Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

Men forandrer sosiale medier egentlig offentligheten og politikken? Politisk engasjement gjennom sosiale medier betegnes ofte som «slacktivism», en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet. Et annet spørsmål er om det er så lett for den vanlige mann og kvinne å nå gjennom med sitt budskap, eller om sosiale medier brukes av elitene til å dominere ordskiftet. Med andre ord: ser vi en demokratisering av det offentlige rom, med mulighet for flere til å uttrykke seg og få gjennomslag, eller dannes digitale hierarkier, der gamle (eller nye) eliter dominerer ordskiftet?

For å forstå hvordan makt virker i de sosiale mediene er det viktig å forstå hva som skjer når individer kobles sammen gjennom digitale nettverk.

Kort vei til å påvirke andre

Et demokratisk potensial ligger i at digitale nettverk er svært effektive når det gjelder å koble sammen individer eller enheter – de skaper en «liten verden». Når individer er koblet gjennom et nettverk vil de kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger. I nettverk forsterkes det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme, for eksempel når noen klikker «deltar» på en politisk demonstrasjon etter å ha sett på Facebook at mange av vennene har tenkt seg dit. Sosiale medier er godt egnet til å skape informasjonskaskader fordi brukere lett kan se hva deres venner eller følgere formidler og spre informasjonen videre i sine nettverk.

Den mye omtalte KONY 2012-aksjonen på Facebook våren 2012 er et eksempel på en informasjonskaskade. Aksjonen oppfordret brukere til å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda (se nedenfor). Hensikten var å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredde seg til hele verden via Facebook i rekordfart, og viser slik potensialet i informasjonsspredning via sosiale medier. Samtidig er KONY 2012 et godt eksempel på slacktivism – og frakobling mellom offline og online engasjement. Gateaksjonen det ble oppfordret til samlet svært få deltagere.

KONY 2012 from INVISIBLE CHILDREN on Vimeo.

De rike blir rikere

Samtidig som sosiale medier har dette potensialet for at den vanlige borger kan trigge massemobilisering, medfører de også at hierarkier etableres og forsterkes. Det som er blitt kalt «de rike blir rikere»-effekten innebærer at websider som i utgangspunktet er veldig synlige og mye besøkt, har en tendens til å bli enda mer synlige. Dette skyldes algoritmer som styrer hva brukere skal se, avhengig av siders popularitet, brukerens sosiale nettverk og tidligere valg. Ulike søkemotorer og sosiale medier bruker ulike algoritmer, men felles for dem er at de lager et hierarki av synlighet. Mens få websider og brukerprofiler oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.

Hvis man for eksempel ser på det politiske Norge på webben og velger ut sidene som har den høyeste page rank, er det et klart hierarki. Tradisjonelle medier som aftenposten.no og nrk.no er høyest rangert. Deretter kommer de politiske partiene, og etter disse de sosiale mediene. Dette betyr at de tradisjonelle mediene fortsatt er mest synlige på nettet, og at etablerte eliter dermed gjenskaper sin makt i det digitale rommet. Samtidig blir sosiale medier viktigere og viktigere, og innenfor disse kan nye digitale eliter potensielt bygge seg opp og utfordre de etablerte elitene.

Mobilisering gjennom sosiale medier – det viktigste demokratiske potensialet?

De lave kostnadene knyttet til bruk av sosiale medier, kombinert med nettverksstrukturen gjør det mulig for enkeltindivider å ta initiativ til demonstrasjoner og aksjoner som før krevde at man hadde en organisasjon i ryggen.

Selv om mange slike initiativer feiler, finnes det også eksempler på at de leder til massemønstringer, slik som «rosetogene» — sorgmarkeringene i etterkant av 22. juli. Initiativet til demonstrasjonen kom fra en helt vanlig borger med en Facebook-konto. Våre studier viser at Facebook var den primære kanalen for å få ut informasjon om rosetogene, foran etablerte medier, i alle aldersgrupper opp til 54 år.

Tvetydig utvikling

De sosiale mediene varsler en utvikling i retning av et «samarbeidsdemokrati», der det er lettere å gi kollektiv kraft til den vanlige borgers meninger, hva enten disse er av samfunnsbyggende eller av mer nedbrytende karakter. Vi tror at dette potensialet for å mobilisere grasrotmeninger, og gjøre dem synlige i offentligheten og for politikerne, utgjør den kanskje viktigste maktforskyvningen knyttet til sosiale medier.

Utviklingen er likevel tvetydig. Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp. De mest populære og synlige organisasjonene i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse i sosiale medier. Men både for de gamle og de nye elitene og for vanlige brukere av sosiale medier består utfordringen i å utnytte nettverksstrukturen til å skape informasjonskaskader.

Artikkelen ble først publisert i avisen Politiken 5. september 2012.