Et mangfold av undergrunnsaviser

Kontroll over mediene er det første en okkupasjonsmakt eller en diktator skaffer seg. Slik kan offentlig informasjon ensrettes, i den hensikt å forme folkemeningen i sitt bilde. Tyskerne tok derfor umiddelbart kontroll over NRK, og allerede kvelden 9. april kunne Quisling i radioen lese proklamasjonen hvor han utnevner seg selv til statsminister. De nær 300 avisene var det mer krevende å få kontroll over. Det var ikke i tyskernes interesse at avisene stoppet. Strategien var å bruke pressen til å forme en tyskvennlig opinion. Ett krav var imidlertid ufravikelig: Avisene fikk ikke publisere noe som skadet tyske interesser. Dette ville okkupantene få til dels gjennom appell til redaktørenes fornuft, dels gjennom forhåndssensur, dels gjennom en instruks som skulle veilede redaktørene.

Produksjon av en illegal avis i bergensområdet. Avisens navn og bildets aktører er ukjente. (Kilde: UB Bergens billedsamling)

Nazifiseringen av pressen gikk sakte. Dessuten kunne befolkningen lytte på BBC og slik få nyheter fra den frie verden. Det første krigsåret var det derfor få illegale aviser. I september 1941 ble grepet om informasjonen strammet og alle radioapparater ble inndratt. Dette førte til en betydelig økning av publikasjoner skrevet og distribuert utenfor de nazistiske myndighetenes kontroll. Aviser ble laget i hemmelighet over hele landet, men de fleste i Oslo-området. Noen hadde en lokal leserkrets, andre ble distribuert over store områder.

Opplagstall og utgivelseshyppighet varierte, fra flere tusen eksemplar flere gangen i uken over en årrekke, til noen få ark med tilfeldig utgivelse. Undergrunnspressen var av varierende teknisk utforming og kvalitet. Håndskrevne, maskinskrevne og trykte publikasjoner fantes side om side. To av de største avisene, kommunistpartiets Friheten og Alt for Norge, var trykte og hadde begge på det meste et opplag på rundt 20.000. Her er stoffet satt opp i spalter med titler, og det forekommer fotografier. Hjemmefrontens sentrale organ, Bulletinen, hadde til sammenligning kun et opplag på mellom 2000 og 4000, og er maskinskrevet og stensilert.

Dødsstraff

Hans Luihn, som selv var med å utgi Avantgarden i Oslo, samlet inn aviser og skrev det som ennå er standardverket om dem De illegale avisene i 1960. I hans katalog, utgitt av Nasjonalbiblioteket i 1999, er det registrert hele 444 avistitler i perioden 1940 til ‑45. Flere skiftet imidlertid navn i perioden, ofte flere ganger. Luihn anslår antall involverte i dette illegale arbeidet til ca 20.000 personer. Av disse ble mellom 3000 og 4000 arrestert — og om lag 200 mistet livet.

I oktober 1942 offentliggjorde Terboven en forordning som proklamerte dødsstraff for å lage, distribuere og være i besittelse av ”tysk-fiendtlige meddelelser eller propagandamateriale”. Noen utgivere lot seg skremme, men de fleste fortsatte — bare med enda større forsiktighet. Så en kan med full rett si at avisene ble produsert, distribuert og lest med livet som innsats.

Hva skrev avisene om?

Innholdet følger i noen grad krigens gang. De første krigsåret var det spede forsøk på å mobilisere til motstand gjennom appell til nasjonalfølelse og avsløring av tyske direktiver. Fra høsten 1941 kom en rekke trykksaker som skriver av nyheter fra BBC-London. Disse avisene ble kalt London-nytt, London-radio eller Radio-nytt, og kom både i lokale, regionale og nasjonale utgaver. Alternative rapporter om krigens gang ute i verden var vesentlig, men de formidlet også hendelsesnyheter fra Norge, brakt til London av flyktninger og agenter. En tredje stofftype var paroler fra Hjemmefronten og regjeringen i London.

Familieidyll med mørke undertoner fra krigstidens Bergen,: lytting til illegal radio kunne i verste fall medføre dødsstraff for dem som deltok (Kilde: Billedsamlingen UB Bergen).

