Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Norsk ytringsklima

9. juni ble boken Boundary Struggles. Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere lansert. Den springer ut av prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017». Boken er fritt tilgjengelig for lesing på nett og nedlasting. Prosjektet har vært ledet av ISF, initiert og finansiert av Fritt Ord.

Tema for boken er hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet. I ulike kapitler belyses blant annet utviklingen av diskusjoner om religion, innvandring og ytringsfrihet i Norge og hvordan rommet for ytringsfrihet og meningsmangfold oppleves (les hovedkonklusjoner på norsk fra boken).

Audun Fladmoe er en av forskerne bak studien av hatefulle ytringer i norsk offentlighet (foto: Institutt for samfunnsforskning)

Audun Fladmoe og forskerkollega Marjan Nadim har skrevet et kapittel om omfang og konsekvenser av hatefulle ytringer i sosiale medier. I fjor gjennomførte de to prosjekter i samarbeid med den private stiftelsen KUN og advokat Jon Wessel-Aas, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Barne‑, ungdoms- og familiedirektoratet, som kunnskapsgrunnlag for regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020.

Disse prosjektene hadde blant annet som mål å vurdere forskning som belyser omfanget av hatefulle ytringer på nettet, hvem som er spesielt utsatt, hvem som produserer hatefulle ytringer og hva som driver dem. I tillegg ble det analysert data fra ulike undersøkelser som kan belyse omfanget av hatefulle og andre ubehagelige ytringer i Norge.

– Det er et tema med økt fokus de siste årene, men fremdeles er det forsket lite på hatefulle ytringer både nasjonalt og internasjonalt, sier Fladmoe.

Vern mot krenkelse?

En utfordring er at definisjonene av hatefulle ytringer ikke er ens. Arbeidet mot hatefulle ytringer har også blitt kritisert. Ved lansering av regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer i november 2015 sa statsminister Erna Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

Det ble kritisert blant annet av Anine Kierulf, forsker ved Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. – Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sa Anine Kierulf den gang til Vox Publica. Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening nektet å skrive under erklæringen. – Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sa Kjelling Nybø.

I tidligere undersøkelser fra «Status for ytringsfriheten» har over 20 prosent sagt at de har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer på nett. I Fladmoe og Nadims nye forskning tas det utgangspunkt i en undersøkelse som i større grad prøver å fange opp hatefulle ytringer slik de er definert i straffelovens paragraf 185 (se faktaboks). Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsevne.

Kan bli mer forsiktige i sosiale medier

1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffeloven, mot 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn. Spørsmålet er besvart av 5054 respondenter, uavhengig av mediebruk.

– Er 1,6 prosent et lavt antall?
– Om noe er lite eller mye, er alltid et vanskelig spørsmål og vil sikkert vurderes ulikt avhengig av ståsted. Vi kan imidlertid ikke forvente et stort tall når vi avgrenser til de vernede grunnlagene, som jo er ment å verne minoritetsgrupper. Hadde vi spurt enkeltgrupper ville tallet vært høyere, sier Fladmoe.

Ifølge Fladmoe finnes ikke sammenlignbare undersøkelser utenlands.

– Flere menn enn kvinner svarer ja på spørsmålet, og flere unge enn gamle, sier Fladmoe.

Og det er en risiko forbundet med å være aktiv på sosiale medier: Blant de som ofte deler egne meninger på internett er det en overrepresentasjon av folk som har opplevd hatefulle ytringer.

På oppfølgingsspørsmål om denne opplevelsen gjør at de kommer til å bli mer forsiktige med å dele sin mening offentlig, svarer 66 prosent nei. 27 prosent svarer ja.

– Det kan se ut som om hatefulle ytringer får størst konsekvenser for kvinner og dem med innvandrerbakgrunn. De svarer i større grad enn menn og majoritetsbefolkningen ellers at de kommer til å være mer forsiktige, sier Fladmoe.

