Det er VG og Mediebedriftenes landsforening (MBL) som fronter snuoperasjonen i momsspørsmålet. Selv ikke de største subsidieoptimistene synes nå å tro at det er mulig å oppnå nullmoms på digitale medier. Det mest realistiske scenariet er en «kulturmoms» på 8 prosent. VG og MBL går inn for at denne momssatsen skal gjelde både papirbaserte og digitale medier — i hvert fall tilsynelatende. Det er smart, ikke minst siden det raskt kan bli mer verdifullt å få 17 prosentpoeng momsreduksjon på en stigende inntektsstrøm fra digitale utgaver enn å få beholde fullt momsfritak på en stadig fallende inntektsstrøm fra papirutgaver.

Høy digital moms hemmer avisenes satsing

Snuoperasjonen kommer sent, men godt. I fjor argumenterte bransjen for sine gunstige momsregler med utgangspunkt i fallende opplag og dårlig økonomi. Det holder ikke. Staten kan ikke gi alle bransjer som sliter med lønnsomheten lav moms. Nå legger MBL større vekt på at nettmomsen hemmer avisenes satsing på digital formidling. Denne analysen er riktig. Man må huske på at de store avishusene konkurrerer med sine egne papirprodukter når de selger digitale løsninger.

La oss ta et eksempel. Aftenpostens eavis er et utmerket alternativ til papirutgaven for morgenfriske professorer i Bergen. De to utgavene er identiske i innhold, men eavisen kan leses før postbudet kommer, og man slipper å gå ut i bergensværet for å hente den i postkassen.

Aftenpostens problem er at 20 prosent av det bergensere og andre betaler for digitale abonnementer, beslaglegges av staten i form av moms. Dersom kundene velger å fortsette med sine papirabonnementer, får imidlertid Aftenposten beholde hele betalingen uavkortet.

En slik forskjellsbehandling er meningsløs, og gjør det lite lønnsomt for Aftenposten å legge til rette for at leserne skal gå over til digitale utgaver. Det er nok noe av forklaringen på at avisens viktigste digitalversjon ikke er noe annet enn en pdf av papiravisen. Ingen utskriftsmuligheter, ingen søkemuligheter, ingen muligheter for bokmerker. For ikke å snakke om lyd eller levende bilder.

En avgiftspolitikk som hindrer omstilling og effektiv ressursbruk, er ikke ønskelig hverken fra avisenes, lesernes eller samfunnets side.

Vil ha både i pose og sekk

MBLs argumentasjon er likevel problematisk. I Aftenposten 29.5.2012 kommer det frem at MBL egentlig tenker seg momsen på papiraviser som en juridisk teknikalitet. De foreslår at momsen skal betales inn og deretter refunderes krone for krone. Reelt sett har altså ikke MBL skiftet standpunkt. Som profesjonelle lobbyister for de store papiravisene ber MBL om å få både i pose og sekk. Lavere moms på digitale utgaver og fortsatt favorisering av de lønnsomme papirutgavene.

I tillegg påstår MBL at staten vil tjene på å innføre lavmoms for digitale utgaver. Sammenligner man statens momsinntekter i dag, 25 prosent av en svært liten digital omsetning — med statens momsinntekter i framtiden, 8 prosent av en antatt høy digital omsetning — vil inntektene øke. Men om man forventer at de digitale utgavene vinner frem uansett, vil den omleggingen som MBL foreslår føre til et betydelig inntektstap for staten sammenlignet med en videreføring av dagens regler.

Det kan selvfølgelig konstrueres eksempler hvor en lavere momssats på digitale utgaver fører til en så rask og kraftig omsetningsvekst at statens momsinntekter reelt sett øker som følge av omleggingen. Men heller enn å få Finansdepartementet til å tro på julenissen, bør MBL vektlegge samfunnsøkonomiske argumenter.