Parolene var særlig viktige for å koordinere holdninger og handlinger når NS nazifiserte samfunnsområder som fagbevegelse, kirke, skole og idrett. Men det handlet også om hverdagslige saker som å holde kjeft, vise varsomhet, unngå provokasjoner, og plikten til å sende illegale aviser videre. En fjerde kategori er advarsler mot nazister og angivere. Særlig i lokale aviser kan man finne sterke karakteristikker av dårlige nordmenn. Økenavn, personlige svakheter og adresse ble formidlet. NS-folk i ledende stillinger skulle man kjenne til, men særlig viktig var informasjon om hvem man ikke kunne stole på eller som var provokatører.

Et eksempel på en viktig sak, er mobiliseringen mot og motstanden mot NS-regjeringens forsøk på å registrere årsklassene 1921–23 for arbeidstjeneste. Frykten for Arbeidstjenesten (AT) og mulighetene for at utskrevne ungdommer kunne bli satt inn i militære oppdrag på Østfronten lå bak.

Den siste tiden av krigen var spørsmål angående avviklingen av selve krigen viktige. I 1944 ble konflikten mellom kommunistpartiet og hjemmefronten tilspisset, og en politisk kamp om Norge etter krigen foregikk i avisspaltene. I begynnelsen av 1945 begynte man for alvor å tenke på forberedelsene til et rettsoppgjør med landssvikerne.

Mange av avisene holdt en relativt nøktern tone, advarte mot selvtekt, og henviste til at det var rettsvesenet som skulle forestå oppgjøret. Under lå likevel et krav om gjengjeldelse. I den bergenske avisen Fram 25. februar 1945 het det: ”… men vi skal ha et raskt og effektivt rettsoppgjør, ingen byråkratisk sendrektighet, eller sentimental overbærenhet – slik som landssvikerne håper. Enhver sviker må stå til ansvar og få sin strenge velfortjente straff – enten han er stor eller liten …”.

Krigshistorisk kilde

De illegale avisene ble produsert under enkle forhold og med enkle midler. Trykkvalitet og papir vitner om dette. I tillegg bærer avisene preg av å ha vært lest av mange. De er tynnslitte, gjerne brettet, og har mange trekk ved seg som tyder på at de må ha gått gjennom mange hender. Dette er med på å sette sitt preg på hvordan avisene fremstår i original form. Her er avkuttede sider, dårlig leselig trykk og noe av materialet er kun delvis bevart. På tross av at noe av materialet kan virke noe “medtatt”, er det allikevel et viktig supplement til vår kunnskap om den 2. verdenskrig og hvordan mange nordmenn så på, og forholdt seg til, den tyske okkupasjonen av Norge.

Avisene er også en viktig mediehistorisk kilde til å studere opinionsdannelsens mekanismer under sensur. Gjennom spredning av nyheter og paroler, spilte disse trykksakene trolig en vesentlig rolle med å bygge opp og koordinere ”den tause motstanden”. De formet en alternativ forståelse av krigens gang og hva som sto på spill.

Etter hvert som databasen over den illegale presse bygges ut, vil det interesserte publikum, elever og forskere få tilgang til et stort krigshistorisk primærmateriale som gir unik tilgang til krigens brutale alvor, dens smerte og hat, etiske dilemmaer og politiske spill.

For NRK er sitatretten allerede entydig: Gjeldende rett er ifølge ham nemlig slik NRK praktiserer regelen i dag. Dette er selvsagt en rimelig posisjon å innta som aktør i en pågående rettssak, men ikke i en upartisk analyse av en juridisk regel som både er uklar, omstridt og med svak rettslig standard i Norge.

Nyhus opplyser om at NRK skiller mellom “eksterne profesjonelle aktører”, som anses som kommersielle, og ikke-kommersielle aktørers gjenbruk. For førstnevnte tar NRK “markedsmessige priser” for lisensiering av klipp. Hva slags marked er dette? NRK opererer ikke i et fritt marked for arkivklipp, men er monopolist. Derfor setter de, som Nyhus skriver, prisene som de vil. Og er det ikke slik, som både TV 2 og våre informanter i dokumentarfilmbransjen har hevdet, at NRK er prisledende på arkivklipp i Norge?

Videre antyder Nyhus at vi argumenterer for å gi dokumentarfilmskapere en utvidet adgang til NRKs arkiver utover sitatretten. Det gjør vi selvsagt ikke. Vårt poeng er at deres adgang bør være i tråd med det Borgarting lagmannsrett framhever som sitatrettens hovedbegrunnelse; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling. Dette prinsippet må vel gjelde uavhengig av om aktøren er kommersiell eller ikke?

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2010.

NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?