— Det er skummelt, ja, sier Åshild og puster dypt. — Det er jo liksom det å skulle bryte loven. Det har jeg jo aldri gjort før. Men valget var enkelt, siden jeg er helt overbevist om at det hadde vært verre ikke å gjøre noe, og bare se på at denne forurensende veien blir bygd, forklarer hun.

Åshild Lappegård Lahn er 19 år gammel. Hun sitter i sentralstyret i Natur og Ungdom og jobber deltid i en klesbutikk. Åshild har jobbet mot firefelts motorvei i hjemkommunen Stange siden hun var 16 år. Hun har delt ut boller til togpendlerne, hengt opp banner om natta og skrevet høringsuttalelser. Om et par dager reiser hun hjem fra Oslo for å aksjonere.

BILDET: Åshild L. Lahn og Natur og Ungdom aksjonerer mot veiutbygging (foto: Kristine Kleppo)

— Det at de skal bygge ut veien er jo det skumleste. Det skremmer meg at det politikerne gjør og sier ikke samsvarer. De sier mye bra på miljøfronten, men så bare turer de frem som før, sier Åshild.

Veiprosjektet begynte som et dobbeltprosjekt. Det skulle bygges ut firefelts vei og et nytt jernbanespor parallelt. Nå har politikerne satt i gang veiutbyggingen, men de har bestemt seg for å vente i 30 år til med togsporet.

— Etter alt det fokuset som har vært på klima i det siste, skjønner jeg ikke at den rødgrønne regjeringa ikke ser sammenhengen. Transportsektoren er Norges nest største klimaforurenser. Å bygge ut en slik vei har ingen angrefrist, sier Åshild.

Det lukter sjokolademuffins i det lille samfunnshuset på Tangen i Hedmark. I konsertsalen har tjue aksjonister på mellom 16 og 26 år rullet ut soveposene og lagt frem klær til neste dag. De sitter de i stua og spiller kort og leker spørreleker. Ansiktene er engstelige, men stemningen er lun og glad. Åshild smører niste, to skiver med Sjokade og en skive med kaviar som hun bretter sammen. Hun sover lite den natten.

Klokken kvart på fem om morgenen sitter Åshild ved frokostbordet. Matmor Marie serverer nystekt brød med egg og oppskåret frukt. Aksjonistene kan komme til å sitte lenket fast hele dagen. Derfor drikker de så lite som mulig.

— Dette er siste slurken vann erklærer Åshild.
— Sånn, sier hun og svelger.

Klokken kvart på seks klatrer Åshild og Ingrid opp på en stor anleggsmaskin innerst inne på anleggsområdet. De får hjelp til å låse seg fast. Ingrid Rønning Strand er 17 år gammel og fra Oslo. Også hun aksjonerer for første gang.

— Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs i bilen, men da jeg satte meg ble det borte. Heldigvis var det ingen arbeidere her da vi kom. Jeg vet hvorfor jeg sitter her og at det er riktig, sier Åshild.

Med Frederic Hauge som frontfigur har sivil ulydighet blitt et uttrykk for miljøbevegelsens machokultur. De fleste aksjonistene i Natur og Ungdom er de smarte og ressurssterke jentene. Det er de samme jentene som gjorde hele gruppearbeidet alene da klassekameratene sviktet. Paradoksalt nok er det nå den samme ansvarsfullheten som sender dem ut med lenker til anleggsmaskinene. Det er sjokket over det de opplever som politikernes ansvarsløshet som får dem til å føle at sivil ulydighet er det eneste riktige.

BILDET: Politiet fjerner Åshild L. Lahn og de andre Natur og Ungdom-aksjonistene. (foto: Kristine Kleppo).

Arbeideren har latt kaffekoppen stå og nøklene sitter fortsatt i tenninga på anleggsmaskinen. Åshild og Ingrid rører ingenting. De sitter stille og prater med hverandre. Det er mellom sju og ti kuldegrader. Åshild har på seg langermet ulltrøye, ullgenser, duffeljakke, anorakk, ullstillongs, bukse, overtrekksbukse, lue, to ullskjerf, to par tynne og to par tykke ullsokker.

— Jeg har ikke lyst på brødskive, den er så kald! sier Åshild. Hun fryser på tærne og i nakken.
Åshild tar frem mobilen og ringer lokalavisa.
— Hei, dette er Åshild Lahn. Nå sitter jeg lenket til en anleggsmaskin og demonstrerer mot E6-utbygginga.
Vaktsjefen er morragretten.

