I 2010 var han SPD (Sosialdemokratene) og De Grønnes kandidat, etter at forbundspresident Horst Köhler fra CDU av ergrelse over gnålete medier og partipolitikere kastet inn håndkleet. Kandidaten til regjeringskoalisjonen av kristeligdemokrater fra CDU/CSU og liberale fra FDP, Christian Wulff (CDU), vant med en hårsbredd først i tredje valgomgang. Gauck hadde likevel sympatien fra en overveldende majoritet av tyskerne på sin side — i et direktevalg hadde han vunnet klart. Wulff var en av de fremadstormende i kansler Angela Merkels parti, og det het seg at hun foretrakk å plassere ham i landets høyeste embete før han kunne utfordre henne: Trusselen var erkjent og uskadeliggjort i tide.

Nå får tyskerne altså presidenten de har “tatt til sine hjerter”, og hans popularitet har økt enda mer i takt med alt Wulff har viklet seg inn i av betalte ferier og andre vennetjenester, så stakkarslig og banalt at det nesten er for smått til å fortjene betegnelsen korrupsjon.

Gauck i 2009 (foto: Sebastian Hillig, CC: by-nc)

Ved Gauck, derimot, er alt stort. Saklig, klar, rett på sak, en forfekter av frihet under ansvar, en karismatisk formidler av demokratiets og republikkens storhet. Tyskerne elsker mennesker som han: De som er drevet av overbevisning, de upolitiske som ikke går inn for det opportune, det nødvendige eller en bestemt retning, men bare følger moralske målestokker. Så stor er lengselen etter en slik personlighetstype at politikere som synes å passe, stadig vekk blir hausset opp. Sist gjaldt det tidligere forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg. Dette medlemmet av høyadelen ble av det bayerske CSU og regionale medier i sitt hjemlige Oberfranken framstilt som en slags über-politiker og avanserte til den nasjonale politiske scenen. Det store flertall av tyskere tiltrodde ham det aller meste, fordi han av og til målbar synspunkter som ikke passet inn i det partipolitiske mønsteret — til slutt var det knapt noen som tvilte på at man her hadde funnet en framtidig tysk kansler. Så falt han. Det kom fram at han ikke hadde ervervet seg doktorgraden sin gjennom ærlig akademisk arbeid, men isteden svindlet den til seg med et plagiat, klippet og limt fra internett.

Kombinasjonen av popularitet og selvstendige meninger har en forførende virkning på de fleste tyskere. Om dette så forbindes med en vinnende, karismatisk opptreden, forsvinner siste rest av motforestillinger.

I motsetning til zu Guttenberg er ikke Gauck en illusjon. Hans liberalkonservative overbevisning har sine røtter i livsløpet hans, i hans reflekterte kristentro. Han vet å formidle hele sin holdning og personlighet med basis i motiver som er like uangripelige som de er forståelige. Faren hans satt fire år i sibirsk interneringsleir, DDR omringet sine borgere med tanke‑, ytrings- og reiseforbud, altså kunne ikke Gauck bifalle den “reelt eksisterende sosialismen”. Dette er kilden til Gaucks motstandsholdning som prest i DDR, hans ubøyelige tro på demokratiet og hans bekjennelse til rettsstaten.

Det har gjort ham populær. Likevel er betegnelsen “presidenten i folkets hjerter” en mediefiksjon som ikke har noe med den virkelige Joachim Gauck å gjøre. Dette er den første misforståelsen om Gauck.