Støtt journalistikk med moms-pengene

Når vi gjennom ulike utspill har anbefalt lavmoms på digitale utgaver, er det fordi det vil ha gunstige mediepolitiske virkninger. Full moms på digitale utgaver vil på sikt redusere mediemangfoldet og mediekvaliteten. Vi er forundret over at MBL ikke fokuserer mer på dette.

Kulturministeren har praktisk talt lovet at nivået på pressestøtten skal opprettholdes. Det er dette MBL bruker til å begrunne sitt krav om midlertidig eller permanent momsrefusjon for papiravisene. Vi støtter MBLs oppfatning om at den netto inntektsøkningen som papirmoms gir staten, bør deles ut igjen til bransjen. MBLs forslag er imidlertid både kortsiktig og diskriminerende overfor nettavisene.

Fremfor å kreve momsen refundert krone for krone, bør MBL gi sin tilslutning til mediestøtteutvalgets omfordelingsalternativ i NOU 2010:14. Noe forenklet innebærer omfordelingsalternativet at staten dekker 20 prosent av avisenes redaksjonelle kostnader hvis papirmomsen økes til 8 prosent. En slik ordning vil støtte journalistikk uavhengig av publiseringsplattform og øke den redaksjonelle kvaliteten både i papiraviser og nettaviser.

Nivået på den permanente støtteordning som omfordelingsalternativet foreslo, er beregnet i en situasjon der verdien av momsfritaket er historisk høyt. Nå kan bransjen være i ferd med å forspille denne enestående muligheten – til skade for kvaliteten på fremtidens journalistiske produkter.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 31. mai 2012.

På kort sikt vil ikke endringen ha vesentlig effekt verken på hvem som får pressestøtte eller hvor mye de får. Dermed kan omleggingen virke som et spill for galleriet. Det er den ikke. Omleggingen har potensial til å endre dynamikken i avismarkedet. Som Huitfeldt påpeker, straffer den nåværende pressestøtteordningen aviser som lager attraktivt nettinnhold. Den moderniserte ordningen vil derimot stimulere til økt digital innovasjon og mer effektiv distribusjon.

Redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen mener det er juks å kalle den nye ordningen plattformnøytral fordi digitale gratisaviser fortsatt ikke kvalifiserer. Det er mulig å forstå hans skuffelse, men ordningen er fullkomment plattformnøytral. Gratisaviser på papir får heller ikke støtte!

Kulturministerens argumentasjon for å unnta gratisaviser fra produksjonstilskuddet er faglig godt forankret. Pressestøtten skal fremme mangfold og kvalitet. De fleste gratisaviser er finansiert av reklameinntekter, og slike aviser vil typisk rette seg mot massemarkedet. Det er der de største reklameinntektene kan tjenes. Dermed blir de like i innhold og skaper lite mediemangfold.

Et annet fundamentalt problem med gratisaviser er at de har små insentiver til å investere i kvalitet. Det avgjørende for gratisavisene er å tiltrekke seg mange lesere, ikke å tilfredsstille lesernes preferanser som sådan. Satt på spissen er det uinteressant for Nettavisen hvor godt leserne liker nettstedet, så lenge de liker det godt nok til å klikke seg inn og bli eksponert for avisens annonser. Hadde derimot Nettavisen hatt en betalingsversjon, ville situasjonen vært en annen. Jo høyere betalingsvillighet leserne har for en slik versjon, desto høyere pris kan utgiveren forlange. Aviser som tar seg betalt fra leserne har derfor et sterkere insentiv til å levere kvalitet enn gratisaviser. De vil dessuten tjene på å differensiere seg fra hverandre for å redusere priskonkurransen.

Departementet har valgt å lansere endringen i den direkte pressestøtten uten å komme med en innstilling om endrede momsregler. Det er en klok strategi. Debatten om produksjonstilskuddet blir lett overdøvet av papiravisenes kamp for fortsatt nullmoms. Sterke krefter legger press på ministeren for å beholde status quo.

