Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

Utvalet var stort sett samansett av leiarar frå bransjen ein skulle greie ut støtteordningar for. Dét bukk-til-havresekk-prinsippet kan knapt overførast til andre bransjar og felt. Nokre vil meine at ein her finn forklaringa på at utvalet ikkje kjem med framlegg om innsparingar, men tvert om går inn for å plusse på omkring 800 millionar skattekroner. Samansetjinga har nok også sitt å seie for korleis utvalet diskuterer nøkkelomgrep som «samfunnsnyttig» og «kvalitet».

Demokratiet

Men om ein aksepterer den skildringa av stoda på feltet som låg i mandatet utvalet har arbeidd ut frå, og som utvalet sjølv har utpensla i til dels stor detaljrikdom, er ikkje talet på innsparte eller ekstra kroner eigentleg så viktig. Spørsmåla utvalet skulle svare på, kan i kortform gjerne formulerast slik: Korleis kan vi redde demokratiet slik vi kjenner det, og kva vil det koste?

Alt prinsipielt kultur- og mediepolitisk arbeid i Noreg har nemleg sidan tusenårsskiftet hatt grunnlag i utgreiinga av ytrings- og informasjonsfridomen som Francis Sejersted og utvalet hans laga. Det enda i 1999 med ei vellukka nyformulering av paragraf 100 i Grunnloven, endeleg vedteken i 2004. Her blei eigentleg eitt av fleire mogelege syn på demokratiet spikra fast: eit normativt syn som seier at det offentlege ordskiftet i ei «open» og «opplyst» ålmente er ein avgjerande viktig del av det. Og staten blir gitt ansvaret for at dette idealet er realisert.

Utvalet viser til den viktigaste teoretikaren på området «ålmenta og rolla ho spelar i demokratiet», Jürgen Habermas. I Süddeutsche Zeitung kommenterte han i mai 2007 spørsmålet om subsidiering av privateigde medium. Han vedgjekk at det var noko kontraintuitivt i det å skulle gripe inn overfor marknadskreftene i mediefeltet, ettersom det historisk nettopp var marknaden som skapte den kritiske pressa som kjenneteiknar demokratiske samfunn, lausriven frå og kritisk overfor staten.

Men på den andre sida, sa Habermas, er det også slik at marknadens økonomiske krefter kan kome til å øydelegge det samfunnsmessig verdfulle dei sjølv skapte: kritisk, solid informasjon til publikum. Om marknaden fører til tap av denne kvaliteten, er det snakk om det ein kallar marknadssvikt. Ein må «observere utviklinga på mistenksamt vis» og hugse at «ein marknadssvikt i denne sektoren har ikkje noko demokrati råd til».

Mangfald utan grenser

Mediesystemet er no prega av ei krise skapt av alle digitaliseringas trugsmål mot gamle forretningsmodellar. Oppgåva er å gjere systemet meir robust, betre tilpassa nye vilkår. Men alt i mandatet for utvalet merker ein at «mediemangfald» knapt er det største problemet: «Digitaliseringen av mediene har bl.a. ledet til at publikums tilgang til informasjon og ulike medier er større enn noen gang», heiter det der. «Publikum har større muligheter enn noen gang til å velge hvordan, hvor og når de vil ta i bruk ulike medier», blir det også sagt, om nokon skulle vere i tvil. Dette er i tråd med den erfaringa kvar og ein med smart mobiltelefon, nettbrett eller andre typar datamaskin har gjort: Her er mangfaldet så å seie utan grenser; alle tenkelege og utenkelege posisjonar i politikk, kultur og samfunnsliv er representerte.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland omgitt av medlemmene i Mediemangfaldsutvalet ved overleveringa av utgreiinga. (foto: Kulturdepartementet).

Det største problemet er, med eit visst unntak som eg snart kjem til, ikkje mangfaldet, det er kvaliteten. Ålmenta er som heilskap utan tvil «open», spørsmålet er om ho er «opplyst». Utvalet snakkar då også heile tida om «kvalitetsjournalistikk» og «samfunnsviktig journalistikk» og lar oss slik forstå at det også finst journalistikk som verken er samfunnsviktig eller av kvalitet.

Trugsmålet

Spørsmålet om diversitet er via eit eige kapittel, det tredje i utgreiinga. Det er velskrive og informativt og skil i tråd med aktuell medievitskapleg tenking på feltet mellom avsendar‑, innhalds- og bruksmangfald. Det første handlar om mangfald på eigarsida, det andre om eit mangfald av sjangrar og idéar, det tredje om i kor stor grad publikum faktisk gjer bruk av og slik realiserer mangfaldet dei står overfor.