Han tror en konsekvens av dette er at noen ikke ønsker å engasjere seg, eller trekker seg tilbake og ikke ytrer seg i samme grad som før.

– Dette kan føre til at viktige stemmer forsvinner fra debatter på internett, eller grupper blir underrepresentert, mener Fladmoe.

Avsendere: Voksne menn overrepresentert

Fladmoe mener det trengs flere studier av omfanget av hatefulle ytringer, studier blant minoritetsgrupper og studier av avsenderne av hatefulle ytringer.

– Hvem er avsenderne? Hva motiverer dem? Fra andre studier som har forsøkt å fange opp motivasjonen bak hatytringer, vet vi at hat ikke nødvendigvis er det viktigste. Kjedsomhet og at avsender ikke reflekterer sterkt over hva han/hun gjør er ofte viktigere, sier Fladmoe.

Netthets er et tema i skolen, men ifølge tidligere undersøkelser fra USA er voksne menn overrepresentert blant netthetsere.

– Det er viktig å bevisstgjøre ungdom. Men forskningen viser at godt voksne menn står bak mye netthets og virker å ha en høyere aksept for netthets. Her er det gjerne vanskeligere å treffe med tiltak, sier ISF-forsker Audun Fladmoe.

Begrepet ble et av fjorårets mest omtalte, men er ikke nytt. Det har i seg noe vi alltid har sett: Rykter, konspirasjon, løgn og bevisst bedrag, sier førsteamanuensis Bente Kalsnes ved Institutt for journalistikk og mediefag, Høgskolen i Oslo og Akershus.

«You are fake news», sa Donald Trump til en CNN-journalist på sin første pressekonferanse etter valget, og nektet å høre på spørsmålet journalisten var i ferd med å stille. Raskt ble «fake news» et av Trumps yndlingsutsagn, gjerne skrevet med CAPS LOCK på Twitter. Nå er «fake news» på rekordtid blitt et moteord og et skjellsord for ytringer i media som en misliker.

Falske nyheter: En definisjon

Men hva er falske nyheter? Og hva er det ikke?

- «Fake news» eller falske nyheter er en fremstilling av en nyhetshendelse som ikke har skjedd. Falske nyheter opptrer oftere i nettformat enn i print, tv og radio. Intensjonen med falske nyheter er å forlede eller lure mottakeren, sier forsker Helle Sjøvaag ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

Falske nyheter er altså ikke faktafeil eller slurv fra journalistens side, eller meninger fra en motstander som en ikke liker. Falske nyheter er bevisst løgn, gjerne i form av nyhetsartikler, der målet er å villede publikum.

De falske nyhetene er enten økonomisk eller ideologisk motivert, sier Sjøvaag.

- De lages for å generere klikk som kan omsettes til reklameinntekter eller for å påvirke opinionen.

Falske nyheter kan være fullstendig oppspinn eller løgn pakket inn i virkelige hendelser. Det siste er mye vanskeligere å oppdage. Falske nyheter stjeler journalistikkens virkemidler, gjerne i form av «clickbait» (Språkrådets forslag til norsk ord for “clickbait” er «klikkagn», eller tekst og bilder som skal tiltrekke seg oppmerksomhet og få leseren til å klikke seg videre).

- De forsøker å låne troverdighet fra journalistikken og antar en journalistisk form og et journalistisk språk. Slik driver de parasittvirksomhet på et fenomen som folk ser på som sant, som de stoler på, sier Helle Sjøvaag.

Begrepet «alternative fakta» har også opphav i Trump-leiren. Pressetalsmann Sean Spicer gav feilaktige opplysninger om hvor mange som hadde vært til stede da Donald Trump ble tatt i ed som president i januar. Konfrontert med dette av en NBC-journalist, ba Trumps rådgiver Kellyanne Conway ham ikke å være så dramatisk: Spicer hadde kommet med alternative fakta.

