Forenklet debatt

Flere journalister, kommentatorer og brukere har i løpet av de siste månedene deltatt i diskusjonen om journalisters bruk av Twitter. Dessverre blir debatter som denne lett polarisert ved at deltakerne faller inn i en av to roller; enten som den naive digitale optimisten som ukritisk peker på de journalistiske mulighetene publikumsbidrag, delekulturen og nye nettsamfunn bringer med seg, eller som den gammelmodige pessimisten som trøstesløst frykter at nettopp de samme tingene vil forringe den journalistiske kvaliteten og undergrave journalistenes posisjon i samfunnet.

Debatten om journalisters bruk av sosiale medier er imidlertid altfor viktig til å bli redusert til disse to motpolene. Den handler om journalistrollen som profesjon, og hvilke journalistiske kompetanser som kreves for å håndtere publikumsbidrag og sosiale medier.

Amatørenes inntog i mediene

En tettere kontakt mellom mediene og deres publikum er et av de viktigste endringstrekkene i dagens mediebransje. Bidrag fra publikum har riktig nok alltid utgjort en viktig del av medienes innhold, men i dag er deltakelsen utbredt og alminneliggjort på en mye mer omfattende måte enn tidligere. Flere forskere har av den grunn spurt om det lenger er riktig å tale om ”publikum” og ”produsenten” som to separate roller, eller om vi heller ser konturene av en produksjonsform der de to rollene smelter sammen og fungerer i felleskap.

Hovedspørsmålet i denne type diskusjoner er på hvilke måter publikums inntog i mediene fører til maktforskyvninger, som igjen kan true etablerte medie- og kulturinstitusjoner og deres profesjoner.

Profesjon i endring

I diskusjonen om journalisters bruk av sosiale medier og amatørenes økte innflytelse har flere argumentert for at journalistrollen som profesjon er truet. Per Edgar Kokkvold er en av dem. Hans poeng er at det å være journalist krever kompetanse, bestemte ferdigheter og evner til å redigere, gjøre utvalg og være kildekritisk. Journalistrollen er noe som må læres og erfares; det er en profesjon som forholder seg til et etablert presseetisk regelverk og felles normer og verdier. Med andre ord: det er en profesjon som ikke kan utføres av hvem som helst.

Det er ikke vanskelig å være enig med Kokkvold i dette. Samtidig er det viktig å huske at journalistrollen er under kontinuerlig endring. Innføringen av radio på 1920-tallet utfordret avisjournalistene, på samme måte som fjernsynet på 1960-tallet satte nye krav til journalistrollen. Utviklingen av sosiale medier skaper på nytt store forandringer for journalistene og stiller nye krav til kompetanse og kunnskap.

Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser utviklingen av sosiale medier — og med dem ”amatørenes” inntog i mediene — har for journalistikken. Foreløpig må vi begrense oss til å si at sosiale medier bringer på banen noen nye arbeidsmetoder for hvordan journalistikk kan utføres. For noen journalister vil dette representere positive verktøy. Det er for eksempel ikke vanskelig å se at Twitter kan øke journalisters kontaktflate til både kilder og publikum, åpne for direkte og umiddelbar kommunikasjon med både kjente og ukjente, gi fortløpende tilbakemeldinger på saker, og synliggjøre tidligere skjulte sosiale nettverk.

Samtidig representerer sosiale medier som Twitter flere problemområder. Et nærliggende problem er knyttet til redigering og tidsbruk: Hvordan skal journalister — uten bruk av unødig mye tid — sile kvalitet fra skvalder når alle skal si sitt? Og hvor skal grensen gå for private og profesjonelle ytringer? Et annet problem er knyttet til troverdighet og kildekritikk: Hvem fortjener å bli lyttet til og hvem kan man stole på?

I tillegg kommer faren for ensretting når deltakere av sosiale nettverk i felleskap samler seg om et populært standpunkt. Flere stemmer til rådighet er ikke nødvendigvis en garanti for mangfold dersom ytringene ikke representerer ulike standpunkt, på samme måte som muligheten til å snakke ikke presenterer noen sikkerhet for at man faktisk blir hørt.

Også sosiale medier krever kompetanse

Kokkvolds krav til profesjonalisering og kvalitet gjelder selvfølgelig like mye for de sosiale mediene som de etablerte. Også på nettsteder som Twitter kan man skille mellom kompetente og mindre kompetente brukere; mellom de som kommuniserer effektivt, relevant og interessant og de som ikke gjør det. Det er naivt å tro at alle journalister bør og skal delta på en vellykket måte på Twitter, til det er forumet for ressurskrevende. På samme måte er det arrogant ikke å anerkjenne dem som faktisk gjør det. God journalistikk må ha strenge krav til etterrettelighet, kildekritikk og troverdighet. Det gjelder like mye for sosiale medier som for tradisjonelle massemedier.

Amatører # profesjonelle: Prosjektgruppe og seminar

Artikkelforfatterne er medlem av prosjektgruppa ”Amatører # profesjonelle” ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Et seminar om hvordan mediene møter ”amatørenes” deltakelse vil bli holdt den 3. og 4. november, ved IMK.

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert som et debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. oktober 2009.

Å la vanlige folk delta i mediene er en strategi mediebedrifter følger aktivt. Mediene ønsker å sikre nye inntektskilder, skape lojalitet og holde på et flyktig publikum.