Klokken kvart på åtte får Åshild en telefon om at politiet har kommet til et annet aksjonssted, og at de har bedt aksjonistene om å flytte seg. En gutt kommer med en plate Firkløver. Han sier at de andre aksjonistene holder på å bli arrestert.
— Du tror ikke at politiet lar oss sitte igjen, spør Åshild, som begynner å bli veldig kald.
— Nei, dette er en av de viktigste maskinene, forsikrer han.

Klokken halv ti svinger en politibil inn på plassen foran anleggsmaskinene. Skulle ikke disse vært på ungdomsskolen, spør betjenten. Det er ingen ungdomsskoleelever som aksjonerer. De fleste er studenter eller går på videregående. Politiet klatrer opp til Åshild og Ingrid.
— Ja, denne jenta kjenner vi, utbryter den ene politimannen når han ser Åshild.
— Hvor lenge skal dere sitte her‘a, spør han.
— Vi skal sitte her til de slutter å bygge veien, svarer Åshild.
— Ja vel, ja. Det var vel kanskje litt optimistisk, humrer politimannen.
— Er det ikke kaldt med det jernet rundt livet, spør han.
— Å nei da!, forsikrer Åshild.
— Dere får sitte her ei stønn te, så kommer vi og henter dere i tur og orden, sier politimennene og går.

— Vi har en Lahn festet til en anleggsmaskin, bemerker han til politiradioen.
— På den ene siden så vil man jo sperre så lenge som mulig, men det hadde vært litt deilig å komme inn i en varm bil nå, innrømmer Åshild når politiet har gått.

Ti minutter senere svinger politibilen igjen inn på anleggsplassen. Åshild og Ingrid drikker varm saft og spiser sjokolademuffins mens politiet kommer gående opp mot dem. Nå kan de trygt drikke uten å uroe seg for hvor lenge de vil bli sittende.

— Jeg tror ikke jeg får spist opp muffinsen min, vil du ha resten? Spør Åshild en av journalistene.

Igjen klatrer en politimann opp og leser en ordre som gir dem fem minutter på å flytte seg.
— Da tenkte jeg at hvis jeg flytter meg nå så vil det være det samme som å si at dette gjorde jeg bare for å tøffe meg, sier Åshild senere.

Politimannen gir uttrykk for at han mener at aksjonistene har bevist det de kom for å bevise, og at det beste vil være at de flytter seg.

— Det var jeg veldig uenig i. Det er jo ikke bare for å vise oss frem at vi gjør dette. Vi hadde jo virkelig ikke oppnådd det vi ville. Veien blir jo bygd, mens jernbanen ikke blir bygd, så det gadd jeg ikke å svare på, sier Åshild.

Tiden er ute og en politidame klatrer opp og spør om aksjonistenes navn og foreldrenes telefonnummer. Hun går ned og politimennene begynner å lete i lommene til aksjonistene etter nøkler til å låse opp hengelåsen på lenkene. De finner ikke nøkkelen til Åshild. En av politimennene leter på ryggen hennes.

— Du finner ingen lomme der, sier hun triumferende.

— Det var litt ubehagelig fordi den ene politimannen begynte å kreve at han hadde rett til å vite hvor nøklene var. De måtte lete fire ganger i riktig lomme før jeg endelig sa at nøkkelen lå der, sier hun senere.

BILDET: Glattcella venter. Åshild L. Lahn bæres vekk av politiet. (foto: Kristine Kleppo).

Politiet låser opp lenkene og griper tak i Åshild. Hun gjør seg slapp i armene deres. Åshild er en lett liten jente, men når hun avspenner musklene blir hun tung og det er vanskelig for politiet å få et ordentlig tak. — Vær forsiktig med henne! utbryter politikvinnen engstelig når de bærer henne ned fra anleggsmaskinen. Nede på plassen venter flere aksjonister. Åshild blir satt ned på bakken. Der blir hun sittende en stund før hun reiser seg og retter på jakka. En stor politibil rygger opp mot henne og Åshild går frivillig inn i bilen. Bakdøren smeller igjen etter henne og de kjøres til Hamar politistasjon.

