70 prosent av landets befolkning mistet kontrollen over opplysninger om navn, telefonnummer, adresse og personnummer. Angrepet var det største i en lengre rekke av datainnbrudd.

For å lettere kunne overvåke og moderere kritikk av myndighetene, ble det i 2004 innført restriksjoner mot anonymitet på nettet. Systemet krever lagring av fullt navn og personnummer fra alle brukere som ønsker å skrive innlegg eller publisere materiale på populære nettsteder, og har gjort Sør-Korea til et fristende mål for internettkriminalitet.

I 2007 ble “real name”-reglene strammet inn, og forbudet mot anonymitet gjelder nå alle nettportaler med mer enn 100.000 daglige brukere, i første rekke sosiale medier og nettaviser.

Prioriterer overvåkning foran personvern

Professor i rettsvitenskap ved Korea University i Seoul Park Kyung-sin forteller at sørkoreanerne er redde etter angrepet, som rammet de populære sosiale nettverkssidene Nate og Cyworld.

Nettverkstjenesten Nate (skjermbilde).

Etter hendelsen i sommer og andre liknende angrep mot både offentlige nettsider og private selskaper, så det ut til at forbudet mot anonymitet ville bli opphevet av sikkerhetshensyn. Dette har imidlertid ikke skjedd ennå, men myndighetene kommer høyst sannsynlig til å fjerne kravet om registrering med personnummer.

For sørkoreanske nettportaler ser en foreløpig løsning på sikkerhetsproblemene ut til å bli brukeridentifisering via kredittkort og mobiltelefoner. Praksisendringen ble annonsert i julen, og regnes å være en direkte konsekvens av datainnbruddene.

Nye metoder trenger ikke bety liberalisering

Park Kyung-sin mener at den seneste utviklingen vitner om endring av metoder heller enn endring av holdninger.

— Skandalene har ikke forandret sørkoreanske myndigheters holdning til anonymitet på internett. Myndighetene har stor interesse av å beholde “real name”-systemet, fordi de ønsker å kontrollere forekomsten av opposisjonelle ytringer. Dersom brukere av sosiale medier og nettaviser kan være anonyme igjen, kan ikke myndighetene overvåke enkeltindivider slik som i dag, sier han.

Han forklarer at overvåkning av nettet i dag er svært enkelt, ettersom myndighetene har krav på å få utlevert informasjon om hvem som står bak publiseringer uten å gå gjennom rettssystemet eller si ifra til brukeren det gjelder.

Dersom det innføres et forbud mot å benytte personnummer til brukerregistrering på nettsteder, er det sannsynlig at en alternativ ordning med spesielle “i‑PIN”-numre som kun kan brukes på nettet vil bli innført i stedet.

Sør-Korea har lenge vært kjent som verdens mest nett-oppkoblede land. En stor andel av befolkningen har tilgang til høyhastighets bredbåndsforbindelse.

Markedsføres som internetts redning

Sørkoreanere flest ser, ifølge Park Kyung-sin, hverken sammenhengen mellom systemet som krever oppbevaring av store mengder persondata og datainnbruddene, eller mellom systemet og myndighetenes ønske om å overvåke.

“Real-name”-systemet hadde stor støtte i befolkningen da det ble innført (selv om noen bloggere var kritiske til tallene), og er blitt markedsført som en metode for å holde internett rent, seriøst og fritt for kriminalitet.

Da forbudet først ble forsøkt lansert i 2003, lød ledertitlene i aviser som Korea JoongAng Daily, en engelskspråklig avis som blir solgt sammen med International Herald Tribune, typisk “War on Internet misuse” og “Keeping Net free of trash”. Forbrytere utnyttet anonymiteten på nett, het det i en ledeartikkel:

(…) perpetrators hide behind the Internet’s anonymity. (…) We commend the government for its decision to require Internet users in the private and public sectors to use their real names when leaving messages on Internet bulletin boards.

Få medier tok opp myndighetenes nyvunne evne til å overvåke internettbruk, eller begrensningene i ytringsfriheten forbudet mot anonymitet medfører. Det er i dag enighet blant menneskerettighetsorganisasjoner om at systemet fører til forhåndssensur og knebler offentlig debatt og opinion (se rapport fra organisasjonen Freedom House — pdf).

Ingen tegn til ønsket effekt

Da forbudet ble strammet inn i 2007 ved “The Act on the Promotion of Information and Communications Network Utilization and User Protection” var flere medier kritiske enn i 2003, men fortsatt får myndighetene mye spalteplass til å forklare at tiltakene blir gjort for å beskytte brukere mot nettkriminalitet.