Her ligg det eine reelle trugsmålet mot mangfaldet: At mediebrukarane sine frie val ender med at dei meir eller mindre isolerer seg frå kvarandre i mediemiljø der bodskapen og perspektiva i hovudsak er dei same frå alle kantar. Ekkokammer, kallast det. Gjer brukarane dette på kvar sin kant av meiningsspekteret, får ein ei ålmente som er sterkt polarisert, utan reell, «sanningssøkande» dialog på tvers. Nettet gjer dette til eit tenkjeleg scenario.

Men for det første er det over eit halvt hundreår sidan Paul Lazarsfeld og Elihu Katz viste at folk bur i nabolag og har familiar og vener som dei faktisk snakkar med, og at den einskilde følgeleg ikkje er heilt utlevert til kva media fortel om verda. For det andre er det i Norge gjort empirisk forsking ved Institutt for samfunnsforsking som konkluderer med at «ekkokammer» knapt finst her i landet.

Problemet er med andre ord igjen kvaliteten meir enn mangfaldet. Og gjer ein som dette utvalet, og ser det reelle «bruksmangfaldet» som det avgjerande, må tilsvarande «brukskvaliteten» vere avgjerande her. Med andre ord: Korleis skal staten bidra til at alle brukarane, heile publikum, faktisk får del i det kvalitativt beste av journalistisk og annan viktig, kunnskapsbasert informasjon som mediesystemet har å by på?

Det overordna

Utvalet formulerer i kapittel 3, på side 23, eit overordna mål: «Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgere kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier.» Ein seier så det er viktig å inkludere brukarar på tvers av sosioøkonomiske skilje, at målet føreset avsendar- og særleg innhaldsmangfald, at det er plattformsnøytralt og at det peiker mot det viktige i tiltak som skal motvirke fragmentering og polarisering.

Alt dette er vel og bra. Men definisjonen av «kvalitet» og «samfunnsnytte» manglar, trass i at dei altså er nøkkelomgrep både i mandatet og i utgreiinga. På side 24 blir det direkte sagt at «kvalitet» – det som svarar til «opplyst» i paragraf 100 – ikkje er tatt med i målformuleringa «fordi det ikke bør være myndighetenes oppgave å avgjøre hva som utgjør kvalitet, men at dette i stedet bør overlates til den enkelte redaktør, og publikums eksplisitte vurderinger av innholdet og mer implisitte kvalitetsvurderinger gjennom faktisk bruk».

Folk som er vel kjende med til dømes Pressas faglege utval, snakkar altså som om «myndighetene», staten, var einaste tenkelege plassering av ei slik oppgåve. Alt som kjem ut av journalistikk frå «uavhengige» medium som har ein redaktør og som i prinsippet tar Ver Varsam-plakaten alvorleg, er etter utvalet si meining å rekne som kvalitetsjournalistikk.

Det er ikkje sikkert at alle brukarar vil vere samde med dette avsendarsynspunktet.

Jeg vil understreke at jeg ikke primært er ute etter å kritisere verken NRK eller andre. Det jeg håper på, er en smule diskusjon og tankevirksomhet på et område som er komplisert og fullt av dilemmaer.

Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet

Spørsmålet om medienes påvirkningskraft er på sett og vis det grunnleggende i det som regnes som moderne medieforskning. Men selve idéen om at en påvirkes av det en leser eller ser og hører er jo eldgammel og en forutsetning for tenkning om svært mange ting.

• Estetikk: Aristoteles’ teori om katharsis – renselsen en gjennomgår ved å se en tragedie framført. Og: “Du blir hva du leser”, dvs ser, hører etc
• Religion: Lesning av Bibelen, Koranen og andre hellige bøker antas å gjøre noe med oss
• Pedagogikk: Skolebøker og andre læremidler, fra flanellografen til powerpoint, har alltid vært ment å “påvirke”.

Men det har vært mange overdrevne forestillinger om direkte, nærmest mekanisk påvirkning.

Jeg forsket i sin tid på film og TVs forhold til publikum i Norge fra 1896 og framover, og fant bl.a. at lærerne i Stavanger i 1912 gjorde en spørreundersøkelse blant elevene i folkeskolen om deres kinovaner. De mente undersøkelsen klart viste at elevene ble dårligere på skolen og mer disponert for opphold på forbedringsanstalt. Sosiale forhold som forklarte disse sammenhengene så de helt bort fra.