Anniken Huitfeldts argumentasjon for omleggingen av produksjonstilskuddet gir imidlertid klare føringer for hvordan fremtidens momsregler bør utformes. Om kulturministeren ikke skal møte seg selv i døren må også momsreglene gjøres plattformnøytrale. En lavere moms på nettaviser vil gjøre det mer lønnsomt å utvikle digitale betalingsmodeller og redusere den relative betydningen av reklameinntekter. Resultatet vil være større mediemangfold, høyere kvalitet og mer innovasjon.

Det er imidlertid ikke gitt at ministeren bør velge nullmoms. Vil man øke kvaliteten på medienes redaksjonelle innhold, gjøres det mest effektivt ved å subsidiere redaksjonelt arbeid. Slike subsidier kan også gratis nettaviser nyte godt av, til glede for Stavrum og hans lesere. Dersom kulturministeren går inn for felles lavmoms på både papir- og nettaviser vil hun ha penger igjen til en slik politikk.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 3. april 2012.

To tyske økonomer, Christian Bruns og Oliver Himmler, har nylig satt dette spørsmålet på dagsorden. Tidligere i år publiserte de en studie som ser på betydningen av lokalaviser for effektiv ressursbruk i kommune-Norge. Funnene er overraskende positive, og studien kunne godt vært bestilt av Mediestøtteutvalget som avga rapport til Kulturdepartementet i fjor.

Bruns og Himmler argumenterer for at Norge er et interessant laboratorium for den som vil studere effekten av aviser på politikernes ressursbruk. Mens radio, fjernsyn og internett er alternative kilder til informasjon om rikspolitikken, er aviser nokså enerådende når det gjelder å overvåke lokale beslutningsprosesser. Norge har både høy avisdekning og en desentralisert styringsstruktur med mange små kommuner. Dette trigget forskerne til å gjøre et dypdykk i norske avisdata.

Datamaterialet de bruker dekker 150 norske aviser og mer enn 400 kommuner i årene 2001 til 2005. Avisdataene kommer fra Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser. Grunnleggende kommunedata kommer fra Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, mens kommunale effektivitetsindekser er utviklet av Lars Erik Borge ved NTNU. Disse indeksene tar hensyn til både kvantitative og kvalitative aspekter ved 17 typer kommunal tjenesteproduksjon.

De tyske forskerne finner en positiv sammenheng mellom utbredelsen av lokalaviser og effektiviteten i kommunal sektor. Effekten er tydelig selv om de kontrollerer for forskjeller mellom kommunene i blant annet inntekts- og utdanningsnivå, størrelse, befolkningstetthet og langvarige, uforklarte effektivitetsforskjeller. De finner dessuten at den målte effekten forsterkes når de vekter avisutbredelsen i den enkelte kommune med et mål for hvor mye kommunespesifikt informasjonsinnhold de ulike avisene har.

Bruns og Himmler finner en særlig tydelig effekt i små kommuner og liten effekt i store kommuner. Store kommuner definerer de som kommuner med mer enn 10000 innbyggere. Dette er interessant, men det kan være at de mistolker dataene noe på dette punktet. Liten effekt på effektivitetsnivået til store kommuner kan skyldes at aviser er et mindre viktig instrument for velgerovervåking der, men det kan også skyldes at det er mindre variasjon både i effektivitet og avisutbredelse i store kommuner. Da kan avisene ha positiv betydning uten at det lar seg påvise.

Utbredelse av aviser forklarer en relativt liten andel av den totale variasjonen i effektivitet mellom norske kommuner. Målt i monetære termer innebærer resultatene deres at “ett standardavvik” økning i utbredelsen av lokalaviser, reduserer slakk i offentlig ressursbruk med omkring 2,5 millioner kroner for en norsk gjennomsnittskommune. Det svarer til 235 kroner per innbyggere, og representerer bare 10–20 prosent av effektivitetsmålets standardavvik. Gitt de store måleproblemer en slik analyse innebærer, er funnene likevel interessante.