Park Kyung-sin mener imidlertid at tiltakene ikke har hatt noen positiv effekt.

— Myndighetene tror at de vil redusere uønsket eller kriminell aktivitet, men det har vist seg å ikke stemme. Personer som vil publisere uønsket innhold vil fortsette under falsk identitet uansett. Det eneste som skjer er at folk uten slike hensikter får en høyere terskel for å delta i diskusjoner, sier han.

Ifølge professoren viser koreanske studier at forbudet mot anonymitet har ført til høyere andel uønsket innhold på nettet, ettersom total nettaktivitet har gått ned mens uønsket nettaktivitet forblir på samme nivå.

Dagens ordning er også lett å omgå, og dette skal være en av grunnene til at koreanske myndigheter nå revurderer systemet. Siden reglene bare gjelder koreanske portaler, blir systemet også kritisert for å diskriminere koreanske selskaper.

Kina i Sør-Koreas fotspor

Kina går imidlertid i motsatt retning, og innførte i desember et liknende identifikasjonssystem for mikroblogging, noe bl.a. kommunistpartiets organ Folkets Dagblad kaller et “steg i riktig retning”. Argumentene er svært like dem som blir brukt i Sør-Korea. Avisen skriver at anonym mikroblogging resulterte i:

(…) widespread irresponsible remarks, served as soil and air for rumors and encouraged fake online personas who manipulated Web opinions. (…) The new rules could change  the online  world  from  a bathroom  wall to a channel for rational expression of  opinion.

Tiltakene blir altså også i dette landet framstilt som forsøk på å ivareta den “legitime ytringsfriheten”. Fra 1. januar 2012 ble reglene innført også for mange betalingssystemer, bl.a. for kjøp av togbilletter.

Mange bloggere og hackere har den siste måneden protestert mot de nye reglene, bl.a. ved å utføre angrep liknende dem som ble sett i Sør-Korea (se video). Håpet er at også kinesiske myndigheter skal se sikkerhetsproblemene systemer som krever oppbevaring av personopplysninger medfører.

Kina kommer mye dårligere ut enn demokratiet Sør-Korea i Freedom House sine vurderinger av internettfrihet, og blir i 2011 betegnet som “ikke fritt” (se rapport om Kina — pdf ). Sør-Korea har til sammenlikning status som “delvis fritt”.

Bekymret for datasikkerhet i norske nettaviser

Flere norske nettaviser har den siste tiden innført restriksjoner når det gjelder anonyme innlegg i sine nettdebatter. Et av alternativene som har vært diskutert, er å kreve at debattanter oppgir hvem de er overfor redaksjonen, men framstår med pseudonym utad.

Selv om ikke brukere vil måtte oppgi personnummer for å delta i norske nettavisers kommentarfelt, vil endringene likevel føre til økt lagring av persondata hos norske nettaviser og deres samarbeidspartnere.

Torgeir Waterhouse, direktør for internett og nye medier i IKT-Norge, mener at nettaviser og liknende fora kan være interessante mål for hackere.

— Det vil alltid finnes aktører som har interesse av å vite hvem debattdeltakerne er, og som kan utnytte eventuelle sikkerhetsbrister, sier han.

Waterhouse mener at dersom pressens kildevern skal gjelde for de ytringene som skjer i kommentarfelt og debattfora, er det naturlig at også ansvaret for det tekniske kildevernet ligger hos redaktørene.

— Dersom nettdebatt skal sees på som en redaksjonell tjeneste, så har redaksjonen ansvar for å sikre at dine data ikke kommer på avveie. Jeg blir ikke overrasket dersom norske redaktører ikke har reflektert særlig mye rundt den tekniske sikkerheten når de innfører slike ordninger, sier han.

Waterhouse understreker at han ikke sitter med detaljkunnskap om hvordan norske nettaviser og debattportaler oppbevarer personopplysninger, men han mener at problemstillingen burde diskuteres.

— Jeg er bekymret for at sikkerhetsnivået for slike tjenester i dag nok er mer tilfeldig enn det burde være, sier han.

Informasjon nettavisen Brostein har fått tilgang til, viser at Bergen kommune er fem poeng fra toppscore.

— Jeg er skuffet over at Bergen ikke oppnår full pott i åpenhetsindeksen. Som Norges nest største kommune bør Bergen helt klart gå foran som et godt eksempel. En så stor kommune har de ressursene og den kompetansen som skal til. Da er det kun viljen det står på, sier Wien, som er leder i offentlighetsutvalget.