Den allmenne forståelsen av litteraturens mulige skadevirkninger er godt summert i denne passasjen fra et hefte utgitt av en norskdomsmann på 1920-tallet med råd til ungdom som vil skaffe seg en boksamling verdt å ha:

Eg hugsar ein av skyldfolki mine som reint øydelagde nervorne sine med aa lesa røvarromanar. Han sat alle kveldar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han tilslutt so nerveveik at han hoppa høgt i stolen berre ei dør vart slegi att, og han tolde snaudt høyra stoveklokka tikka. Sidan kom han til sjøs og friskna til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinnsjuk. Um romanlesnaden hadde noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa segja noko visst um; Emen at slik unaturleg nervespaning kann gjera skade paa ein ungdom er visst nok.
(Anton Aure: Ungdom og bøker. Ei liti rettleiing for norsklynt ungdom som vil faa seg eigi boksamling. (2. Opplag, Bjørgvin 1924, s.4. Sitert fra Gripsrud 1990:170)

På bakgrunn av diverse mediepanikker og dårlig funderte advarsler som disse, har det vært en del medievitere som har redusert mediepåvirkningen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørsmålet om mediers virkninger er svært komplisert å svare på, men det er ingen grunn til å tvile på at det fins slike virkninger. Det blir ikke minst tydelig når det er snakk om virkninger av hvordan terrorhandlinger dekkes i mediene.

Terror og massemedier

Moderne terrorvirksomhet er utviklet i nær sammenheng med utviklingen av massemedier og demokrati. Aviser for et bredt publikum vokste fram for alvor i andre halvdel av 1800-tallet og det samme gjorde de liberale demokratienes statsform. De to henger allment sammen på flere vis. Noen har ment at det blant annet er fordi det primært er mer eller mindre demokratiske regjeringer som bryr seg om det som kalles “den offentlige mening” og i det hele tatt stemningen i folket. Viktigere er det nok at massemediene ut fra sine nyhetskriterier gir et kolossalt potensial for massespredning av et politisk budskap, uansett system.

Det som ble kalt gjerningens propaganda, “propaganda of the deed”, var fra midt på 1800-tallet knyttet til anarkister. De ville gjerne gjøre budskapet sitt kjent, og det gjennom voldelige handlinger som uttrykte dette budskapet, som når de tok livet av ledende figurer i datidens politiske regimer eller sprengte visse bygninger eller lignende. (Bakunin var for, Kropotkin var mot.) De visste avisene ville kaste seg over de voldsnyhetene de skapte. Anarkistene forlot etter hvert denne tradisjonen og konsentrerte seg mer om fagforeningsarbeid og andre relativt fredelige sysler.

Foto: Ninian Reid cb

Terror på tv: Dekning av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Det kom et nytt internasjonalt oppsving i terrorisme da fjernsynsmediet begynte å bli vanlig i de fleste vestlige land. De puertoricanske nasjonalistene som i 1954 befant seg på galleriet i Representantenes Hus i Washington DC var for eksempel sannsynligvis oppmerksom på dette mediet da de foldet ut et stort puertoricansk flagg og begynte å skyte på representantene nedenunder. I Algerie var en del av kampen for løsrivelse fra Frankrike av terroristisk slag, og ledere der mente det var bedre å ta livet av én fiende i hovedstaden Alger enn ti fiender på en avsides plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kanskje fremst pressen en satset på.

Utviklingen av fjernsynsteknologien i løpet av 60-tallet, særlig satellittkommunikasjon, gjorde formidlingen av tv-bilder over svære avstander veldig mye lettere. En rekke terrorangrep, fra flykapringer til angrepet på israelerne under München-OL, kan ses i sammenheng med dette. Det samme gjelder ETA, IRA, Baader-Meinhof-banden, Italias Røde Brigader med flere, bare for å nevne noen europeiske eksempler.

Selve idéen her, at voldshandlinger med mer eller mindre symbolsk karakter vil vekke stor oppsikt og bred dekning i massemedier som når store deler av eller hele befolkningen i ett eller flere land, med utbredt frykt som resultat, har holdt seg til i dag. Det mest spektakulære eksemplet er stadig angrepene med passasjerfly på Pentagon og særlig World Trade Center den 11. september 2001. Målene var ikke tilfeldig valgt. Hensikten var – og er – å vise til et politisk budskap og å spre frykt i befolkningen. Angrepet ga dessuten i flere år Al Qaida-lederen Osama bin Laden noe i retning av fripass til vestlige tv-nyheter: Hver gang han slapp en ny video på det internettet som nå var blitt en viktig kommunikasjonskanal for terroristene, ble den vist og kommentert i det uendelige.