Slike strategier kan synes å passe som hånd i hanske med prinsippene for folkejournalistikk, eller borgerjournalistikk som det også blir kalt. Dette er en journalistisk retning hvor de demokratiske idealene ved publikumsdeltakelse blir fremhevet. Målet er å forandre journalisters måte å arbeide på slik at vanlige menneskers meninger kommer i fokus. Folkejournalistikken står for et skifte fra det elitepregede og konfliktfylte, mot et borgerperspektiv og det løsningsorienterte.

Store redaksjonelle utfordringer
Folkejournalistikken har i de senere år kommet mer i fokus i Norge. NRK har for eksempel gjort folkejournalistikken til et satsingsområde hvor distriktskontorene har blitt utpekt til å spille en viktig rolle. I NRKs årsmelding for 2006 står det at målet for folkejournalistikken er å “la publikum i større grad bli involvert i NRKs lokale tilbud gjennom å påvirke både innhold og kildevalg i radio, tv og på nett.” Ønsket om å bruke vanlige folks erfaringer er et nobelt prosjekt. Men slike prosjekter står også overfor store redaksjonelle utfordringer.

Skjermbilde fra programmet ØstnyttMagasinet (foto: NRK).

I mitt forskningsprosjekt på NRK Hedmark og Opplands ØstnyttMagasinet kommer de redaksjonelle utfordringene med folkejournalistikken tydelig fram. ØstnyttMagasinet var et debattprogram på TV hvor vanlige folk utgjorde panelet, ledet av en programleder (se nettside for det nå nedlagte programmet. Sendingene er for tiden dessverre ikke tilgjengelige i NRKs nett-TV-arkiv). Målet for programmet var å la folket slippe til med sine meninger og engasjement. En positiv konsekvens var at redaksjonen klarte å skape en større tematisk bredde og øke antall kvinner og ungdom som kilder. Men det hersket til tider store uenigheter i forhold til hvordan de folkejournalistiske prinsippene skulle utføres i praksis.

Flere i redaksjonen stilte spørsmål ved om vanlige folk på TV utgjorde godt TV. Noen mente programmet var kjedelig og at formatet passet bedre på radio. Det kan være mange grunner til at et program som består av “hvermansen” blir ansett som et lite spennende program. For det første er vanlige folk ikke vant til å opptre i mediene, og spesielt ikke på TV. Deres opptreden kan derfor preges av dette, som en informant uttrykker: “[…] kanskje snakker de litt stakkato, kanskje stammer de litt, kanskje bruker de fem minutter på å si to bra setninger.” For det andre var programmet lagt opp til løsningsorientert samtale. Denne vinklingen bryter med den journalistiske konvensjonen om å skape konflikt mellom definerte motparter og kan ha ført til at programmet virket for tamt. En tredje forklaring, kan være at det er vanskelig å bryte med forventningene vi har til hvem og hva vi skal se på TV. Kanskje er vi så vant med å se medietrente eliter og eksperter uttrykke seg at en helt vanlig persons meninger framstår som provoserende irrelevante og unødvendige?

Hvem er “vanlige folk”?
I ØstnyttMagasinet ønsket man at vanlige folk selv skulle sette dagsorden. Men hvem er egentlig “hvermansen”? Som en informant uttalte: “Vi skal ha såkalte vanlige folk, men de vanlige folka er ofte litt beskjedne og engstelige. Så det vi liker best er de spissformulerte, kvikke, som er veltalende. Og er det vanlige folk?” En annen utfordring var å få folk engasjert. Folk strømmet ikke til for å delta i debatten, tvert om viste det seg at det var svært vanskelig å få folk til å stille opp. Folks skepsis til å delta i formatet kan skyldes flere ting. En faktor kan være TV-mediets høye grad av gjenkjennelse. I motsetning til for eksempel en nettdebatt hadde ikke deltakerne mulighet til å gjemme seg bak en anonym identitet. Dette førte også til at det var vanskelig å få deltakere som turte å si politisk ukorrekte ting. En annen faktor kan være NRKs manglende internettsatsing. Folk hadde ingen mulighet til å delta i diskusjonsforum, noe som kunne ha skapt større engasjement.

Både temavalg og hvem som fikk være med ble til syvende og sist bestemt av redaksjonen. Dette var gjort for å få folk til å være med, men også for å sikre et visst kvalitetsnivå. Som et redaksjonsmedlem uttrykte det: “Vi vil gjerne ha det folkelig, men det fungerer veldig dårlig. Jo mer folkelig, jo dårligere fungerer det merkelig nok. Det beste er når vi er bevisst på hvem vi vil ha med og da er det jo vi som styrer.” Folkejournalistikken så her ut til å møte seg selv i døra, og flere uttrykte usikkerhet i forhold til om ØstnyttMagasinet kunne kvalifiseres til å være et ekte folkejournalistisk prosjekt.

En avveining mellom idealer og kvalitet?
Erfaringene fra ØstnyttMagasinet viser at folkejournalistikken kan være konfliktfylt og omstridt, selv om intensjonene er gode. Spørsmålet er om de positive sidene som et folkejournalistisk prosjekt kan føre med seg, som økt kildetilfang, demokratisk deltakelse og synlighet i offentligheten, er viktigere enn sviktende kvalitet og frustrerte redaksjoner? I en medievirkelighet hvor publikumsdeltakelse har blitt mer sentralt trengs det kreativ tenkning og en god dose mot for å skape nye og spennende formater som ikke går på bekostning av kvalitet. Hvis kvaliteten kompromitteres kan mediebedrifter risikere å få problemer med å legitimere folkejournalistikken som satsingsområde.

Artikkelforfatteren er forsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.