Etter Wulffs avgang var det et behov for å innsette folkets kandidat i presidentembetet, ikke enda en partipolitiker. Det er å forvente at folk danner seg et mer realistisk bilde av Gauck etter hvert. En forsmak kom umiddelbart etter at han ble nominert som “konsensuskandidat” av alle partiene i Forbundsdagen unntatt Die Linke, som har sine røtter i SED, det statsbærende partiet i DDR. Nærmest ut av intet brøt det en “shitstorm” løs på Twitter om Gaucks tidligere uttalelser. Angivelig gikk han inn for frihet uten sosialt sikkerhetsnett, kalte Occupy-bevegelsen “tåpelig”, fordømte ikke bankene tilstrekkelig tydelig under bankkrisens høydepunkt, og tok ikke klart nok avstand fra krigene i Irak og Afghanistan — eller til og med forsvarte både krigene og bankene. Stormen døde hen like raskt som den hadde oppstått: Ved nærmere betraktning av originalsitatene viste det seg at Gauck ikke lot seg redusere til så enkle formler. Han hadde uttalt seg differensiert, ikke bare forsøkt å gjøre seg interessant ved å stille seg på tvers av hovedstrømmen i partipolitikken og samfunnet. Denne presidenten vil gi tyskerne noe å tenke på, også slikt som er ubehagelig. Hans popularitet vil uunngåelig lide under det.

Det som ikke vil lide, er hans autoritet. Nettopp her er opphavet til den andre misforståelsen: betegnelsen “konsensuskandidat”. “Konservativ” betyr hos Gauck ikke at han står de borgerlige kristeligdemokratiske partiene særlig nær, og hans “liberalisme” har ingenting med de liberale Fridemokratene (FDP) å gjøre, selv om de har støttet hans kandidatur spesielt sterkt. Han kritiserer De Grønne for at omleggingen av energisektoren i fornybar retning er for ureflektert og overilet. Sosialdemokratene får høre at de risikerer å sette friheten på spill med sin velferdsideologi.

Den som på slikt vis insisterer på en plass mellom alle stoler er en dissenskandidat, og han ønsker å være det. Den formentlig upolitiske Gauck holder det mest politiske av speil opp for politikerne. Der ser han standpunktene deres verken fra podiet hvor de vanligvis blir framført eller fra en av de vanlige kritikerscenene. Gauck som president er den institusjonaliserte perspektivforandring. Han åpner blikket.

Det var nøyaktig derfor at kansler Angela Merkel til siste øyeblikk med en viss forbitrelse forsøkte å forhindre Gaucks kandidatur. Hun har opphøyd pragmatismen til viktigste styringsprinsipp og hevder stadig vekk at løsningene hun går inn for er de eneste mulige. Med dette har hun suksess, også på europeisk nivå. For Gauck er det mulig å søke etter alternativer til alt — unntatt demokrati og pluralisme. Erfaringen fra DDR, der regimets syn ble hevdet å være den vitenskapelig baserte sannhet, har oppdratt ham til skepsis. Til forskjell fra Merkel har han ordet i sin makt. Nesten alle Tysklands politikere, med Merkel i spissen, har grunn til å frykte Gaucks intellektuelle uavhengighet.

Den tredje og siste misforståelsen er at Gauck skulle være den ideelle mann til embetet som tysk statsoverhode. Tyskland er ikke et valgmonarki som Frankrike eller USA: Forbundspresidenten skal stort sett representere, han forvalter ikke politisk makt. Gaucks forgjengere Köhler, den uanselige finanspolitikeren som hadde satt spor etter seg internasjonalt, og Wulff, provinsduksen med sitt nære og varme kontaktnett, passet i prinsippet godt til en jobb som dreier seg mer om å formidle enn å lede. Gauck er åpenbart flere numre større enn dette. Mange av hans forgjengere vokste inn i embetet og forsto i tidens løp å gi det en personlig profil. Gauck rår allerede fra begynnelsen av over så mye av dette at han heller må dempe seg for ikke å sprenge rammene forfatningen og tradisjonen gir forbundspresidenten. På den annen side: Hvorfor skulle ikke Tyskland kunne leve med en uavhengig ånd i statens høyeste stilling?

Anna Politkovskaja ble først etter sin død en viktig historie for mainstream-mediene. Siden 1989 har situasjonen for menneskerettsaktivister og regimekritikere forverret seg. Der de i den kalde krigen kunne regne med støtte fra storpolitikken og innflytelsesrike journalister, er de nå henvist til frivillige organisasjoner og nisjepublikasjoner. Massepublikumet legger ikke merke til dem. Dermed er ikke DDR-kritikeren Wolf Biermanns bemerkning så treffende lenger: “Den som ikke begir seg inn i fare, går til grunne av det”.