Angrepene i Paris og Nice er blant mange eksempler på at terroristene stadig har medieoppmerksomhet som et hovedmål.

Mediedekningens virkninger

Omfattende mediedekning av terror og terrortrusler får frykten for terror til å stige og bre seg i befolkningen. Det er vist mange ganger.

Historikeren Harari, som jeg nevnte innledningsvis, mener – og det fins mye forskning som støtter hans oppfatning – at den voldsomme medieoppmerksomheten terrorhandlinger får, enten de er svære og spektakulære eller relativt små om enn stadig grusomme – tjener terroristenes interesser.

Terrordekningen skaper overdrevet, irrasjonell frykt, mener Harari og flere andre. Han viser til at antallet drepte i terrorhandlinger er kolossalt mye lavere enn tapstallene ved diverse slag i konvensjonelle kriger. Ja, i 2002, et år med spesielt mange palestinske terrorangrep inne i Israel – en buss eller en restaurant ble angrepet hver andre og tredje dag – døde til sammen 451 under disse angrepene, mens 542 døde i bilulykker.

Forskeren Michael Jetter, en økonom, har påpekt at “42 mennesker dør hver dag av terrorangrep, sammenlignet med 7 123 barn som dør av sult-relaterte grunner” på kloden (sitert etter The Guardian, 1. august 2015). Tenker en altså på antallet døde av sult eller antallet mulige ofre i en framtidig klimakatastrofe, er det klart det er andre ting enn terror vi burde være mer redde for.

En grundig analyse foretatt av amerikanske statsvitere (Nacos et al. 2011) viser hvordan George W. Bush og hans administrasjons bruk av terrorfrykt styrket presidentens stilling i opinionen. Hver gang Bush snakket til folket om terror ble dette ble grundig dekket og kommentert en masse i mediene. Påfølgende meningsmålinger registrerte at frykten for terror steg voldsomt i befolkningen — og samtidig steg presidentens popularitet markant. Selv om forskerne ikke kan dokumentere at terrorfrykten ble brukt bevisst for dette formålet, er det klart at sammenhengen må ha vært kjent for administrasjonen – og tanken om bevisst bruk er snublende nær. Slik arbeidet Bush-administrasjonen på lag med terroristene, sammen med mediene – med helt ulik motivasjon.

Terrordekning og dekning av selvmord

Men det er også en annen side ved overdrevet terrordekning som er svært viktig. Den dreier seg om mediedekningens virkninger på en svært liten men viktig del av publikum: Potensielle terrorister.

Det er et kjent faktum at bred og detaljert dekning av selvmord kan føre til sterk økning i antallet selvmord. Goethes roman Den unge Werthers lidelser er ofte regnet som et første eksempel på hvordan en beretning om selvmord kan resultere i et stort antall kopier. Derfor snakkes det også gjerne om “Werther-effekten” i forhold til moderne mediers omtaler av selvmord. Det kanskje mest kjente eksempelet fra nyere tid, er at det etter Marilyn Monroes selvmord i begynnelsen av august 1962 ble begått cirka 200 flere selvmord enn normalt i USA den følgende måneden.

Mange terrorhandlinger er nettopp en spektakulær form for selvmord. Det kan også gjelde såkalte skyteepisoder i USA uten religiøse eller politiske begrunnelser: De som utfører dem vet de mest sannsynlig vil bli skutt eller eventuelt dømt til døden. En gruppe ledet av Sherry Towers ved Arizona State University undersøkte i 2015 smitteeffekten av massedrap. I en periode på 13 dager etter høyprofilerte massedrap fant de at sjansen for nye massedrap økte med opptil 30 prosent.

Det er også ganske nylig publisert en undersøkelse som viser en lignende smitteeffekt av terrorhandlinger. Økonomen Michael Jetter (2015), som jeg viste til ovenfor, undersøkte sammen med medhjelpere mer enn 60 000 terrorhandlinger mellom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rapporteringen i New York Times. De fant at én ekstra artikkel om en terrorhandling i NYT økte sjansene for påfølgende terrorhandlinger i samme land med mellom 11 og 15 prosent. I gjennomsnitt, kalkulerte forskerne, dør det mellom ett og to mennesker ekstra i den påfølgende uka dersom det har kommet én ekstra NYT-artikkel. Forskerne fant også at selvmordsangrep fikk atskillig flere oppslag enn andre typer angrep, og de mener dette kan være noe av grunnen til økende bruk av denne typen angrep.