Lite opptatt av offentlighet

I undersøkelsen blir det sett på kommunenes postjournaler, nettsider og reglementer. Bergen kommune får trekk for blant annet mangel på klikkbare filer i journalen og lukkede møter i kontrollutvalget og kommunale foretak.

Mer demokrati, mer åpenhet: Kommunen får bl.a. trekk for manglende klikkbarhet i postjournalen.

— Resultatet gir et inntrykk av en kommune som ikke er opptatt av å gi offentligheten innsyn, sier Gripsrud til Brostein.

Han har offentlighetsteori blant sine forskningsfelt, og mener at alle punktene Bergen kommune scorer dårlig på, er viktige.

Kan skje endringer

Informasjonsrådgiver i Byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap, Ola Henning Målsnes, sier at Bystyrets vedtak 19. september om å slutte seg til Kommunal- og regionaldepartementets forslag til endringer i kommuneloven kan forandre bildet noe.

— Departementet ønsker at møter i kontrollutvalget og kommunale foretak som hovedregel skal være åpne. Så her kan det komme endringer, sier Målsnes til Brostein.

Dersom dette skjer, kan det føre til høyere poengsum hos Presseforbundet. Wien mener imidlertid at det ikke er noen grunn til å vente.

— Det er flott at politikerne i Bergen slutter opp om forslaget om åpne kontrollutvalgsmøter og åpne møter i kommunale foretak. Men hvis politikerne i Bergen først er positive, ser jeg ingen grunn til at de venter til det kommer en regelendring ovenfra. De nyvalgte politikerne bør se det som sin oppgave å slå et slag for åpenhet allerede fra første stund, sier Wien.

Det vil ifølge Målsnes ikke bli aktuelt å gjøre dokumenter i postjournalen klikkbare. Personer som ønsker innsyn må fortsatt sende inn bestilling. Det kan ta alt fra få timer til en uke før dokumentene blir sendt over.

Uenige om noen punkter

Informasjonsdirektør i Bergen kommune, Eva Hille, mener at kommunen bør få flere poeng i åpenhetsindeksen.

“Bergen kommune har mye å gå på i arbeidet med å være mer åpne, men allerede nå mener vi at vi fortjener en høyere poengsum”, skriver Hille til Presseforbundet.

Det er blant annet et punkt om at ansattes rett til å uttale seg hun reagerer på, og skriver at kommunen har et reglement for meroffentlighet som fastslår at ansatte kan uttale seg om eget ansvarsområde.

Da debatten om byråkratenes ytringsfrihet ble tatt opp i vår, uttalte byrådsleder Monica Mæland at Bergen «er den kommunen som kanskje er kommet lengst i å praktisere åpenhet overfor våre innbyggere. Å predikere offentlighet og meroffentlighet har Bergen kommune gjort så lenge jeg har sittet i byråd.» (BT 25.03.11).

Mæland vil ikke kommentere poengsummen i Åpenhetsindeksen overfor Brostein.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Det var budskapet da Carl Christian Grøndahl under Nordiske Mediedagers ungdomskonferanse i år snakket om hvordan sosiale medier egentlig fungerer. Grøndahl skrev masteroppgave om politisk nettmobilisering i 2008. Siden har han brukt nettet blant annet til mobilisering rundt kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet. Grøndahl jobber til vanlig med markedsføring i Synlighet.no.

Tidligere har blant andre Lars Nyre, førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB, uttalt at Facebook og Twitter ikke er viktige, bare trendy. Dette er Grøndahl uenig i. Han mener at spesielt Facebook har et stort demokratisk potensial, fordi mediet gir så mange muligheten til å delta i viktige debatter.

Carl Christian Grøndahl presenterer på Mediedagene (foto: Karina Asbjørnsen)

— De gamle kanalene er fortsatt viktige. Saker får landsdekkende oppslutning først når også de tradisjonelle mediene tar opp spørsmålene. Men på grunn av sosiale medier, får vanlige mennesker større innflytelse på hva aviser og TV setter på dagsorden. Dette fordi det blir lettere å mobilisere store folkemengder og signalisere hva befolkningen er opptatt av, sier Grøndahl til Brostein.

På verdensbasis har Facebook mer enn 400 millioner brukere. Med over 2,4 millioner brukerprofiler, ifølge Facebooks egne tall, er Norge et av de landene som har flest medlemmer i forhold til innbyggertall. På spørsmål om hvorvidt Facebook egentlig har klart å utrette noe annet enn å få pæreisen tilbake i butikken, trekker Grøndahl frem oppmerksomheten han fikk laget rundt Stopp DLD.

