Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»

VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.

Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.

Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.

Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

Inntredelsestalen blir en tale hvor den kjente, frie og friske formen vil vike for opplesningen av et omhyggelig gjennomarbeidet manuskript skrevet av taleskrivere. Det blir ingen enkel oppgave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som president. De flotte og velformulerte setningene som taleskriverne vanligvis skaper til slike situasjoner, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.

Den retoriske bevegelsen fra en ukontrollert presidentkandidat mot en mer kontrollert president begynte allerede med Donald Trumps seierstale på valgnatten. Denne talen hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjennom hele valgkampen, men gav oss også en forsmak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye presidentaktige tonen og den kjente pratsomme stilen med politiske innspill ut fra hva Trump tilfeldigvis kom i tanke om.

Til majestetisk musikk hentet fra klimaks-scenene i en Hollywood-film spaserte Trump mot talerstolen, fulgt av sin yngste sønn, konen Melania Trump, samt sine andre døtre og sønner og mer familie.

ABC Breaking News | Latest News Videos

Stemmen var rolig og behersket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhørerne «Takk, takk, takk alle sammen». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente –  kompliserte saker, kompliserte saker». De første ordene fra den nyvalgte presidenten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme valgmøter over hele USA. Enkle setninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord utelatt. Grammatisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var komplisert? Politikk? Overdragelse av makt? Ville den fullstendige setningen ha vært «politikk er kompliserte saker»? De tomme rommene må tilhørerne selv fylle.

Den imøtekommende og vennlige stilen fortsatte med storsinn da han anerkjente Hillary Clinton for å ha gjennomført en meget, meget hard valgkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknemlighet for hennes tjeneste for landet». Så slo han fast at det var tid for Amerika å hele adskillelsens sår og forenes som et samlet folk.

Noen ble kanskje overrasket over denne vennligheten, storsinnet og ønsket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klodens største mobber. Men egentlig er det ikke så overraskende. For det første krever genren en slik holdning. Det er dette alle nyvalgte presidenter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsinnet og imøtekommende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler positivt om ham, gjengjelder han vanligvis denne holdningen. Det er når han møter motstand, når han blir kritisert eller angrepet, at han svarer med uforbeholden aggresjon og fornærmelser.

Mens de første ordene var utenfor manuskript, begynte Donald Trump nå å følge teksten på teleprompteren som hans taleskrivere hadde skrevet. Her hører vi den nye og mer tradisjonelt velformulerte presidentaktige tonen. Den har et skriftlig ordvalg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine valgmøter: «I pledge to every citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvinner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjenvinne vårt lands skjebne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akkurat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornemmelse av hvordan hans taleskriver kommer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra valgkamptalene – ikke med fornærmelsene og uthengingen, men med den hverdagslige, tilstedeværende og spontane retorikken. Nå kom de plutselige innskytelser, som å invitere den intetanende republikanske formann, Reince Priebus, på scenen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say something”. I motsetning til den evig over-forberedte Clinton eller den alltid veltalende Obama, snakker og opererer Trump etter innfallsmetoden. Fri fra manuskript og normer sier han det som faller ham inn i øyeblikket, og gjør det med vanlige ord, formulert i korte setninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”.

Det er denne uttrykksformen som gjennom hele valgkampen har gitt ham autentisitet og personlig troverdighet. Han fremstår vanlig og ekte. I motsetning til den korrekte Clinton som leser opp fra et manus, er han tilsynelatende bare seg selv. For mange ligger appellen i at han ikke snakker som en profesjonell politiker, men derimot som folk flest. Derfor opplever mange at de kan identifisere seg med Trump: Han snakker som meg, så derfor må han jo være som meg, og derfor forstår han meg. Vi stoler på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kanskje ikke er som folk flest, selv om han er en milliardær, så er det enda viktigere at han verken snakker som en politiker eller oppfører seg som en politiker. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans troverdighet når han i sin nye rolle som president både politisk og retorisk kommer til å handle som en politiker. Rollen krever politiske handlinger, genrene han kommer til å tale, skrive og kommunisere innenfor krever tradisjonell politisk retorikk. Vil han miste sin retoriske troverdighet som en anti-politiker, eller vil han klare å redefinere rollen som president?

En annen utgave av denne teksten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.

Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.

Foto: Bill B cb

Fra den andre debatten mellom Trump og Clinton 9. oktober 2016 (skjermbilde).

Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?

Stemmesamlende retorikk

Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.

Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».

Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.

Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.

Stemmeflyttende retorikk

Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».

Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.

Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.

Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.

Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

Nærmest som feriegjester står to båtflyktninger kledd i gullfargede varmefolier med ryggen vendt mot kamera. De stirrer mot havet, hvor en gummibåt full av flyktninger kommer seilende. Havets og himmelens blåfarge gir bildet ro og fremhever de gullfargede menneskene på stranden. Harmonien forsterkes av bildets balanserte komposisjon, hvor de to menneskene på stranden rammer inn gummibåten i det fjerne.

