– Klart lavest valgdeltakelse har unge menn med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, forteller Øyvin Kleven, som er statistikkrådgiver ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

For eksempel sank valgdeltakelsen for 20–24 år gamle menn fra 73 prosent i 1969 til 59,1 prosent i 2017. Det er et fall på hele 13,9 prosentpoeng.

I en artikkel som SSB nylig publiserte, kommer det også fram at gapet mellom de som har høy og lav utdannelse vokser: Langt flere av de med høy utdannelse, stemmer.

For å forstå hvorfor dette skjer, har vi tatt en prat med Kleven, som jobber med valgstatistikk og velgerundersøkelser i SSB. Han peker først på at samfunnet er bekymret for unge menn på mange måter for tiden.

– Man er også redde for at unge menn faller fra i skolen, eller for at mesteparten av kriminaliteten begås av unge menn. Noen snakker om 2/3‑samfunnet eller 3/4‑samfunnet, sier Kleven.

Foto: Stortinget cbnd

Stortinget på valgnatten 2017. Får vi et permanent skille i valgdeltakelse mellom de med høy og lav utdanning?

Kvinner har nå høyere valgdeltakelse enn menn i alle aldersgrupper opp til 67 år. Det er først for de siste to gruppene, 67–79 år og 80 eller mer, at menn har høyere valgdeltakelse.

– Hva kjønnsforskjellene skyldes, vet vi ikke, sier Kleven. Men han mener vi må løfte blikket.

Den kognitive revolusjonen

Etter krigen var valgdeltakelsen høyere enn i dag, og fra midten av 1960-tallet lå den over 80 prosent. Men da var det knapt noen som hadde mer utdannelse enn barneskole.

– På 1950-tallet var det kun en liten elite som tok gymnas, og enda færre som studerte på universitetet, og da var valgdeltakelsen likevel høyere enn i dag.

Da var også menns valgdeltakelse høyere enn kvinners.

– I en tid da folk ikke hadde annet enn folkeskolen, og mange ikke det engang, var det andre bevegelser som mobiliserte dem: arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og bondebevegelsen. Så kom den kognitive revolusjonen.

På 60-tallet begynte utdanningsrevolusjonen.

– Folk tok utdannelse og tenkte mer selv. Da oppstod det etter hvert større forskjeller mellom utdanningsgruppene, og i flere land sank valgdeltakelsen.

Det er et paradoks: Befolkningen ble høyere utdannet, og færre stemte.

– Da valgforskere som Stein Rokkan analyserte dette på 1960-tallet, konkluderte de med at det var liten forskjell mellom folk med høy og lav utdanning. Det har endret seg, men det er først i det siste at vi har begynt å interessere oss for de nye forskjellene.

Ved valget i 2017 stemte 90 prosent av dem med universitet og høgskole, 80 prosent av dem med videregående, og bare 65 prosent av dem med grunnskole som høyeste utdanning.

EU-kampen forvirret velgerne

– Hvorfor synker valgdeltakelsen blant unge menn?

– På 1990-tallet sank valgdeltakelsen i alle aldre, forteller Kleven.

Ved valget i 1993 sank valgdeltakelsen også for de eldre. For eksempel for menn mellom 45–66 år fra 88 til 84 prosent, og for kvinner i samme alder fra 90 til 83 prosent.

– Noe av forklaringen var nok EU-striden.

Forenklet kan man si at: I gamle dager stemte folk i stor grad på det samme partiet. Partisystemet var stabilt, få byttet parti og velgerne hadde stabile oppfatninger.

På begynnelsen av 1990-tallet var Norge preget av den kommende EU-avstemningen. Noen av partiene som gikk inn for medlemskap, som Ap, hadde mange velgere som stemte «nei».

– De som hadde holdt fast på samme parti før, ble mindre partitro, og flere ble hjemmesittere. De opplevde kanskje et krysspress som gjorde at de lot være å stemme ved stortingsvalget. Velgere lar gjerne være å stemme i situasjoner hver de er uenig med eget parti i viktige spørsmål.

Foto: ukjent person/Oslo Museum cba

Godt oppmøte i et valglokale på Lambertseter skole i Oslo, 1957.

På denne måten førte EU-saken til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket, noe som ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene.

– Slike uklarheter gjorde nok at folk ble forvirrede, forklarer Kleven.

Må finne seg selv

– Men hvorfor synker valgdeltakelsen mest for unge menn?

– Valgdeltakelsen er høyest blant dem som bor hos mor og far, og går ned når de flytter ut av hjemmets trygge favn. De utsettes for mange inntrykk, skal finne seg selv og da tar det en stund før en «finner sitt parti».

Man ser den samme kurven for eksempel i Danmark og USA, forteller Kleven.

Det kan videre tenkes at slike «normforvirringer» som EU-striden førte med seg, har større innvirkning på de unge. Før satt far i stua og sa «her i huset stemmer vi Arbeiderpartiet». Nå sier han kanskje «i år vet jeg ikke hva jeg skal stemme».