— Det er klart at mange av kampanjene på Facebook kan ha fungert mest som markedsføring, f.eks. som gruppene for Grandiosa uten paprika og Urge på 1,5 liters-flasker. Men i kampen mot datalagringsdirektivet, en kampanje ingen bedrifter tjente penger på å høre på, fikk vi engasjert store mengder mennesker og satt debatten på dagsorden. Hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre det samme i andre saker, spør Grøndahl.

Twitter ikke så interessant

Grøndahl understreker viktigheten av at sosiale medier må nå ut til alle grupper i befolkningen dersom de skal kunne ha demokratisk potensial. Twitter er i hans øyne derfor lite interessant i seg selv, fordi diskusjonene der først og fremst går mellom samfunnstopper eller bloggere. Han mener imidlertid at de sosiale mediene utfyller hverandre, og at det er viktig å være til stede mange ulike steder samtidig for å nå igjennom med sitt budskap.

— Det holder ikke bare å være på Facebook eller bare på Twitter. For å få oppmerksomhet og mobilisere mange nok mennesker til å kunne påvirke beslutninger må man være synlig på mange plattformer, og over lengre tid.

Grøndahl mener at dersom du har en kampsak du ønsker å få oppmerksomhet rundt, har du derfor en lettere oppgave nå enn før.

— Alle kan få det til! Det gjelder bare å være standhaftig og utholdende. Selvfølgelig kan tilfeldigheter spille inn, men dersom du fremmer en sak som er relevant og som mange nok bryr seg om, vil du før eller siden nå igjennom.

Nekter å gå fremst i begeistringsparaden

Facebook og andre sosiale medier gjør at folk ikke lenger trenger å gå fra dør til dør for å samle underskrifter for en sak. Dette gjør det lettere og mindre tidkrevende å mobilisere folk rundt enkeltsaker, uten å gå veien om store etablerte organisasjoner. Grøndahl mener at når vanlige menneskers misnøye blir vanskeligere å overse, vil alt som skjer i offentlige etater bli mer åpent.

— Derfor for mannen i gata mer å si. Det blir vanskeligere for makthaverne å komme unna med ting.

Lars Nyre erkjenner at sosiale medier kan mobilisere interessegrupper til handling og la folk utveksle informasjon som gjør dem bedre rustet til f.eks. å stemme ved valg. Men han sier at dette ikke er noen sensasjon, bare en måte å effektivisere politiske aktiviteter som alltid har funnet sted.

— Det er altfor lett å kaste ut påstander om at forskjellige nye medier har demokratiserende effekt. Jeg nekter i hvert fall å gå fremst i begeistringsparaden, sier Nyre til Brostein.

Ikke noe nytt nirvana

Lars Nyre påpeker at de sosiale mediene ikke er opprettet som noe annet enn et forsøk på å tjene penger.

— Både Facebook og Twitter er amerikanske, kommersielle foretak som vil innrette aktivitetene slik at det er størst mulig sjanse for å selge reklame. Dette vil bli et stadig større problem jo viktigere disse mediene blir for norsk offentlighet.

Dette er Grøndahl enig i, men han mener at f.eks. Facebook vil være opptatt av å bevare brukernes kontroll over mediet, fordi dette genererer aktivitet.

— Facebook er livredde for å miste brukere. Derfor vil de begrense annonsørenes tilgang til personopplysninger og mulighetene til å sende ut store mengder informasjon. Facebook ser også at brukerne liker kampanjer som engasjerer dem i samfunnsspørsmål — de genererer trafikk. Derfor vil brukerne alltid ha en viss makt, sier Grøndahl.

Lars Nyre mener imidlertid at slike medier uansett kun vil styrke den individualistiske tendensen, svekke den kollektivistiske, og forsterke den markedsliberale utviklingen av samfunnet.

— Sosiale medier kan like gjerne tolkes som et stort individualiseringsmaskineri der folk blir stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene, sier Nyre.

Også Grøndahl ser problemer knyttet til at store grupper mennesker får muligheten til å trykke sine interesser igjennom.

— Man ønsker så klart ikke et gatas parlament hvor mindretallet alltid vil tape. Statsbudsjettet blir heldigvis ikke vedtatt på Facebook!

Han understreker at sosiale medier ikke er noe nytt nirvana — de samme problemene eksisterer fortsatt.

— Men makten har forskjøvet seg, i alle fall litt. Alle blir ikke nødvendigvis hørt, men alle har muligheten til å bli det, sier Grøndahl.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.