Holmøyvik peker på at Høyesterett i dommen la stor vekt på usikkerhet knyttet til finansiering av velferdsordninger i fremtiden. Førstevoterende dommer uttrykker det blant annet slik:

«For meg veier de samfunnsmessige hensynene bak endringene tungt i helhetsvurderingen. Jeg har redegjort for den generelle pensjonsreformen og begrunnelsen for den. Sentrale stikkord er et bærekraftig pensjonssystem, likebehandling og en rettferdig fordeling mellom generasjonene.»

Det problematiske med denne type vurderinger er at de er i sin essens politiske. Dette er de samme argumenter som Stortingets flertall benyttet da lovendringen ble vedtatt. Det er liten grunn til å konkludere med at Stortingets posisjon som organ styrkes. Stortingsflertallet har riktignok vunnet «et slag» i den forstand at loven er opprettholdt, men prisen er at Grunnlovens enkle og forståelige bestemmelse er blitt erstattet av en «gummistrikk» med ulne og tåkete formuleringer der Høyesterett i fremtiden vil ha siste ord.

Makten (suvereniteten dersom man spissformulerer) blir derved flyttet fra den folkevalgte forsamling Stortinget til en ikke-valgt forsamling, Høyesterett.

Dersom Høyesterett i stedet hadde anvendt Grunnlovens enkle bestemmelse etter sin ordlyd, ville stortingsflertallet «tapt» det umiddelbare «slaget». Men dersom endringen virkelig er så viktig som Høyesterett (og stortingsflertallet) pretenderer, ville det vært mulig å legge frem endringsforslag til Grunnloven.

Initiativet til endring og det endelige vedtaket ville derved, slik Grunnloven foreskriver, sprunget ut av et folkevalgt mandat i Stortinget selv i motsetning til å være overlatt til et ikke-folkevalgt organ som Høyesterett.

Etter denne forfatters mening ville det klart beste vært at grunnlovsforslag ble vedtatt eller forkastet direkte av folket, men den indirekte mulighet til folkelig påvirkning og debatt gjennom mellomliggende valg til Stortinget er likevel å foretrekke fremfor å overlate grunnlovsendringer til en liten, i praksis selv-supplerende gruppe, ikke-valgte dommere.

Spørsmålet er imidlertid, er det nå, etter disse avgjørelser, klart for borgerne hvilke regler som gjelder?

Bakgrunnen for spørsmålet er at Høyesterett selv har definert sine hovedoppgaver til å være rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Ifølge Høyesteretts webside ønsker Høyesterett også «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Høyesteretts bygning i Oslo (foto: Wikimedia Commons. CC: by-sa)

Etter en rask gjennomlesing av disse tre sprikende dommene er det ikke lett å forstå på hvilke punkter Høyesterett har bidratt til rettsenhet og rettsavklaring. De umiddelbare og til dels sprikende kommentarer også fra andre tyder på at jeg ikke er alene om å være i alle fall en smule forvirret.

Selv om det etter hvert skulle fremkomme en litt klarere konsensus rundt dommenes betydning vil dette være en avklaring basert på subtile nyanser, akademisk diskusjon og uten vesentlige bidrag fra Høyesterett selv.

Et forhold som gjør vurderingene og avklaringene enda mer kompliserte er at det i forbindelse med de to foregående dommene har fremkommet kritikk av Høyesteretts manglende drøfting av og åpenhet rundt vesentlige anførsler, og at det derfor også kan stilles spørsmål ved Høyesteretts oppfyllelse av målsettingen knyttet til «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Dersom det krever langvarige diskusjoner i juridiske tidsskrift, vanskelig tilgjengelig innsyn i prosesskrift og saksdokumenter og innsyn i hva som faktisk er sagt i Høyesterett (vanskelig for alle ettersom det ikke finnes tilgjengelige opptak) for å komme til en avklaring av betydningen av Høyesteretts dom, er dette en klar indikasjon på at Høyesterett selv har sviktet der det gjelder, nemlig i forhold til hovedoppgavene rettsenhet og rettsavklaring.

Dette kunne Høyesterett gjort mye bedre, og det kunne vært gjort mye bedre på en enkel måte.

I partenes anførsler i forhold til Røeggen-dommen ligger det som må oppfattes som en oppfordring til Høyesterett dersom konklusjonen ble annerledes, å forklare hvorfor og hvordan Røeggen-saken avvek fra Lognvik-saken og Fokus bank-saken. En slik konkret drøfting er det ikke spor av i Høyesteretts dom. Dersom forholdene i realiteten ikke var vesentlig forskjellige, men skyldes at flertallet av Høyesteretts dommere hadde endret oppfatning, burde også dette fremkommet.

Hele hensikten med offentlige dommer er at de skal klargjøre, ikke tilsløre.

Både for partene i Lognvik-saken og for partene i Fokus bank-saken må det være tungt at man står igjen uten gode svar på disse spørsmålene.