– Men så, når folk er ferdige med utdannelsen sin, stiger valgdeltakelsen igjen.

Et annet moment er at det å stemme er en «social act». Når folk stemmer, stemmer de ofte sammen, og foreldrene tar med ungdommene sine til stemmelokalene.

At stemming er en sosial handling, kan muligens forklare noe av kjønnsforskjellen, tror Kleven.

– Det kan tenkes at jenter er mer mottakelige for sosial påvirkning. Dessuten er kanskje jenter litt mer pliktoppfyllende enn gutter. Jeg tror at dette, og det at flere gutter faller fra i videregående skole, må ha noe av den samme forklaringen. Men dette er kun spekulasjoner.

Innvandrere trekker ned

Unge gutter deltar altså i stadig mindre grad i demokratiet. Hvor bekymret skal vi være?

– Litt bekymret, svarer Kleven.

Når de unge mennene blir eldre, øker valgdeltakelsen, og i kommunestyrene er det en overrepresentasjon av middelaldrende menn, sier Kleven.

At unge menn stemmer mindre, ser heller ikke ut til å påvirke den generelle valgdeltakelsen, som er stabilt høy i Norge sammenliknet med en del andre europeiske land, men samtidig lavere enn i både Sverige og Danmark.

– Innvandrerne trekker snittet litt ned, for mange av dem kommer ikke fra tilsvarende demokratiske kulturer og må sosialiseres inn i demokratiet.

De som stemmer aller minst, er unge gutter med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, men Kleven mener at demokratiet har større problemer enn at unge gutter som sådan har lavere valgdeltakelse.

– Jeg er mer bekymret for at gapet i valgdeltakelse mellom de med lav og høy utdanning vokser.

Noen faller utenfor

– Du er bekymret at demokratiet over tid vil bli for de som har utdannelse?

– Ja.

Samtidig, påpeker han, må vi huske at andelen som bare har grunnskole, synker. Før var det unormalt å ta høyere utdannelse. Snart blir det unormalt å bare ha grunnskoleutdannelse. Andelen blant de unge som bare har grunnskoleutdannelse, vil bli mye mindre.

– Gruppen blir mindre, men den vil ha lav status på enda flere måter?

– Ja. Det blir 2/3- eller 4/5‑samfunnet: Noen faller utenfor.

Kleven er dessuten bekymret for hvem som skal holde det norske demokratiet gående i framtiden. Over tid har nemlig andelen av befolkningen som er medlemmer – aktive eller passive – i politiske partier, sunket kraftig, viser SSB-tall.

– Mange tusen mennesker drar demokratiet rundt, stiller til valg og sitter i komiteer her og komiteer der i kommunestyrer og fylkesting. Det blir gradvis færre å ta av.

– Henger trendene sammen?

– Ja, til en viss grad. Før kom folk inn i politikken gjennom fagforeninger, organisasjoner, kristenliv og foreningsliv, og gjerne bare med barneskole- eller grunnskoleutdanning. I dag er det nok færre «vanlige mennesker» i politikken. I stedet risikerer vi en profesjonalisering av demokratiet. Det kan gi grunn til bekymring, avslutter Kleven.

Les mer om valgdeltakelsestallene: Valgdeltakelsen blant unge menn har falt kraftig de siste tiårene.

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.

Våren 2015 svarte 75 prosent at de var svært tilfredse eller tilfredse med måten demokratiet fungerer på i Norge. Et år senere, våren 2016, var tallet falt til 60 prosent, og ferske tall fra høsten 2016 viser at 61 prosent er svært tilfredse eller tilfredse. Andelen som er lite tilfredse eller ikke tilfredse i det hele tatt, økte fra 6 til 13 prosent fra våren 2015 til høsten 2016 (se figur).

Norsk medborgerpanel er en internettbasert spørreundersøkelse om nordmenns holdninger om viktige samfunnstemaer. Deltakerne representerer et tverrsnitt av den norske befolkningen. Panelet drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.

Tilfredsheten med demokratiet for nedadgående?

Spørsmålet om tilfredshet med demokratiet er stilt i alle spørsmålsrunder siden panelets oppstart høsten 2013.

Brudd med trend?

– Nedgangen i tilfredshet er overraskende, sier valgforsker Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo.

Fallet i 2015 og 2016 bryter nemlig med trenden i Valgundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning, som viser en stabil tilfredshet med demokratiets virkemåte. Fra 1977 til 2013 lå andelen som er meget eller ganske fornøyde med demokratiets virkemåte på rundt 90 prosent, med et unntak i 2001, da tallet var 78 prosent. (Tallene kan ikke sammenlignes direkte. Respondentene til Valgundersøkelsene får fire svaralternativer, mens Medborgerpanelet gir fem alternativer.)

Tallene bryter også med trenden for Norge i European Social Survey. Der svarer respondentene på hvor fornøyde de er med hvordan demokratiet virker på en skala mellom 0 og 10. Andelen som velger 7–10, noe som tilsvarer svært tilfreds og tilfreds i Medborgerpanelets undersøkelse, har økt jevnt og trutt fra knappe 50 prosent i 2002 til drøye 70 prosent i 2012 og 2014.