Denne høsten skal Kulturdepartementet meisle ut en ny pressestøtteordning. Det aviser kan ta seg betalt for av leserne, er den enkelte lesers private glede og nytte av å holde seg oppdatert. Ingen kan “utestenges” fra gevinster knyttet til effektiv drift av offentlig sektor. En slik ekstragevinst kommer både avislesende og ikke-avislesende innbyggere til gode. Verdien for fellesskapet av den politiske og undersøkende journalistikken er derfor et viktig argument for pressestøtten.

Kilde:
Bruns, Christian og Oliver Himmler (2011). Newspaper Circulation and Local Government Efficiency, Scandinavian Journal of Economics, 113(2), 470–492. (Tilgang til artikkelen krever abonnement på tidsskrift/betaling. Enkelte universitetsbiblioteker tilbyr tilgang for sine brukere).

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv i spalten “Forskning viser at…”.

The current tax exemption amounts to about NOK 1.5 billion of the NOK 1.8 billion comprising total Norwegian press subsidies. Today, the tax exemption is reserved for newspapers’ print editions, and newspaper companies are fighting desperately to retain this privilege. At the same time, they want to bring this economic advantage over to their electronic initiatives.

In a time where digital distribution is becoming increasingly important, it will be difficult for the Media Support Committee to argue that the largest support component should be reserved for printed newspapers. This can be compared to financially supporting composers under the condition that they release their music on vinyl records!

A possible solution could be to introduce a platform-neutral reduced VAT. The Media Businesses’ Association recently agreed on a compromise proposal in which a reduced VAT on “culture” will be an important part of the future media support. This compromise is expensive. According to the proposal, print newspapers will keep their tax exemption, while online newspapers, magazines and the specialist press will get a reduced VAT, rather than today’s full VAT.

Introducing a reduced VAT for the press will also create problems of delimitation. Deciding who qualifies for tax exemption can be difficult enough under the current regime, but it may present a far more urgent problem in a digital world where the distribution of journalism, music, telephony and sheer entertainment increasingly converges. It is therefore important to comply with the intended aim of the VAT, namely to raise money to the Treasury. Subsidies should be provided through other, more targeted arrangements.

According to the Media Support Committee’s mandate, media support is primarily aimed at maintaining a diversity of media and culture to ensure broad public access to news and high quality debate. Existing subsidies are largely a product of political horse trading and historical coincidences. The importance of the tax exemption has grown over time and has resulted in an extremely distorted distribution of total subsidies towards the major newspapers. This is hardly intentional. Had the press been subsidized in the form of jobs, the Media Support Committee would have some 2,000 journalists to spread among the country’s newsrooms. The current norm of distribution corresponds to a situation in which 540 such journalists would have been designated to the two largest newspapers, VG and Aftenposten, both located in Oslo. From a quality perspective, supporting large editorial environments is important, but such an extreme subsidising of the largest media companies in the country is hardly a cost-effective way to create media diversity.

An interesting alternative suggestion comes from Sven Egil Omdal of Stavanger Aftenblad. Omdal suggests supporting journalistic work directly through, for example, geographically dispersed work grants channeled to talented individuals. Journalists are important producers of knowledge and economic research supports the claim that the free market fails to produce enough knowledge on its own.

Selective and direct support of the type Omdal proposes would be more accurate than the VAT exemption, but extensive direct support also has its drawbacks. Evaluating a large number of project applications requires a large administrative apparatus and may easily end up as an arena vulnerable to lobbying. Indirect support through the taxation system is cheaper, more robust and provides greater predictability for the industry as it is not allocated over the state budget from one year to the next.