Fremme ved stasjonen blir aksjonistene kalt inn en etter en. Åshild må gi fra seg sekk, klokke og verdisaker før hun blir vist inn i en glattcelle. Det er murvegger, en do, en vask og en madrass. De fleste aksjonistene blir satt fire og fire på cella, men Åshild sitter alene. Det er vanskelig å ha noe begrep om tid. Hun blir kalt inn til avhør og får en bot på 5.000 kroner. Åshild velger å ta betenkningstid på om hun vil vedta boten. Hun vil heller ikke avgi forklaring. De aksjonistene som ikke vedtar boten sin får vite dato og et tidspunkt for rettssak. Resten av tiden sover Åshild på cella. Det er kaldt. Etter i alt to timer på politistasjonen slipper hun ut.

Tilbake på samfunnshuset får aksjonistene varm kakao. De er en skjelven og alvorlig gjeng som møtes. Til tross for sjokolademuffins og vennlige politimenn. Til tross for at aksjonen gikk som planlagt og alle kom tilbake i god behold, er sivil ulydighet en alvorlig affære.

— Å bryte loven skal være tøft og vanskelig, sier en av aksjonistene.
— Det er lett å føle at det du gjør er veldig lite. I et stort perspektiv håper jeg i fremtiden at man kan si at sivil ulydighet ble brukt i kvinnefrigjøringen, av Gandhi og i miljøbevegelsen, og de har alle fått gjennomslag, sier Åshild.

To dager senere er hun igjen ute på anleggsmaskinene. Hun har til sammen 10.000 kroner i bøter som hun ikke har vedtatt. Åshild venter nå på rettssak.
— Jeg har ikke gjort noe galt, sier hun.

Fakta om sivil ulydighet
Dette er reglene Natur og Ungdoms medlemmer skal bruke ved sivil ulydighets-aksjoner.

• Lovbrudd: Aksjonen innebærer at du bryter en lov. I de fleste tilfeller er det den loven som sier at du skal flytte deg på politiets oppfordring.
• Ikke-voldelig: Aksjonen er ikke-voldelig. Du skal ikke sette seg selv eller andre i fare. Du skal ikke ødelegge ting. Heller ikke psykisk vold er lov. Natur og Ungdoms aksjonister skal heller ikke løpe eller rope da dette kan skape usikkerhet på aksjonsstedet.
• Åpenhet: Du skal stå for det du gjør. Alle aksjonister skal ha med legitimasjon, de har heller ikke lov til å dekke til ansiktene sine.
• Overbevisning: Du skal ha en moralsk overbevisning om at det du gjør er riktig.

Sivil ulydighet er juridisk sett ikke en forbrytelse, men en forseelse. Aksjonistene får en prikk på rullebladet, som blir fjernet etter tre år. Konsekvensene for en sivil ulydig aksjonist er omtrent de samme som for en person som blir tatt for brudd på fartsgrensa.
Kilde: Natur og Ungdom.

Artikkelforfatteren er redaksjonssekretær i Putsj, et blad om aktivisme, miljøvern og kultur som gis ut av Natur og Ungdom. Artikkelen er publisert i siste utgave av Putsj som kommer ut denne uken.

Vitalij Servetkin (foto: Marie Sneve Martinussen)

Tre måneder senere sitter gutten på den norske statsministerens kontor. Han heter Vitalij Servetnik og er 21 år. Vitalij har et lyn barbert inn i hver tinning og er aktiv i den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh. Priroda betyr Natur og Ungdom på russisk.
— Jeg beklager det som skjedde, sier Jens Stoltenberg og ser alvorlig på ham. Vitalij nikker stille og ser ned i bordet.
— Jeg er lei for at vi ikke møttes da jeg var i Murmansk, sier statsministeren. Selv ble jeg en gang arrestert av sovjetisk politi da jeg var på miljøtokt i Russland. Derfor reagerte jeg så sterkt da jeg hørte hva som hadde skjedd, fortsetter han.

Hindret møte med Stoltenberg
Vitalij smiler lurt når han skal fortelle hva som skjedde. Han hadde fått høre gjennom generalkonsulen i Murmansk at han skulle få møte statsminister Jens Stoltenberg under hans besøk i Nordvest-Russland. Siden hadde han fått bekreftelse fra myndighetene om at det var i orden, og det var Russlands-sekretær i Natur og Ungdom Marie Sneve Martinussen som sendte Vitalij en melding kvelden før om når og hvor møtet skulle finne sted. Politiet hadde ikke blitt informert. Det var derfor litt overraskende at det var de som møtte Vitalij da han kom frem til avtalt sted.