- Lettere å avdekke i Norge

En mye omtalt falsk nyhet kommer fra høyrevridde Breitbart News, som i nyttårshelgen skrev en sak om at 1000 muslimske menn hadde angrepet politiet og tent på en kirke i Dortmund i Tyskland. Senere viste det seg at artikkelen var en blanding av overdrivelser og faktafeil, og forbundskansler Angela Merkel gikk ut og advarte mot «fake news». I Breitbarts versjon gikk en gjeng på 1000 menn til angrep på politiet og satte fyr på Tysklands eldste kirke, mens de sang Allahu Akbar. Ifølge The Guardian og andre medier, som blant annet viser til tysk politi, startet fyrverkeri en liten brann som ble slokket på 12 minutter. Ifølge politiet var det relativt rolig stemning på feiringen, trolig fordi det var mye politi til stede.

- Vi har ikke så mange eksempler på falske nyheter i Norge. Vi har en litt annen type offentlighet som er mindre polarisert enn i USA, jeg tror det er lettere å avdekke falske nyheter her, sier Bente Kalsnes ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Et norsk eksempel på spredning av en falsk nyhet er rådgiver Morten Skauge i Høyres stortingsgruppe som delte en sak om Jens Stoltenberg og dieselavgiften på Twitter. Bildet i artikkelen var av Stoltenberg på skolebesøk i forbindelse med en anti-mobbekampanje. I teksten på bildet oppfordrer Stoltenberg folk til å velge dieselbil fremfor bensinbil fordi diesel er mer miljøvennlig. – Jeg skjønner nå at han antageligvis ikke har sagt det, og siden det ikke er et riktig sitat har jeg nå slettet tweeten, sa Skauge til ABC Nyheter etterpå.

Anklager om falske nyheter er det flere av. En slik kom fra statssekretær Tom Cato Karlsen (Frp) i Samferdselsdepartementet. Han ble intervjuet av avisen Nordlys om Nasjonal transportplan og mente at tittelen på artikkelen ble feil. Karlsen klaget og redaksjonen endret tittelen, men på sin egen Facebook-side blåste Karlsen ut og mente at artikkelen var «fake news». På Facebook fikk han støtte av blant andre Justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Frp) som sa til NRK at «fake news» var en ypperlig beskrivelse av Nordlys-saken.

- Den typen taktikk med å påstå at media kommer med falske nyheter passer med den tankegangen og kommunikasjonsstrategien Frp tradisjonelt har hatt, med å innta offerrollen, mener Sjøvaag.

- Jeg hadde trodd at terskelen var høyere for å kalle noe falske nyheter, og at tilliten var høyere mellom mediene og folket. Dette utsagnet faller på sin egen urimelighet og er en svært risikabel strategi av Frp. Partiet risikerer å støte folk fra seg, mener UiB-forsker Sjøvaag.

- Skaper muligheter for journalistikken

- Falske nyheter er utfordrende for journalistikken fordi vi lever i en tid med hard mediekritikk og medieskepsis. I debatten rundt Storbritannia ut av EU (Brexit) og valget i USA ser vi at tilliten til eliten er lav. Og mediene blir oppfattet som en del av eliten, sier Bente Kalsnes.

- Én fare er at folk blir feilinformert, det er vanskeligere å skille mellom seriøs journalistikk og løgner. Folk som befinner seg innenfor en bestemt politisk sfære blir sjelden utsatt for motstemmer. En annen fare er at det kan skapes en mer polarisert debatt, sier Helle Sjøvaag.

Facebook er blitt beskyldt for å være en viktig kanal for falske nyheter. Som svar på kritikken har Facebook varslet flere grep for å hindre spredning, blant annet å samarbeide med eksterne faktasjekkere som går gjennom saker brukere har varslet om at kan være falske nyheter.

- En annen måte er å stoppe pengestrømmen som følger de falske nyhetene. I etterkant av presidentvalgkampen i USA ble Sleeping Giants-kampanjen startet. Målet var å få store annonsører til å bli bevisst på hvem de finansierer med sine annonsekjøp, sier Kalsnes.