One suggestion that has been promoted in the American debate on press subsidies is tax deduction for editorial positions[1]. This form of support finds its parallel in the Norwegian “Skattefunn” scheme, where companies receive tax credits for investments in R&D — another form of knowledge production[2]. As major newsrooms carry greater labor costs than smaller newsrooms, such an arrangement would also benefit the major companies, however this support would not be tied to circulation and would not be linked to the VAT rate. This provides more freedom both in terms of overall support and in terms of distribution. The Norwegian R&D tax credit scheme, for example, applies different tax rates for large and small businesses, and places a limit on the total tax credit to prevent large companies such as Statoil and Telenor from capturing more or less the whole pie.

Today’s tax exemption implies that the five largest newspapers in Norway obtain 40 percent of total press subsidies. The Media Support Committee will need to provide a very good justification should this situation continue.

Footnotes
1. See e.g. “The Death and Life of American Journalism” by Robert McChesney and John Nichols.
2. The Dutch R&D tax credit scheme, WBSO, may represent an even better model for indirect media support than the Norwegian Skattefunn-scheme as it is based on researchers’ wages. The tax benefit consists of a reduction in wage tax and social security contributions paid for employees carrying out R&D. In 2010 the R&D deduction is 50% of the first € 220,000 in R&D wage costs and 18% for the remaining R&D wage costs. Start-up companies receive as much as 64% of the first € 220,000.

I en tid hvor digital formidling blir stadig viktigere, vil det være vanskelig for mediestøtteutvalget å argumentere for at den største støttekomponenten skal være forbeholdt papiraviser. Det vil være som å gi støtte til komponister under forutsetning av at de utgir musikken sin på vinylplater.

En mulig løsning kan være en plattformnøytral lavmoms. Mediebedriftenes Landsforening samlet seg nylig om et kompromissforslag der en lav ”kulturmoms” vil være en viktig del av framtidens mediestøtte. Dette kompromisset er dyrt. Papiravisene skal få nullmoms som i dag, mens nettaviser, ukepresse og fagpresse skal få nedsatt moms.

Kulturmoms for pressen vil også skape avgrensingsproblemer. Hvem som skal kvalifisere for momsfritak kan være vanskelig nok å bestemme under dagens regime, men det kan bli et langt mer påtrengende problem i en digital verden hvor formidling av journalistikk, musikk, telefoni og ren underholdning glir over i hverandre. Det er derfor viktig å holde fast ved at merverdiavgiften har som formål å skaffe penger i statskassen. Subsidier bør gis gjennom andre og mer målrettede ordninger.

Ifølge mediestøtteutvalgets mandat er hovedmålet med mediestøtten å opprettholde et medie- og kulturmangfold som sikrer befolkningen bred tilgang til nyheter og samfunnsdebatt av høy kvalitet. Eksisterende støtteordninger er i stor grad et produkt av politiske hestehandler og historiske tilfeldigheter. Betydningen av momsfritaket har vokst over tid og medfører en ekstrem skjevfordeling i retning de største avisene. Dette har neppe vært tilsiktet. Dersom hele pressestøtten ble gitt i form av stillinger, ville mediestøtteutvalget hatt omkring 2000 journalister å fordele til landets redaksjoner. Den nåværende fordelingsnøkkelen svarer til at 540 av dem plasseres hos VG og Aftenposten. Ut fra et kvalitetsperspektiv kan det være viktig å støtte opp under store redaksjonsmiljøer, men en slik ekstrem håndsrekning til landets største mediehus er neppe en kostnadseffektiv måte å skape mediemangfold på.

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har gjort seg til talsmann for at pressestøtten rettes direkte mot det journalistiske arbeidet, for eksempel ved at støtten kanaliseres til dyktige enkeltpersoner gjennom geografisk spredde arbeidsstipend. Dette er et interessant forslag. Kvalitetsjournalister er viktige kunnskapsprodusenter, og samfunnsøkonomiske analyser gir godt grunnlag for å hevde at et fritt marked underproduserer kunnskap.

