en liste over tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Hun benyttet også muligheten til å komme med vittige stikk mot «størrelsen» på Helleland og Moes advarsler, kritisere regjeringens valgkamp for å «mangle sprut» og til å minne om hvor viktig det var å «stå oppreist» for de norske verdiene.

VG-desken frydet seg nok over både foto og ordspill. Bildebruken tjente også andre funksjoner. Til tross for at Tajik ikke går med på at debatten om norske verdier skal handle om vafler og brunost — trolig heller ikke om fjell — tyr også hun til «typisk norske» symboler for å fremme budskapet. Dette kan tolkes som en latterliggjøring av andre politikeres uoriginale bruk av slike symboler. Satt opp mot Helleland og Moes bruk av tradisjonell norsk kaffemat som rekvisitter, fremstår Tajik med sitt valg av bakgrunnsmotiv og underbuksehumor som frisinnet og moderne.

Kledd i turtøy og omgitt av norsk natur signaliserer hun samtidig at også hun setter pris på — og vil verne om — tradisjoner mange regner som norske.

Det er noe underlig med bildet av presidentens møte med paven. Den smilende Trump står i skarp kontrast til paven, som for én gangs skyld ikke ser særlig fornøyd ut. Melania og Ivanka Trump ser heller ikke bekvemme ut der de står — side om side med presidenten, med paven på god avstand. Selv om det ikke er mer enn én armbreddes mellomrom mellom Donald Trump og paven, kan man få inntrykk av at det er en avgrunn mellom dem. Pavens hvite drakt, og familien Trumps sorte bekledning fremhever ytterligere kontrasten mellom de to partene.

Oppstillingen sender tankene til en krysning av klamme feriebilder og kjendisfotografi. Det ser ut som presidenten er glitrende fornøyd med å ha dratt med seg familien inn i Vatikanet for å bli avbildet sammen med paven — noe verken paven eller resten av familien syns noe særlig om.

Fotomontasje fra Twitter-bruker @janellefine

Bildet ble raskt en internettsensasjon. Raskt etter publisering dukket redigerte versjoner opp på humorsider og i Twitter-meldinger. Disse fungerer som en form for visuell kommentar til det opprinnelige bildet. Det mest slående ved bildet gjentas, overdrives, og forsterkes.

I de redigerte versjonene av presidentfamiliens pavemøte, er det ofte det arrangerte ved bildet som løftes frem. I tillegg er det mange som spiller på det dramatiske og symboltunge i plassering og klesdrakt. Ikke få har tenkt på grøss og gru. Et populært grep er å plassere ulike karakterer fra skrekkfilmer inn i bildet. Blant annet ble gutten fra The Omen, jentene fra The Shining, nonnen fra The Conjuring 2 og jenta fra The Ring, limt inn i bildet. Bildene ble så postet på Twitter, sammen med teksten «I photoshopped [this character] into this pic and it isn’t even weird».

At kritikk av Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet raskt blir snudd på hodet og brukt til å appellere til partiets velgere, er ikke noe nytt. Partiet har en lang tradisjon for å snu kritikk til noe som gagner dem selv. Øvelsen består i at de fremstiller kritikken som rettes mot dem som  urimelig mobbing. Dermed blir det mulig for den kritiserte å innta en offerrolle. I denne reklameplakaten ser vi nettopp dette: Sylvi er et offer for urimelige anklager vedrørende hennes motivasjon for å ikle seg korset. Derfor trenger hun folkets støtte.

Ifølge SV-ledelsen var hensikten med kampanjen å invitere til en debatt om hva fremtidens norske verdier skal være – en debatt de var lei av at Fremskrittspartiet hadde monopol på. Flere av kampanjens bilder var direkte rettet til FrP. Et av disse var et bilde av SV-medlem Gulai Katal som står med åpne armer sammen med teksten «Per Sandberg kom og få en innvandrerklem».

Bunad og kebab. (foto: SV)

Kampanjen fikk hard medfart på Twitter og ble kritisert av både journalister og folk i kommunikasjonsbransjen for manglende originalitet. I bildene blir bunaden brukt som metafor for de norske tradisjonene, mens kebaben representerer det multikulturelle samfunnet. Ved å sette disse sammen, argumenterer kampanjen for at begge disse to utgjør «det norske». Når dette ble dårlig mottatt, skyldes det sannsynligvis metaforenes overtydelighet. Kampanjens hensikt var å sette alvorlige verdispørsmål på dagsorden, og å gjøre dette «med et glimt i øyet», men bruken av forslitte metaforer bidro til å avspore debatten.

Klem og kebab. (foto: Helge Mikalsen, VG)

Mange kalte kampanjen en gavepakke til Fremskrittspartiet. Ikke uventet kom svaret fra FrP noen dager senere. Det kom i form av et bilde av Sandberg som blir klemt av fire innvandrere, mens han holder en kebab. Grunnet kampanjens overtydelighet kunne Fremskrittspartiet velge kun å forholde seg til de åpenbare elementene i SVs kritikk, og slik sette en effektiv stopper for debatten de ble invitert til.

Nærmest som feriegjester står to båtflyktninger kledd i gullfargede varmefolier med ryggen vendt mot kamera. De stirrer mot havet, hvor en gummibåt full av flyktninger kommer seilende. Havets og himmelens blåfarge gir bildet ro og fremhever de gullfargede menneskene på stranden. Harmonien forsterkes av bildets balanserte komposisjon, hvor de to menneskene på stranden rammer inn gummibåten i det fjerne.

Som mange prisvinnende bilder rommer bildet kontraster. Den stillferdige, balanserte estetikken står i sterk kontrast til de dramatiske hendelsene som ligger bak. De gyldne varmefoliene gir inntrykk av en rikdom og velstand, som vi vet ikke omfatter de to som er kledd i det gyldne. Den sublime estetikken gjør distansen mellom det som vises og hendelsene som beskrives stor. I motsetning til bilder som eksplisitt viser lidelse og tap vekker det ikke umiddelbart vårt engasjement. I stedet får motivet en verdi i seg selv som estetisk objekt. Fordi vi allerede har sett utallige bilder og videoer av den dramatiske flukten til Europa, klarer vi likevel ikke å distansere oss helt fra hendelsene som beskrives. Alle disse bildene er med oss når det fredelige bildet fra Lesbos tilsynelatende forteller en annen historie. Bildet gir oss ro til å løfte blikket. Middelhavet er ikke lenger som da vi badet der på ferietur.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.