Vitalij møter Jens Stoltenberg på Statsministerens kontor i september 2007 (foto: Kristine Kleppo).

— Jeg husker at jeg reagerte litt da de kom bort til meg. Det var da jeg skjønte at ikke alt var som det skulle være. Da jeg gav dem dokumentene mine så de på etternavnet mitt og bad meg om å bli med dem. Jeg sa at jeg hadde et viktig møte med den norske statsministeren. De svarte at de hadde et møte med den engelske dronninga, sier Vitalij og ler.
— Selv det russiske sikkerhetspolitiet har humor, kommenterer han sarkastisk.

Vitalij ble med i bilen til sikkerhetspolitiet. Derfra ringte han til Bellona og generalkonsulen. Generalkonsulen ville snakke med politiet, men de tok bare telefonen og la på, så ble Vitalij tatt med til politistasjonen.

— Der fortalte de at jeg var mistenkt for å ha begått et ran. Jeg skjønte at det var for å hindre møtet mitt med statsministeren, så derfor ble jeg ikke redd. Jeg visste at dette kom til å løse seg. Det føltes egentlig ikke som en arrestasjon, men mer som om jeg ble holdt tilbake. Jeg har aldri sett sikkerhetspolitiet oppføre seg så skikkelig som de gjorde den dagen, forteller Vitalij.

Da Jens Stoltenberg fikk vite hva som hadde skjedd, tok han kontakt med guvernøren i Murmansk og bad ham om at Vitalij måtte bli løslatt. Han slapp ut etter å ha vært anholdt i rundt en time. Da hadde Stoltenberg dratt.

Press og arrestasjon er normalen
Vitalij Servetnik ble med i Priroda i Molodezh for fire år siden. Han var 17 år og studerte da miljøorganisajonen holdt foredrag på universitetet hans. Siden det har han jobbet mot atomkraft på Kola-halvøya.

— Det var aldri noen tvil om at jeg skulle bli med, sier Vitalij.

Han blir provosert når vi spør om arrestasjonen gjorde ham reddere for å jobbe med miljøvern.

— Nei, selvfølgelig ikke. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd. Det er ikke en hendelse som gjør at du kaster fra deg et arbeid du tror på. Om målet med arrestasjonen var å få meg til å gi opp miljøvern, så ville å slutte nå være å gi etter for myndighetene, sier han bestemt.
Han legger til:
— For dere i Norge virker det kanskje farlig når slike ting skjer, men for meg er dette normalen. Russiske organisasjoner jobber under disse forholdene, og de gjør ikke en dårlig jobb av den grunn, sier Vitalij.

Nikitin: Kvelertak på frivillige organisasjoner
Dagen etter at han sa dette skrev Bellonas russiske medarbeider Aleksandr Nikitin et rasende innlegg om vilkårene for russiske organisasjoner i Aftenposten. Nikitin selv risikerte i 1996 dødsstraff da russiske myndigheter siktet ham for landsforræderi på grunn av en rapport han hadde skrevet om radioaktiv forurensning ved militæranleggene i Russland. Nå mener han at Putins ambisjoner om et nytt og sterkere Russland tar kvelertak på de ikke-statlige organisasjonene. Nikitin hevder at myndighetene bevisst har innført byråkratiske regler som stiller så tøffe krav til tilbakerapportering at organisasjonene enten med tid vil bli nødt til å legge ned arbeidet, eller bruke ressurssene sine på kontorarbeid istedet for politikk.

Vitalij Servetkin mener at Norge heller bør støtte vindkraftutbygging på Kola-halvøya enn å bidra til å forlenge driften av atomkraftverkene (foto: Kristine Kleppo).

— Det er vanskelig for meg å si om det har blitt tøffere å jobbe med miljøvern nå enn før, men jeg har hørt fra andre organisasjoner at det er slik. Det har blitt strengere i forhold til at vi må opplyse om alt vi gjør til et overordnet organ, i tillegg må vi betale skatter til myndighetene, sier Vitalij ettertenksomt. Han er alvorlig nå, og skuldrene er hevet. Vi vet ikke om uttalelser som er kritiske mot russiske myndigheter kan skape vanskeligheter for Vitalij når han kommer hjem. I forkant av møtet med PUTSJ har han og de norske sekretærene for russlandsarbeid i Natur og Ungdom Kaja Heir Senstad og Marie Sneve Martinussen diskutert om Vitalij bør være forsiktig med hva han sier til norsk presse.