Fallet bekrefter muligens tallene fra PR-firmaet Edelman, som viser at tilliten til samfunnsinstitusjoner sank over hele verden i 2016, som Minervas Jan Arild Snoen skrev om nylig. Norge er imidlertid ikke med i Edelmans undersøkelse.

Flere mulige forklaringer

– Fallet fra 75 prosent til 61 prosent er substansielt, men slike indikatorer varierer vanligvis ganske mye over tid, og variasjoner på rundt 10 prosentpoeng er ikke uvanlige, sier Jonas Linde, professor ved Institutt for sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen.

Foto: Stortinget cbnd

Fungerer demokratiets institusjoner? Statsminister Erna Solberg på Stortingets talerstol 5. desember 2016, bivånet av stortingspresident Olemic Thommessen.

Den langsiktige utviklingen er at man ser en stigende tilfredshet med demokratiet i Vest-Europa, forteller Linde. Unntaket er land som var hardt rammet av finanskrisen, som Hellas, Spania, Portugal og Kypros, hvor andelen tilfredse har falt kraftig, men også der har den steget i det siste.

Linde tror det kan være flere forklaringer på at andelen som er tilfredse med demokratiet i Norge har sunket noe siden 2015: Oljeprisfallet førte til at mange mistet jobben, flyktningkrisen førte med seg politisk turbulens, og mange er kritiske til hvordan småpartiene KrF og Venstre presser regjeringen og får større makt enn partistørrelsen tilsier, forteller Linde.

– Samtidig kunne man spekulert i motsatt effekt av flyktningkrisen, mener Linde. – Norge har ført en fast kurs med restriktiv politikk, noe man kunne anta at ville vekke tillit.

Skjedde også i 2001

Valgforsker Bernt Aardal mener man bør se an hvorvidt resultatene fra Medborgerpanelet fanges opp i andre undersøkelser. – Men selv om man kan stille spørsmål ved hvor representative slike webpaneler er, kan de fange opp kortvarige og situasjonsbestemte strømninger, sier han.

– Uansett bør man ikke anta at lavere tilfredshet innebærer at folk blir mindre fornøyde med demokratiet som styreform, mener Aardal.

Forskningslitteraturen har tvert imot pekt på at når respondenter blir stilt dette spørsmålet, svarer de egentlig på hvor tilfredse de er med hvordan myndighetene håndterer aktuelle saker. Og da må man spekulere i hvilke konkrete saker som forårsaket nedgangen utover 2015, sier Aardal, som peker på det samme som Linde for å forklare en mulig uro blant folk de siste par årene.

– Høsten 2015 var turbulent, med stor tilstrømning av flyktninger og asylsøkere og en oljepris som sank raskt og førte til økonomisk usikkerhet for mange.

Også i 2001, da tallene viste lavere tilfredshet med demokratiet, var årsaken en aktuell og kaotisk politisk situasjon, forteller Aardal. Blokkpolitikken var i oppløsning, Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1924, og regjeringsalternativet var uklart. Men i tiden etterpå rapporterte velgerne at de igjen så klarere forskjell på blokkene, og tilfredsheten med demokratiet økte.

Faren for videre glidning

– Det mest interessante er å se om lavere tilfredshet gir utslag i lavere valgdeltakelse ved stortingsvalget, sier Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz.

Nedgangen er markant, men så har også tilfredsheten med demokratiet vært stabilt høy i de nordiske landene i lang tid, sier Sandvik. Hun peker på det samme som Linde og Aardal for å forklare nedgangen i 2015: lavere oljepris, flyktningestrøm og annen politisk urolighet som korrupsjonsskandalen i Yara.
Det avgjørende, mener Sandvik, blir å se om tilfredsheten bare har gjort en midlertidig dupp, eller om den glir videre nedover sammen med tillit til andre institusjoner. Hun viser til en Harvard-studie som dokumenterer at unge i Europa og USA har mindre tro på demokratiet nå enn før, og påpeker at det er trekk ved dagens politiske samtale som kan forsterke en politisk apati.

– Donald Trumps metode, som vi kjenner igjen i politikere som Carl I. Hagen, var i valgkampen å overdrive bevisst og satse på at man likevel framstår som mer sannferdig enn de som er nyanserte. Som president har han gjentatte ganger vist at han ikke er interessert i å følge normale politiske spilleregler. I tillegg har han utropt mediene til «politisk opposisjon». Mange, også i populistiske partier i Norge, følger nok med på ham, sier Sandvik.

Lav utdannelse, lavere tilfredshet

Tallene fra Medborgerpanelet gir også innblikk i hvor tilfredse ulike grupper er med måten demokratiet fungerer på i Norge. Høsten 2016 var 64 prosent av kvinnene svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet blant mennene var 57 prosent.