Psykologen Anders Gravir Imenes pekte i en artikkel i VG i sommer på tre funksjoner som gjør at mediedekning av terror kan utløse flere terrorhandlinger:

• Informasjon: For de fleste av oss som leser om massedrap i media, vekker dette en følelsesmessig reaksjon av vemmelse og avsky. For noen individer, åpner det et mulighetsrom. Det gir dem en idé.
• Inspirasjon: Massedrapsmenn har tidligere massedrapsmenn som forbilder. Men hvordan slike mennesker, som har handlet så til de grader på kant med samfunnets forventninger, kan bli et forbilde, vet vi ikke sikkert. Outsider-rollen blir imidlertid ofte trukket frem når gjerningsmennene forteller hvordan denne personen kunne bli et forbilde.
• Tilhørighet: Det er ofte mistilpassede individer som gjennomfører massedrap, og gjennom massedrapet føler de tilknytning til andre som har begått lignende handlinger. Igjen er dette basert på gjerningsmennenes egne utsagn, og det er derfor ikke mulig å vite hva som kommer først; tilknytningen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap.

Den norske Vær Varsom-plakaten har en streng formulering av et presseetisk prinsipp med stor internasjonal utbredelse:

4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Dette er i tråd med for eksempel WHOs retningslinjer for selvmordsdekning fra 2002, som de oppsummerer slik:

WHAT TO DO
Work closely with health authorities in presenting the facts.
Refer to suicide as a completed suicide, not a successful one.
Present only relevant data, on the inside pages.
Highlight alternatives to suicide.
Provide information on helplines and community resources.
Publicize risk indicators and warning signs.

WHAT NOT TO DO
Don’t publish photographs or suicide notes.
Don’t report specific details of the method used.
Don’t give simplistic reasons.
Don’t glorify or sensationalize suicide.
Don’t use religious or cultural stereotypes.
Don’t apportion blame.

Jeg refererer dette, ikke fordi det er direkte overførbart til dekning av terror, men fordi det kanskje kan brukes i en diskusjon om prinsipper for terrordekning, gitt parallellene mellom de to temaene.

Massemediedekning og den digitale virkeligheten

Jeg snakket innledningsvis om forholdet mellom terror, demokrati og massemedienes utvikling. Men i dag kan en ikke snakke bare om tradisjonelle massemedier – verdensveven og smarttelefoner har forandret vilkårene for global kommunikasjon ganske radikalt.

Digitaliseringen av terroristenes kommunikasjon begynte med lette, små kameraer og redigeringsprogrammer som satte dem i stand til lettvint å produsere videoer med propagandabudskap av ulike slag. Men en trenger som kjent ikke lenger sende videokassetter til distributører og tv-redaksjoner. Med verdensveven og smarttelefonen er verden åpnet for kommunikasjon med spesielle publikumsgrupper hvor som helst og når som helst.

Dette er imidlertid et dårlig argument for at de tradisjonelle mediene skal fortsette å dekke hvert større terrorangrep vegg-til-vegg, detaljert, som sensasjoner. De spektakulære angrepene fortsetter jo trass i de nye, digitale kommunikasjonskanalene – terroristene er stadig interessert i mange og store oppslag.

Spørsmålet er om mediene fortsatt skal gjøre dette, eller om de skal endre sin praksis på en eller flere måter. Terror må selvfølgelig rapporteres, informasjonsbehov må tilfredsstilles. Det saken gjelder, er hvordan.

Bibliografi

Michael Jetter (2015) : “Blowing Things Up: The Effect of Media Attention on Terrorism”, Economics Discussion/Working Papers, Economics Department, University of Western Australia

Nacos, Brigitte L.; Bloch-Elkon, Yaeli; Shapiro, Robert Y. (2011): Selling Fear: Counterterrorism, the Media, and Public Opinion; Chicago: University of Chicago Press

Towers S, Gomez-Lievano A, Khan M, Mubayi A, Castillo-Chavez C (2015): Contagion in Mass Killings and School Shootings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Nissen var knyttet til den kulturelle offentligheten på flere måter, til kvinnebevegelsen og til arbeiderbevegelsen – og hun ble populær: Ved kommunevalget i Kristiania i 1916 ble hun innvalgt i bystyret med flest stemmer av samtlige representanter.