Biermanns formulering er bare tilsynelatende et paradoks. Menn som Andrej Sakharov, Vaclav Havel, Robert Havemann oppnådde med sin offentlige kritikk internasjonal oppmerksomhet. Den satte dem ikke bare i fare, den beskyttet dem også. For konkurransen mellom systemene som endte med “den reelt eksisterende sosialismens” sammenbrudd i det Sovjet-dominerte Øst-Europa, dreide seg ikke bare om makt og hegemoni, men også om å appellere til følelser og fornuft hos menneskene på den andre siden.

Konflikten som ble ført med politiske argumenter var av den grunn ingen kald krig. Noen av de mest velplasserte slagene mot sovjetkommunismen kom ikke fra regjeringene i Washington, London, Paris og Bonn, men fra kritikere i egne rekker. De som våget å rive maskene av ansiktene til sovjetkommunismens ledere, var for det meste selv profilerte og overbeviste kommunister.

DDRs mest populære borgerrettsforkjemper Robert Havemann poengterte for eksempel at det sosialistiske samfunnet bare fortjente å bli kalt “fremskrittsvennlig” hvis det ikke undertrykket ytringsfriheten. Dermed satte han ledelsen i “den første arbeider- og bondestaten på tysk jord” i et uløselig dilemma: Lot de ham få sin vilje, ville det underminere maktgrunnlaget deres, som blant annet berodde på en påstand det ikke var lov å diskutere: at regimet var legitimert av 99,9 prosent oppslutning i folket. Kneblet de ham, ville det bare bekrefte Havemanns tese.

Robert Havemann på omslaget til boken “Fragen Antworten Fragen”, gitt ut av R. Piper & Co Verlag, München 1970.

Øststatregimene ville ikke ta sjansen på en diskusjon med kritikerne. Men de vek samtidig tilbake for å bringe dem til taushet med tvang. Dette bidro til kommunismens undergang, for kritikerne konfronterte sine topp-politikere og deres suksesspropaganda skånselløst med beretninger fra den politiske og samfunnsmessige virkelighetens innside.

Alene hadde nok ikke regimekritikerne vært i stand til å bryte gjennom de murene av taushet som makten reiste rundt dem. Medier og forlag i Vesten skaffet Havemann og andre dissidenter nødvendig publisitet og anerkjennelse. At en filosof fra marxismen-leninismens vanskelig tilgjengelige verden som DDR-systemkritikeren Rudolf Bahro i slutten av 1970-årene kunne nyte bestselger-suksess med boken “Alternativet: til kritikken av den faktisk eksisterende sosialismen”, kunne han ikke bare takke seg selv for. Boken forutsatte dyp systemkunnskap og filosofisk utdanning hos leseren. Vestlige medier visste å skape sympati for folk som Bahro. Publikum kvitterte med å belønne deres mot og oppmuntre til videre innsats.

For mediene var det på så mange slags vis en glimrende forretning. Heltehistorier slår an. Da Havemann som gammel, syk mann i husarrest, bevoktet av hundrevis av politifolk og agenter og tilsynelatende isolert fra sine venner og støttespillere, klarte å smugle ut manuskripter og gi intervjuer, var det ikke bare en stor politisk sensasjon. Det var også en perfekt, nærmest arketypisk fortelling om den menneskelige frihetstrangs utholdenhet, og den hadde en voldsom effekt. Slike historier ga Havemann og andre dissidenter en popularitet som regimene i Øst-Europa forsøkte å motvirke med isolasjon, kriminalisering og bannlysing. Men ikke engang med propagandaen med det største potensialet, den småborgerlige anklagen om personlig forfengelighet, klarte de å utrette noe.