Tilsvarende var 69 prosent av dem med høgskole- eller universitetsutdanning svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet var 60 prosent for dem med videregående som høyeste utdanning, og 51 prosent for dem uten utdanning eller med grunnskole som høyeste utdanning.

Alder skiller lite: Blant 18–29-åringene var 63 prosent svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet var 60 prosent både blant 30–59-åringene og blant de over 60 år.

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.

Fra og med 2014 ble folkebibliotekene pålagt av Stortinget å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Nasjonalbiblioteket har fått ansvar for en nasjonal tilskuddsordning til slike arrangementer. Hvorfor er satsingen viktig, og kan den bli en suksess?

Ericson har vært biblioteksjef i Vestby kommune, jobbet ved Statens bibliotektilsyn og var mangeårig journalist for papirutgaven og redaktør for nettutgaven av Bibliotekforum. I dag blogger han på «Se også» og «Biblioteket tar saka».

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Debattsatsingen har vært et løft, mener Ericson. Det skjer mest i de store byene, men også andre steder. Ett eksempel: Et bibliotek på Hadeland fikk politikere i tale om kommunesammenslåing, noe mediene der ikke hadde maktet, forteller han.

– Flere biblioteker satser imidlertid feil. Det er bedre å finne viktige lokale saker enn å bruke mange tusen kroner på en kjendis. Et sted startet man sesongen med et intervju med Geir Lippestad. Han sa ingenting vi ikke hadde hørt før. I stedet bør man prøve å supplere det demokratiske og kritiske arbeidet som lokalpressen gjør. Særlig når lokalpressen ikke gjør en helt patent jobb, mener Ericson.

Vil biblioteksjefene være uavhengige?

Ericsons synspunkter er på linje med uttalelser fra kulturminister Thorhild Widvey og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Alle ønsker at bibliotekene skal være uavhengige debattarenaer. Ericson trekker frem et idealeksempel fra noen år tilbake.

– Trond Minken var biblioteksjef i Lillehammer da det gikk en lokal debatt om hovedveiene rundt byen. Politikerne tok ikke diskusjonen utad. Kanskje ønsket de å holde den i kommunestyresalen. Men Minken tillyste rett og slett folkemøter. Det kom mange folk og saken ble belyst. Minken opplevde at enkelte politikere og byråkrater ble sure, mens folk flest satte stor pris på møtene, forteller Ericson.

Når folkebibliotekene skal ta en kritisk rolle, oppstår det noen problemstillinger. Før lanseringen av «debattbiblioteket» var mange biblioteksjefer ikke klare til å ta noen kritisk og kontroversiell rolle. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte 33 prosent av dem at de vil forhåndsklarere debattemaer med overordnede. Kun 9 prosent svarte at de ville gjennomført arrangementer uavhengig av reaksjonen fra overordnede.

– Det er ikke oppløftende tall, men jeg tror at samme undersøkelse i dag ville gi andre resultater. Temaet har vært mye diskutert, sier Ericson.

– Den gangen svarte 44 prosent av rådmennene at de vil be biblioteket om å endre arrangementer som «vil være skadelig for kommunens interesser». Da er det ikke mye armlengdes avstand?

– De tallene tror jeg også ville sett annerledes ut nå, svarer Ericson.

– Er det noen ferske eksempler på arrangementer som er gjennomført på tross av rådmenns eller politikeres mening?

– Det har jeg ikke hørt om. De aller fleste arrangementer er nok ikke kontroversielle.

Hvor åpne er kommunene for kontroversielle diskusjoner? I spørreundersøkelsen mente under 40 prosent av biblioteksjefene at kommunen hadde «reglementsbestemmelser som fastslår ansattes ytringsfrihet, også til å ytre seg om kommunale spørsmål». De fleste svarte vet ikke. Av rådmennene svarte bare 54 prosent ja. Hersker det en forventning om harmoni?

– Gjøres det et arbeid for å spre informasjon og bevissthet om behovet for ytringsfrihet?

– Temaet har vært tatt opp i artikler og konferanser. Men det er ikke utarbeidet noe mer systematisk informasjon fra sentralt bibliotekhold, sier Ericson.

Ukritiske bibliotekarer

For Ericson handler debattbiblioteket om store spørsmål. Blant annet i boken Videst mulig informasjon fra 2001 og en artikkel i tidsskriftet Bis (pdf) mener han at når bibliotekene formidler informasjon om myndighetene, gjør de det nesten utelukkende på myndighetenes premisser.

– Folkebibliotekene viser en «for ukritisk» og «underdanig holdning», og de videreformidler myndighetenes «propaganda», skriver du?

– Ja. Siden 60-tallet har mange biblioteker hatt en hylle som heter «offentlig informasjon». Her er det stort sett bare informasjon fra myndighetene. Det har ikke endret seg. Jeg foreslo at man skulle kalle hyllen for «samfunnsinformasjon», og få med informasjon fra grasrotbevegelser og andre. Den informasjonen ville være motinformasjon til det som kommer fra myndighetene.