Hun vokste opp i et ekstremt ressurssterkt hjem i Kragerø, som datter av verftseier, skipsreder, engelsk konsul, ordfører og stortingsrepresentant Thomas Thomesen og hans kulturinteresserte hustru Bertha Marthine Olea Debes. Faren abonnerte på flere utenlandske aviser og var som stortingsrepresentant i 1863 med på å gi ugifte kvinner økonomisk myndighet. Fernanda hadde guvernante før hun gikk over til byens pikeskole og fortsatte utdannelsen i Kristiania som tenåring, først på Frøken Falsens pikeskole og deretter på Hartvig Nissens såkalte “guvernanteskole”. Men hun ble aldri lærer. I stedet søkte hun tidlig mot det aktive offentlige livet i hovedstaden, på kaféene, i Arbeidersamfundet og etter hvert i pressen og politikken. Hun var først gift med Lars Holst, radikal redaktør i Bergens Tidende og deretter i Dagbladet, der hun mest bidro med å oversette utenlandske artikler. Siden ble hun journalist, litteratur- og teaterkritiker i Social-Demokraten (Arbeiderbladet, nå Dagsavisen).

Foto: Ukjentcb

Fotograf ukjent, eies av Nasjonalbiblioteket

Hun kom tidlig med i kvinnebevegelsen som vokste fram på 1880-tallet, først i diskusjonsklubben Skuld og deretter i Norsk Kvinnesaksforening fra 1884. Men gjennombruddet for henne som offentlig person kom med fyrstikkarbeiderstreiken der hun kom med i streikekomiteen. Engasjementet i den saken fikk henne til å melde seg inn i det ferske Arbeiderpartiet. Etter en opprivende og skandaløs skilsmisse flyttet hun etter hvert sammen med gynekologen Oscar Egede Nissen, som hun så giftet seg med. Nissen redigerte det meste av 1890-tallet Social-Demokraten og Fernanda ble fast tilknyttet avisen.

Fernanda Nissen hadde nær kontakt med en rekke av tidens store bildekunstnere og forfattere, som Garborg og Bjørnson. Men et hovedprosjekt for henne ble å utbre kjennskapet til og kjærligheten til teatret i arbeiderklassen. Teateranmeldelsene hennes ble satt stor pris på av mange lesere, og etter opprettelsen av Nationaltheatret i 1899 arbeidet hun fram en ordning med arbeiderforestillinger i samarbeid med teateret og De samvirkende fagforeninger i Kristiania. Dette initiativet ble senere utgangspunkt for Folketeaterselskapet og Folketeaterforeningen, som fortsatte teaterformidlingen og arbeidet for et eget Folketeater ved siden av Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Nissen var også tidlig interessert i film, og ble etter kinoloven av 1913 en av de to første filmsensorene, trass i at hun hadde vært motstander av forhåndssensur.

Som kommunalpolitiker i Kristiania var hun ikke minst, som leder av parkutvalget, en drivkraft bak utbyggingen av flere offentlige parker – Vigelandsparken så vel som to parker på østkanten, Sofienbergparken og Torshovparken – og skrev en rekke artikler om parkenes funksjoner som åpne fellesrom i bysamfunnet.  Hun engasjerte seg ellers for biblioteksutbygging, ikke minst på østkanten, og initierte opprettelsen av fødehjem, jordmorskoler og husmorskoler.

Fernanda Nissen døde av lungebetennelse under en reise i Tyskland, der hun skaffet seg kunnskap om teater og den dramatiske politiske situasjonen sammen med Hulda Garborg. Det norske arbeiderparti arrangerte et stort minnemøte da urnen var brakt til Kristiania, hvor en rekke veteraner i bevegelsen hyllet henne. I 1931 ble det reist et minnesmerke over henne i Torshovparken.

Kilder:

Irene Iversen: “Fernanda Nissen. Journalist, kritiker og politiker”, artikkel i Norsk biografisk leksikon, nettutgave, https://nbl.snl.no/Fernanda_Nissen besøkt februar 2015

Mari Jonassen (2013): Fernanda Nissen – Kjærlighet og arbeid Oslo: Aschehoug

Jostein Gripsrud (1981): La denne vår scene bli flammen… Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets teatervirksomhet ca 1890–1940. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget

Med tanke på alt Kåre Valebrokk gjorde og skrev, er det klart at Rossavik har hatt et svært materiale å håndtere. Teksten glir likevel temmelig uanstrengt framover, uten mange unødige detaljer og uten et svært noteapparat. Hovedprinsippet for disposisjonen er kronologisk, men de fleste kapitlene har titler som viser til yrker og roller Valebrokk hadde (“Gravemaskinselger”, “Næringslivsjournalist”, “Sjefredaktør” etc.) eller aspekter ved ham som person (“Liberalist”, “Kriger”, “Maktmenneske?”). Her er det naturligvis tidsmessig overlapping, og leseren kan i blant ønske seg en tidstavle for å holde styr på hva som foregikk samtidig med hva. Stort sett går det imidlertid greit å følge med på hoppene og henvisningene.