— Det er vanskeligere å drive miljøarbeid i Russland enn i Norge fordi de ikke har de samme demokratiske tradisjonene som oss, sier Martinussen.

Vindkraft foran atomkraft
Den 26. desember 1991 ble det kommunistiske Sovjet oppløst, og Russland ble en løsrevet stat på vei til demokrati. Boris Jeltsin ble den første presidenten i republikken Russland og ytrings- og pressefriheten ble styrket. Utviklingen mot demokrati var likevel gradvis både hos folk og myndigheter. For mennesker som er vant til en virkelighet der fengsel, forsvinninger og henrettelser er normale reaksjoner på samfunnskritikk, var det vanskelig å vite hva den nye ytringsfriheten innebar. I mars 2000 ble Vladimir Putin valgt til Russlands andre president. Mange mener nå at han er i ferd med å ta fra russerne de demokratiske rettighetene de fikk etter Sovjetunionens fall.

”I dagens Russland oppfylles ingen krav til menneskerettigheter, verken politisk, sivilt eller økonomisk,” mener den russiske menneskerettighetsforkjemperen Ludmila Aleksejeva.
”Det er lenge siden den største delen av mine landsmenn sluttet å tro at deres sivile aktivitet vil kunne forandre verden,” skrev journalist og Fritt Ord-vinner Natalia Novozhilova i oktober i år.

Vitalij har likevel ikke gitt opp. Man kan vel heller si at han nettopp har begynt. Vitalij snakker lenge og mye når han snakker om atomkraft.
— Pengene Norge gir til Russland for å øke sikkerheten på atomkraftverkene blir brukt til å forlenge driften av kraftverkene. De er fremdeles av samme standard som det i Tsjernobyl var da det eksploderte. Vi vil at Norge skal gi penger til vindkraft på Kola-halvøya istedet, sier han til statsministeren og hans rådgivere.
— Det er stort for meg å få møte den norske statsministeren, sier Vitalij senere.
— Det er utenkelig at noe lignende kunne skjedd i Russland. Politikerne på Kola-halvøya er ikke positive til oss. De mener at unge mennesker ikke vet noenting, sier han.

Unges påvirkningskraft
Om Vitalij hadde oppført seg litt voksnere, gått i dress istedenfor treningsjakke, skrevet flere rapporter og demonstrert litt mindre kunne han kanskje fått mer respekt, men han gjør heller det motsatte.

— Jeg vil gjerne være så ung som mulig. Jeg liker ikke den stereotype oppfatningen om at fordi vi er unge så er ikke meningene våre verdt å høre på. Jeg vil gjerne motbevise den. Jeg har ingen hast med å bli voksen. Isteden vil jeg vise at ungdom også kan si noe viktig. Priroda i Molodezh er en spesiell organisasjon i Russland fordi de er opptatt av natur og politikk, mens andre organisasjoner er mer opptatt av å feste og leve livets glade dager. Vi er en av de få organisasjonene som ikke har en voksen leder. Vi har en del kolleger som vi kan diskutere med, men vi tar avgjørelsene selv.

Til tross for arrestasjonen tror ikke Vitalij at russiske myndigheter ser organisasjonens miljøengasjement som en trussel.
— Jeg tror ikke at russiske myndigheter er redde for noe, men arrestasjonen var kanskje en måte å vise ungdommer at de ikke bør engasjere seg.
Han legger til:
— Russland er et veldig bra land i det store og det hele. Du må huske at land og stat er to forskjellige ting. Staten er kanskje ikke alltid så bra, men landet er noe helt annet. Det er et russisk band som synger ”jeg elsker landet mitt, men hater staten”. Vitalij tar undertegnedes penn og skriver navnet til bandet på blokka. LUMMEN.

Artikkelforfatteren er redaksjonssekretær i Putsj, et blad om aktivisme, miljøvern og kultur som gis ut av Natur og Ungdom. Artikkelen er publisert i siste utgave av Putsj som kommer ut denne uken.