Like ille er det at graden av forutberegnelighet ikke synes å ha økt i nevneverdig grad. Knappe 2000 saker står angivelig til behandling i Finansklagenemnda, og det er vel fortsatt muligheter for at det fremkommer ytterligere saker.

På grunn av Høyesteretts svikt når det gjelder rettsavklaring er det ikke usannsynlig at en stor del av disse sakene etter hvert vil ende i rettsvesenet, med millionbeløp i saksomkostninger til følge. På grunn av uklarheter vil man sannsynligvis også oppleve sprikende dommer og sprikende praksis for så vidt gjelder svært like forhold, mellom de forskjellige tingretter og lagmannsretter. Dette er forhold som lett kan komme til å fortrenge andre saker og binde opp ressurser ved domstolene i årevis.

Høyesteretts raison d’être er knyttet til rettsavklaring og rettsenhet. (Jeg forutsetter at rettsutviklingen i hovedsak er Stortingets oppgave qua lovgiver.) Kanskje burde det gjennomføres systematiske evalueringer av hver enkelt høyesterettsavgjørelse blant brukerne av Høyesteretts avgjørelser for å finne ut av i hvor stor grad vår øverste domstol lykkes med sine forsetter knyttet til rettsavklaring, rettsenhet og åpenhet.

Ved innføring av parlamentarismen fra 1884 ble prinsippet om åpenhet utvidet til også å gjelde den offentlige forvaltningen; både den statlige og den kommunale, samt en mengde mer eller mindre frittstående offentlige etater. I prinsippet har vi alle innsyn i kommunale sakspapirer og gjennom den statlige elektroniske postjournal kan vi søke på all inngående og utgående korrespondanse i departementer og statlige etater. Offentlighetslovens offentlighetskrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etterprøve de offentlige organers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Tilgangen til sakspapirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli-saken og Høyesteretts stadfesting av tingrettens innskrenkninger i kringkastingsadgangen og derved allmennhetens mulighet for å etterprøve domstolenes avgjørelser (f.eks. knyttet til tilregnelighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terskelen til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prinsipper om allmennhetens etterprøving og innsyn får konsekvenser også for den 3. statsmakt.

Domstolene har også engasjert seg på en måte som legger en demper på allmenhetens innsyn i bevismateriale både nå (hvilket kan være legitimt nok inntil materialet er fremlagt i retten) og i fremtiden.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter (via elektronisk postjournal) som i andre offentlige organers dokumenter.

Mulighetene for dokumentinnsyn ved domstolene bør således styres av de samme prinsipper og sannsynligvis av den samme lov (offentlighetsloven) som for andre offentlige organ. Også offentlighetsloven gir mulighet for å nekte innsyn p.g.a. personvern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bevisføring i retten).

Offentlighetsloven gir derimot ikke grunnlag for å nekte innsyn på et rent skjønnsmessig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i forbindelse med prosesslovgivningen. Hovedprinsippet i offentlighetsloven er nettopp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etterprøve domstolsforhandlinger som forhandlinger og debatter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videoopptak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borger har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om riktigheten av domstolens avgjørelse.

Nå når webkameraene florerer både i busser, drosjer, butikker og på offentlige steder er omkostningene uansett bagatellmessige i forhold til hva det koster å holde rettsapparatet «kjørende» med dommere, advokater og administrasjon. Skal vi tippe installasjonskostnader tilsvarende 2–3 advokattimer per rettssal?

Styrker rettssikkerheten

De rettssikkerhetsmessige aspekter understrekes blant annet av Liland-saken der «ulovlige» opptak nettopp var en vesentlig årsak til gjenopptakelse og frifinnelse.

I mange andre «justismordsaker» (og mange tilfeller der justismord er blitt påstått) har diskusjonen nettopp vært knyttet til hva som ble sagt eller ikke sagt i retten. I de fleste av de land norske myndigheter liker å sammenligne seg med benytter man derfor stenografisk referat fra rettssalene. Opptak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (billigere) løsning på problemet knyttet til dokumentasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har relevans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finansklagenemnda vil det åpenbart kunne være av interesse å kunne følge rettsforhandlinger og få innsyn i saksdokumenter knyttet til domstolenes behandling i Røeggen-saken eller tilsvarende saker. I de senere år har det også vært ført en rekke pensjonssaker som har hatt stor betydning for tusenvis, titusenvis eller hundretusenvis pensjonsmottakere. Ekspropriasjonssaker og erstatningssaker (tenk forsikringsoppgjør) er likeledes saker som berører et stort antall mennesker.

I et land med store avstander og der en av politikkmålsettingene er å ta hele landet i bruk, bør det også, i alle saker, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkeltperson i Kirkenes å følge forhandlinger i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett som en advokat, journalist eller enkeltperson bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme forbi at disse fysisk sett sentralt plasserte domstolene også har flest saker. Det bør da legges til rette for at advokater, journalister og enkeltpersoner i andre landsdeler, ved hjelp av dokumentinnsyn og videoopptak på internett har like god mulighet for innsyn som de advokater, journalister og enkeltpersoner som fysisk befinner seg i Oslo.