Jysk, Telenor og Storebrand er ifølge Dagens Næringsliv noen norske annonsører som havnet på den høyrevridde nettsiden Breitbart uten å vite det.

Samtidig som falske nyheter gjør det vanskelig for etablerte, seriøse medier, er dette tider med store muligheter for journalistikken, mener Bente Kalsnes.

- Ved å synliggjøre den jobben journalister gjør med kildekritikk – å vurdere troverdighet til kilder, bekrefte og avkrefte og være faktabasert, kan journalistikken være et bolverk mot løgner og falske nyheter. Derfor er det så viktig at mediene jobber med å utvikle og øke tilliten til journalistikken. Vi ser at medier spesielt i USA bruker «fake news»-debatten til å reklamere for sine produkter og argumenterer for at faktasjekket, grundig og god journalistikk koster.

New York Times, en av Donald Trumps faste hakkekyllinger, sier de fikk 300.000 nye betalende digitale abonnenter i fjerde kvartal i fjor.

Media bør bli mer åpne om metodene sine, legge frem research og annet grunnlagsmateriale, sier Sjøvaag:

- Medieledere må kjenne sin besøkelsestid og vise leserne hva god journalistikk er, og hvor viktig den er. De har gjort det vanskelig for seg ved å selv utvanne journalistikken med «clickbaits» og innholdsmarkedsføring. Å investere i skikkelig journalistikk er å investere i leserne.

Seks eksempler på fake news

Eksempler på falske nyheter plukket ut av medieforsker Helle Sjøvaag.

• “Trump Offering Free One-Way Tickets to Africa & Mexico for Those Who Wanna Leave America” (tmzhiphop.com. Siden er ikke lenger tilgjengelig).
• “President Obama Confirms He Will Refuse To Leave Office If Trump Is Elected”
  (Burrard Street Journal).
• “Trump Claims America Should Never Have Given Canada Its Independence” (Burrard Street Journal).
• “Obama Signs Executive Order Banning The Pledge Of Allegiance In Schools Nationwide” (abcnews.com.co. Dette er for øvrig en side som prøver å lure publikum ved å opptre med samme navn, adresse og design som nyhetsmediet ABC News (red.anm)).
• “Donald Trump Protester Speaks Out: “I Was Paid $3,500 To Protest Trump’s Rally”” (abcnews.com.co).
• “WHOA! Hillary Caught On Hot Mic Trashing Beyonce’ With RACIAL SLURS!” (The Resistance: The last line of defense).

For ti år siden var han med og tok initiativ til UiBs nye satsningsområde: demokrati og rettsstat. Da var demokrati allerede lansert som overordnet forskningstema ved hans eget institutt. Gripsrud, som den gang var leder for instituttet, fikk kollegene med på at det skulle startes et online magasin om ytringsfrihet og demokrati. Slik så Vox Publica dagens lys, etter at det ble sjekket med latinkyndige at navnet var grammatisk korrekt og virkelig betydde «den offentlige stemmen».

Fra fjærmygg til Kardashian

Tidsskriftet skulle formidle forskning og drive folkeopplysning, og målgruppen var da som nå allment interesserte lesere og alle interessert i demokrati og ytringsfrihet. Hver måned besøker rundt 4.000 unike brukere Vox Publica, sidevisningene per måned har variert mellom 4.000 og 10.000 siden oppstarten.

– Hvorfor trengs små publikasjoner som Vox Publica i norsk offentlighet?

– Jeg skulle jo helst sett at det var et «norsk rikstidsskrift» som alle journalister med noenlunde påskrudde hoder og alle andre interesserte ville lese… Helt siden 1700-tallet har det fantes mange tidsskrifter, med et mindre publikum. Samtiden og Syn og Segn, startet i 1890 og 1894, er eksempler på publikasjoner som har vært veldig viktige for diskusjonene i en mindre krets, en mer eller mindre utvidet elite.