Selektiv og direkte støtte av den typen Omdal foreslår vil være mer treffsikkert enn momsfritaket, men omfattende direkte støtte har også sine ulemper. Et stort innslag av prosjektsøknader som skal skjønnsvurderes krever et stort administrativt apparat og blir lett en arena for lobbyisme. Indirekte støtteordninger gjennom skatte- og avgiftssystemet er billigere, mer robuste og gir større forutsigbarhet for bransjen siden de ikke bevilges over statsbudsjettet fra år til år.

Et forslag som har vært framme i den amerikanske debatten om pressestøtte, er skattefradrag for redaksjonelle stillinger. Dette har en parallell i den norske Skattefunn-ordningen hvor bedrifter får skattefritak for investeringer i FoU — en annen form for kunnskapsproduksjon. Siden store redaksjoner har større lønnskostnader enn små redaksjoner vil også en slik ordning gi mest til de store, men støtten vil ikke følge opplaget og blir ikke lenket til momssatsen. Da står man friere både med hensyn til samlet støtte og fordeling. Under Skattefunn-ordningen er det for eksempel ulike fradragssatser for store og små bedrifter, og det er et tak for den samlede støtten slik at store aktører som Statoil og Telenor ikke sprenger de økonomiske rammene.

Momsfritaket gjør at de fem største avisene i Norge legger beslag på 40 prosent av den samlede pressestøtten. Skal dette videreføres bør mediestøtteutvalget gi en svært god begrunnelse.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. september 2010.

Annonsekronene vandrer til internett, med Google som den store vinneren. Men Google har ikke redusert samfunnets behov for kvalitetsjournalistikk. Internasjonalt vokser det fram en erkjennelse av at offentlig støtte til journalistikk blir avgjørende for framtidens mediestruktur.

I Norge surrer lobbyistene alt rundt honningkrukken. Det kan lett ende med ordninger som hindrer innovasjon.

Mediestøtteutvalget som ble oppnevnt i fjor høst, skal foreta en helhetlig vurdering av pressestøtten og momsfritaket. De økonomiske virkemidlene overfor pressen ble utformet på 60-tallet og er ikke vesentlig endret siden. Det norske mediebildet, derimot, er totalt forandret.

Ett utviklingstrekk er at medier som kvalifiserer for pressestøtte og momsfritak innholdsmessig skiller seg mindre og mindre fra medier som ikke gjør det. Et annet utviklingstrekk er at nettavisene har tatt et dødsgrep på papiravisene — uten selv å ha oppnådd en lønnsomhet som kan finansiere tunge journalistiske prosjekter.

Journalister er kunnskapsprodusenter. Hovedbegrunnelsen for offentlig støtte til kunnskapsproduksjon er at de som frembringer ny kunnskap sjelden får hele gevinsten. Denne markedssvikten kan løses ved at det offentlige selv tar ansvar for å organisere kunnskapsproduksjonen eller ved at det offentlige gir subsidier til produksjon i privat regi.

Det er fullt mulig å se for seg fullfinansiert offentlig journalistikk — NRK er et prominent eksempel på det –, men det er neppe ønskelig at dette blir den dominerende modellen. Et sterkt innslag av private aktører sikrer uavhengighet, gir dynamikk i markedet og disiplinerer pressen til å skrive om saker som opptar den jevne leser. Det taler for en videreføring av dagens hovedlinje, som er å støtte private mediebedrifter.

Erfaringer med subsidier til forskning og utvikling viser at subsidieprogrammer er sårbare for lobbyisme og har lett for å virke konserverende. Nye teknologiske plattformer har få talsmenn, mens etablerte plattformer har bransjeforeninger, erfaring med støtteordningene og ikke minst kontakter blant politikere og i virkemiddelapparatet. Disse kontaktene bruker de ikke til å fremme nyskapinger som truer deres egen stilling.

Da mediestøtteutvalget hadde sin første, åpne høring, var utfallet ganske forutsigbart. De som i dag mottar mest støtte, var minst villige til å endre prinsippene for framtidig støtte. Dette er tunge aktører med stor innflytelse. Når teknologien er i rask endring, kan dessuten virkemiddelapparatet selv ha problemer med å henge med på utviklingen.

