Ville bytte konsulenttjenester med etterutdanning av lærere

Askøy kommune har kuttet i skolebudsjettene. Samtidig bruker kommunen millionbeløp på konsulenttjenester og studieturer til New Zealand. 30. desember 2011 kritiserte seks av lærerne ved Kleppestø ungdomsskole konsulentbruken i lokalavisen Askøyværingen. De mente pengene ville vært bedre utnyttet om de ble brukt på etterutdanning, bli-kjentturer for elevene eller mindre undervisningsgrupper.

Uttalelsene førte til at lærerne fikk munnkurv og varsel om refs. En av dem fikk også en såkalt merknad av rektor. Kommunen mente lærerne brøt kommunens pressereglement og skadet kommunens omdømme.

Kritiserte skolekutt

En tilsvarende sak dukket opp i Frogn kommune. 17. januar 2012 kunne rektor ved Drøbak skole, Kristin Granne, fortelle lokalavisen Akershus Amtstidende om konsekvensene av nylig vedtatte budsjettkutt. Blant annet fryktet hun færre stillinger og færre lærertimer på elevene.

— Jeg tror alle ser at et kutt på to millioner kroner er alvorlig, sa hun til avisen.

Grannes uttalelser fikk kommunepolitiker og formannskapsrepresentant, Sigbjørn Odden, til å reagere. Han mente ifølge Akershus Amtstidende at det er «uheldig når kommunens ansatte problematiserer politiske vedtak i media som i artikkelen 17/1»:
— Dette er med på å skape konflikt mellom det administrative og politiske nivået i kommunen og det blir fort en sammenblanding av roller. Vi hadde ønsket at de viste litt mer selvkritikk i forhold til sin uttalelse i Amta 17/1, slik at det ikke etterlates et inntrykk av at vedtatte budsjett har medført en alvorlig situasjon for skolene i Frogn.

Uttalte seg om rapport

Kristiansand kommune har inngått en avtale med staten som gir belønningsmidler hvis kommunen får færre til å kjøre bil. 20. januar 2012 fortalte samferdselsrådgiver i by — og samfunnsenheten, Bjørne Jortveit, at kommunen antakeligvis ikke ville klare å oppnå tilstrekkelig nedgang i rushtrafikken. Uten stor nok trafikknedgang i rushtiden vil kommunen kunne gå glipp av penger. Han viste til en rapport som avslørte at biltrafikken kun hadde gått ned med vel en prosent de siste årene.

Jortveits uttalelse fikk kommunens ordfører til å reagere.
— Alle saksbehandlere og ansatte bør være klar over og tenke over regelverket vi har, uttalte ordføreren til Fædrelandsvennen 27. januar. Han mente saken var så betent at ordfører og rådmann burde vært kontaktet på forhånd.

Denne saken har ført til debatt om Kristiansand kommunes pressereglement. Eva Kvelland (V) er kritisk til kommunens praksis. Les hennes kommentar i Vox Publica her.

Fikk munnkurv — 20 sa opp

Familiens hus har vært Øygarden kommunes prestisjeprosjekt. Institusjonen er en sammenslåing av flere kommunale helsetjenester som blant annet PPT-tjenesten, barnevernet, helsestasjonen og avdeling for psykisk helse. Daværende barneminister, Audun Lysbakken, skrøt i 2011 av tiltaket. Under overflaten har det imidlertid murret. NRK melder at faglig uenighet ikke har vært akseptert og det skal ha eksistert et helsefarlig arbeidsmiljø. Varslinger om kritikkverdige forhold skal ha blitt ignorert.

Problemene har ført til at til sammen 20 medarbeidere har sagt opp sine stillinger. De ansatte skal ha fått munnkurv. Det hele endte med at rådmannen sa opp sin stilling på grunn av håndteringen av saken.

Kultursjef uttalte seg om kulturpolitikk

I februar 2011 uttalte fylkeskultursjef i Hordaland, Anna Elisa Tryti, seg kritisk til planene om et litteraturhus i Bergen. Under en tale i biblioteket spurte Tryti om byen virkelig har bruk for et slikt hus. Selv ønsket hun en annen beliggenhet og en annen organisering. Dette fikk politikere i Bergen til å reagere.