Et tidsskrift går ikke fort ut på dato, innholdet kan vare i mange år, og ligger der som en viktig og varig ressurs. Vox Publica er en variant innenfor den lange tidsskrifthistorien.

Nettet er et eldorado for små publikasjoner, mener Gripsrud.

– Her kan en drive blogg, diskusjon og fordypning om alt fra fjærmygg til Kim Kardashians høyre sko. Mange dukker opp fordi det er så enkelt og billig å formidle på nett. Vox Publica er et sted der tidsskrifttradisjonen og internettets mangfold krysses.

Norsk offentlighet på 150 ord

Det er en fare for at viktige debatter forsvinner fra offentligheten og inn i sosiale medier der publikum kan velge å holde seg unna alt som er kritisk, der de risikerer å bare bli dummere og dummere.

– Derfor er tidsskrift som Vox Publica, som skriver om demokrati, ytringsfrihet og som utfordrer tanken, så viktige, mener Jostein Gripsrud.

Han fremhever aktuelle saker om internasjonal terror og bidrag om historiske forhold som Vox Publica på sitt beste, samt en stor variasjon i bidragsytere i løpet av de ti årene.

Gripsrud leder nå prosjektet Norsk offentlighets historie, et treårig bokprosjekt som tar for seg den norske offentlighetens historie fra 1660 til 2016 (med egen blogg på Vox Publica). Når han blir bedt om å gi et kort riss av viktige endringer innen norsk offentlighet, gjør han det slik, på 150 ord:

– Alt før den allmenne stemmeretten ble innført, hadde vi ved siden av den store, dominerende også mange under-offentligheter i Norge. Så kom partipressen, filmen, kringkastingen og et enhetlig skolesystem i et etnisk ganske homogent samfunn med tilsvarende offentlighet. 1980-tallet gav oss kabler og satellitter og et kringkastingsmonopol i oppløsning. Vi fikk et flerkanalsamfunn der folk kunne bruke tid utfra sin spontane smak, som kunne velge vekk Grieg og Ibsen og Folkemusikkhalvtimen på radio. Vi fikk en oppsplitting av publikum, mer forsterket med nettet, og sosialt relaterte smaksgrenser styrte mediekonsumet. Fra et samfunn der alle opplevde det samme, samtidig, tilbys du nå mer av det du allerede har sett før, og alt personaliseres. Det blir vanskelig å opprettholde breie møtesteder eller «general-interest intermediaries», som Cass Sunstein snakker om, og tilhørigheten svekkes. Men – og et viktig men — ekkokamrene utvikles aldri perfekt. Folk forholder seg ikke bare til mediene, men også til hverandre.

– Tradisjonelle medier er trege

– Hva betyr sosiale medier for norsk offentlighet?

– De er en berikelse, som på flere måter har utvidet det offentlige rommet. Men det er problematisk at de tar annonseinntekter fra tradisjonelle medier som dessuten er blitt avhengige av dem både sånn og sånn.  «Disse debattantene bør du følge på Facebook» var en tittel på Aftenposten.no i sommer, etterfulgt av: «Vi har fått to insidere til å fortelle hvem du skal følge for å få med deg den viktige samfunnsdebatten». Hvorfor foregår ikke den viktige debatten i Aftenposten? Det er jo en slags nederlagserklæring.

– Facebook er mye mer umiddelbart enn tradisjonelle medier. Du kan dra i gang en debatt på Facebook klokken 22 om kvelden og før midnatt kan du ha fått 100 innlegg. Tradisjonelle medier er tregere – og tar gjerne opp debatter først etter at de har sirkulert i sosiale medier. En kan si at temaer fra sosiale medier først får ordentlig gjennomslag når de blir presentert i tradisjonelle medier, sier Gripsrud.

– Et hovedmål for medie- og kulturpolitikken i Norge fremover må være å ta vare på redigerte kvalitetsmedier slik at de kan sette ulike grupperinger og perspektiver i kontakt med hverandre. Mottankene der ute gjør at det ikke går til helvete, i alle fall ikke med en gang.