Slik “institusjonell treghet” kombinert med lobbyisme har vært brukt som forklaring på at Norsk Data var den største mottakeren av offentlige forskningssubsidier i årene fram mot konkursen. Kanskje er papiravisene vår tids integrerte datamaskiner?

Lobbyproblemet forsterkes av at eiere av gamle teknologiplattformer har spesielt mye å tjene på å investere i påvirkning. Det skjer ikke nyetablering i næringer med lav lønnsomhet. Dermed kommer hele gevinsten av det bedriftene oppnår ved lobbyisme dem selv til gode. I nye og dynamiske næringer, derimot, må eksisterende bedrifter dele eventuelle gevinster med dem som strømmer til. I tillegg har politikere en hang til å ville redde truede arbeidsplasser og gamle flaggskip, heller enn å gi gode rammevilkår for nyetableringer og innovasjon.

Presset fra køen av lobbyister krever at mediestøtteutvalget har en prinsipiell tilnærming til hvor markedssvikten i mediebransjen ligger. Ellers kan utvalget lett bli forledet til å forsinke et teknologiskift istedenfor å bidra til økt produksjon av journalistikk. Framtidens pressestøtte bør ikke legge begrensninger på salgsform, utgivelsesfrekvens eller bruk av internett framfor papir.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 11. mai 2010.

De oppsagte journalistene utgjør omkring fem prosent av hele yrkesgruppen, og den negative trenden vil fortsette. Markedet for papiraviser er varig forandret som følge av Internett. Dette krever en ny gjennomtenking av mediestøtten, og et offentlig utvalg ble nedsatt i fjor høst. I potten ligger 1,7 milliarder skattekroner.

Mediestøtten kanaliseres gjennom Kulturdepartementet. Det inviterer politikere til å betrakte journalistikk som noe man kan like eller ikke like på linje med opera. Med all respekt for opera og annen kultur må det sies at journalistenes samfunnsoppdrag er av en helt annen karakter. Mediestøtten bør behandles som kunnskapspolitikk.

I engelsk språkbruk gjør journalister research før de skriver sine artikler. Research betyr forskning. På engelsk skiller man altså ikke mellom den type systematiske undersøkelser som journalister gjør og den forskning som ligger til grunn for vitenskapelige artikler. Det minner oss om at journalister er kunnskapsarbeidere med mye til felles med forskere. De skal være uavhengige, kritiske og kreative, de skal systematisere eksisterende kunnskap og frembringe ny, de skal utfordre etablerte forestillinger og fremfor alt skal de formidle sin kunnskap til allmennheten. Langt fra alle journalister lever opp til dette, men det gjør heller ikke alle forskere.

Hverken begrunnelsen for pressestøtten eller effekten har noensinne vært gjenstand for systematisk samfunnsøkonomisk analyse. Mediestøtteutvalget bør sette en ny standard. Man bør tenke på journalistikk som en investering som kan ha høy samfunnsøkonomisk avkastning. Sammenhengen mellom lav korrupsjon, gode politiske institusjoner og økonomisk vekst er godt dokumentert.

Det offisielle formålet med pressestøtten er å bidra til mangfold av aviser over hele landet. Hva er mangfold? I et moderne internettsamfunn med blogger og sosiale medier er det vanskelig å se for seg at meningsmangfoldet er truet. Meninger er billig å produsere og distribuere. Derimot kan det være mange saker som ikke blir tilstrekkelig belyst gjennom tradisjonell, undersøkende journalistikk. Undersøkende journalistikk krever mye tid og høy kompetanse.

Hovedbegrunnelsen for å subsidiere kunnskapsproduksjon er at den som frembringer ny kunnskap sjelden får hele gevinsten. Det er kostbart å frembringe ny kunnskap, men relativt lett å kopiere og bygge videre på andres kunnskap når den først er gjort tilgjengelig. I medieverdenen illustreres dette ved at mange nettaviser og gratisaviser lever av å sakse stoff fra andre. Nyheter faller raskt i verdi, men det er liten tvil om at gjenbruk av stoff genererer store verdier som ikke tilfaller opphavsredaksjonen.