Hovedsaken er uansett bildet av Kåre Valebrokk som blir dannet gjennom fortellingen. Det er fint nyansert, uten å bli veldig komplisert. Valebrokk var som de fleste mangfoldig og til dels preget av indre motsetninger, men han var også en person hvis historie hang sammen på grunnleggende vis. Oppveksten i et kristelig sørlandsk hjem og et problematisk forhold til en autoritær far var han ikke alene om. Likevel gir denne bakgrunnen en grad av mening og sammenheng til de ulike aspektene ved personen Valebrokk. Det mest interessante ved ham var kanskje hvordan det tidstypiske opprøret mot autoriteter og kristelig trangsyn ble koplet med en liberalistisk overbevisning på den ene siden og personlig snillhet på den andre, i en skikkelse ellers preget av voldsom arbeidskraft, betydelig evne til begeistring og stor sans for store planer. Alt dette, samt en sjelden begavelse for treffende formuleringer og humoristisk sans, spilte med i det mangslungne livet han levde.

Rossavik legger vekt på at Valebrokk var opptatt av sitt image og at han brukte både sanne og halvsanne anekdoter for å bygge legenden om den hardtrøykende og hardtdrikkende barskingen og buddy-sjefen. Som han faktisk også var. Mange medarbeidere så på ham med både stor respekt og stor sympati, ja, varme følelser. Dette henger ikke primært sammen med at han kunne vise seg snill på et personlig plan. Viktigere var det at han både ga medarbeidere han stolte på svært stor tillit og frihet, og forsvarte dem hardt og konsekvent om de kom opp i trøbbel med det de produserte. “Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene” er blitt stående som Valebrokks definisjon av journalistikkens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over venner og forbindelser og sentrale medieeiere. Han insisterte på journalistikkens uavhengighet og maktkritiske oppgaver, samtidig som han krevde ordentlig arbeid av fagets utøvere. Det var ikke bare av lure strategiske grunner han kom til TV 2 med store ambisjoner om å styrke kanalens nyhetsprofil og dens journalistiske ambisjonsnivå. Det handlet om grunnleggende verdier for ham. Rossavik får fint fram at Valebrokk aldri ble noe særlig tess som forretningsmann, enten det nå var gravemaskinsalg eller diverse investeringer det handlet om. Men det han skapte som mediemann – i Dagens Næringsliv, bransjeavisene Trade Winds og Upstream, TV 2 Nyhetskanalen med mer – vitner om sjelden gründerbegavelse og journalistisk kraft.

Det mest tankevekkende ved boka om Thatcher-beundreren som hyret inn buntevis med medarbeidere fra Klassekampen, er kanskje likevel glimtene som gis av to underbelyste sider ved norsk offentlighet: Eiernes forhold til innholdet i mediebedriftenes produkter og den politiske høyresidens mangfold og motsetninger. Rossavik kan ikke behandle dette i særlig omfang innenfor rammen av en biografi. Men boka har altså nok med til at en får lyst å få vite mer. Valebrokks liberalisme hadde en antiautoritær karakter som bidro til den journalistiske profilen han sto for. Han var genuint kulturinteressert og mot både Frp og renheklet mediekommersialisme. Manøvrene hans mellom sterke kapitalinteresser i et sammensatt høyrepolitisk landskap påkaller respekt og inviterer til videre granskning og tenkning.

Mediepolitikk handler som kulturpolitikk ellers egentlig om hvordan staten ivaretar det Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid kalte dens ”infrastrukturansvar” i forhold til offentligheten: Staten skal se til at vilkårene ligger til rette for reell ytrings- og informasjonsfrihet. Mangfold og kvalitet skal kjennetegne mest mulig av medie- og kulturtilbudet.

Det er altså klart legitimt å introdusere eller endre lover og regler som diverse aktører i medier og kulturliv må forholde seg til hvis en med dette bedrer offentlighetens demokratiske infrastruktur. Hvis det tjener det overordnede målet best, kan man selvfølgelig også bestemme seg for å gjøre ingenting, altså overlate et område til markedskreftene og seg selv.

Men hvis man sier man vil overlate noe til markedet, kan man vanskelig samtidig si at staten skal fastsette hva markedet skal si.

Kulturdepartementets ledelse prøver seg likevel nå med denne typen politisk akrobatikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelselskapene for at selskapet skal gå med på å bli distribuert til alle kablede hjem. Som allmennkringkastingskonsesjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelselskapene ikke ville betale stort for å formidle — de måtte jo inkludere TV 2 i tilbudet sitt uansett.