– Er bibliotekarene bevisste på hva de gjør når de videreformidler «propagandaen»?

– Nei, det tror jeg i liten grad at de er. Men mange bibliotekarer har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det som defineres som kjerneoppgavene. Det viktigste i dag er gjerne å få gode utslag i KOSTRA-tallene, altså høyt utlån og stort besøk. Å slå politikere i hodet med viktige diskusjoner, gir ikke utslag i statistikkene.

– I et ferskt blogginnlegg skriver du: «Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.» Det er en krass kritikk?

– Jeg har faktisk snakket med innvandrere som kommer fra land hvor systemet betyr alt, og som reagerer når de ser ufiltrert informasjon fra myndighetene på biblioteket.

Tjener myndighetene og kapitalismen

– I en annen bloggartikkel tegner du opp en større himmel. Du skriver at bibliotekene er blitt «vehicles for securing a stable social and economic order in accordance with the needs of capitalism». Tjener bibliotekene ikke bare myndighetene, men også kapitalismen?

– Myndighetene går hånd i hånd med kapitalismen. Når bibliotekene tjener myndighetene, så tjener de også kapitalismen. I dag tjener man dessuten kommuner og en stat som går langt i å privatisere offentlige tjenester.

– Bør bibliotekene være motmakt?

– Ja, de må det når myndighetene og lokalavisene informerer for lite eller for ensidig.

– Du skriver pessimistisk om avisenes utvikling og antyder at den kritiske, opplysende journalistikken vil bli fordrevet fra de store mediene?

– Mange peker på at det bærer i den retningen. Sven Egil Omdal, Paul Bjerke og et par andre skrev i 2013 en rapport for Fritt Ord (pdf) om utviklingen i pressen. De viser at det finnes blindsoner i norsk presse, som EU og oljeleting i nordområdene, og de foreslår blant annet at lokalaviser og biblioteker samarbeider. Bibliotekene kan lage bakgrunnsstoff til journalistene. I dag er det mange aviser som kutter. Min lokalavis, Moss Avis, har vel halvert staben på ti år.

– I artiklene beskriver du en kritisk situasjon: I dag har vi enorme mengder informasjon, men den er sjelden upartisk og ofte kaotisk, og avstanden mellom velgere og politikere øker. Er det gode, gamle samfunnsprosjektet om folkeopplysning rett og slett dødt?

– Det er nok det. Men det begrepet lukter av 70-tallet. I dag arbeider jeg for en ny modell: «Biblioteket tar saka». I disse dager lanserer fylkesbiblioteket i Nord-Trøndelag en portal med informasjon om kommunesammenslåing, som jeg har vært med på å lage.

«Biblioteket tar saka»

Ericson tenker seg «Biblioteket tar saka» som en oppfølger til debattbiblioteket: Bibliotekene bør opprette internettportaler hvor de samler relevant kunnskap om aktuelle politiske spørsmål. De kan handle om alt fra kommunesammenslåing til veipolitikk. I stedet for bare å videreformidle politikernes informasjon, må bibliotekene mane til diskusjon om politikken, mener han. Og for at publikum skal ha tillit til informasjonen, er det viktig at de som redigerer sidene er nøytrale.

– Er det troverdig at de som jobber i bibliotekene i dag er helt nøytrale?

– De vil følge de samme prinsippene som bibliotekene har vært drevet etter i 160 år, og her er balansert utvalg av nettressurser like naturlig som av bøker. I 1850 ble det dannet et folkebibliotek i Boston. Til forskjell fra universitetsbiblioteket skulle det bringe informasjon ut til vanlige mennesker. «The selfmade man» og «The library man» hang sammen. Her dukket også de marxistiske klassikerne opp så raskt de var oversatt. I et kommunalt bibliotek i Øst-London støpte man inn veggrelieffer av Darwin og Marx på 1890-tallet. Meg bekjent var ikke dette noen sosialistisk republikk.

Biblioteket som kritisk aktør — er det realistisk?

Spørreundersøkelsen fra 2013 viste at bibliotekene ikke nødvendigvis opplever at de står fritt til å lage arrangementer eller portaler som kritiserer myndighetene eller andre makthavere.

– Er det realistisk at bibliotekene kan bli de kritiske aktørene du ønsker deg?

– Det har vært ytterst få tilfeller av konflikt mellom biblioteker og myndigheter. Når det skjer, vil kunnskapen spre seg, og bibliotekarene vil bli mer bevisste, mener Ericson.

– Det er ikke noen nye, konkrete eksempler på slike konflikter. Kan det rett og slett hende at bibliotekene ikke inntar noen utfordrerrolle?

– Det kan det, og de bør være mer offensive. For eksempel når det dukker opp folk som varsler om problemer i kommunen, bør bibliotekene ta saken. Og det finnes eksempler. I 1968 var det en stor streik i gruvene i Kiruna i Sverige. Sara Lidman skrev en bok om streiken, og biblioteket på Malmberget ved Kiruna stilte ut bildene fra boken. En dag fikk biblioteksjefen stukket til seg et ark. Han innlemmet det i utstillingen, og det viste seg å inneholde hemmeligholdte planer om rasjonalisering ved gruven. Dagen etter lekket han planene til avisene, og det ble debatt.