— Ingen av mine byråkrater i Bergen kommune kunne kommet med slike politiske kommentarer. Og hvis de hadde gjort det, ville det fått konsekvenser, uttalte kulturbyråd Harald V. Hove til Bergens Tidende 20. februar.

Ifølge Bergens Tidende 22. mars 2011 skal Tryti ha blitt kalt inn på teppet etter uttalelsene.

Åpenhetsindeksen avslører

Norsk Presseforbund laget i 2011 en åpenhetsindeks. Alle landets kommuner ble målt og rangert etter hvor åpen de er for media, innbyggere og omverden. Undersøkelsen avdekket blant annet at nesten syv av ti norske kommuner ikke har presisert i sitt regelverk av de ansatte har full ytringsfrihet. Les hele undersøkelsen her.

Kjenner du til lignende saker? Tips Vox Publica om saken!

Vox Publica presenterer her seks argumenter for hvorfor menneskerettighetene bør inn i Grunnloven, og tre argumenter imot. Disse er i hovedsak basert på høyesterettsdommer Hilde Indrebergs innlegg under symposiet. Indreberg var med i utvalget som foreslår grunnlovsendringene.

Argumenter for å ta inn menneskerettighetene i Grunnloven

• Den symbolske funksjon: En mer fullstendig og samlet fremstilling av rettighetene i Grunnloven vil innebære at grunnleggende verdier som gjelder i Norge formidles i den høytidelige form og med den autoritet som Grunnloven gir.

• Den pedagogiske funksjon: De grunnleggende verdiene i samfunnet bør formidles i Grunnloven. Norge er blitt et mindre homogent samfunn de siste årene. Det vil ha en pedagogisk funksjon at menneskerettighetene er helhetlig inntatt i Grunnloven.

• Formålsparagrafen: I en annen, ennå ikke vedtatt, grunnlovsendring er det foreslått å legge følgende til grunnloven: “Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne”. En slik formålsparagraf legger til grunn at menneskerettighetene faktisk er inkludert i Grunnloven.

• Nasjonal forankring: Menneskerettighetene får sterkere nasjonal forankring. Norge får på den måten større legitimet som pådriver for videreutviklingen av menneskerettighetene i resten av verden.

• Vern mot politiske strømninger: Menneskerettighetene blir mer robuste mot endring og motstridende lover. I motsetning til vanlige lover, krever endring av grunnloven 2/3 flertall — og at forslaget vedtas i en annen stortingsperiode enn det ble fremsatt i. På den måten vil det være vanskeligere for politikerne å fjerne menneskerettighetene. Vi vil få et sterkere vern mot politiske strømninger.

• Avlaste internasjonale organer: 150.000 saker venter på behandling av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Med en implementering av menneskerettighetene i Grunnloven kan Norge gi et lite bidrag til å lette presset på slike institusjoner.

Argumenter imot å ta inn menneskerettighetene i Grunnloven

• Begrenset handlingsrom: Med menneskerettighetene inkludert i Grunnloven vil det være domstolene, og ikke politikerne som styrer menneskerettighetene. Dommernes skjønn vil i noen tilfeller avgjøre istedenfor politisk skjønn. På den måten blir domstolene et politisk organ, noe som fratar de folkevalgte noe av sin makt. Lovgivningen kan få uintenderte følger.

• Politisk apati: Politikere kan føle seg “fritatt” fra å ta opp menneskerettighetsbrudd, når menneskerettighetene er plassert i Grunnloven. Menneskerettigheter kan bli sett på som domstolenes oppgave.

• Dobbeltregulering: Menneskerettighetene er allerede festet til lov andre steder, i tillegg til å være slått fast i blant annet konvensjoner. Dette kan gi et uhåndterlig rettskildebilde.

Denne listen tar kun for seg argumenter for og imot inkludering av menneskerettighetene i Grunnloven. Hvilke rettigheter som bør taes med og hvordan det bør gjøres er en debatt Vox Publica vil følge tett i tiden som kommer. Har du et synspunkt du ønsker å få frem; bruk kommentarfeltet under, eller send oss et innlegg.

Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985–2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak — det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).