Nå er det duket for konflikt om hva som er riktig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cirka 250 millioner i året — særlig om en skal fortsette med programprofil omtrent som før. Departementet har så sagt at dette vil de overlate til aktørene selv — prisen for TV 2‑sendingene skal fastsettes på ”markedsmessige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fastsettes av en form for statlig nemnd! Det er forståelig at TVNorges sjef Harald Strømme undret seg i DN: ”Hvordan man skal definere en markedspris i et marked der markedsmekanismen er fjernet, er for meg et ubesvart spørsmål”.

Bakgrunnen for dette, er utlysningen i fjor høst av en ny, fem-årig konsesjon for kommersielt fjernsyn med visse allmennkringkastingsforpliktelser — nå visstnok kalt ”en avtale som formidlingspliktig allmennkringkaster”. Trond Giske bekjentgjorde utlysningen samme dag som han forlot Kulturdepartementet. TV 2 hadde, med A‑presse- og Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum i spissen, drevet lobbyvirksomhet i lang tid for å bedre sine rammevilkår — i god tid før konsesjonen gikk ut. Inntektene har blitt betydelig redusert i finanskrisetider og det er diverse skyer i horisonten.

TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere, ettersom de var eneste kanal som kunne tilby adgang til praktisk talt alle landets husstander. De oppnådde dette privilegiet, ’a license to print money’, ved, i prinsippet, å etterkomme noen få, løselige innholdskrav og et krav om å ha hovedkontor i Bergen. Nå, etter digitaliseringen av bakkenettet, i et land smekkfullt av kabler og parabolantenner, er det mange kanaler som kan tilby dette. Og det helt uten potensielt fortjenestehemmende forpliktelser. Konkurransen mellom de kommersielle kanalene er hardere enn noen gang.

Hvorfor satser da TV 2 ikke bare på kraften i varemerket de har opparbeidet over snart 20 år, blåser i konsesjon og forhandler med Telenor og Get ”på markedsmessige vilkår”? Da ville de kunne bruke produksjonsmaskineriet sitt utelukkende på helkommerse program og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalisering mange har trodd bare er en dyr forpliktelse.

Hovedforklaringen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelselskapene. Å svare på lave pristilbud ved å nekte å være med i ett eller flere kabelnett, ville bety tap av hundretusener av seere og dermed betydelig fall i reklameinntektene. Nå vil selskapet altså at staten skal garantere at de oppnår det de selv mener er markedsmessige vilkår, selv om markedet, et par kabelselskaper, mener noe annet.

Men flere forhold kan spille inn. Allmennkringkasterrollen har gitt et klart skille mellom TV 2 og andre kommersielle kanaler i Norge. Programprofilen og kanalens halvoffisielle status (kongeparet var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpningsprogrammer) har betydd mye for selskapets varemerkeidentitet og generell goodwill for eksempel i politiske kretser. Dette har det også en klar kommersiell verdi å opprettholde.

Dessuten kan verdistandpunkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betydning: Hildrum og svært mange av hans medarbeidere vil sikkert gjerne fortsette å produsere kvalitetsjournalistikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har.

Endelig er det klart at Bergen kommune og en rekke politikere fra byen, inkludert en daværende forsvarsminister, jobbet hardt for å beholde TV 2 i byen. Selskapet er blitt svært viktig for både næringsstruktur, kulturliv og utdanningssektor. En flytting ville etterlatt et betydelig tomrom på disse og andre områder.

Hva en hadde som lokale lokkemidler, vet jeg ikke. Men sentralt ble det trolig ymtet om visse garanterte tilleggsinntekter som premie for undertegnelse (og overholdelse?) av en ny konsesjon. Det er ikke bare i Bergen et konsesjonsfritt, helkommersielt TV 2 ville etterlate et tomrom. Kanalens lusekoftekommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå og tilleggskanalene de har fått for lite ros for — nyhetskanalen og den utmerkede filmkanalen — er viktige for en sunn økologi i det norske tv-universet. Dette tror jeg er en vurdering Kulturdepartementet og stortingspolitikere flest vil dele.

Men hvorfor skal det politiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før oppnås ved en ”markedsløsning” som ikke er en markedsløsning — om en i det hele kan snakke om et reelt fungerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelselskaper og kanskje andre distributører som er øremerket landets kommersielle allmennkringkaster og som innbringer rundt regnet 250 millioner i året? Distributørene vil nok vite å ta pengene igjen fra publikum. Slik innføres ad omveier en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastingstilbudet i landet, vil noen si. Men det er en øremerket skatt på tv-distribusjon. En spade er stadig en spade.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. januar 2010.