– Hva skal man gjøre hvis en ordfører eller rådmann ønsker et arrangement avlyst?

– Lage bråk. Vi må håpe at biblioteksjefene tør å være uavhengige.

Stiftelser med crowdfunding?

– Er det lettere for private aktører eller stiftelser hvor ikke all finansieringen kommer fra det offentlige, som for eksempel avisene, å være kritiske?

– Avisene har større frihet, men de er utsatte når de blant annet taper så mye inntekter til Facebook og Google. Dessuten foreslår politikere ofte å skjære ned i pressestøtten, noe som kan bety døden for aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Politikerne har makt over rammene for bibliotekene, men biblioteksjefen må få bestemme hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke debatter som arrangeres og hvilke informasjonsportaler som lages.

– I Bis-artikkelen gjengir du forskeren Ole Berrefjord, som mener at bibliotekene bør «sammenlikne seg med kritisk journalistikk og kritisk forskning». Er det realistisk?

– Det er ikke realistisk i dag. Det må skje en kompetanseheving.

– Men bibliotekarene bør fortsatt være kommunalt ansatte og måtte svare for politikerne?

– Det er noen som har foreslått at bibliotekene burde skilles ut fra det offentlige. For flere år siden holdt Jan Myrdal et foredrag der han foreslo at bibliotekene skulle løsrive seg fra byråkratiet og bli stiftelser. Bibliotekene kunne ha noe finansiering fra kommunen, noe fra staten og en god del fra crowdfunding. Myrdals ideer høres ikke veldig realistiske ut, men de bør luftes fra tid til annen, avslutter Ericson.

Et viktig undertema er konkurransen mellom nettavisen på NRK.no og de kommersielle nettavisene. Den er blitt spesielt aktuell av flere grunner. Før var det en soleklar arbeidsdeling på dette punktet: Avisene laget papiraviser, NRK laget TV og radio. Nå konvergerer mediene, og plutselig lager både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK nettavis, samtidig som NRK også er gått inn på domenet til alle regionale og lokale aviser i Norge.

Avisene har dessuten en problemstilling som de kommersielle TV- og radiokanalene ikke har på samme måte: De er nødt til å bygge opp et betydelig betalende publikum på nett. Når NRK.no tilbyr et lignende innhold gratis og bruker mye ressurser på å satse digitalt, rapporterer mange av de kommersielle mediene at de har mindre tro på at omstillingen vil gå bra.

Uenighet om konkurransen

Det ville være lettere å avgrense NRKs virksomhet dersom det var enighet om effektene av konkurransen mellom NRK.no og andre nettaviser. Men det er det ikke.

Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) har laget en rapport som slår fast at konkurransen fra NRK truer mediemangfoldet. Problemstillingen er kjent flere europeiske land, og lignende argumenter gjenfinnes i en rapport fra Tidningsutgiverna i Sverige og i en fersk rapport fra European Newspaper Publishers’ Association, der MBL er medlem.

Flere forskere nyanserer bildet. En rapport fra SNF-miljøet ved Norges Handelshøyskole slår fast at NRK.no ikke konkurrerer veldig nært med andre nettaviser, og at det er liten grunn til å tro at kringkasteren gjør det vanskeligere for andre å ta betalt på nett.

En gruppe medieforskere ved Universitetet i Bergen knyttet til MONC-prosjektet skriver likevel i en artikkel fra 2011 at det er grunn til å tro at NRK.no konkurrerer direkte med kommersielle nettaviser. I en fersk studie finner MONC at de fleste nettaviser i Norge, også NRK.no, ligner på hverandre, selv om det også er noen forskjeller.

Det virker imidlertid som om det er enighet om at nettavisen på NRK.no bare er en destruktiv konkurrent for de kommersielle nettavisene hvis de er nære konkurrenter og likner mye på de andre. SNF og MONC mener at NRK ikke ligner for mye på andre, mens MBL og andre mener at NRK ligger for tett opptil de kommersielle aktørenes tilbud.

I den grad NRK.no ligner for mye og gjør det samme som de andre, og i den grad NRK.no utvikler tilbud som overlapper med kommersielle tilbud, kan det altså kritiseres. MONC skriver at NRK.no de siste årene har beveget seg noe «vekk fra en generell nyhetsnettsted-profil og mer i retning en allmennkringkasterprofil», noe som kan oppmuntres.

Dette blir imidlertid litt smått. Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og stille de overordnede spørsmålene: Hvis NRK.no ikke skal være en relativt alminnelig nettavis, slik det er i dag, og hvis målet til NRK.no ikke skal være å presentere aktuelle nyheter raskest mulig, på samme måte som og i konkurranse med de andre nettavisene, hva skal NRK.no være da? Hva bør visjonen for NRKs virksomhet på digitale plattformer være?