Siden folk i øststatene kastet seg over og diskuterte ethvert fritt ord som ble ytret hos dem, infiltrerte mediedekningen fra Vesten også de kommunistiske samfunnene. Historiene og kritikken ble spredd som smuglervarer, ofte kopiert for hånd, et rørende møysommelig arbeid forbundet med betydelig fare. De hjalp mange mennesker til å ta mot til seg og ta seg friheter, og ikke minst gjøre dette i offentligheten. Freds- og borgerrettsbevegelsene på 1980-tallet vant raskt større tilslutning og gikk uredde og med stadig voksende selvsikkerhet ut i det offentlige rom. Reaksjonene viste hvor hjelpeløse myndighetene sto overfor denne utviklingen.

Det moralske trykket heltehistoriene skapte, påvirket også politikken i Vesten. Dissidentene nådde sin aller største popularitet i et virkelig historisk øyeblikk. Mange vestlige politikere var beredt til å inngå diplomatiske kompromisser med kommunismen, mot lettelser i reise- og handelsrestriksjoner og politiske reserveløsninger som den felles menneskerettighetserklæringen i KSSE-sluttakten fra 1975. Borgerrettsbevegelser som “Charta 77” og tallrike opposisjonelle skildringer av den virkelige situasjonen avslørte ikke bare ledelsen i kommunistlandene som hyklere som kun var ute etter å beholde makten. Dissidentene satte også press på de vestlige politikerne som bare var så altfor innstilt på å komme til enighet med sine motparter i øst.

Dissidentene forstyrret den tvangspålagte indre freden i de kommunistiske samfunnene og undergravde samtidig den diplomatiske harmoniseringens små fremskritt, som den politiske mainstream i Vesten truet med å si seg fornøyd med. Med hjelp fra vestlige medier bidro dissidentene til at den stivnakkede antikommunismen fra de tidlige etterkrigsårene ikke ble avløst av en like ideologisk overdreven og for kompromissvillig statsinstitusjonalisert avspenningspolitikk.

Med sitt arbeid sørget Anna Politkovskaja på lignende vis for dissonans mellom Vladimir Putin og hans nye venner i Vesten. Hennes bakgrunn var dessuten fra de partistyrte mediene fra før kommunismens sammenbrudd, og hun tilhørte dermed entydig den gamle politiske og intellektuelle eliten, den samme som Putin stammer fra. Også Politkovskaja kan dermed korrekt beskrives som en dissident, selv om dissidenter er blitt uvanlige i en mer kompleks verdensorden.

Kommunismen har veket plassen som dominerende doktrine til fordel for en form for nasjonalisme som ikke er basert på noen konsistent filosofi. Ytringsfriheten går i dag relativt langt. Likevel regnes kritikk av samfunnsforhold som å skite i eget reir og som bakvaskelse. Kritikk av de mektige kan forfølges juridisk, slik man i gamle dager gjorde med majestetsfornærmelser. Blant de rettslige våpnene mot dissidens hører fortsatt politisk påvirkede rettssaker og annen pervertering av lov og rett. I dag kommer økonomisk press i tillegg — en medievirksomhet som ikke holder seg til den godkjente linjen, kan raskt bli slukt av et konsern som står staten nær. Og ved siden av regimets lakeier finnes lyssky bander av høyreekstreme som helt i tråd med toppenes ønsker skremmer eller myrder de som våger å bryte tabuer. Faren er altså mye større enn før, for den gang var frontene mer oversiktlige.

En slik tilstand hersker ikke bare i Russland. I mangfoldige regionale og nasjonale varianter — helt til de ekstreme motsetningene som preger den røde turbokapitalismen i Kina — finnes det strukturelle likheter i alle land på terskelen mellom diktatur og demokrati. Russland og Kina er de mektigste av dem. Geografisk og politisk er det Tyrkia og statene i Nord-Afrika som står særlig nær Europa. Den aktuelle striden om den bulgarske statens viktigste nasjonsbyggende fortelling — historikeren Martina Baleva har gått i eksil i Tyskland og blir utsatt for nasjonalistiske drapstrusler — viser at ikke engang EU-land er vaksinert mot den slags.