Som mange prisvinnende bilder rommer bildet kontraster. Den stillferdige, balanserte estetikken står i sterk kontrast til de dramatiske hendelsene som ligger bak. De gyldne varmefoliene gir inntrykk av en rikdom og velstand, som vi vet ikke omfatter de to som er kledd i det gyldne. Den sublime estetikken gjør distansen mellom det som vises og hendelsene som beskrives stor. I motsetning til bilder som eksplisitt viser lidelse og tap vekker det ikke umiddelbart vårt engasjement. I stedet får motivet en verdi i seg selv som estetisk objekt. Fordi vi allerede har sett utallige bilder og videoer av den dramatiske flukten til Europa, klarer vi likevel ikke å distansere oss helt fra hendelsene som beskrives. Alle disse bildene er med oss når det fredelige bildet fra Lesbos tilsynelatende forteller en annen historie. Bildet gir oss ro til å løfte blikket. Middelhavet er ikke lenger som da vi badet der på ferietur.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

Vi lever i tiden for de store spørsmål: Hva skal vi leve av i fremtiden? Bærer velferdsstaten også for neste generasjon? Hvordan forholder vi oss til de titusener som banker på døren vår og vil inn?

Et opplyst og fordomsfritt ordskifte er forutsetningen for at vi i fellesskap finner kloke svar.

Vi har ikke mangel på debattarenaer. Flere enn noen gang skriver, mener og analyserer. Men skal våre diskusjoner fører oss fremover, må vi ha stemmer som utfordrer oss.

Vi må ha stemmer som får oss til å tenke tanker, vi ikke har tenkt før. Tanker som åpner opp for ny innsikt og andre meninger. De viktigste stemmene viser frem nyanser og dilemma, de går løs på flere tema og får oss til å se nye vinkler. De løsriver oss fra våre fastlåste standpunkt.

Høsten 2013 mistet Vestlandet en slik stemme. BTs politiske redaktør, Sjur Holsen, representerte en forbilledlig vestlandsk ytringstradisjon. Med skarpt intellekt, bred orientering, og et mangfold av interesser tok han for seg alle slags problemstillinger.

Store, som klima og folkevandringer. Mindre, som Brann og lokalpatriotisme. … Hvis man da aksepterer at Brann er en liten problemstilling? Alltid kunnskapsrikt, alltid velskrevet, ofte utfordrende. Og aldri kjedelig.

Sjur Holsen er borte, men nye stemmer kommer til.

Sparebanken Vest ønsker å støtte dem som kan gå i Holsens fotspor.

Banken vil bidra til at nye stemmer utfordrer og gir innsikt. Derfor deler Sparebanken Vest i år – for første gang – ut Sjur Holsens minnepris.

Les. lær, reis! … Det var Sjur Holsens oppfordring til unge studenter. De måtte oppleve verden for å forstå den. De måtte ut for å forstå Norge på nytt. Minneprisen består av et reisestipend på 100.000 kroner. Disse midlene skal gi en ung samfunnsdebattant nye perspektiver og kunnskap som kan komme oss alle til nytte.

Jeg er stolt over å være i juryen for denne minneprisen og det har vært en glede å jobbe med juryens to andre medlemmer, som begge er tidligere sjefredaktører i Bergens Tidende: For det første Trine Eilertsen, som nå er politisk redaktør i Aftenposten. For det andre Gard Steiro, som nå er nyhetsredaktør i VG. Vi er alle tre imponerte og stolte over dette års vinner.

Den første vinneren av Sjur Holsens minnepris er … en kvinne. Hun er ung, bare 26 år, men har allerede markert seg som en uredd, meningssterk og bredt orientert debattant. Hun har ivrig publisert, kommentert og debattert i tidsskrifter, aviser og kringkasting:

Fra Dag og Tid til Bergens Tidende, fra Klassekampen til Dagens Næringsliv, fra NRK til The Guardian.

Hun har skrevet klokt om alt fra vitenskapelig objektivitet til kunst og kultur. Hun har avvist at en foreleser er en selger og kommentert parlamentsvalg på Grønland. Men det er klimakrisen og behovet for bærekraftig utvikling som engasjerer henne sterkest.

Hun stod i spissen for kampen for et fossilfritt Universitet i Bergen og har kritisert Statoils innflytelse på kultur og utdanning.

Som medstifter og redaksjonsmedlem av tidsskriftet Røyst har prisvinneren bidratt til en ny arena for debatt på venstresiden.

Prisvinneren er mangfoldig. Som scenekunstner har hun arbeidet med teater i flere europeiske land. Etter studier ved Universitetet i Bergen ble hun doktorgradsstipendiat i antropologi ved University of Cambridge.

Kort sagt: Årets vinner er et forbilde for andre unge stemmer – ja, for alle som ønsker å delta i samfunnsdebatten.

Hun angriper ufortrødent det hun mener er feil og kritikkverdig, men gjør det aldri hånlig eller avferdigende. Hun avviser argumenter, men ikke mot-debattanter. Hun er skarp, uten å bli ubehagelig. Hun har vilje for saken, uten å vise uvilje mot personen. Hun er klar og tydelig uten å miste nyansene.

Hun er en ung vestlands-stemme som utfordrer og gir innsikt.

Jeg er stolt over å kunne presentere for dere vinneren av Sjur Holsens minnepris 2016:

Mine damer og herrer: Ranghild Freng Dale.

På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.

Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.

De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.

Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»

Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.

Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.

En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.

Slik lyder ingressen på VG Helg-portrettet “Folkets mann”, som dette bildet er hentet fra.

Scenen i bildet er full av arbeiderkultur. Jernbaneverkets fane, pokaler og vimpler fra bedriftsidrettsturneringer, kraftige karer i arbeiderstøy, lunsjprat og hygge. Og utenfor hele settingen sitter Støre, lederen i Arbeiderpartiet.

Alene, i dress, med et “reservert”-skilt på bordet.

VG Helgs artikkel: Folkets mann.