Alle burde tas med på råd

Først og fremst er dette et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Foreløpig kan man vel si at beslutningen om visjonen er tatt på møterommene på Marienlyst. MBL-notatet beskriver for eksempel hvordan den digitale utviklingen av NRK på nett har gått raskere og blitt mer omfattende enn hva Stortinget noen gang har signalisert.

Medie-Norge for øvrig har aldri blitt tatt med på råd, noe den utbredte frustrasjonen gjenspeiler. Den ferske ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester, som skal avveie de positive sidene ved nye tjenester mot eventuelle konkurransemessige ulemper, har bare blitt testet én gang. Da fikk NRK mot både Medietilsynets og Konkurransetilsynets anbefalinger grønt lys fra departementet og kulturministeren til å være med på å lansere trafikktjenesten Dit.no, en tjeneste som NRK likevel trakk seg ut av ganske raskt.

En slik felles brainstorming burde gjennomføres. Akkurat hvordan det skal skje, er ikke godt å si. I forbindelse med de tiårige «The Royal Charter» som styrer BBC i Storbritannia, gjennomføres det brede høringer og debatter om alle sider ved BBCs virksomhet, og en ny slik runde er på trappene nå fordi det nåværende charteret utløper i 2016. I et diskusjonsnotat fra House of Commons (pdf) reises for eksempel de store spørsmålene, og parlamentet har etter grundige høringsrunder også forsøkt å antyde svar på noen av dem.

Prosessen rundt behandlingene av charteret for BBC kunne være forbilde for noe lignende i Norge. Egentlig burde publikum, relevante aktører og forskere vært tatt med på en ambisiøs diskusjonsrunde nå i forkant av lanseringen av stortingsmeldingen.

Heve blikket og la seg inspirere

Hvordan kunne en visjon for NRKs virksomhet på digitale plattformer se ut? For det første må man må heve blikket. Man må se ut over hva NRK tradisjonelt har gjort på TV og radio og ut over hva andre nyhetsaktører gjør på nett. NRKs digitale virksomhet skal verken bare reflektere det kringkasteren gjør i etermediene, eller ligne på kommersielle nettaviser. Kanskje er også ideen om at NRK bare skal understøtte mediemangfoldet for snever.

I stedet kan man la seg inspirere av andre kulturinstitusjoner som opererer i opplysningens og kulturens tjeneste og i spennet mellom lyd, bilde, video og tekst. Kan NRK.no være en digital institusjon som støtter opp under teatrene og orkesterinstitusjonenes virksomhet? Kan NRK.no opptre i forlengelsen av bibliotekene, som arbeider for å tilgjengeliggjøre kunnskap uavhengig av plattform? Kan NRK gå offensivt inn i aktuelle utfordringer vi sliter med i fellesskapet vårt, som behovet for integrerende og inkluderende fellesarenaer i lokalsamfunn rundt i hele Norge?

Poenget er at NRKs viktigste kjerneverdier, som er knyttet til informasjon og opplysning, og som handler om å skape arenaer for fellesskapet, kan innfris på andre og mer kreative måter i fremtiden enn noen gang før. Det finnes et enormt mangfold av mulige aktiviteter som ikke vil stå i fare for å overlappe med kommersielle aktørers virksomhet, men det synes ikke som om NRK i dag bruker nok kreative krefter på å utforske disse mulighetene.

Fem forslag til et digitalt NRK

Diskusjonen må også svare på hva avgrensningen mellom NRK.no og kommersielle nettaviser skal være. Her anbefales drøftingen i notatet fra House of Commons, som går særlig inn i forholdet mellom BBC og andre lokale og regionale medier.

Hvis et mulig felles premiss kan være at NRK.no ikke skal ligne for mye på kommersielle nettaviser, så er det selvfølgelig et begrensende premiss, men det åpner også for nytenkning. Hvordan kan NRK.no styrke avisfloraen og den kritiske journalistikken uten selv å være en nettavis? Det finnes mange mulige offensive svar, og jeg skal forsøke å antyde et par.

NRK.no bør være en kunnskapsbank. Alt som finnes av digitalisert materiale, om det er tekster, videoer, radioinnslag eller hva som helst, om det er produsert i dag eller for ti år siden, bør være tilgjengelig slik at andre medier kan ta det fra NRK og publisere det på egne sider, selvfølgelig såfremt innholdet krediteres. Det betyr også at NRK kan gjennomføre større journalistiske prosjekter lokalt, for eksempel lokalvalgdebatter eller filming av aktuelle hendelser, og gi alle interesserte medier mulighet til å publisere innholdet.

NRK.no bør være en journalistisk tenketank som ikke alltid tar publiseringsansvar. I både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger kan NRK bruke ressurser på å utvikle verktøy til for eksempel behandling av «big data» og gjøre resultatene tilgjengelig for alle medier. Det vil være å fungere litt mer som en forskningsinstitusjon: NRK gjør forskningen, andre gjør formidlingen.