Anna Politkovskaja ble først i døden en viktig historie for mainstream-mediene. Likeså Hrant Dink, den tyrkiske journalistikkens store armenske dissident. Men de ble i hvert fall store historier. De fleste dissidenter blir ryddet av veien i all stillhet — drept, fengslet. I beste fall når de et større publikums oppmerksomhet som numre i statistikkene til Reportere uten grenser og andre frivillige organisasjoner.

Anna Politkovskaja (1958–2006). Utsnitt av omslaget til boken “Mitt russiske testament” (foto: Cappelen)

Det kinesiske eksemplet viser at dissidenter er særlig utsatt når de søker offentlighet via internett. Nettet tilbyr utvilsomt mer rom og mulighet for ytringsfrihet enn noe medium har gjort før. Men det er et rom hvor den fullstendige kontrollen over informasjonsflyten og dens opphavspersoner og ordstyrere ikke bare er mulig, men for lengst etablert praksis. Selv om fellesskap av brukere — communities — oppstår hurtig og kan bli store, har de bare tilsynelatende tyngde. De er maktesløse fordi de sjelden har kontakter til mainstream-mediene, og aldri til politikken. Heltehistorier om frihetsaktivister drukner i nettets øredøvende brus. Det finnes ingen mulighet til å mobilisere et demokratisk innstilt publikum til å vise sympati på samme måte som under den kalde krigen.

Den kalde krigen var preget av en patos som rettferdiggjorde dramatiske gester i medier og politikk — klokken sto alltid på fem minutter før verdens undergang. Andre temaer har trengt seg inn i bevisstheten, den internasjonale terrorismen, globaliseringsspørsmål. Begge berører nettopp i terskelsamfunn, men ikke bare der, menneske- og borgerrettigheter. Men heller ikke av denne erkjennelsen følger en publisistisk linje.

Målskivene for kritikk er heller ikke lenger like hjelpeløse som kommunistene. De har færre skrupler og er glattere. Dertil kommer at kvasidemokratienes makthavere iscenesetter sine egne symbolmettede historier, der de legger til rette for en ufarlig form for kritikk. En Gaddafi viser seg utkledd i folkedrakt, en Putin avslører sin muskuløse overkropp for kameraet og stirrer barskt framfor seg. Vesten morer seg med å fordele ironiske ordenskarakterer.

En tysk avis brakte Putin-bildene med ommøblering av regjeringen i Moskva som foranledning. “Den som viser seg fram, har ingenting å skjule,” het det i en helsides artikkel som bare var basert på fortolkning av disse bildene. Der hvor det er så mye overflate å forholde seg til, trengs ikke den kalde krigens analytiske Kreml-astrologi, og heller ikke ubekveme, urostiftende russiske Putin-kritikere. Og er han ikke vår allierte i kampen mot internasjonal terrorisme og forretningspartner i energispørsmål, liksom?

Anna Politkovskaja satte seg selv i fare ved å kaste skygge over bildet av den “gullende rene” demokraten Putin. Nå og da vant hun gehør for sin versjon av historien om Putin i større sirkler enn dem hun ellers nådde gjennom sin lille avis. Vi forsømte å fortelle historien om Politkovskaja tydelig og klart og å bringe den inn i den globale offentlighetens bevissthet. Til slutt var hun alene.

Joachim Widmann er sjefredaktør for det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst (ddp). Han publiserte i 1997 en bok om den tyske statssikkerhetstjenestens (Stasi) arbeid og ofre med tittelen “Dich kriegen wir weich”. Widmann har også sammen med Katja Havemann skrevet boken “Robert Havemann oder wie die DDR sich erledigte” (utgitt 2003), om DDRs mest populære borgerrettsforkjemper og kretsen rundt ham.

Artikkelen er oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø. Den er også publisert i originalspråket på Zeit Online.