En annen mekanisme er at redaksjoner bygger videre på hverandres saker. Når en redaksjon vurderer om den skal gå inn i en sak tar den ikke hensyn til at den også skaper verdier for andre redaksjoner som med moderate tilleggsinvesteringer kan føre saken videre med egen vinkling.

Regler om opphavsrett skal motvirke underinvestering i kunnskap, men er ikke vanntette og bør heller ikke være det. Økonomisk teori forteller oss dessuten at en redaksjon ikke vil kunne ta betalt for den fulle verdien av stoffet som produseres selv om den får et perfekt monopol. Derfor vil det finnes journalistiske prosjekter hvor den samlede verdien for leserne er høyere enn kostnaden ved å utarbeide stoffet, uten at prosjektet er lønnsomt og blir realisert.

Det er åpenbart at mange artikler har svært høy verdi. Forbrukerjournalistikk veileder privatpersoner før store kjøp. Næringslivet får oppdatert informasjon om trender, kunder, konkurrenter og nye markeder. Søkbare avisarkiver er dessuten verdifulle når samarbeidspartnere skal sjekkes ut.

God journalistikk bidrar også til å kvalitetssikre tusener av store og små beslutninger som offentlig ansatte fatter på vegne av fellesskapet hver dag. Norge er et land hvor 50 prosent av nasjonalproduktet forvaltes av offentlig sektor og hvor staten forvalter pensjonsfond på 2800 milliarder kroner. I tillegg kommer et statlig eierskap i norske selskaper verd omkring 250 milliarder og et omfattende kommunalt eierskap. Man kan vanskelig overvurdere betydningen av at disse enorme verdiene overvåkes og debatteres kontinuerlig. God journalistikk bidrar også til institusjonsbygging og virker forebyggende i forhold til slurv, uetisk adferd og kriminalitet.

Det er lett å finne eksempler på viktige beslutninger der pressen har spilt en rolle for kvalitetssikringen og opinionsdannelsen. Til sommeren åpner Bybanen i Bergen. Prosjektet har så langt kostet 2,3 milliarder kroner og investeringen har vært sterkt omstridt. Enten beslutningen er rett eller gal har Bergens Tidende spilt en sentral rolle. Hevingen av ubåten utenfor Fedje er en annen sak der ekspertene strides. Store penger og store miljøverdier står på spill. Prislappen ligger an til å bli over 1 milliard kroner — altså en halv bybane! Men det finnes rimeligere alternativer hvor risikoen for utslipp kan tenkes å være lavere. Eller?

I ekstreme tilfeller kan konsekvensen av en svak presse bli langt større enn feilbeslutninger i enkeltsaker. Finanskrisen på Island var ingen naturkatastrofe. At et helt folk svindles og et land kjøres til randen av konkurs, uten at en fri presse og frie forskere i akademia avslører hva som foregår, er en like stor skandale som finanskrisen i seg selv. Det skal ikke kunne skje. I ettertid ville kanskje også norske Terra-kommuner satt pris på litt mer kritisk journalistikk. Én kompetent journalist i lokalpressen kunne i prinsippet hindret at fremtidige kommunebudsjetter ble gamblet bort på finansinstrumenter som ingen forsto. Man kan fortsette: Vannverkssaken på Romerike, innsidehandel, Sløvåg-ulykken og skjulte utenlandsformuer. Et fellestrekk ved den siste oppramsingen er at slike avsløringer har en sterk preventiv effekt.

I forskningslitteraturen er det bred enighet om at et fritt marked underinvesterer i kunnskapsutvikling. Det er på tide å inkludere kvalitetsjournalistikk i dette kunnskapsbegrepet.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 26. april 2010.