NRK.no bør være et kart over medielandskapet. I stedet for selv å produsere løpende nyhetsoppdatering, kan NRK særlig lokalt og regionalt gjengi nyheter fra andre medier, med direkte lenker til de andre. House of Commons uttrykker en misfornøyd forundring over at kun en liten andel av lokale og regionale mediers trafikk kommer fra BBC; en lignende misnøye bør vi ha i Norge. Det samme gjelder for eksempel nasjonal kommentar- og debattvirksomhet på NRK.no. I stedet for å produsere alt innholdet selv, kan NRK.no samordne og lenke til andre medier, både store aviser og mindre blogger, som produserer slikt stoff.

NRK.no bør være Gandalf eller Albus Humlesnurr, den gamle, vise mannen man går til når man trenger kloke perspektiver. I stedet for å fokusere på løpende og raske øyeblikksnyheter, slik man for eksempel gjør på forsiden av NRK.no og i utviklingen av nrk.no/nyheter, bør NRK.no fokusere mer på opplysning. NRK.no bør forholde seg til aktuelle nyheter, men bygge kontekst, bakgrunn og dybde rundt nyhetene ved bruk av videoer, radioinnslag og henvisninger til mange ulike kunnskapskilder, både interne og eksterne. En god inspirasjon kan være allmennkringkasteren ZDF i Tyskland. I hovednyhetssendingen om kvelden henviser de alltid til en nettsak som gir omfattende bakgrunnskunnskap om en av dagens viktigste nyhetssaker. I NRKs Dagsrevyen henviser man derimot som regel til heller perifere saker på NRK.no.

NRK.no bør være en kunde. Notatet fra House of Commons diskuterer muligheten for at BBC kan bruke deler av sitt budsjett, særlig lokalt og regionalt, til å kjøpe stoff fra andre medier. Det bør skje rent kommersielt, slik at man behandler de andre avisene som kommersielle nyhetsbyråer. Spørsmålet om hvordan NRK skal kunne gjengi eller referere til stoff som ligger bak betalingsmur vil også kunne løses på den måten, fordi NRK da vil betale for å bruke materialet.

Alle forslagene over har det til felles at de ikke svekker, men styrker NRKs digitale bidrag til å gi publikum en forståelse av hva som skjer i samfunnet og verden hver dag. Dessuten forsøker forslagene å gjøre NRK.no mindre lik de kommersielle nettavisene. Så må det gjentas at en konkretisering av faktiske tiltak må skje i en grundig dialog mellom NRK og relevante aktører.

Forslagene vil føre til en radikal endring i NRKs digitale modus operandi. NRK skal ikke være en nettavis som hvert minutt kjemper fletta av seg for å konkurrere om klikks. Det betyr for eksempel at NRK ikke bør utvikle en applikasjon for mobil og nettbrett som kjapt og kort beskriver nyhetene akkurat nå. I stedet skal NRK være en opplysningsaktør som jobber for kontekst, dybde og bakgrunn i partnerskap med medie-Norge for øvrig. Det er mer ydmykt, og det vil bidra til å styrke mangfoldet i den norske avisfloraen.

NRK-plakat og forhåndsgodkjenning

Spørsmålet er i hvilken grad endringene skal komme som resultat av politisk regulering eller som følge av vedtak NRK gjør selv. Antakelig bør det være et samspill.

NRK-plakaten bør endres. Plakaten pålegger NRK i dag å «være til stede på og utvikle nye tjenester» på alle viktige medieplattformer, de skal gi et «attraktivt innholdstilbud» på alle plattformer, og det sies eksplisitt at NRK på internett skal ha et tilbud av «nasjonale og internasjonale nyheter» og «et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud». Slike bestemmelser kan enten tas bort eller justeres i tråd med forslagene over. Det bør også komme inn klarere formuleringer om at nettavisen på NRK.no ikke skal være nær konkurrent til eller ligne på kommersielle nettaviser, og om NRKs ansvar for å bidra til mediemangfoldet.

Ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester må brukes aktivt. Den må imidlertid endres: Den må kunne aktiveres på bakgrunn av henvendelser fra NRKs konkurrenter, og den må styres av en aktør som er uavhengig av både NRK og departementet. I tillegg bør eksisterende tjenester, i hvert fall de som er etablert digitalt, utsettes for en vurdering. Oppgaven må være å veie positive effekter for publikum opp mot konkurransemessige effekter. Ordningen er for øvrig kommet som et resultat av krav fra EU, og mange land sliter med dårlig implementering. I Sverige har for eksempel ikke noen tjenester blitt testet ennå. I England har fire tjenester blitt behandlet, og én ble faktisk stoppet. Det gjaldt en lokal videotjeneste.

De viktigste endringene må derimot komme som resultat av offentlig samtale og selvregulering fra NRKs side. Det er i tråd med prinsippet om redaksjonell frihet, og det er i tråd med en tanke om at det viktigste ikke er å begrense NRK eller å gjøre NRK mindre, men at NRK skal bli enda viktigere for opplysning til publikum og for mediemangfoldet i Norge.